Betyr 17. mai mye for deg?

[Maverick]

Jeg klarer å si til min sønn at Man U-spillere ikke er "domme", men at de bare spiller på litt feil lag. Selvfølgelig klarer jeg å la være å se sur ut 17. mai.

[Anuk]

Har et litt dobbelt forhold til 17. mai. På den ene siden så synes jeg feiringen en flott og har et sentimentalt forhold til flagg, bjørk, korps, barnetog og kongen på balkongen. På den andre siden kan jeg ikke fordra store fokemengder, kø og smalltalk.

Som såbarnsforelder føler jeg at jeg blir utfordret på dette, for Snuppa kommer hjem med STORE forventninger til dagen (takk barnehagen!) og jeg får prestasjonsangst. Så da er det bare å hive seg ut i det og stå i kø for is og potetløp, og snakke hyggelig med naboer og barnehageforeldrer... Hva gjør man ikke for barna sine

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av guniss, her.

Har dere et sterke forhold til denne dagen?

For meg har 17. mai betydd stress, press og angst. Som alenemor til to i "alle år", syntes jeg det var mye jobb og forpliktelser.
Var mye alene også, har en "rar" familie.
Men jeg tvang meg selv til å være sammen med familien til barnas far (han var på kjøret og fikk ikke lov å ha noen kontakt) for barnas skyld.
Men dårlig råd og slit ellers: Jeg er glad jeg er ferdig med det der.
Men det har vært hyggelig for barna, og det er jeg stolt av. Samme som med jul.
Mas, press og stress. Men det gikk.

Nå skal jeg nyte 5 år uten å MÅTTE se barnetog, til barnebarnet mitt begynner på skolen. Da skal jeg/vi stille opp igjen. Selvsagt.

I mellomtiden får de lapskaus og is i hagen hos bestemor og bestefar. Annethvert år hos oss og farforeldrene.

Når det er sagt: Jeg synes det er fint at vi feirer nasjonaldagen vår, og liker å se barnetoget fra Oslo, med kongefamilie og hele pakka.

[Cascaye]

Jeg liker 17.mai.
Synes det er en flott og tradisjonsrik påminnelse om at vi er ett fritt og selvstendig land, og vi har det godt i dette landet.
Jeg begynner å grine bare jeg tenker på Henrik Wergelands "Vi ere en nasjon".
Neste år skal jeg forsøke å overvære kransenedlegging i Trandumskogen der tyskerne henrettet bl.a. flere titalls nordmenn.

[Libra]

17. mai og det dagen representerer er viktig for meg og betyr mye meg. Rutiner og tradisjoner rundt dagen er derimot ikke veldig viktig for meg.

[Callisto]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg liker 17 mai. Jeg synes det er en koselig dag. Vi treffer mye folk, mange vi ikke ser så ofte og det er god stemning.

Jeg må også svare ja i forhold til at dagen betyr noe for meg. Jeg synes det er en viktig dag. Jeg synes det som skjedde 17 mai 1814 var betydningsfullt i vårt lands historie. Hvordan hadde landet vårt vært uten grunnloven i 1814 tro?

Jeg ville savnet 17 mai om den ble kuttet ut som merkedag og gjort om til en vanlig arbeidsdag. Jeg ville savnet den for egen del og ikke bare for ungenes del.

Signerer!

Jeg spiller i korps og skal spille i morgen, og jeg gleder meg

[Selma]

En ting slo meg når jeg satt og kikket i 17. mai-programmet i ettermiddag: Hvem møter opp på alle bekransningene tidlig 17. mai morgen? Det tviler jeg på at så mange i vår generasjon har noe forhold til. Kanskje dette er en tradisjon som er i ferd med å dø ut?

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Selma, her.

En ting slo meg når jeg satt og kikket i 17. mai-programmet i ettermiddag: Hvem møter opp på alle bekransningene tidlig 17. mai morgen? Det tviler jeg på at så mange i vår generasjon har noe forhold til. Kanskje dette er en tradisjon som er i ferd med å dø ut?

Vi pleier å møte opp. Jeg er rar slik. Har sære interesser og er nok fra en annen genrasjon

[Mams]

Jeg synes det er koselig med 17. mai, men hvor viktig dagen er for meg en annen sak. Men en fin tradisjon og jeg synes det er viktig at barna lærer hvorfor vi feirer dagen.
Kanskje litt selvmotsigende her med.

[Xian]

Jeg er blant dem (og det er tydeligvis mange av oss) som har et litt anstrengt forhold til 17. mai. Da jeg var barn elsket jeg dagen, men som sortkledt og sint ungdom syntes jeg det var noe borgerlig tull. Jeg blir ikke lenger provosert av alle flaggene, men mange år som ufrivillig barnløs har gitt meg et enda mer anstrengt forhold til grunnlovsdagen. De siste årene har vi rømt til skogs eller utenlands.

Et år hadde vi flyttet dagen i forveien, og brukte dagen til å pakke ut:

Sitat:

17. mai i fjor hadde vi nettopp flyttet inn i ny leilighet, og tilbragte formiddagen med å pakke ut. Det var utrolig varmt, så jeg var kun iført bikinibukse og en t-skjorte. I en av eskene jeg tømte fant jeg et plastdiadem innkjøpt i forbindelse med kronprinsbryllupet, som jeg satte på hodet og straks glemte. Litt utpå dagen hørte jeg et musikkorps ute i Jacob Aallsgate, og stormet ut på verandaen for å se. Jeg ble stående og henge over rekkverket og suge til meg inntrykk og atmosfære. Gaten badet i solskinn, og kombinert med bjerketrær, drillpiker og is-spisende, glade barn, var det som en instant-17. mai, rett i blodåren.

Plutselig oppdaget jeg at også naboene hadde trukket ut på sine balkonger da de hørte hornmusikken. De var kledd i bunad eller dress, og stirret på meg der jeg sto i mitt noe aparte 17. mai-antrekk, med et diadem som kronen på verket. Jeg rakk akkurat å se de bestyrtede ansiktene deres før jeg styrtet inn med brennende kinn. Antakelig trodde de jeg var ravende gal og innbilte meg at jeg var dronningen som skulle vinke til folket.

I år blir det en rolig dag hjemme, med noen få gjester, mat og vin om ettermiddagen. Og neste år håper jeg vi har blitt tre, og at jeg kan få et litt mer harmonisk forhold til dagen. Men noen 17. mai-entusiast blir jeg nok aldri.