Del et dikt!

[Høst]

Nordaførr vårvise

av Halvdan Sivertsen



Alt det du vet om e vinter'n som tappa dæ tom
Og natta som vet den har vunne.
Du har TV'n og tankan dæ sjøl og et rom
Og liv som har levd og forsvunne.
Du vet det e været som hold dæ førr narr,
Men du kjenn ingen ansikta i januar
Og du lengta mot lyset fra mørket om morran.
Og fra frosten som frys fast i såran

Joda du vet du har venna at du har det bra,
Men tengan e tøngre å bær på.
Du e ensom og hjelpelaust nordaførr da,
Det e langt inn te hjerta med klær på.
Du kunn ha gådd ut men korhen sku du gå,
Så håpa du heller at nå'n banka på
Jo det vet å bit fra sæ det landet vi 1ev i,
Han e lang vinter'n men ikke evig


Førr nu e det vår her i byen og gatan e bar
Det spire og gror i landet.
Og det gjør oss takknemlig førr det som vi har
Og vi trur på oss sjøl litegranne.
Det hende vi tell og med føle oss fri,
Vi vet vi e hjemme og her ska vi bli
Vi e sterk og kan ta ka som helst når det kommer,
Vi har sola og snart e det sommer

[Blondie]

Er egne dikt også lov?

*poff*

-Blondie

[Che]

Nydelig dikt, Blondie!

Visst gör det ont av Karin Boye er nok diktet jeg liker best egentlig!

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hele vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslantungd de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

[Høst]

Månekveld

- av Inger Hagerup

Så underlig det er å stå og fryse
i måneskinnets ensomhet en kveld
Og kjenne kulden i fra det døde lyset,
Men være levende allikevel.

Jeg er en gave livet en gang gav meg
Av lyst og smerte og av kropp og sinn.
Og disse ting skal døden snart ta fra meg.
Han holder alt sin bleke hånd om min.

Men ennå lever jeg. Jeg elsker noen
Og kjenner lykkens forte, søte sting,
For ennå har jeg ikke nådd til broen
Som går fra allting til ingenting.

Å, vær tålmodig død, og skynd deg ikke!
Du blir min siste mørke kjærlighet.
La meg gå langsomt gjennom øyeblikket
Imot din dype, dype evighet.

[Høst]

Verdens minste tannebiss

(av Zinken Hopp)

Du vesle fugleungen min
Den lubne skjønne kroppen din
Med de små rare klærne på
Og foten din med tærne på
Og hånden din og armen din
Og lukten din og varmen din
Er som et kjempemesseig hav
Din mor kan øse lykke av

Men uten kamp og uten slag
Skal jeg gi slipp på deg en dag
Hvor min du er -allikevel
Skal du bli stor og bli deg selv
Nå kan jeg bare pleie deg
Og elske deg og eie deg
Og leke med deg og ta i deg
Og være bunnløst glad i deg

Men når du selv om litt blir stor
Så vil du si: "Nei, æsj da mor! "
Og selvsagt har du rett i det
Det finnes ikke vett i det
Og så en dag om femten år
Skal denne bylten uten hår
Som sutter sine egne tær
Si: "Mor, så gammeldags du er"!

Og ser du mitt fotografi
Så vil du le av det og si:
"Tenk dette her er mor og far
Å, gid så rare dere var! "
Hva sorger det vil volde meg
I strid for å beholde deg
Hva kamp det enn vil skape meg
Så vil jeg sikker tape deg...

Vi snakker sammen uten ord
For selvsagt skjønner jeg, din mor
All verdens rare gurglelyd
Jeg legger munnen form av fryd
Mot nakkegropens myke skinn...

Å, vesle fugleungen min!

[Høst]

Jeg tror
Inger Hagerup

Jeg tror på mange ting. På blod. På ild.
Jeg tror på stier hvor en kan gå vill.
Jeg tror på drømmer som en hører til.

I blinde går jeg. Led meg ikke hjem.
La natten føre meg bestandig frem.
Et sted i mørket står en dør på klem.

Et sted på grensen mellom ånd og kropp,
et sted hvor selve tiden siet stopp
-der skulle vel mitt hjerte flamme opp -?

Hør ikke på meg. Alle mine ord
er farlige profeter, falske spor.
Jeg er en ganske annen enn du tror

[Høst]

Minnene

Ta det med deg!
Det minste av grønt
som har hendt deg
kan redde livet ditt en
dag
i vinterlandet.

Et strå bare,
et eneste blankt lite strå
fra sommeren i fjor
frosset fast i fonna,
skal hindre skredets
tusen drepende tonn
i å styrte utfor.

Hans Børli

[Mandarin]

"Elsk " Arne Garborg

Den galne guten min hug hev dåra;
eg fanga sit som ein fugl i snòra;
den galne guten, han gjeng so baus;
han veit at fuglen vil aldri laus.


