Syns du at FrP er et rasistisk parti?

[Éowyn]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Hva er det du ikke vil godta å leve med? At folk spør hvor du er fra? Men hvordan skal man hindre det? Gjøre det sosialt uakseptabelt å spørre noen hvor de er fra? Utelukkende snakke til folk på norsk inntil de selv gir til kjenne at de ikke forstår norsk?

F.eks., ja. Hvorfor er det å himla viktig å vite hvor jeg "egentlig" er fra hele tiden? Jeg fornekter ikke opprinnelsen min (forbanner den til tider, ja), men synes den er fullstendig irrelevant for andre. Og når vilt fremmede/semifremmede stiller et veldig personlig spørsmål (som første spørsmål!) som kun kommer fordi jeg ser ut som jeg gjør blir jeg rimelig muggen. Og noen ganger litt fandenivoldsk.

Og hvorfor skal man ikke gå ut fra at folk snakker norsk i Norge?

(Men for meg har settingen helt klart å si. Jeg ble nylig i festlig lag spurt om jeg var adoptert og da jeg svarte bekreftende på dette kom det forsiktig fra den som spurte om han kunne stille meg spørsmål fordi de venter på telefon fra adopsonsbyrået. Og det syntes jeg var greit.)

[Milfrid]

Fordi verden er full av små, søte, brune barn som bare venter på å få en ny familie. Når man først er inne på fordommer, og ting folk sier når de får vite at man å stå i kø et halvt liv for tildeling av barn nå for tiden.

[Katta]

"Hvor er du EGENTLIG fra" skjønner jeg er et spørsmål man kan bli lei av, men jeg tror sjelden det stikker noe dypere enn når man spør hvor folk kommer fra, for dialekten stemmer ikke. Jeg kan også finne på å spørre hvor folk har fargene sine fra, det skal jeg jammen slutte med. Kronisk nysgjerrig og av og til litt antenneløs.

[Milfrid]

Kronisk nysgjerrig og antenneløs, der har du meg og. Og med adopterte unger burde jeg sikkert vite bedre. Men jeg fikk nå en skikkelig varm klem av ei jente i sommer da hun fant ut at mine barn, som hun, var adoptert.

Jeg var nok mer forsiktig før vi flyttet til USA, men etter 3,5 år der var jo "hvor er du fra?" ganske innøvd. Men jeg tror jeg har til gode å spørre "hvor er du egentlig fra". Men kan jo ha spurt Kari Trestakk om hvor hun opprinnelig er fra, og særlig om hun ser ut som om hun er fra mine barns fødeland.

Ellers er jeg hun som spurte klassevenninnen i dusjen etter gymmen hvorfor hun i alle dager var så brun midt på vinteren. Hun kikket veldig rart på meg da, og jeg hadde et sånn ylvis "it's a picture!"-øyeblikk.

[Dronningen]

Denne syntes jeg var utrolig godt skrevet:

http://www.dagogtid.no/den-norske-toleransen/

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Så mye rasisme er nok egentlig bare kunnskapsløshet og fordommer som kan bekjempes lett.

Det tror jeg også. Da vi adopterte min bror (som utseendemessig er halvt afrikansk halvt latino), så var det en del eldre i familien som måtte venne seg både til tanken, og hva det innebar. Men det tok jo ikke lang tid før han jo var like selvsagt som oss andre. Han er derimot også veldig stolt av hvor han kommer fra nå, og bruker det litt som en del av 'greia si'. At det gjør han litt interessant. Da han var yngre derimot, så var fokus mer på det norske. Han ville bare bruke ene navnet sitt, og være mest mulig som de andre.

(og så er det kjempefint verdisynmessig at ungene mine har en onkel som er 'brun' som han selv har sagt, som har bodd hos oss i perioder, og som kan undersøkes i både i de hvite håndflater og i det krøllete håret, og tulles og tøyses med. Der nysgjerrigheten ikke assosieres med noe mistenkelig eller negativt, men er ganske så naturlig. Annen hudfarge blir verken noe rart eller mystisk, og den biten forsvinner egentlig når man bare blir kjent med noen.)

