Syns du at FrP er et rasistisk parti?

[Éowyn]

Det kommer vel an på hva man gjør med informasjonen man får etterpå. Begynner man å snakke om noe annet eller holder man litt ekstra godt på vesken?

For min del kan det da komme kommentar "Å, jammen daaa er du jo norsk daaa.." Men hvis jeg ikke hadde vært adoptert spørs det om en slik kommentar ville ha falt. Se bare på hva som skrives/sier i media. Der snakkes det jo om "3. generasjon innvandrere". Ergo, man kan ha bodde her kjempelenge/være født her/snakke flytende norsk, men pga hudfarge blir man aldri godnatt som "ordentlig" norsk. Men jeg "heldig" sånn sett som er kvinne. En mann av min etniske opphav ville hatt det vanskeligere.

Jeg har bodd ett år i USA. Det er mye å si om behandling av ulike etniske grupper der og, altså. Men det var ett år hvor jeg skilte meg lite ut. Befriende!

[Milfrid]

Akkurat det med å ikke skille seg ut utseendemessig var noe datteren min også satte pris på i USA. Men jeg tror aldri hun har fått så mange spørsmål om hvor hun kommer fra og hvorfor hun ikke snakket spansk noen gang, noen sinne som da hun bodde i USA. Men hun synes som sagt det er stas å være fra Colombia.

Og der vi bodde var der langt mellom "ektefødte"amerikanere. Se fleste var innvandrere, eller barn av innvandrere (eller expats). Som betydde at de fleste snakket med en eller annen form for aksent.

Jeg synes også at å grave videre når noen sier de er fra Bergen er utidig. Selv om jeg ville dødd etter å spørre "er du adoptert" eller "hvor har du anene dine fra". Fordi sånn interessenter meg.

Feks faren på fotballaget, han har på Facebook at han er fra Cuba. Og han har studert der. Men han snakker et annet språk enn spansk (også). Og jeg lurer sånn hvor han er fra, hvordan han endte med å studere på Cuba (og hvordan det var!), og hvorfan han endte opp i Norge. Men jeg tør ikke. Nettopp fordi jeg vet at mange er lei av å snakke om det. Og egentlig synes jeg det er trist.

Men jeg mener fremdeles at det i de fleste tilfeller er mangel på antenner og ikke hverdagsrasisme som gjør at folk får spørsmål om hvor de egentlig er fra. Å anta hvor folk er fra, i form av feks "jævla pakkis" er absolutt hverdagsrasisme.

[Skremmern]

Jeg er sofaliggende med et-eller-annet magegreier, og så i den forbindelse en hel gammel episode Grey's Anatomy. Mannen på operasjonsbordet tålte ikke narkose, og måtte være våken under inngrepet sitt. Underveis freaka han litt ut pga alle lydene og luktene, og fugleinteressert som har var, ble han bedt om å beskrive menneskene som fulgte med på operasjonen som fugler. Siden han ikke kunne noen av navnene, sa han "han seriøse der, han som står og tenker på noe alvorlig, han kan være pelikan (elns)" om den eneste mørkhudede mannen, og den eneste asiatiske dama blant alle de hvite, var "hun som bruker hendene når hun snakker" osv. Vi trenger sånt inn i vårt språk. Det å kunne se og vise til noe annet enn hudfarge og opprinnelse når vi ser og snakker om andre mennesker.

[Hyacinth]

Jesus. Jeg kjenner jeg ble irritert over at noen tilsynelatende tror at jeg spør og graver og stiller ufine sprørsmål til folk jeg ikke kjenner. Det gjør jeg virkelig ikke, ikke i det hele tatt. Mulig jeg er nærtakende nå, men jeg ble litt pissed. Jeg forklarer hvordan jeg er skrudd sammen i innlegget øverst her, og bedre enn det greier jeg ikke å forklare. Sorry. Eller burde jeg bare kontrollere tankene mine, er det det dere mener?

Jeg er btw ikke opptatt av hudfarge, det har jeg ikke skrevet noe sted i tråden. Jeg viser igjen til innlegg 267. Jeg er generelt svært lite opptatt av hvordan folk ser ut og legger lite merke til det.

[Polyanna]

Det gjør jeg, og igjen, det handler mest om dannelse. For hudfarge ER veldig synlig og lett å gripe til. Særlig om man skal beskrive for eksempel en far på skolen, der 90% kan beskrives som "litt høy, passe slank, kort hår, går ofte i dress"

Da er det en lettelse å skulle beskrive de få som skiller seg ut: "han lille", "han med langt grått hår" eller "han som jeg tror er fra India eller noe".

