Klassereise

[Harriet Vane]

Både ja og nei. Livet skjedde med besteforeldrene og foreldrene mine, så de gikk et skritt baklengs i forhold til familietradisjonen. De aller fleste i min slekt har siden dansketiden hatt høyere utdanning, vært prester, leger, advokater og ingeniører. Til og med noen av damene hadde høyere utdanning. Feks var min grandtante W en av de første kvinnelige matematikere. De bar samfunnet, de leste bøker, de skrev gjerne bøker selv, de var på Stortinget, i herredstyret eller fattigstyret.

Min farmor skulle begynne på gymnaset i 1929, men de hadde pengene i banken, mistet alt og hun og de yngre søsknene mistet alle mulighetene de hadde sett for seg. Hun skulle blitt arkeolog, hadde hun tenkt. Min farfar var nummer 3 og det var ikke råd til mer enn et par år på landbruksskole. Min mormors familie hadde lidd samme skjebne som min farmors, så det var bom stopp også der, i tillegg kom krigen. Det samme gjaldt morfaren min.

Men det var bøker i massevis. Det var politiske diskusjoner, abonnement på 3 daglige avsier, flere ukeaviser og magasiner, hjelp til leksene, kunst på veggene, musikkinstrumenter, tegnesaker, ingen nøling når det skulle velges materialforvalter i korpset, basarkomité i lokalmiljøet eller FAU-representant. Det har vært tøyservietter, sølvbestikk, hagedesign, bordmanerer, bukkenikkeneie, rullede damaskduker og ingen idé om å følge mote hverken når det gjelder interiør eller klær. For man kjøper ting som skal vare i hundre år eller mer, enten det nå er stoler eller støvler.

Men siden mine foreldre ikke har høyere utdanning, bare hadde vært flinke på skolen tom. gymnaset, så kom de etterhvert til kort. Det å tenke kritisk blir fort til konspirasjonsteorier. Eller det blir vanskelig å forholde seg nøytral, se ting fra flere sider eller se at om noe skjer en gang betyr det ikke at det er et ugjendrivelig faktum og alltid vil være slik. Kildekritikk er vrient.

Mine foreldre er blitt mindre og mindre middeklasse. Det har i grunnen hele bygda jeg kommer fra. Bøndene har dårlig råd, det er umulig å forfølge den smaken man egentlig har, man kompromisser og endrer seg, det blir lysestaker fra Europris, ikke fra kunstgalleri eller sølvsmed, om dere skjønner. Og det har gjort at det er stor forskjell i min søskenflokk også, fra de eldste til de yngste. For min del var det helt selvsagt å skulle ta høyere utdanning, for mine yngste søsken er det helt fjernt. De har tatt fagbrev og vurderer ikke engang i teorien å ta noe etterutdanning. De argumenterer helt arbeiderklasseforbilledlig; det er bortkastede penger, unødig lån, man gjør vanlige folk til livsfjerne idioter og de kan ikke fordra å ha ledere med høyere utdanning, det som er respektinngyende er folk som har jobbet seg opp. Eller vunnet i lotto.

[Neket]

Nei, jeg har nok ikke reist noe sted. Jeg tror vi må helt tilbake til tippoldeforeldre, minst, for å finne de som tok den reisen i sin tid. Jeg har foreldre med master og phd, bestefar var offiser, og farfar var selvstedig næringdrivende. Både bestemor og bestefar vokste opp på beste vestkant, og både farmor og farfar kom fra store gårder i nord. Før det aner jeg ikke.

Mannen derimot, har nok reist langt. Fra vaskeekte arbeiderstrøk i Skottland, til middelklasseliv i Norge. Det forklarer nok endel forskjeller i hvordan vi prioriterer både det ene og det andre. Hans oppvekst er ganske langt unna min på veldig mange måter.

[Blå]

Både mannen og jeg har holdt oss i den litt øvre middelklassen vi er vokst opp i.

Vi har begge vokst opp i hjem med høy kulturell kapital og middels økonomisk kapital. Vi har litt lavere utdanning enn våre foreldre, vi har begge stoppet på et hovedfag, mens tre av fire foreldre har dr. grad.

Jeg oppfatter det som at våre barn vokser opp i omtrent samme typen hjem som vi gjorde, men at vi har gjort noen valg som gjør at vi har bedre økonomi enn våre foreldre hadde og at våre barn går på skoler som er sosialt mer blandet.

[Floksa]

Jeg har reist nedover...
Kommer fra en familie med høy utdannelse mange ledd bakover. Valgte helt på tvers av det og tok treårig vgs inne mitt fagfelt. Har vært i jobb siden jeg var ferdig med skolen.

[Gaia]

Jeg har ikke reist i det hele tatt. Jeg er tredjegenerasjons kvinne med høyere universitetsutdannelse og med lang tradisjon for utdannelse bakover på moren min sin side. Faren min foretok derimot en skikkelig klassereise. Han vokste opp som arbeiderklassegutt på Oslo øst. Det som skiller ham fra bloggeren det linkes til i HI er at han hadde foreldre (spesielt min bestemor) som hadde Ambisjoner for ham og la til rette for den voldsomme klassereisen han i sin tid foretok.

