Hvor kommer du (opprinnelig) fra? Greit, eller ugreit å spørre om?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Hvordan ønsker introverte at spillet med å bli kjent med andre skal foregå? Hva kan man spørre om? Taushet?
Hvis slike spørsmål ønskes unngått fordi man er introvert blir det en annen problemstilling enn om man ønsker dem unngått fordi de oppleves rasistiske, støtende osv. selv om jeg ser at grensene der ikke alltid er så tydelige.

Nå synes jeg du svarer på noe helt annet enn det jeg skrev. Jeg skrev jo nettopp ikke at jeg synes folk skal unngå å spørre meg om ting fordi jeg er introvert - jeg skrev tvert imot at jeg synes det er helt greit at folk snakker "mer ekstrovert" til meg enn jeg er vant til, og så håper jeg at de synes det er greit at jeg snakker "mer introvert" til dem enn de er vant til. Det er jo bare alminnelig romslighet, føler jeg, enten den mer ekstroverte er en atypisk åpenhjertig og skravlete hedmarking eller en helt typeriktig brasilianer.

[Guava]

Det finnes forresten mange spørsmål som for noen kan være kjipt å bli spurt. Når man møter et menneske første gang og vil bli kjent så vil dialogen handle om ulike sider ved den andre.
Noen synes det er forferdelig å bli spurt om yrke. For enkelte uføretrygdede er dette så smertefullt at det kan få dem til å mure seg inn hjemme. For noen kan det være vondt å bli spurt om sivilstatus. Det er i det hele tatt mange ting som kan være vanskelig for enkelte, men å lage generelle sosiale spilleregler ut i fra dette vil legge store begrensninger totalt sett tror jeg. I det hele tatt tror jeg vi ofte er for redde for å være direkte. Jeg var i et middagsselskap sammen med mange ukjente mennesker (fra ulike land om det er relevant) for en stund siden. Det var en mye større grad av direkte spørsmål i bli-kjent-fasen. Det var befriende slik jeg ser det.

[Sure Eplet]

Vi flyttet til en annen bydel i Stavanger for noen år siden. Hadde med en flyttebil og ei venninne og ble møtt av en utrolig sjarmerende barneflokk som ville være med og hjelpe. Alle var mørkere i huden enn det som er vanlig om man er etnisk norsk, og de så ut til å være søsken.

- Skal dere flytte inn her?
- Ja, jeg skal - hun er med og hjelper.
- Har dere barn?
- Ja, jeg har barn. To stykker, omtrent så store som dere.
- Hvor kommer dere fra, dere snakker litt rart?
- Øh, jeg kommer fra Jæren. Der snakker vi sånn. Men egentlig har vi bodd på Tasta altså, det er ikke så langt borte.
- Okei, vi er fra Nor-ge!

[Madicken]

Herlig, Sure Eplet!

[rine]

Det er søren meg ikke lett å unngå såre tær i alle sammenhenger, altså. Jeg har en bekjent som er uføretrygdet og hun synes det er irriterende at folk hun ikke kjenner "alltid" spør hva hun jobber med. Hvorfor skal nå det være så fryktelig interessant, liksom? Jeg synes ikke folk "alltid" spør meg om det, men det er jo selvfølgelig fordi jeg ikke er spesielt touchy på akkurat det temaet. Derimot synes jeg det er irriterende at folk "alltid" skal komme med en eller annen "bjørn om vinteren, lærer om sommeren"-kommentar ( ) når de hører hva jeg hører med. Folk gjør selvsagt ikke "alltid" det, men det virker sånn fordi det irriterer meg.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det er søren meg ikke lett å unngå såre tær i alle sammenhenger, altså. Jeg har en bekjent som er uføretrygdet og hun synes det er irriterende at folk hun ikke kjenner "alltid" spør hva hun jobber med. Hvorfor skal nå det være så fryktelig interessant, liksom? Jeg synes ikke folk "alltid" spør meg om det, men det er jo selvfølgelig fordi jeg ikke er spesielt touchy på akkurat det temaet. Derimot synes jeg det er irriterende at folk "alltid" skal komme med en eller annen "bjørn om vinteren, lærer om sommeren"-kommentar ( ) når de hører hva jeg hører med. Folk gjør selvsagt ikke "alltid" det, men det virker sånn fordi det irriterer meg.

Det er absolutt et poeng. Mannen min snakker om at akademikere ALLTID snakker om utdannelse og synes ikke det er det kuleste som finnes at spørsmål om utdannelse kommer tildlig i en bli-kjent-greie.

