[spinoff] Hvorfor tror du på Gud?

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Jeg har opplevd tungetale i et bedehus tilhørende Vestlandske Indremisjon. Det var litt som å se et bilkræsj i sakte film.

(Altså, ikke fordi det var fælt eller teit, men det var så utrolig uhørt og uventet, og man (jeg) så hvordan en del vesker satt så stramt i fanget på noen fruer at jeg var redd hanken skulle briste. )

Akkurat sånn oppleves det de første gangene, ja.

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Du må ha vært ganske standhaftig som gikk inn igjen etter å ha vært ute og hevet etter pusten?

Godt oppdratt. Og ikke minst, så sittert jo svigermor, som også er min sjåfør, der inne og tror jeg har besvimt hvis jeg ikke kommer inn igjen... Hvor skal jeg liksom ta veien?

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Godt oppdratt. Og ikke minst, så sittert jo svigermor, som også er min sjåfør, der inne og tror jeg har besvimt hvis jeg ikke kommer inn igjen... Hvor skal jeg liksom ta veien?

Svigerforeldre ja. (Men jeg lurer på hvem som fikk den ideen om at et sånt kafe-interiør skulle være hyggelig og inkluderende eller noe sånt. )

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Svigerforeldre ja. (Men jeg lurer på hvem som fikk den ideen om at et sånt kafe-interiør skulle være hyggelig og inkluderende eller noe sånt. )

Ja, de skulle vært... satt i isolasjon på enecelle, eller hva som enn kan oppleves som en straff for slike mennesker...

Du skal ikke se bort i fra at dette kaféinteriøret er hovedårsaken til at jeg meldte meg som sanger. Jeg står heller der oppe og synger alene, enn å sitte rundt bord med tre andre.

[Hondacrv]

No er det reklame for bibelskole i Kristiansand over her. Hehehe.

[Ru]

Opprinnelig lagt inn av Hondacrv, her.

No er det reklame for bibelskole i Kristiansand over her. Hehehe.

Pinsemenigheten i Øygarden, for min del.

Jeg har for øvrig vært i pinsemenighet flere ganger, og trass god oppdragelse er jeg ikke sikker på at jeg klarte å la være å himle med øynene.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er enig, som helt avklart ateist som ikke har noe som helst mot å være i kirken, eller delta i religiøse ritualer (jeg ser jo at mange finner glede i det,mog hey, alt som gjør folk glade er jo bra) så forundres jeg over en del som sier at de er ikke-religiøse humanetikere eller ateister som er skikkelig sinte. Nekter å delta i kirkeritualer om det er i familien og kan ikke synge gamle kristne sangee og sånt i kor. Virkelig pussige greier.

Jeg er overhodet ingen sint HEF'er, men jeg har en motvilje og et slags sinne mot kirken fordi jeg på et tidspunkt følte meg veldig lurt. Jeg går i bryllup og synger kristne sanger og sånt, men jeg syns alltid det føles helt feil for meg. Jeg tror det er fordi det gikk så sakte opp for meg at det faktisk var en mulighet for meg, personlig, å ikke tro på Gud. Jeg vokste opp med en barnetro som kom mye innenfra meg selv og fra at jeg deltok på endel kristne fritidsaktiviteter (fordi alle andre gjorde det) der det kristne budskapet ble presentert som sannheten. Hvis jeg spurte noen rundt meg var det bare unnvikende svar selv om jeg ikke vokste opp i et religiøst hjem, så jeg trodde alltid at det var riktig å tro. Helt til jeg var nesten voksen og opplevde at det var helt greit og helt uten konsekvenser å innrømme for seg selv og andre at man ikke trodde på Gud. Da følte jeg meg så dum og så ført bak lyset av at jeg ikke hadde forstått at det kunne være sånn også og at det var helt greit. Og plutselig så ble alt som har med kristendom og kristentro å gjøre så grunnleggende feil og den følelsen av å hykle når man sto i en kirke ble veldig sterk.

Sånn for å belyse litt hvorfor det kan komme fra at man rett og slett fremstår som sint og humørløs.

[Candy Darling]

Jeg er ikke verken generelt sint eller HEF-er, men jeg har et veldig bevisst forhold til dette. Jeg klarer ikke den erresånøyea-greia som jeg kan med det meste annet. Derfor blir jeg sint når man sniker inn forkynning og skolegudstjenester - det er helt ok hvis det informeres om og det er reelle valg, hvilket det stort sett har vært. Jeg blir også muggen over at damen fra Barnevakten sier at de er politisk og religiøst uavhengig, når de eies av en kristen, familiekonservativ organisasjon. Jeg vil at det skal være transparent og separert fra det sekulære. Jeg er jo ikke sint på de kristne.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

...

