Ambivalent i forhold til vår og sommer

[Maverick]

Det er jo så mye morsommere å være på stranden uten bikini enn med bikini. Eneste er jo at det ikke blir så mange skiller ut av det, da.

[Neket]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Det er jo så mye morsommere å være på stranden uten bikini enn med bikini. Eneste er jo at det ikke blir så mange skiller ut av det, da.

Det går jo ikke. Hvordan skal jeg overbevise folk om at jeg Faktisk er BRUN, for tenk, :skingrestemme: uten skiller?

[Harriet Vane]

Jeg er fremdeles enig med Teofelia. Det er lov for alle å klage over alt. Men det er ikke slik at sutring gir noe fripass fra å ikke få tilbakemeldinger på at noen av klagepunktene er tulleting.

Klagepunktene kan til og med vurderes som tulleting SELV OM det for den enkelte oppleves som Store og Viktige problemer.

La oss si at bolledeigen ikke hevet. Man venter besøk. Man vil så inderlig gjerne gjøre inntrykk på besøket, for dette er mennesker man synes er litt skumle, som man er redd for å fremstå teit overfor. Den bolledeigen blir altoverskyggende, man gråter, dagen er ødelagt, man kjenner skam og fortvilelse. Følelsene er reelle. Man har rett til å ha dem. Men det var bare en bolledeig. Det er ikke viktig. Hvis man ser verden fra månen, så vil ingen se bolledeigen. Gråtende, med hodet ned i bolledeigen, ser man ingenting annet.

Hvis man ser verden fra månen er det ingen som ser de hvite leggene heller.

Det MÅ være lov å hevde at hvis man bruker så mye tid å krefter på selvforakt, så ville man fått det morsommere om man lot være. Og det er ikke slemt, det er søstersolidarisk. det er i mitt hode akkurat like tåpelig å bruke 4 timer i uken på å gremmes over hvitfargen som at min mormor brukte 4 timer i uken på å polere møbler.

[Tussa]

Søstersolidarisk. Finaste ordet. Og om vi ikkje minne kvarandre på det, kven skal gjere det?

Eg fikk høre av min kjæreste i helga; du er ikkje mykje sjarmerende og attraktiv når du er deprimert, Tussa mi. Eg holdt nesten på å slå, men det fikk meg definitivt til å innsjå at en knust lysestake virkelig ikkje vise frå månen.

[Maverick]

Jeg mener nok også at det blir i overkant dramatisk å føle at sommeren blir ødelagt fordi man ikke får brune legger, for å sette det noe på spissen. Derimot tror jeg ikke at den beste måten å gjøre oppmerksom på det er å demonstrere hvor lite jeg bryr meg om denslags, og at alle hadde hatt det bedre om de hadde tenkt som meg.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg mener nok også at det blir i overkant dramatisk å føle at sommeren blir ødelagt fordi man ikke får brune legger, for å sette det noe på spissen. Derimot tror jeg ikke at den beste måten å gjøre oppmerksom på det er å demonstrere hvor lite jeg bryr meg om denslags, og at alle hadde hatt det bedre om de hadde tenkt som meg.

Hvis den var til meg, så synes jeg faktisk det er et poeng at noen tar til ordet for at "Hei, jeg har en BMI på 30, og jeg har lært å like kroppen min likevel". Jeg ser godt hva du mener altså, og jeg tar det for så vidt til meg, men jeg synes det er så veldig feil om mer eller mindre uttalte påstander om at man må være maks størrelse 38 for å kunne like kroppen sin får stå uimotsagt. Eller at den gjengse holdningen skal være "Det er lett for deg å si at man bare skal lære å like seg selv, for du er jo ser jo opplagt bedre ut enn de fleste", og så videre.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Hvis den var til meg, så synes jeg faktisk det er et poeng at noen tar til ordet for at "Hei, jeg har en BMI på 30, og jeg har lært å like kroppen min likevel". Jeg ser godt hva du mener altså, og jeg tar det for så vidt til meg, men jeg synes det er så veldig feil om mer eller mindre uttalte påstander om at man må være maks størrelse 38 for å kunne like kroppen sin får stå uimotsagt. Eller at den gjengse holdningen skal være "Det er lett for deg å si at man bare skal lære å like seg selv, for du er jo ser jo opplagt bedre ut enn de fleste", og så videre.