[Skremmern]

Jeg var i selskap med en rekke familiemedlemmer, og et familiemedlem spør et inngift familiemedlem med foreldre fra et annet land, hvor hun er fra. "Fra Bergen," svarer hun, på kav bergensk. "Ja, men hvor er du egentlig fra," spør familiemedlemmet så. Jeg tenker i mitt stille sinn at hun kommer ikke til å slå seg til ro med noe som helst, all den tid den inngifte har en annen farge. "Korea," svarer den hyggelige inngifte til det nysgjerrige familiemedlemmet som hun nettopp, eller samme dag, har truffet. Og jeg tenker veldig på dette. At min lille niese, født og (to be) oppvokst i Bergen, skal få spørsmål om hvor hun egentlig er fra, bare fordi mor er fra et annet land. Hun har vært på ferie i hjemlandet til moren to ganger, det er det eneste. Det fikk meg virkelig til å tenke det at hun skal bli tatt for å ikke være en "ordentlig" nordmann.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg var i selskap med en rekke familiemedlemmer, og et familiemedlem spør et inngift familiemedlem med foreldre fra et annet land, hvor hun er fra. "Fra Bergen," svarer hun, på kav bergensk. "Ja, men hvor er du egentlig fra," spør familiemedlemmet så. Jeg tenker i mitt stille sinn at hun kommer ikke til å slå seg til ro med noe som helst, all den tid den inngifte har en annen farge. "Korea," svarer den hyggelige inngifte til det nysgjerrige familiemedlemmet som hun nettopp, eller samme dag, har truffet. Og jeg tenker veldig på dette. At min lille niese, født og (to be) oppvokst i Bergen, skal få spørsmål om hvor hun egentlig er fra, bare fordi mor er fra et annet land. Hun har vært på ferie i hjemlandet til moren to ganger, og det fikk meg virkelig til å tenke det at hun skal bli tatt for å ikke være en "ordentlig" nordmann.

Nja, er det egentlig sånn at man folk ikke tar andre for å være 'ordentlig nordmann' av den grunn? Jeg tenker noen spør for å ha noe å snakke om - av nysgjerrighet og ikke nedlatenhet, og at tanken bak bør bety noe. Noen ganger spør folk ut fra utseende, noen ganger ut fra aksent. Jeg kjenner både voksne og barn som har et utseende som sier noe om et opphav fra andre steder enn i Norge, men tenker så klart på dem som norske. Men som en del av det å bli kjent med noen, så kan det være interessant å vite noe om bakgrunnen. Men det handler så klart også om hvordan personen tenker om dette selv. Barn kan kanskje ha et større behov for ikke å stikke seg ut enn voksne.

[Zulu]

Det er ikke sånn at nysgjerrighet og behov for samtalestarter er et carte blanche til å kommentere hva som helst med en man nettopp har møtt. Hvis jeg møter et menneske med amputert arm, for eksempel, lurer jeg så klart på hva som har skjedd. Likevel ville det ikke falle meg inn å si "Jøss, hvordan mista du den?" første gang vi møttes. Voksne bør ha nok taktfullhet og folkeskikk til å styre nysgjerrigheten sin utover de første par møtene, i hvert fall.

Det er åpenbart at en spørsmål om hvor man egentlig kommer fra kan oppfattes ekskluderende og som en markering av at vedkommende ikke hører ordentlig til. Selv om dette ikke var intensjonen. Jeg mener man bør ta ansvar for at mottaker kan oppfatte det sånn, og dermed la være å spørre, særlig hvis det er noen man ikke kjenner godt. Her kan man lett trekke en parallell til bruken av n-ordet, hvor det er allmenn enighet om at man lar være selv om mange ikke opplever det som stigmatiserende.

[Éowyn]

Men hvorfor er det så viktig å vite at det kommer som spørsmål nr 2, fra en vilt fremmed? Det kan være ganske slitsomt å gå rundt og "være" hudfargen sin hele tiden.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Éowyn, her.

Men Dronningen, det kan være ganske slitsomt å gå rundt og "være" hudfargen sin hele tiden.

Det tenker jeg også - også tenker jeg at vi som er helt "vanlige" (hvite) nordmenn ikke kan klare å forstå hva det vil si å alltid være annerledes på en slik måte at det første folk spør om er hvor du kommer fra - eller hvor du egentlig kommer fra hvis du svarer Bergen på klingende Bergensdialekt.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Éowyn, her.

Men hvorfor er det så viktig å vite at det kommer som spørsmål nr 2, fra en vilt fremmed? Det kan være ganske slitsomt å gå rundt og "være" hudfargen sin hele tiden.