Han er for øvrig veldig bevisst at han har klassereist og jeg har lært mye om sosial mobilitet og de "usynlige" klassene i Norge hjemme.

[Bille]

Jeg har ikke reist. Og jeg følte meg veldig truffet av det hun beskriver som middelklassens uvitenhet om egen status/ståsted. Jeg oppfattet det slik at alle rundt meg var like, og det var først da jeg ble 15-16 år jeg så sammenhenger og ble klar over forskjeller. Pappa og mamma hadde bedre utdannelse enn de fleste av mine venners foreldre og vi hadde nok bedre råd. Det var aviser, Dagsrevyen og bøker. Jeg kjente meg veldig igjen i artikkelforfatterens beskrivelser. Jeg er forresten oppvokst på et lite tettsted i nærheten av Oslo.

[tink]

Ingen i familien har reist langt. Kanskje med unntak av mormor som giftet seg to hakk opp. Farmor og farfar flyttet fra landet tilbyen, som barn fra gård uten odel var dette det eneste alternativet. Pappa klatret ett trinn opp da han skaffet utdannelse og har kunnet betale seg ut av alt det farfar gjorde selv. Selv har jeg et trinn høyere utdannelse enn mine foreldre, men jeg er i aller høyeste grad vokst opp i et middelklassehjem. Hos en del venner har jeg likevel møtt og blitt opplært i "øvre middelklassekultur".

Mannen har samme klassiske 1900-tallshistorie å vise til for sin familie. Barna våre vokser opp i et hjem med mer kulturelle enn økokonomiske ressurser. Vi gjør mye av det som er "riktig" mtp på kosthold, ut på tur og har jevnlige turer til bibliotek og museum.

Det var en lærerrik opplevelse for meg å flytte til og bo i et industristed i flere år og oppdage at mine kulturelle verdier som litteratur og utdannelse hadde nada verdi. Jeg ble for første gang ordentlig kjent med folk fra arbeiderklassen (industriarbeidere og hjelpepleiere), det er pinlig, men sant.

[mkj]

Klassereisen sto mine foreldre for. De kommer fra enkle kår. De har ikke utdanning, men har gjennom stor innsats fått til et bra liv for seg selv. Vi ungene har tatt utdannelse (jeg bare nesten ferdig) og lever også gode liv.

[Palmen]

Både mannen min og jeg har reist et godt stykke. Vi er f.eks begge de første i våre familier til å ta universitetsutdannelse, og vi har begge mastergrader. Faren til mannen min har tatt en enda lengre reise.

Takk for at du delte denne artikkelen, interessant lesning.

[TwinFusion]

Opprinnelig lagt inn av daffy, her.

Interessant skrevet om klassereise i dag.

Hvordan er det med den jevne FPer . Har dere"reist" langt?
Jeg er sånn midt på treet tror jeg. Foreldrene mine reiste nok litt lengre enn meg.

http://maddam.no/2013/02/klassereisen/

Leste FRPer jeg, og skjønte virkelig ikke sammenhengen!

Men sånn ellers så har jeg vel egentlig reist bakover jeg...

[Pelle]

Ja, jeg har nok klassereist. Er den første i familien med utdannelse ut over vgs. Mamma ble barne- og ungdomsarbeider etter jeg flyttet hjemmefra, pappa har yrkesskole. Jeg er gift med en mann som kommer fra en familie med en omgangskrets som jeg bare kunne drømt om å vanke med for noen få tiår siden med tanke på hva som hadde vært sosialt akseptabel. For 100 år siden ville nok en jente som meg knapt kunne sagt hei til en med hans bakgrunn.

Selv om jeg er vokst opp i en familie med til dels dårlig råd, kjenner jeg meg ikke igjen i artikkelen sånn sett. Ingen har frp-sympatier, turer til biblioteket skjedde ofte (gratis!), årlig tur på teater før jul, lokalavis på , VG fra butikken og Dagsrevy på tv hver dag. Likevel var ferien da jeg var 14 år (1990) camping på Vestlandet i knappetelt fra 60-tallet uten presenning annet enn plastikk festet med klyper. På campingferie i Bohuslän da jeg var 15 kunne jeg ikke få penger til å kjøpe et ukeblad fordi mamma hadde ikke råd (hvilket jeg først fikk vite so voksen, der og da synes jeg kun hun var kjipt og streng som sa nei). DE sparte i åresvis for å kjøpe ny sofa til konfirmasjonen min- men så brukte vi heller alt på to uker til syden (super prioritering jeg fremdeles er glad for)

Mulig det har noe å si at jeg er vokst opp i en ellers velstående høyt utdannet del av landet, slik at det jeg ikke hadde fra familien mht forventninger og krav til en viss grad har blitt tilført meg gjennom oppveksten av andre rundt meg. I tillegg har familien backet meg med alt og skrytt meg frem ettersom resultatene var ok.