[oslo78]

Da vil jeg ha en liste over hva som er greit å spørre om når man møtes. For det er vel ikke stuereint å bare snakke om seg selv heller?

Jeg har fått med meg: Ikke spørre om hvor man kommer fra (i hvert fall ikke med noen oppfølgingsspørsmål), ikke spørre om jobb, ikke spørre om helse, ikke spørre om utdanning, ikke spørre om man har barn.

Hva med spørsmål om klær og hvor de er kjøpt? Er det invaderende? Hus? Kanskje kjipt for en som leier en liten hybel? Interesser? Ikke så kult for en som ikke har noe spesielt de er opptatt av? Ferier? Hva med dem som ikke har råd til å reise noen steder? Dyr? Kan det være sårt for allergikere?

Alt kan jo være sårt for noen, så løsningen blir kanskje å bare holde kjeft?

[Éowyn]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Da vil jeg ha en liste over hva som er greit å spørre om når man møtes. For det er vel ikke stuereint å bare snakke om seg selv heller?

Jeg har fått med meg: Ikke spørre om hvor man kommer fra (i hvert fall ikke med noen oppfølgingsspørsmål), ikke spørre om jobb, ikke spørre om helse, ikke spørre om utdanning, ikke spørre om man har barn.

Hva med spørsmål om klær og hvor de er kjøpt? Er det invaderende? Hus? Kanskje kjipt for en som leier en liten hybel? Interesser? Ikke så kult for en som ikke har noe spesielt de er opptatt av? Ferier? Hva med dem som ikke har råd til å reise noen steder? Dyr? Kan det være sårt for allergikere?

Alt kan jo være sårt for noen, så løsningen blir kanskje å bare holde kjeft?

Selvsagt kan man spørre hvor folk er fra! Men det er når spørsmålet er et dekke for "Det jeg mener er hvilket land er du i fra for du kan umulig tilhøre Norge" at det blir ugreit.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Arkana, her.

Selvsagt kan man spørre hvor folk er fra! Men det er når spørsmålet er et dekke for "Det jeg mener er hvilket land er du i fra for du kan umulig tilhøre Norge" at det blir ugreit.

Hvordan vet du at det er det spørsmålet skal dekke? Fakta er jo at man umulig kan være opprinnelig fra Norge/Skandinavia dersom man har brun hud. Er det en big deal og noe man må snakke om? Nei. Er det feil å "stamme" fra et annet sted enn Norge? Nei. Er det feil å hevde at en person som er er rimelig mørk i hud og hår med stor sannsynlighet opprinnelig stammer fra et land en del syd for Norge, selv om det er mange generasjoner siden. Nei.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Da vil jeg ha en liste over hva som er greit å spørre om når man møtes. For det er vel ikke stuereint å bare snakke om seg selv heller?

Jeg har fått med meg: Ikke spørre om hvor man kommer fra (i hvert fall ikke med noen oppfølgingsspørsmål), ikke spørre om jobb, ikke spørre om helse, ikke spørre om utdanning, ikke spørre om man har barn.

Hva med spørsmål om klær og hvor de er kjøpt? Er det invaderende? Hus? Kanskje kjipt for en som leier en liten hybel? Interesser? Ikke så kult for en som ikke har noe spesielt de er opptatt av? Ferier? Hva med dem som ikke har råd til å reise noen steder? Dyr? Kan det være sårt for allergikere?

Alt kan jo være sårt for noen, så løsningen blir kanskje å bare holde kjeft?

Dette synes jeg blir for dumt. Mange av oss har sagt det er greit å spørre hvor man kommer fra. Men hvis folk gir et svar, - hvorfor i alle dager skal man ikke godta det svaret som man ville ha gjort med alle andre mennesker? Mener du seriøst at det er greit å ikke godta svaret et menneske gir med utgangspukt i at "jeg godtar ikke svaret, vedkommende er brun og kan umulig komme fra X". Det er jo denne forskjellen vi snakker om her, vi snakker om de som ikke godtar svaret de får men må argumentere med vedkommende og putte de i en eller annen bås de har inne i sitt hode.

Jeg vil si det motsatt av det du sier. Du trenger ikke ha en liste over ting du ikke kan spørre folk men derimot, behandle alle folk likt. Dvs spør du noen om hvor de kommer fra og de svarer, godta svaret du får unasett om folk er hvite, brune, grønne eller blå.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Dette synes jeg blir for dumt. Mange av oss har sagt det er greit å spørre hvor man kommer fra. Men hvis folk gir et svar, - hvorfor i alle dager skal man ikke godta det svaret som man ville ha gjort med alle andre mennesker? Mener du seriøst at det er greit å ikke godta svaret et menneske gir med utgangspukt i at "jeg godtar ikke svaret, vedkommende er brun og kan umulig komme fra X". Det er jo denne forskjellen vi snakker om her, vi snakker om de som ikke godtar svaret de får men må argumentere med vedkommende og putte de i en eller annen bås de har inne i sitt hode.