Det skjønner jeg så godt. Og, helt uten å gå inn i diskusjonen om rasisme, så syns jeg det er skikkelig frekt å spørre "hvor er du egentlig fra?" om noen allerede har fortalt at de er fra Bergen (eller hvor de nå er fra). Når man treffer noen for første gang så er det da normalt å føle seg litt frem og være litt høflig.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Éowyn, her.

Men hvorfor er det så viktig å vite at det kommer som spørsmål nr 2, fra en vilt fremmed? Det kan være ganske slitsomt å gå rundt og "være" hudfargen sin hele tiden.

Okei. Her datt jeg litt ut. Jeg spør ikke vilt fremmede. Men havner jeg ved siden av noen i et selskap, og man snakker om hvem man er og hvor man kommer fra (noe jeg gjerne må forklare selv også), så kan det hende jeg spør noen om bakgrunnen etter hvert. Eller ikke. Kommer an på.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Okei. Her datt jeg litt ut. Jeg spør ikke vilt fremmede. Men havner jeg ved siden av noen i et selskap, og man snakker om hvem man er og hvor man kommer fra (noe jeg gjerne må forklare selv også), så kan det hende jeg spør noen om bakgrunnen etter hvert. Eller ikke. Kommer an på.

Det er jo ikke noe galt i "jeg er fra Tønsberg, hvor er du fra?" "jeg er fra Bodø", likt med spørsmål som hva man jobber med, hva man driver med på frititden osv. Det som er problemet er når man ikke godtar at kvinnen med asiatiske trekk er fra Bodø, fordi folk fra Bodø ikke ser sånn ut.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Det er jo ikke noe galt i "jeg er fra Tønsberg, hvor er du fra?" "jeg er fra Bodø", likt med spørsmål som hva man jobber med, hva man driver med på frititden osv. Det som er problemet er når man ikke godtar at kvinnen med asiatiske trekk er fra Bodø, fordi folk fra Bodø ikke ser sånn ut.

...eller fordi man lurer på hvorfor en kvinne med asiatiske trekk havnet i Tromsø. Det er neppe mindre irriterende å svare, men jeg tror ikke nødvendigvis spørsmålet er basert på fordommer, men like gjerne på nysgjerrighet. Som kanskje ikke er sjarmerende, det heller.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

...eller fordi man lurer på hvorfor en kvinne med asiatiske trekk havnet i Tromsø. Det er neppe mindre irriterende å svare, men jeg tror ikke nødvendigvis spørsmålet er basert på fordommer, men like gjerne på nysgjerrighet. Som kanskje ikke er sjarmerende, det heller.

Selvfølgelig godtar man at de kommer fra der de kommer fra? Men jeg kan være interessert i å vite mer for det. På samme måte som jeg kan reagere med "men det høres da ikke ut som du er derfra, har du flyttet mye"? så kan jeg reagere med "Bodø ja, der bor det flere tidligere kolleager av meg. Men du ser ut som du har slektninger fra andre deler av verden?". Eller noe sånt.

Det som kan være litt komisk er hvis man spør "hvor kom du fra" som i retning i bygget eller arbeidsstasjon og får "Polen" til svar.

[Skremmern]

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at en del, eller ganske mange mennesker, egentlig, anser mennesker med en annen hudfarge som ikke-norske. Den inngifte er fra Korea, ikke Norge. At hun er født og oppvokst i Norge har ikke så mye å si, i den "kronisk-nysgjerrige-må-bare-spørre"-fasen, har ikke den type informasjon så høy verdi, er mitt inntrykk. Og jeg synes det er et problem, et STORT problem, at den inngifte må forklare for familiemedlemmet at hun er norsk, altså, at hun har bodd hele livet sitt i Norge. Forklaringen fra familiemedlemmet er at hun ikke ser norsk ut. Men når spurt om hva ER norsk, da, ble hun svar skyldig.

[Candy Darling]

Jeg tror de aller fleste bare ER nysgjerrige og velmenende og interesserte, og ikke tenker rasistisk i det hele tatt når man stiller sånne spørsmål. Men det hjelper liksom ikke at den enkelte ikke er det, det er summen som antagelig må bli utrolig kjedelig og masete.