[LilleRosin]

Jeg har ikke klassereist. Det må i tilfelle være et hakk tilbake.

Foreldrene mine møttes på universitetet, og jeg er vokst opp i et ekte 68-er hjem. Mange diskusjoner, kunst på veggene, mye engasjement. Politikk, lokalsamfunn, pedagogikk (begge foreldrene mine er/var pedagoger).

Jeg har høyere utdanning, men føler at engasjementet er noe avstumpa. Det er mest inni meg på en måte.

Foreldrene mine har klassereist noe. Morfar var maler og lærer, mormor hjemmeværende til hun begynte som ufaglært resepsjonist.

Farmor var lærer og bokelser, farfar var fisker siden han lykkelig gikk ut av grunnskolen som 14-åring.

Pappa var yngst av 3 søsken. Den eldste dro til sjøs som 15-åring. Nr 2 tok lærerskolen. Og han gikk på universitetet.

[Milfrid]

Interessant og godt skrevet. Takk for link.

Jeg har ikke reist, vokst opp i hjem med bøker og aviser og Dagsrevyen og foreldre med utdannelse (vel, mor kom kun til 1. avdeling juss fordi far ble syk).

[rine]

Utrolig velskrevet og interessant artikkel. Jeg har reist litt, men ikke så langt. Dvs. at jeg har høyere utdannelse enn foreldrene mine, men så absolutt er oppvokst i et bok- og avislesende hjem med foreldre som både så Dagsrevyen og hadde klare politiske standpunkter.

[LilleRosin]

Mamma har til og med to embedseksamener :mammaskryt:

[Toffskij]

Fin artikkel, og veldig interessant å tenke på.

Selv har jeg ikke så mye reist som revertert – faren min kommer fra en erkeborgerlig familie med møblerte hjem, advokater og sogneprester så langt øyet kan se bakover. (Farmor var dog datter av en nyrik oppkomling, men ble mer katolsk enn paven. ) Moren min kom fra en lærer-kunstner-akademiker-familie. Så jeg har vokst opp i en familie med masse bøker og ikke minst musikk, og ble godt utstyrt med kulturelle referanser. Samtidig har jeg bodd mesteparten av barndommen i et område med sterk arbeiderklasseprofil – de fleste av klassekameratene mine var enten ikke norske eller fra familier som minner om artikkelforfatterens. I tillegg har jeg vokst opp med til dels elendig økonomi (i likhet med en god del av klassekameratene mine). Det interessante er at dette doble referansesettet åpenbart utgjorde et valg – småsøsknene mine har valgt arbeiderklassereferansene i mye større grad, mens jeg svuppet rett tilbake i akademisk middelklasse så fort jeg bare kunne.

Jeg synes det er veldig nyttig å ha førstehåndserfaring med begge deler.

[Nooria]

Jeg har reist langt, både geografisk og sosialt. Som 19-åring reiste jeg 150 mil for å få meg en utdannelse ingen før meg i slekten har hatt. Jeg er et produkt av mange generasjoner av fiskere, men har selv 7 års utdannelse fra universitetet. Jeg bor fortsatt ca 150 mil fra hjemstedet.

[Myria]

Jeg har ikke reist, alle i familien min har universitetsutdannelse. Mannen min har reist et stykke, han er den eneste i sin familie med universitetsutdannelse.

[emm]

Moren og faren min har klassereist, og jeg har muligvis reist noe videre. Befinner meg vel i middelklassen et sted. Men jeg gikk på ungdomsskole i en drabantby der veldig mange var arbeidere, og på linje med det kronikken beskriver. Jeg synes den berører et svært viktig tema.

[Billa]

Jeg har ikke reist. Mine foreldre har universitetsutdannelse, og jeg kommer fra et hjem hvor leksikon var et selvsagt "møbel" i stua. Dannelse og sosialt kodeverk var viktig kunnskap, og jeg ser jo at jeg overfører dette også til egne barn. Jeg kommer fra en del av Norge med ganske distinkt (og latterliggjort) bokmålsdialekt, men mine foreldre og min bror og jeg har alltid snakket såkalt "pent". Det var aldri snakk om annet enn at vi skulle studere videre etter vgs. Spørsmålet var mer hvilket universitet og hvilket embetsstudie vi skulle velge.

Min far foretok en klassereise når han tok utdannelse. Han er Britisk, og vokste opp på en gård på grensen til Wales. Han forteller om at han som barn og ungdom måtte stå opp klokka 4 for å rekke å gjøre sin del av arbeidet før han dro på skolen. Moren ville ikke at barna skulle gå på den lokale landsbyskolen, så de ble sendt med buss til byen. Hun bar veldig preg av at hun hadde bodd mange år i den (den gangen) Britiske Kolonien India, hvor hun levde godt fordi min bestefar var høyt på strå i den Britiske Hæren der borte. For henne var gårdslivet et eneste langt mareritt etter å ha nippet te med sosieten i Bangalore i årevis. Pappa fikk mulighet til å ta høyere utdannelse gjennom stipend. Både i kraft av akademiske egenskaper, men også gjennom idrett.