Jeg vil si det motsatt av det du sier. Du trenger ikke ha en liste over ting du ikke kan spørre folk men derimot, behandle alle folk likt. Dvs spør du noen om hvor de kommer fra og de svarer, godta svaret du får unasett om folk er hvite, brune, grønne eller blå.

Jeg pleier å stille oppfølgingsspørsmål hvis det er naturlig til både hvite, brune, grønne eller blå, jeg. Jeg synes samtaler som "hvor kommer du fra" "Toten" "Hva liker du best å spise" "Lasagne", osv blir temmelig traurige. Det er mer naturlig for meg å snakke litt lengre om hvert emne - hvis man nå kommer inn på et emne - ansett hudfarge. Om emne er opprinnelsessted, barnehagen på stedet, felles jobb eller noe annet spiller for meg ikke så stor rolle.

Og hvis du leser tråden, ser du ganske mange eksempler på ting NOEN synes det er kjipt å bli spurt om. At jeg da konkluderer med at det jammen er mange emner som ser ut til å bli skumle dersom man spør feil person om dem, synes jeg ikke er "for dumt". Jeg er for eksempel ganske lei av å snakke om arbeidstidsavtalen til lærere, men jeg forstår jo at det tydeligvis er noe mange synes det er naturlig å spørre meg om, så da blir jeg da ikke sår, fornærmet og avmålt om det skulle komme opp.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Dvs spør du noen om hvor de kommer fra og de svarer, godta svaret du får unasett om folk er hvite, brune, grønne eller blå.

Enig. Det er lite sjarmerende når man insisterer på at egentlig er du vel ikke fra Toten.

Jeg har måttet lære meg til å ikke bli snurt når østlendinger kaller meg for bergenser. Østlendinger har virkelig ikke øre for dialekter. (Jepp, generalisering) Hvis det er noe jeg absolutt ikke er så er det bergenser. Ikke fordi det er noe galt med bergensere, jeg er bare ikke en. For å si det som Alexander Dale Oen. Eg e'kje bergensar, eg e stril.

Tilbake til utlendinger - det er nok mange som tenker at utlendingene er veldig opptatt av å være utlendinger, for å si det litt banalt. Jeg tror det er litt av grunnen til at en del spør og graver så mye. Jeg har elever som ikke vet hvorfor familiene deres kom til Norge, og det kan være elever som selv er født, og delvis oppvokst, i utlandet. De aner ikke om de er flyktninger, eller arbeidsinnvandrere, eller hva som gjorde at de havnet her. (Jeg underviser i samfunnsfag, og da kommer dette spørsmålet ganske naturlig opp) Det syns jeg er en fin ting - det betyr i de aller fleste tilfeller at de oppfatter seg som helt vanlige ungdommer som bare er opptatt av det ungdommer er opptatt av. De er ikke Siri fra Somaliland, eller Per fra Pakistan - de er bare Siri og Per, og sånn skal det være.

Man blir heller ikke ekspert på alt i egen kultur bare fordi man kommer fra et annet sted. Jeg har en venn fra Vietnam. Han kom alene til Norge som 18-åring. På skolen ble han spurt om å lage en matrett fra hjemlandet sitt. Og hva vet en bortskjemt guttunge om matlaging? - han hadde aldri laget mat, det hadde moren hans gjort. Så han laget kjøttkaker, det hadde han lært av miljøterapeuten i huset der han bodde. Læreren var forundret over at Vietnamesisk og norsk mat var så lik.

[rine]

Ja, akkurat. Har en venninne som "bare" har videregående og hun synes utdannelse-snakk er skikkelig kjipt.

[Toffskij]

Jeg foretrekker i hvert fall at folk holder kjeft framfor at de harver seg gjennom et tredjegradsforhør hvor de ikke engang er litt interessert i svarene, bare fordi det for guds skyld ikke kan være stille et øyeblikk.

Ah, jeg elsker smalltalk.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg foretrekker i hvert fall at folk holder kjeft framfor at de harver seg gjennom et tredjegradsforhør hvor de ikke engang er litt interessert i svarene, bare fordi det for guds skyld ikke kan være stille et øyeblikk.

Ah, jeg elsker smalltalk.

Det er bare så synd at hvis jeg hadde holdt kjeft i enkelte situasjoner så hadde jeg gått glipp av minst 3-4 venninner - som startet med smalltalk og hvor vi etter hvert har blitt utrolig godt kjent og glad i hverandre.