Jeg forstår heller ikke hvorfor du er sint, sånn likevel? Jeg hadde jo helt motsatt opplevelse. Jeg vokste opp med at det ikke fantes noen Gud, at religion bare var tull og tøys,og kirka til for at vi skulle slippe å ha vielsene utendørs.

Så oppdaget jeg at jeg faktisk trodde på Gud, at det var mulig å ha en nær og personlig gudsrelasjon, og at det ga meg en dimensjon i livet jeg ikke hadde hatt før. Og selv om jeg skulle ønske jeg hadde troen på et tidligere tidspunkt, så er jeg ikke sint på noen eller noe for å ha ledet meg i andre retningen.

[Røverdatter]

Nei, det er ikke alltid så lett å forstå andres personlige opplevelser og følelser.

Fint hvis dere kunnet fjernet quotene. Jeg vet ikke om jeg lar dette stå for alltid i åpent forum.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er enig, som helt avklart ateist som ikke har noe som helst mot å være i kirken, eller delta i religiøse ritualer (jeg ser jo at mange finner glede i det,mog hey, alt som gjør folk glade er jo bra) så forundres jeg over en del som sier at de er ikke-religiøse humanetikere eller ateister som er skikkelig sinte. Nekter å delta i kirkeritualer om det er i familien og kan ikke synge gamle kristne sangee og sånt i kor. Virkelig pussige greier.

Jeg har skikkelig trua på folk jeg, mennesker er i stand til å gjøre stor godhet mot hverandre, og jeg ser det som det som skiller oss ut fra andre arter. Menneskeheten gjør onde ting også, men mest godt. Verden blir faktisk bedre for hvert år som går. Og jeg ser på det som en del av å være menneske, en egenskap som ligger intrinsisk i oss. Ikke noe som ligger utenfor.

Jeg oppfatter en del ateister som ganske troende på at de har rett og alle andre feil.På samme måte som religiøse kan være det. Og da blir det for meg like predikerende som religion. For meg (som agnostiker veldig tippende mot ateist) så handler det om å tro vs å ikke tro og noe helt annet enn vitenskap.

Jeg undres over at folk kan tro, men jeg kjenner veldig mange oppegående mennesker som tror, og det ville ikke ramlet meg inn i halvsøvne å tenke at de er mindre reflekterte enn meg.

Jeg har ingen problemer med å sende ungene mine i kirka, og det er overhode ingen krise om de skulle bli troende (selv om jeg håper de holder deg langt unna ekstreme varianter av tro).

Tro er personlig. Noe man gjør eller ikke gjør. Ikke noe man kan velge selv.


Jeg er vokst opp i en kristen familie, dog ikke veldig praktiserende. Jeg har aldri trodd selv, og har hatt mange engasjerte diskusjoner i oppveksten med ei venninne som er pinsevenn. Religion er interessant. Men jeg savner ikke å tro selv..

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Jeg oppfatter en del ateister som ganske troende på at de har rett og alle andre feil.På samme måte som religiøse kan være det. Og da blir det for meg like predikerende som religion. For meg (som agnostiker veldig tippende mot ateist) så handler det om å tro vs å ikke tro og noe helt annet enn vitenskap.

Nettopp. Det er mitt poeng også. Vitskapen er også dynamisk og utviklar seg stadig. Det at noko ikkje er dokumentert (endå) treng ikkje bety at det ikkje fins.

[Addison]

Godt formulert, Røverdatter! Jeg kjenner meg litt igjen i slik du beskriver det. Jeg var noe yngre da innsikten traff meg, men ble også overrasket over at det var lov, liksom?

Og veldig enig med Candy!

[Alfa]

Eg var veldig sint på kirka då eg var lita, Røverdatter. Mest fordi eg opplevde at litturgien var ekskluderande og kjedeleg. Så eg vaks meg nok inn i mi eiga tru allereie som barn, og sjølv om eg kallar meg agnostikar (og nok i realiteten hallar mest mot å vere ateist) så sit den kjensla av "noko" djupt endå.