Å gjev du batt meg med bast og bende;
å gjev du batt meg so bandi brende!
Å gjev du drog meg so fast til deg,
at heile verdi kom burt for meg!

Ja kunde eg rett mi runelekse,
eg vilde inn i den guten vekse;
eg vilde vekse meg i deg inn,
og vera berre hjå guten min.

Å du som bur meg i hjarta inne,
du magti fekk yvi alt mitt minne;
kvart vesle hùgsviv som framum dreg,
det berre kviskrar um deg, um deg.

Um soli lyser på himlen blanke,
no ser ho deg! det er all min tanke;
um dagen dovnar og skùmring fell:
skal tru han tenkjer på meg i kveld?

Um vinden strid yvi heidi susar,
det gule håret ditt visst han krusar;
um regnet dryp med sin døyvde gråt,
so stakkars guten, no vert du våt.
Å berre timane vilde skride,
og berre dagane vilde lide!
men eg vil kveda og vera glad;
for um sundag kjem han, trala, trala!

("Haugtussa", 1895)

[amylin]

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Halldis Moren Vesaas

[Acsa]

Din ungdom

Din ungdom er gitt deg til odel og eie...
Du skal ikke høkre den bort -
men være den tro så den åker du pløyer
kan gro når din gjerning er gjort.

Den er ikke evig. Du kan ikke vente
bestandig å eie dens ild.
Men kjemper du for den, og er du den verdig,
så blir den - så lenge du vil.

Din ungdom er skatten du aldri kan øde
... hvis ikke du låser den ned
I krevende strid vil den tindre og funkle
- men smuldre i dagenes fred.

Nå roper en verden - vi trenger ditt hjerte,
din evne, ditt brennende sinn!
Og fikk du din ungdom til odel og eie,
så bruk den - sett kreftene inn!

Arne Paasche Aasen

[Acsa]

Jødisk partisansang
(til minne om Warszawas ghetto våren 1943)

Dette lys er ikke solen, men en brann
Disse skyer er av røyk og ikke vann
Denne grunn er bare aske, ikke jord
Denne sang er bare handling, ikke ord.

Det vi ligger i er piggtråd, ikke lyng
Dirigenten roper: skyt, og ikke: syng.
Med gevær og ikke stokk står vi parat
og i hånden ingen gren, men en granat.

Det som tordner er kanoner, ikke storm
Det som lyner er et folk i uniform
Dette folk er ikke folket, men en rest
Det er mennesker som dreper, ikke pest

Denne sang er bare blod og ikke blekk
Dette folk er ingen fugl som kan fly vekk
Denne krig er ingen krig som kan gi fred
Vi har reist oss og kan se vi er slått ned.

Georg Johannesen

[Silence]

Dette fikk jeg av søsteren min etter at mamma døde (for 2 år siden). Hun mente hun kjente meg igjen i diktet:

Sitat:

Don’t Think I Do Not Grieve
by Brenda Penepent

Don’t think I do not feel;
because you see no tears.
A river rages deep inside
of grief, and loss, and fears.

Just because I do not cry now,
don’t think my heart’s not broken.
I keep inside the misery
of words not to be spoken.

Sometimes I smile, or crack a joke,
so you won’t see the pain;
or notice how my hands will shake,
or how I’ve gone insane.

Each time I chance to think of her,
my heart is ripped asunder.
The loss I feel is mine alone.
you will not see my thunder.

[Kaz]

LYSET

Kjære, alt ditt som du viser meg no,
- så utenkt som mangt av det er -
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som eilykt i min hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

HALLDIS MOREN VESAAS

[Harriet Vane]

Å eiga.

Stundom spør ein:
Kan ein eiga eit anna menneskje?
Når to møtes
i hug og hold
og kjenner seg eitt
so ikkje anna er te –
kjenner seg eitt
i eit augnekast,
i eit lite ord,
i ein tanke,
i hugskot
som fer som kornmod
ivi blømande engjir –
kjenner seg eitt
i det ein aller nevner
men som er som svalande regn
for solbrend mold.

Når to hev møtt einannan
slik at ikkje anna var te,
slik at dei kjende seg sterkar enn alt
og veikar enn alt,
skjønna berget, so hardt det er,
skjønna blomen, so mjuk han er –
Og stend eismalle att.
Er ein då eismall?
Er ikkje då det alndre men’skje med
i kvar røsle ein gjer?
Ja, kan ein då noko sinn bli eismall att?

Når to gjev seg til kvarandre,
og dei stend eismalle att
kjem det ein stri
i hugen,
i holdet,
om det å eiga
og det å vera fri.

For enno er men’skje bundne
og veil ikkje kva dei sei
når dei kviskrar til kvarandre:
og elskar deg.