Jeg ekstrapolerer bare fra den gangen jeg var gravid og schvær som en semitrailer; jeg var så U T R O L I G lei av å snakke om magen min og at jeg var stor og hvor stor jeg kom til å bli, og nå hadde jeg fått i meg noe jeg ikke hadde spist, haha, jada, joda, bare 19 gangen jeg fikk den vitsen i dag.

Tenk å ha det sånn hele livet.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Jeg tror de aller fleste bare ER nysgjerrige og velmenende og interesserte, og ikke tenker rasistisk i det hele tatt når man stiller sånne spørsmål. Men det hjelper liksom ikke at den enkelte ikke er det, det er summen som antagelig må bli utrolig kjedelig og masete.

Jeg synes ikke hva de legger i det selv, har så mye å si, selv om det opplagt er verre med onde, slemme og uvelmenende mennesker, absolutt.

Jeg kunne ønske at folk flest kunne tune inn i virkeligheten, og ikke bare sitte i godstolen på det beste stedet på kloden, med søndagskaffen og de blendahvite vennene og familiemedlemmene de voks opp med, som de gomler vafler og brunost med, samtidig som de mumler og jatter overfladisk om verdensnyheter og forferdelige utlendinger som stjeler og raner og bæsjer i skauen, og bare sånn halvveis følger med på hva som skjer rundt om i verden og ikke ta del eller innover seg noe som helst som kunne gitt dem innsikt og evne til refleksjon. For jeg savner refleksjon. At familiemedlemmet tenker gjennom sammenhenger og koblinger og hvorfor det er sånn, men ikke sånn og hvem vi er, og de, hva som er oss og alle.

Jah...

[Hyacinth]

Litt på siden, men jeg er en sånn som synes det er ekstremt interessant hvor folk kommer fra, hvilke steder de har bodd og hvor lenge, hvilken dialekt og språk de har og hvorfor og alt sånt. Jeg har jo for lenge siden skjønt at ikke alle setter pris på slike spørsmål, derfor har jeg knapt turd å spørre et menneske om dette i hele mitt liv, men jeg lurer ALLTID. Uansett hvor i verden mennesket kommer fra. Det kan være sjefen fra Bømlo, legen fra India eller elektrikeren med østeurpeisk aksent. Jeg ELSKER å høre om dette, jeg synes det er kjempeinteressant. Og jeg lærer ofte mye hvis jeg treffer folk som selv begynner å prate om dette, for jeg tør som sagt ikke spørre selv. Man kan lure på hvor viktig det er å snakke om annet enn snekring når den polske snekkeren kommer, men jeg har SÅ lyst å snakke om Polen og hvor jeg har vært og hva jeg har sett og om ord jeg kan og sånt. Og ikke minst om likheter og ulikheter. Jeg skulle ønske folk generelt likte å snakke om sånt. Eller kanskje de gjør, men at de ikke kommer på det?

Jeg får selv til tider spørsmål om mitt utenlandske navn, og jeg liker godt å snakke om det.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg synes ikke hva de legger i det selv, har så mye å si, selv om det opplagt er verre med onde, slemme og uvelmenende mennesker, absolutt.

Jeg kunne ønske at folk flest kunne tune inn i virkeligheten, og ikke bare sitte i godstolen på det beste stedet på kloden, med søndagskaffen og de blendahvite vennene og familiemedlemmene de voks opp med, som de gomler vafler og brunost med, samtidig som de mumler og jatter overfladisk om verdensnyheter og forferdelige utlendinger som stjeler og raner og bæsjer i skauen, og bare sånn halvveis følger med på hva som skjer rundt om i verden og ikke ta del eller innover seg noe som helst som kunne gitt dem innsikt og evne til refleksjon. For jeg savner refleksjon. At familiemedlemmet tenker gjennom sammenhenger og koblinger og hvorfor det er sånn, men ikke sånn og hvem vi er, og de, hva som er oss og alle.

Jah...

Jeg er enig i at Nordmenn lever i en lukket sfære hvor vi overhode ikke kjenner på utfordringene som finnes i svært mange andre deler av verden. Mange av trådene her inne, problemstillingene og diskusjonene viser jo nettopp det!

Men, det sagt, så hadde jeg personlig hengt meg svært lite opp i hudfargen på personene som ranet den 94-år gamle damen med rullator i Porsgrunn sentrum, eller det etniske opphavet til campingturistene som campet ulovlig utenfor Oslo Sentrum, og brukte skogholt og bekker i boligområder som toalett. De hendelsene er kjipe, uansett.