Kari Jaquessons siste utspill: "Man HAR ikke fedme, man ER feit"

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men da har man jo et problem, har man ikke? Og nå snakker jeg ikke om tunge psykiske diagnoser nødvendigvis, men at man ikke klarer å kontrollere inntaket på riktig måte.

Det gjør man jo heller ikke om man legger på seg 10 kosekg under et svangerskap.

Men hvordan skille "psykisk problematisk inntak" av mat og koseinntak? Tja, jeg tenker at hvilke situasjoner man spiser har noe å si: Er det som trøst når man er lei seg vs at man reiser mye og spiser mye hotellmat f.eks Og så tenker jeg at graden av skam er en indikator også. Det er sikkert flere.

[rine]

Men hva er fakta her da? Legger noen på seg fortere enn andre, eller gjør de det ikke? Jeg står fast på at jeg aldri kunne klart å legge på meg 20 kg på to mnd, ikke uten at noen ga meg rent ribbefett intravenøst, i tillegg til all den andre maten. Likevel jeg tror faktisk på de som sier at de lett kan gjøre det, altså. En kollega av meg spiser skoleboller til lunsj hver dag, drikker litervis med cola, og utmerker seg med gigantiske porsjoner i alle sosiale "mat-settinger"- og mannen er radmager. Vi må da være veldig forskjellig skapt når det gjelder forbrenning, gener eller hva det nå er, det er jo den eneste fornuftige forklaringen?

Til det andre som ble sagt her: Jeg tror heller ikke at alle som veier 30 kg for mye har en spiseforstyrrelse, eller at alle som havner i luksusfellen er der fordi skyhøyt forbruk er et substitutt for manglende kjærlighet, eller noe sånt. Derfor blir det også litt feil hvis man aldri kan gi noen et spark i ræva (slik jeg oppfatter KJ sitt utspill) når det er nettopp det noen trenger.
Folk er forskjellige, jeg har både "spark i ræva"- elever og "prate om det-" elever. Hvis jeg hadde sparket "prate om det" -elevene i ræva, ville det vært ganske katastrofalt, på samme måte som det ville vært ganske nytteløst å prate om det med elever som bare trenger et spark i ræva. KJ sparker alle med sitt utspill, men jeg tror ikke man kan gjøre så mye annet enn å lukke ørene hvis man ikke er en person som har nytte av å bli sparket i ræva. Klønete formulert, kanskje, men jeg håper jeg fikk fram et slags poeng uansett.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Poenget er vel at man legger ikke på seg 20-30-40 kilo uten at man har et trøblete forhold til mat.

Jeg la på meg mye under graviditeten, 10-15 kosekg på nokså kort tid. Det meste skyltes kakao og søte drikker hver dag (i stedet for kaffe på jobb), litt ekstra sjokolade i lunsjen, pepperkaker som alltid sto framme på pauserommet osv. De samme 15 kg jobber jeg jo nå iherdig med å få av nå. Hadde jeg da et trøblete forhold til mat i graviditeten? Jeg føler det ikke sånn, altså, jeg var bare ...fysen. Og stoppet ikke, for jeg var gravid og det var litt unntakstilstand. Så jeg tror det er fullt mulig å legge på seg mange kosekg uten at det ligger noe bak.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Jeg la på meg mye under graviditeten, 10-15 kosekg på nokså kort tid. Det meste skyltes kakao og søte drikker hver dag (i stedet for kaffe på jobb), litt ekstra sjokolade i lunsjen, pepperkaker som alltid sto framme på pauserommet osv. De samme 15 kg jobber jeg jo nå iherdig med å få av nå. Hadde jeg da et trøblete forhold til mat i graviditeten? Jeg føler det ikke sånn, altså, jeg var bare ...fysen. Og stoppet ikke, for jeg var gravid og det var litt unntakstilstand. Så jeg tror det er fullt mulig å legge på seg mange kosekg uten at det ligger noe bak.

12 kilo pluss er vel det man anbefaler når man er gravid? Og du besvarer vel spørsmålet ditt mot slutten av innlegget. Du jobber iherdig med å få bort de ekstra kiloene. Du har tatt grep.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

12 kilo pluss er vel det man anbefaler når man er gravid? Og du besvarer vel spørsmålet ditt mot slutten av innlegget. Du jobber iherdig med å få bort de ekstra kiloene. Du har tatt grep.

Jeg havnet på 23 +, og regner 10-15 av dem som bare kos. Resten som normale gravidkilo. Og jeg besvarer ikke spørsmålet, du betviler at det går an å legge på seg 20 kg uten problemer med mat, jeg la på meg omtrentlig 15. Og ja, jeg HAR tatt grep, men det er jo en helt annen side av saken.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Nå tramper jeg antakeligvis i salaten (som vanlig ), men jeg synes det er utrolig rart "alle" alle som er veldig overvektige (BMI opp mot 40) har psykeiske problemer, psykiske traumer og/eller spiseforstyrrelser.
Jeg kan selv gå opp 10 kg ganske lett, og om jeg ikke snur og tar meg selv kraftig i nakken, så fortsetter jo vekten oppover. Uten at jeg sliter verken prykisk eller har spiseproblemer, jeg er bare en av dem KJ snakker om. Som prioriterer kos fremfor slit og som dermed får ekstra kilo å bære på.
(Nå er de forresten på vei av, og det er søren meg ikke lett.)