Fyrst dei hev sagt ordet
rymer dei
som for ein brand dei hev sett på.

Fyrst når to men’skje kan sei til kvarandre:
gå der du vil,
du er du!
Gjer det du vil,
eg er eg –

Men eg ser vegen din
og eg lyder etter fotefari dine
og eg kjenner din vilje
strøyme gjennom blodet
i javne, rolege pulsslag –

Fyrst då kan to men’skje eiga kvarandre



Aslaug Vaa

[Harriet Vane]

VALG
Får du da aldri svar nok på hvorfor
jeg akkurat valgte deg…La meg svare deg slik
Hos deg kan jeg la meg beseire av livet
uten å oppgi meg selv eller forakte mitt liv

I deg kan jeg le min mørkeste latter
og leke på dyp jeg vet jeg må opp av igjen

Med deg kan jeg bære et håp som
ikke er løfter om lykke men oppbrudd til liv

Jeg har ingen formler for liv og død
Og du ingen barndom du kan skjøte på min med

Men hos deg tør jeg miste meg selv og møte
en annen som ser meg, som den jeg er
og som den jeg kunne bli til

Stein Mehren

[Harriet Vane]

JEG HOLDER DITT HODE
Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv

Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd

Stein Mehren

[Skilpadda]

Nærhet

Jeg kan bære din sorg
ett stykke på veien
og åpne min glede i din
Men jeg kan ikke leve ditt liv
eller dø din død

Vi kan bytte blikk
og kjærtegn, Veksle ord
og krefter mellom oss
Men du er ikke meg
Og jeg er ikke deg

Derfor kan vi finne frem
til hverandre, for å være
oss selv hos hverandre
en liten stund i tiden

(Stein Mehren)

[Christinamor]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Å eiga.

Stundom spør ein:
Kan ein eiga eit anna menneskje?
Når to møtes
i hug og hold
og kjenner seg eitt
so ikkje anna er te –
kjenner seg eitt
i eit augnekast,
i eit lite ord,
i ein tanke,
i hugskot
som fer som kornmod
ivi blømande engjir –
kjenner seg eitt
i det ein aller nevner
men som er som svalande regn
for solbrend mold.

Når to hev møtt einannan
slik at ikkje anna var te,
slik at dei kjende seg sterkar enn alt
og veikar enn alt,
skjønna berget, so hardt det er,
skjønna blomen, so mjuk han er –
Og stend eismalle att.
Er ein då eismall?
Er ikkje då det alndre men’skje med
i kvar røsle ein gjer?
Ja, kan ein då noko sinn bli eismall att?

Når to gjev seg til kvarandre,
og dei stend eismalle att
kjem det ein stri
i hugen,
i holdet,
om det å eiga
og det å vera fri.

For enno er men’skje bundne
og veil ikkje kva dei sei
når dei kviskrar til kvarandre:
og elskar deg.


Fyrst dei hev sagt ordet
rymer dei
som for ein brand dei hev sett på.

Fyrst når to men’skje kan sei til kvarandre:
gå der du vil,
du er du!
Gjer det du vil,
eg er eg –

Men eg ser vegen din
og eg lyder etter fotefari dine
og eg kjenner din vilje
strøyme gjennom blodet
i javne, rolege pulsslag –

Fyrst då kan to men’skje eiga kvarandre



Aslaug Vaa

Skulle legge in dette selv, men vil i alle fall signere denne, ettersom den er "tatt".

[Skilpadda]

Prayer for a New Mother

The things she knew, let her forget again ---
The voices in the sky, the fear, the cold,
The gaping shepherds, and the queer old men
Piling their clumsy gifts of foreign gold.

Let her have laughter with her little one;
Teach her the endless, tuneless songs to sing,
Grant her her right to whisper to her son
The foolish names one dare not call a king.

Keep from her dreams the rumble of a crowd,
The smell of rough-cut wood, the trail of red,
The thick and chilly whiteness of the shroud
That wraps the strange new body of the dead.

Ah, let her go, kind Lord, where mothers go
And boast his pretty words and ways, and plan
The proud and happy years that they shall know
Together, when her son is grown a man.


(Dorothy Parker)

[Inagh]

Valgrett

Deg er det skjenket en rett til å bli
død eller levende, trell eller fri.

Velg å bli narr eller velg å bli vis,
fugl eller giftslange, ild eller is.

Gjør du deg selv til en gjenstand for salg?
Ingen skal nekte deg retten til valg!

Velger du det som er skjendig og slett
er det din helligste menneskerett.

Velg, om du vil, å fornedre deg selv.
Velg din fordervelse. Velg å bli trell.

Hva er din ånd? Er den sverd eller fjær?
Vit at ditt valg har besvart hvem du er.

Du er ansvarlig for den du er blitt.
Du har vært velgeren. Valget var fritt!

André Bjerke