[polarjenta]

For min del handler det også litt om settingen spørsmålet kommer i. Noen ganger er det veldig irriterende, andre ganger er det helt greit. Jeg skjønner at folk lurer på hvor fargene ungene mine har kommer fra, men jeg syns ikke det var spesielt greit når ei spurte om det var mine barn, og følger opp med at hun "hadde hørt rykter om at det var fosterbarn". Det var noe med måten det ble sagt på som ble helt feil. Jeg oppdrar barna mine til å være stolt av også sin afrikanske bakgrunn, jeg hadde ikke trengt det, det er sånn sett pappaens oppgave, men jeg tenker at de er halvt afrikanske og da kan de gjerne være stolt av det også.

[Niobe]

For min del ble det sårt fordi jeg i hele oppveksten så gjerne ønsket å passe inn og være som "alle andre". De stadige spørsmålene om hvor jeg egentlig kom fra er jo en påminner om at man skiller seg ut. Jeg vet jo at dette slett ikke er en issue for alle med avvikende hår- og øyenfarge, men samtidig tror jeg ikke at jeg er så unik, heller. Trenger man alltid å få tilfredsstilt nysgjerrigheten sin, samme hvor oppriktig interessert man er?

[Katta]

Nei, man kan jo selvfølgelig la være å spørre folk om noe og håpe på at de forteller det de ønsker å meddele omverdenen om selv.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Nei, man kan jo selvfølgelig la være å spørre folk om noe og håpe på at de forteller det de ønsker å meddele omverdenen om selv.

Om man hadde tatt seg tid til det, så skjer akkurat det oftere enn folk gjerne tror.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Om man hadde tatt seg tid til det, så skjer akkurat det oftere enn folk gjerne tror.

Eller det blir veldig stille og vanskelig å føre en samtale. Men jeg ser poenget, jeg kommer aldri til å stille spørsmål om noe sånt igjen.

[Niobe]

Det er for all del noe helt annet nå som jeg er voksen, men jeg kan bli lei av vinklingen nå også. Du all verden så forfriskende det er med mennesker som kan finne langt mer interessante sider ved meg enn fødested. Det er ikke akkurat en markør for en givende samtale, for å si det sånn, selv om det selvsagt har hendt.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Det er for all del noe helt annet nå som jeg er voksen, men jeg kan bli lei av vinklingen nå også. Du all verden så forfriskende det er med mennesker som kan finne langt mer interessante sider ved meg enn fødested. Det er ikke akkurat en markør for en givende samtale, for å si det sånn, selv om det selvsagt har hendt.

Nei, men er det markør for en givende samtale at man for all del unngår alle tema hvor man kan tenkes å komme inn på noe som folk er litt lei av? Det er ganske mange sånne tema, og hvis man skal unngå dem fordi det kanskje muligens enten kan være støtende eller kjedelig, så er det ganske lite man kan snakke om utover krig og fred og politikk.

Og jeg snakker om voksne. Man singler ikke ut den ene som har annen hudfarge i en gruppe tenåringer og spør hvor vedkommende egentlig kommer fra.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Nei, men er det markør for en givende samtale at man for all del unngår alle tema hvor man kan tenkes å komme inn på noe som folk er litt lei av? Det er ganske mange sånne tema, og hvis man skal unngå dem fordi det kanskje muligens enten kan være støtende eller kjedelig, så er det ganske lite man kan snakke om utover krig og fred og politikk.

Nei, for all del, jeg tror ikke dette har generell gyldighet. Utover "voksne utenlandsadopterte" som gruppe, muligens. Men for min del er det sjelden et tegn på genuin interesse fra samtalepartneren, om de kaster seg over noe såpass lettvint og oppbrukt som at jeg tydeligvis ikke er født i Norge.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Nei, for all del, jeg tror ikke dette har generell gyldighet. Utover "voksne utenlandsadopterte" som gruppe, muligens. Men for min del er det sjelden et tegn på genuin interesse fra samtalepartneren, om de kaster seg over noe såpass lettvint og oppbrukt som at jeg tydeligvis ikke er født i Norge.

Jeg tror egentlig at vi snakker om litt ulike situasjoner. Det er aldri det tredje spørsmålet jeg stiller på et vis, det er mer når man har snakket et par timer.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg tror egentlig at vi snakker om litt ulike situasjoner. Det er aldri det tredje spørsmålet jeg stiller på et vis, det er mer når man har snakket et par timer.