Jeg har i grunn ingen av delene jeg. Jeg har nok hatt et litt koko forhold til mat, men jeg har aldri sett på meg selv som en person med spiseforstyrrelser. Men jeg har jo slitt psykisk av ulike årsaker opp gjennom åra, og har nok brukt maten litt. Men ikke sånn at det har vært helt ekstremt.

Forskjellen er nok i at selv om jeg og en annen person feks spiser det samme og trener det samme, så betyr ikke det at vi havner på samme nivå ift vekt. En av oss kan fint gå opp mens den andre kanskje kan gå ned.

Noen kan spise ganske mye og ikke trene, uten å gå særlig opp i vekt. Andre går ekstremt lett opp, uten å ta helt av ift mat.

Hva som har ødelagt ting for meg vet jeg ikke. Om det kan være at jeg er arvelig belastet, om det er de utallige slankekurene som har føkka opp forbrenningen helt.. jeg vet rett og slett ikke. Men jeg vet at vekta mi fyker VELDIG fort opp, og et liv med det er ganske pyton. Da blir det et psykisk og fysisk problem etter hvert.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Nå tramper jeg antageligvis i salaten (som vanlig ), men jeg synes det er utrolig rart "alle" alle som er veldig overvektige (BMI opp mot 40) har psykeiske problemer, psykiske traumer og/eller spiseforstyrrelser.
Jeg kan selv gå opp 10 kg ganske lett, og om jeg ikke snur og tar meg selv kraftig i nakken, så fortsetter jo vekten oppover. Uten at jeg sliter verken prykisk eller har spiseproblemer, jeg er bare en av dem KJ snakker om. Som prioriterer kos fremfor slit og som dermed får ekstra kilo å bære på.
(Nå er de forresten på vei av, og det er søren meg ikke lett.)

Om jeg ikke tar helt feil så skal det (om man ser bort ifra stoffskifteproblematikk etc.) et ganske betydelig kaloriinntak til for å opprettholde en skyhøy vekt. Jeg vet ikke hvor psykisk friskt det er å forholde seg til mat og drikke på den måten da.

[Tussa]

Men det handle jo også om sjølinnsikt. Ved normalt aktivitetsnivå og BMI på rundt 26 kan en vel spise rundt 1800 kcal for å opprettholde vekta. Eg veit at eg i løpet av en dag kan spise to skiver med Nugatti til frokost, to kjeks klokka ti, to pizzastykker til lunsj, litt for mykje middag og avslutte med nokre sjokoladebitar, ei lita skål potetgull og et glass vin. Da går jo eg opp i vekt og det på grunn av et unormalt høgt kaloriinntak.

[ItsOnlyMe]

Man trenger ikke lenger på Rhode-kurs eller fedon-dietter får å gå ned i vekt, man går på "mørkeredsel-kurs". Blir sikkert det siste nye på slankefronten.

[Filifjonka]

Jeg er veldig glad i mat og kan godt både kose meg og ha perioder uten å trene. Men jeg tror det hadde vært fysisk umulig for meg å gå opp 20 kg på 2 mnd.

[Flubby]

Helsikes tøvkjerring! Det irriterer meg at hun, som er intet mindre enn aerobicsinstruktør/"journalist", skal regnes som en autoritet hver gang det kommer til debatt om overvekt og fedme i media. Hun burde ha selvinnsikt nok til å skjønne at hennes faglige kompetanse på vidtfavnende medisinske fagfelt som fedme (og generell overvekt) er temmelig begrenset. Hun forenkler og generaliserer, og det hun mangler i form av faglig kompetanse, tar hun igjen med arroganse og manglende empati. Blæ! Kanskje er det noen som føler de får det sparket bak de trenger, men for de som virkelig vet hva fedme er, og hvordan det er å leve med de helseproblemene det innebærer, trenger noe helt annet enn et syrlig blogginnlegg fra "hele norges trimdronning" for å ta grep om sitt eget liv og helsesituasjon. Hun legger bare flere steiner til byrden, og hjelper ikke til i det hele tatt.

Egentlig burde jeg være sjeleglad for at jeg har en spiseforstyrrelse, for da kan jeg legge på meg igjen og skylde på det.

KJ uttrykker seg klønete her og tråkker mange på tærne med det, men grunntanken hennes er god, må jeg innrømme. Hvis det nå er et mål at alle skal være slanke og spreke så krever det selvsagt innsats av den enkelte, men det må tilrettelegges og det må tas spesielle hensyn til de som prøver og prøver og ikke får det til - uavhengig av årsak.