[Maverick]

Det er ikke så vanskelig, altså.

"Hvor er du fra?" er et uskyldig spørsmål. Å følge opp med "men hvor er du egentlig fra???" når personen svarer "Toten", det er ikke like kult.

Djiizes.

[oslo78]

Men det kan jo være vanskelig dette smalltalk-greiene? I løpet av de to årene jeg har vært sykemeldt / på AAP nå, har jeg jo fått spørsmålet "hva jobber du med?" minst 50 ganger. Jeg svarer så at jeg er lærer. Så kommer selvsagt oppfølgingsspørsmålet: " Hvilket klassetrinn har du nå?" Hvorpå jeg (som ikke har noen mindreverdighetsfølelser fordi jeg er syk) forklarer at jeg er sykmeldt for tiden, men at jeg pleier å ha 5.-7. klasse.

Om jeg hadde vært en annen type, er jeg helt sikker på at dette kunne oppleves som vanskelig. Men jeg vil jo ikke si at det er noe galt med spørsmålet av den grunn? Det er jo litt med hvordan man velger å stille seg til at noen spør også. Jeg tolker det stort sett som interesse for å snakke med meg og bli kjent med meg, og da er det jo egentlig nesten det samme hva de sier - vi bare bruker det til å komme i en posisjon hvor vi kanskje vil bli mer kjent. Jeg legger godviljen til nesten uansett hva det spørres om og regner egentlig med at motparten gjør det samme. Men å lese denne tråden har virkelig fått meg til å tvile litt på det altså.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Men det kan jo være vanskelig dette smalltalk-greiene? I løpet av de to årene jeg har vært sykemeldt / på AAP nå, har jeg jo fått spørsmålet "hva jobber du med?" minst 50 ganger. Jeg svarer så at jeg er lærer. Så kommer selvsagt oppfølgingsspørsmålet: " Hvilket klassetrinn har du nå?" Hvorpå jeg (som ikke har noen mindreverdighetsfølelser fordi jeg er syk) forklarer at jeg er sykmeldt for tiden, men at jeg pleier å ha 5.-7. klasse.

Om jeg hadde vært en annen type, er jeg helt sikker på at dette kunne oppleves som vanskelig. Men jeg vil jo ikke si at det er noe galt med spørsmålet av den grunn? Det er jo litt med hvordan man velger å stille seg til at noen spør også. Jeg tolker det stort sett som interesse for å snakke med meg og bli kjent med meg, og da er det jo egentlig nesten det samme hva de sier - vi bare bruker det til å komme i en posisjon hvor vi kanskje vil bli mer kjent. Jeg legger godviljen til nesten uansett hva det spørres om og regner egentlig med at motparten gjør det samme. Men å lese denne tråden har virkelig fått meg til å tvile litt på det altså.

Jo men, i denne tråden dreier det seg jo om at folk tværer på et spørsmål fordi man har et visst utseende. Det blir jo annerledes. Fordi man har mørk hud _må_ det ligge noe (for oss) Spennende og Eksotisk bak, lsm. Derfor er det ikke nok å svare "Toten" fordi det oppfyller ikke nysgjerrighetsbehovet/sladdertrangen/sensasjonslysten/hvahardu.
Men selvsagt, å spørre hvor noen kommer fra er helt greit, og å ta tråden videre til diskusjoner om kultur og eksotisk bakgrunn osv er også helt greit - hadde den fremmede svart på en måte hvor det var naturlig. (UAVHENGIG av hudfarge)

[rine]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

.
Men selvsagt, å spørre hvor noen kommer fra er helt greit, og å ta tråden videre til diskusjoner om kultur og eksotisk bakgrunn osv er også helt greit - hadde den fremmede svart på en måte hvor det var naturlig. (UAVHENGIG av hudfarge)

Ja, nettopp. Og det er den retten jeg forbeholder meg. Ikke retten til å fornærme mine medmennesker i hytt og pine.

[Toffskij]

Men da var du vel interessert i svarene, Oslo? Jeg synes vel denne debatten mest handler om hvilke hensyn det er rimelig å ta når man starter samtaler med fremmede som man ikke vet noe om, og jeg blir så gretten av «jeg forbeholder meg retten til»-retorikken. Samtaler uten lydhørhet på et eller annet plan er poengløse, synes jeg. Når jeg havner i smalltalk av den biografiske typen, pleier jeg desperat å søke etter allmenne temaer av felles interesse. Eller noe morsomt. Hva som helst for å slippe unna cv-oppramsing.