Da snakker vi om ulike situasjoner, for jeg opplever ikke sjelden at det er det første folk spør om. I beste fall det andre. At det kommer opp i løpet av en lengre samtale ser jeg jo på som relativt naturlig, om jeg først snakker om meg selv og min bakgrunn.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Det er for all del noe helt annet nå som jeg er voksen, men jeg kan bli lei av vinklingen nå også. Du all verden så forfriskende det er med mennesker som kan finne langt mer interessante sider ved meg enn fødested. Det er ikke akkurat en markør for en givende samtale, for å si det sånn, selv om det selvsagt har hendt.

Ja, vet du, dette tenkte jeg også på. Hvordan konverserer man med lyse nordmenn som "ser" norske ut og som snakker norsk? Man evner jo å føre en samtale med dem om smått og stort, hvorfor skal det være vanskeligere med en som har f.eks. asiatiske trekk å snakke om helt vanlige ting? Dette blir i grunnen litt i samme gate som "jammen, hva skal vi kalle dem da?" når fortalt at "neger" ikke er et ok begrep å bruke, det å insistere på at man må snakke om opprinnelsested/land.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Ja, vet du, dette tenkte jeg også på. Hvordan konverserer man med lyse nordmenn som "ser" norske ut og som snakker norsk? Man evner jo å føre en samtale med dem om smått og stort, hvorfor skal det være vanskeligere med en som har f.eks. asiatiske trekk å snakke om helt vanlige ting? Dette blir i grunnen litt i samme gate som "jammen, hva skal vi kalle dem da?" når fortalt at "neger" ikke er et ok begrep å bruke, det å insistere på at man må snakke om opprinnelsested/land.

Ikke helt. For det er veldig få sånne intro-samtaler hvor jeg ikke må legge ut om foreldre og besteforeldre og hvor begge sider av slekta kommer fra og om jeg er i slekt med den og den fra den gården eller om jeg er fra den andre linja fra den andre gården. Jeg tror egentlig det er samme type nysgjerrighet som er årsaken til at man går etter opprinnelsesland. Og Eowyn: noen er svært så meddelsomme. Hvis man ikke tar hintet synes jeg det er det som er problemet, ikke at man touchet innpå emnet i utgangspunktet. Man bør jo ta et hint når noen åpenbart ikke ønsker å snakke om et tema.

[Milfrid]

Nei, man gjør ikke det. Det er jo nettopp derfor jeg ikke spør, selv når jeg dør av nysgjerrighet. Poenget mitt var ikke at det rettferdiggjør at man maser og spør. Poenget mitt var bare at det ikke nødvendigvis er hverdagsrasisme.

Sannsynligvis er det på en del vis lettere å vokse opp som adoptert (eller som innvandrer eller barn av noen som en gang var innvandrer) enn før, på noen vis, iom at det er mindre eksotisk. Samtidig er det sikkert også ti ganger verre på andre områder fordi noen få klarer å ødelegge for resten (eller fordi vi tillater at noen få ødelegger for resten).

Ikke vet jeg. Jeg er selvfølgelig bekymret for ungene og hva de vil møte i framtiden. Eldstemann sa i går at "jeg kunne ha kalt meg selv "nigger", ingen hadde reagert, folk har ikke peiling". Og jeg spurte om det var et problem for henne at hun er mørkere enn andre, og da så hun på meg som om jeg var riv, ruskende gal. Heldigvis. Men det er jo kun representativt hva vi opplever.

Jeg var mye mer redd før.

[Éowyn]

Jeg er helt enig med Niobe her.

Og jeg opplever heller ikke at spørsmål kommer etter mange timers samtale eller lengre tids bekjentskap. Det er gjerne rett på bardust.

I mitt tilfelle så vil man ikke få noe særlig utav samtalen om fødeland uansett. Jeg har ingenting å bidra med utover navnet. Jeg er bare tilfeldigvis født der. Jeg har ikke noe bakgrunnsstoff å komme med enn den jevne nordmann.

- Hvor er du egentlig fra?
- X
(Og hvis jeg ikke sier at jeg er adoptert kommer det gjerne noe om at jeg snakker så bra norsk.)
- Åja. Har du vært der?
- Nei
- Kunne du tenke deg å reise tilbake?
- Nei

Dersom personen fortsatt ikke tar hintet etter enstavelsesord fra meg så kommer det kanskje et "hvorfor ikke" etterpå.

[Éowyn]

Men jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor det er så viktig for andre å vite, dersom jeg selv ikke legger opp til oppfølgingsspørsmål. Det finnes haugevis av andre ting man kan spørre meg om istedet.