[vixen]

Jeg er ateist, men har ingen motforestillinger mot å besøke kirker ved dåp, bryllup og begravelser selvfølgelig. Synger gjerne fine sanger med religiøst innhold og hører på julesanger fra omtrent midten av november. Jeg kunne aldri funnet på å døpe egne barn eller gifte meg i kirka selv, men når andre gjør det så er det jo deres dag og det handler ikke om meg. Det har kanskje litt med hvilken kirke man er vant til. Jeg er liksom vokst opp en plass der presten drikker vin, går på fest, sitter i kommunestyre for annet parti enn krf og generelt veldig avslappet. Han har aldri brukt dåpen til å snakke om at barn er født syndige (som jeg opplevde en annen plass) og kirkerommet har vært brukt til øvingslokale og fine konserter. Selv som ikke-troende fikk jeg et forhold til kirken og jeg blir litt høytidsstemt når jeg går dit. Mannen er en "sintere" ateist og han skipper gjerne kirken om han får anledning. Han er ofte barnevakt i dåp og slikt. Han blir ikke oppgitt over kristne selvfølglig, men han blir veldig oppgitt over folk som har et likegyldig forhold til religion. Som døper barna sine av tradisjon og gifter seg i kirka fordi det er et fint selskapslokale. Han blir også eitrende sint over skolegudstjenester og har tatt seg fri for å være hjemme med junior før de hadde et alternativt opplegg i bhg. Ikke fordi han mener at barna tar skade av det selvsagt, men fordi han mener det ikke har noe i den offentlige skolen å gjøre. Det er mer et politisk statement.

[Tallulah]

Jeg vil bare påpeke at HEF har over 80.000 medlemmer, og det er mange andre som er ateister utover det. Så det finnes svært mange måter å være ateist på og jeg syns ikke akkurat det er mer ålreit å beskrive dem med negative sekkebetegnelser, enn ulike religiøse grupperinger. HEF mener ganske mye om mye forskjellig, og det er en forenkling å mene at de kun driver med kritikk av kristendommen.

[Polyanna]

Ja, HEF er veldig mye mer enn sinnaateister, altså. Jeg møtte et par, men få, av dem da jeg var medlem. Jeg meldte meg ut i protest for noen år siden, etter et sånt sinna-anti-religionsinnlegg i en avis, men føler meg egentlig hjemme der, stort sett.

[nokon]

Eg har vore litt usikker på om eg skal gå inn i denne diskusjonen, fordi han ligg så åpent. Men eg har lese og tenkt mykje, medan eg har lese. Eg har vekse opp i, og vore svært aktiv i, eit konservativt kristent miljø. Og der har eg opplevd for mykje til å tru, men og for mykje til å ikkje tru. Eg trur at det finst ein slags guddom, men eg trur ikkje på nokre av dei personifiserte guddommane vi finn i Bibelen eller Koranen. Kanskje snarare ein intelligent plan bak evolusjonen, eller noko slikt. Eg trur på ein åndeleg dimensjon, eg er heilt sikker på at det er meir enn bare mennesker både på jorda og i universet. Men heller ikkje her har eg noko systematisk og definert tru.

Det hender eg saknar ein del av dei ferdige svara, fellesskapet og trøysta som ein kunne finne i trua, då eg rekna meg som kristen. Samtidig var eg alltid ein tvilar og eg klarte aldri å finne meg til rette i den trua dei andre hadde. Det blei ikkje ekte og det blei ikkje mitt. Eg klarte aldri å ta i mot gudstrua og integrere den i min identitet. Og eg trur kanskje det er det som gjer dette til eit såpass vart og sårt tema å diskutere for mange, fordi ei tru ligg så tett opp til identiteten.

Eg er einig med dei som seier at det er veldig mange nivå mellom eksplisitt og fundamentalistisk relgion og uttalt ateisme. Og eg synest og det er uheldig at humanisme og ateisme så fort blir blanda saman. Eg trur at mennesket i stor grad er egoistisk, men at det er gode krefter i oss og ei vilje til fellesskap som gjer at vi lærer det gode. Så sjølv om eg ikkje har ei eksplisitt og definert gudstru, betyr ikkje det automatisk at eg trur på mennesket som godt. Eg trur mennesket er meir komplekst og både godt og vondt.

[Hondacrv]

Så nydeleg formulert, nokon. Eg kjenner meg att i ein del av det du skriv, sjølv om eg dumpa ned på trur på den kristne Gud-sida.

[Katta]

Jeg synes det er fint og interessant å lese om hvorfor man velger å snu ryggen til kirka eller bli sint på den. Noe dreier seg kanskje om usunne maktstrukturer, men ikke alt vil jeg tro. Det vokser jo opp barn idag også, og håper de ikke får de samme negative opplevelsene.

[Albertine]

Det jeg tenker på er om mine holdninger til kirka påvirker mine barn. Jeg er selverklært ateist, men jeag er veldig tydelig på at mine barn har full frihet til å velge den troen de vil. Dersom de snakker om noe de har hatt på skolen eller i forbindelse med kirkekoret prøver jeg så godt jeg kan å la mine holdninger ha minimal innvirkning på barnets oppfatning. Fy søren, så vanskelig!