Åh, nei, det var den ikke. Den var generell. (Ellers hadde jeg jo quotet. Eller kanskje ikke, fordi jeg vanligvis glemmer det, men den var altså generell. )

Jeg er stor fan av å lære seg å like kroppen sin som den er, samme hvilken størrelse eller fasong man har, (og jobber jo stadig vekk med det samme selv!), men jeg tror at det finnes bedre/sunnere/dypere måter å gjøre det på enn å få høre at "men JEG er fornøyd, så da bør du også være det!"

Hva som er den magiske løsningen vet jeg dog ikke.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

"men JEG er fornøyd, så da bør du også være det!"

Det er vanskelig å være uenig i det, selvsagt, men "jeg har klart det, så det er faktisk mulig", er en vinkling som jeg synes kan være ganske akseptabel.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Det er vanskelig å være uenig i det, selvsagt, men "jeg har klart det, så det er faktisk mulig", er en vinkling som jeg synes kan være ganske akseptabel.

Jepp. Det er jeg enig i. Og alt kommer an på hvordan man sier det også, sant? Om man får personen man snakker med til å føle seg teit fordi den i tillegg til dårlig selvfølelse tydeligvis er dum også, eller om man gir et snev av håp?

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg er bare stresset fordi jeg skal til Florida neste uke, og eier ikke lette bukser og aner ikke hva jeg skal gå i av klær. Så jeg er spesielt tander på det med sol og varme for øyeblikket.

I Florida selger de billige sommerbukser over en lav sko. ollyanna:

Opprinnelig lagt inn av Arkana, her.

Etnisk norske har hvit hud. Lev med det!

Jeg likte bluens fargenyanse mørkehvit.

[Guava]

Noe av det som er farlig med denne typen sutring er at det også påvirker omgivelsene. Man kan si at det er ens eget problem hvem man lar seg påvirke av, men jeg tror det et viktig å tenke seg om. Når jeg møter en fjortenåring som mener at leggene er alt for feite og har feil fasong så er det denne ungdommen ser et bilde nesten ingen annen ser. Hun ser "feit" på seg selv og hun ser det virkelig. Med en gang hun uttrykker dette så gjør det også noe med omgivelsene rundt. Selv om man er aldri så glad i egen kropp er det vanskelig å høre for mye på andres komplekser uten at man begynner å lure på om det er noe galt med en selv også. Jeg har levd ganske tett på en person som ar veid 15 kg mindre enn meg og som er høyere enn meg som stadig snakket om hvor ufattelig feit hun er. Selv om jeg er trygg på egen kropp så påvirker det meg.
Jeg tenker at det mest nyttige om man har problematisk forhold til kroppen sin er å ta tak i problemene, men det krever en del vilje. Det å ikke ha en "stygg" kropp å skylde på kan også være ganske tøft. Det høres kanskje rart ut, men det er virkeligheten. Klaging og misfornøydhet over egen kropp kan være en måte å skjule seg. Det kan rett og slett ligge en trygghet i det, enn hvor rart det høres ut.

[Neket]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Noe av det som er farlig med denne typen sutring er at det også påvirker omgivelsene. Man kan si at det er ens eget problem hvem man lar seg påvirke av, men jeg tror det et viktig å tenke seg om. Når jeg møter en fjortenåring som mener at leggene er alt for feite og har feil fasong så er det denne ungdommen ser et bilde nesten ingen annen ser. Hun ser "feit" på seg selv og hun ser det virkelig. Med en gang hun uttrykker dette så gjør det også noe med omgivelsene rundt. Selv om man er aldri så glad i egen kropp er det vanskelig å høre for mye på andres komplekser uten at man begynner å lure på om det er noe galt med en selv også. Jeg har levd ganske tett på en person som ar veid 15 kg mindre enn meg og som er høyere enn meg som stadig snakket om hvor ufattelig feit hun er. Selv om jeg er trygg på egen kropp så påvirker det meg.
Jeg tenker at det mest nyttige om man har problematisk forhold til kroppen sin er å ta tak i problemene, men det krever en del vilje. Det å ikke ha en "stygg" kropp å skylde på kan også være ganske tøft. Det høres kanskje rart ut, men det er virkeligheten. Klaging og misfornøydhet over egen kropp kan være en måte å skjule seg. Det kan rett og slett ligge en trygghet i det, enn hvor rart det høres ut.