[tink]

Jeg vil tro at graden av skam kan øke etterhvert som kiloene ramler på. At de ti første er kosekilo, men etter et visst antall kilo blir det vanskeligere å holde seg i bevegelse, og deretter kan det bli lett å "gi blaffen".

:skyter fra hofta:

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Jeg vil tro at graden av skam kan øke etterhvert som kiloene ramler på. At de ti første er kosekilo, men etter et visst antall kilo blir det vanskeligere å holde seg i bevegelse, og deretter kan det bli lett å "gi blaffen".

Jeg tror dette er individuelt, men for meg er det i alle fall sånn at jo mer jeg veier, jo større er panikkfølelsen, fordi veien ned til normalvekt er så lang, så lang. Jeg har trent uansett vekt, men det er klart at er man veldig tung, så er det tungt å trene, ikke bare fysisk, men den psykiske belastningen er nesten verre. At folk stirrer på deg der du pesende jogger saaaakte langs veien ikledd ufænsi klær fordi det ikke selges treningscapri og -jakker i din størrelse, er en STOR belastning på sjelen. Så stor at det kreves ufattelig viljestyrke for å orke det. Så, ja, jeg skjønner folk at overvektige blir "late" og rett og slett ikke orker å utsette seg for denne ydmykelsen.

[Skremmern]

Jeg snakker ikke om vektoppgang fordelt på 20 år, altså.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg snakker ikke om vektoppgang fordelt på 20 år, altså.

OK. Kan presisere mer:

Jeg tror man kan legge på seg til stor overvekt ved å spise vanlig normal mat over tid.

Jeg tror mange kan legge på seg stor overvekt på kort tid med å spise ekstra mye i en periode, også vanlig mat. Mange kan øke vekten med 20 kg på noen måneder med å spise mer mat og mer kaloririk mat. Hadde jeg spist tre kakestykker ekstra om dagen, noe jeg glatt hadde trivdes med, kake er godt, og det hadde sammenfalt med en lite aktiv periode, f.eks sluttet å gå til jobb, så hadde jeg lagt på meg omtrent 2 kg i uka på det. Og det hadde blitt 20 kg i løpet av to og en halv måned.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg tror ikke at man legger på seg 20 kilo av 3 ekstra brødskiver makrell i tomat om dagen, for og si det sånn, så når jeg sier "et trøblete forhold til mat" mener jeg ikke bare mengden man spiser, men også hva en har i seg. Alt henger sammen, slik jeg ser det.

Da jeg "spiste meg opp" sist var det på grunn av medisinering med kortison (det er en velkjent bivirkning at man kan bli veldig sulten) og da spiste jeg bare "vanlig" mat. Og det gikk fort! Nå er jo kanskje dette et særtilfelle fordi appetitten ble skjerpet på grunn av mat, men det er i alle fall mulig.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Da jeg "spiste meg opp" sist var det på grunn av medisinering med kortison (det er en velkjent bivirkning at man kan bli veldig sulten) og da spiste jeg bare "vanlig" mat. Og det gikk fort! Nå er jo kanskje dette et særtilfelle fordi appetitten ble skjerpet på grunn av mat, men det er i alle fall mulig.

Jeg benekter ikke at det er mulig, jeg tror bare det ikke er så problemfritt som flere av dere vil ha det til.

På ett eller annet punkt kan man ikke lenger ha sex. Det gjør vondt å gå i trapper. Man får ikke tak i klær. Det er vondt å ligge i sengen fordi kroppen plages av tyngden. Man passer ikke inn i en stol eller i et flysete mer.

De som da fortsetter å spise har et problem. Det er lov å skjære alle over en kam når det kommer så langt. Når man ikke greier å endre et mønster som alvorlig reduserer livskvaliteten så har man pådratt seg en sykdom. Om det startet med et ekstra wienerbrød eller med bulimi eller overgrep er ikke så interessant mer - da er det sykdom uansett. Som må behandles eller som ellers fører til et kortere liv enn forventet.

Ellers er normalen at ved stoffskiftesykdom så legger man på seg maks fem kilo. Det gjelder ikke alle. Jeg la på meg femten. Greia er at det er ingen unnskyldning mer når de først finner feilen - da må man ned i vekt igjen. Og det er AKKURAT like slitsom og tungt og disiplinkrevende som om man er frisk. Det er ingen forskjell. Kiloene må jobbes av en etter en med trening og riktig mat da som ellers.

Og til alle som sier dere fint kunne kost på dere førti kilo:

Noen ganger er det bedre å holde kjeften enn å uttale seg om noe dere ikke vet.

Greia er denne: Dere gjør det jo ikke. Dere gjorde det ikke. Av en eller annen grunn, eventuelt av flere grunner - så gjorde dere noe. Dere endret kosthold, dere begynte å trene. Dere tok grep. Dere la faktisk IKKE på dere 40 kg. Det er lett å slenge ut et "det kunne like gjerne vært meg" men det kan være greit å stoppe og tenke seg om en gang til. Kunne det faktisk virkelig vært deg? Det er jo ikke deg?

[rine]

Mulig du er inne på noe her, SF...