Det er jeg veldig enig i. Og jeg passer godt på at jeg ikke sutrer over verken legger eller andre skavanker foran ungene. Enn så lenge ser det ut til at det har fungert, de har ingen problemer whatsoever med selvbilde eller kropp. Niåringen var kjempesint på meg da hun ikke fikk gå med bikini på skolen i fjor sommer for eksempel.

[Divine]

Jeg vil være som niåringen min. Da jeg sa til han at han nok trengte en hårklipp, så han seg i speilet og sa "Hvorfor det? Jeg er jo perfekt!".

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg vil være som niåringen min. Da jeg sa til han at han nok trengte en hårklipp, så han seg i speilet og sa "Hvorfor det? Jeg er jo perfekt!".

[Stellebord]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg vil være som niåringen min. Da jeg sa til han at han nok trengte en hårklipp, så han seg i speilet og sa "Hvorfor det? Jeg er jo perfekt!".

Sånn vil jeg også være!

[ullmor]

Det som er spesielt med denne tråden er at mange av dere vet hvordan de andre brukerne ser ut, dermed blir tilbakemeldingen annerledes enn for meg som ikke vet hvordan noen av dere ser ut.

Jeg tenker at i tilfeller som tenåringer som har et forskrudd syn på hvordan de ser ut er det viktig og riktig å gi tilbakemelding på hvordan de ser ut. Det hjelper antakelig lite å fortelle at de ser superflotte ut, for en gamlings syn på skjønnhet er per definisjon ut. Det som heller går an er å be tenåringen vise et bilde av en tynn kropp og en fet kropp og deretter fortelle hvor stor h*n mener sin egen kropp er. Det blir en realitetsorienterende måte å gi tilbakemelding på, som kan får øynene opp.

Å føle seg tjukk handler minst av alt om det ytre og mest av alt om selvbildet. Hvilken forskjell skulle det gjøre å miste fem eller få ti kilo?

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Det som heller går an er å be tenåringen vise et bilde av en tynn kropp og en fet kropp og deretter fortelle hvor stor h*n mener sin egen kropp er. Det blir en realitetsorienterende måte å gi tilbakemelding på, som kan får øynene opp.

Høh? Men hva om tenåringen ER overvektig da, og er like stor eller større enn den "fete" kroppen. Hva slags realitetsorientering skulle man få av det? Eller, når jeg tenker meg om, hva slags realitetsorientering kan noen som helst få ut av dette? "Denne personen er tynn, denne er tykk og du er DER på skalaen?" Hva i all verden skal man få ut av DET?

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Høh? Men hva om tenåringen ER overvektig da, og er like stor eller større enn den "fete" kroppen. Hva slags realitetsorientering skulle man få av det? Denne personen er tynn, denne er tykk og du er DER på skalaen? Hva i all verden skal man få ut av DET?

Fordi at man da har noe reelt å forholde seg til. Det er en innfallsvinkel til å ta tak i et problem. Det er selvsagt den som har urealistisk forhold til kroppen som skal velge ut bilder, ikke hjelperen.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Fordi at man da har noe reelt å forholde seg til. Det er en innfallsvinkel til å ta tak i et problem. Det er selvsagt den som har urealistisk forhold til kroppen som skal velge ut bilder, ikke hjelperen.

Hvorfor tror du at en tenåring som sliter med selvbildet, nødvendigvis har et urealistisk forhold til kroppen sin?

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Hvorfor tror du at en tenåring som sliter med selvbildet, nødvendigvis har et urealistisk forhold til kroppen sin?

Mange med spiseforstyrrelser har det. Det er ikke dermed sagt at alle som sliter med selvbildet har sf.