Sliter dere med å finne mat alle liker?

[Pøblis]

Jeg er helt enig med Guava og Nextlife. Man forlanger da virkelig ikke at folk skal spise ting de ikke liker. Å skulle kreve av sin partner at vedkommende skjerpet seg og spiste det vedkommende fikk på tallerkenen, er uendelig fjernt for meg. Dealbreaker.

Mannen min har noen ting han ikke liker. Da får han slippe å spise det. Det samme gjelder pøbelprinsessen. Hun har alltid vært sær i matveien, så jeg prøver etter beste evne å lage noe hun liker og som er OK sånn ernæringsmessig. Hun har blitt bedre med årene, men strever fortsatt med en del ting.

Hos oss oppmuntres det til smaking. Og det curles også i noen grad. Jeg har vært ganske fortvilet over å ha ansvaret for å finne på noe å spise hver eneste j*vla dag, men å kreve av folk at de skjerper seg, det gjør jeg ikke altså. Selv om jeg av og til har lyst.

[Røverdatter]

Jeg var også sånn som brakk meg av ting som barn. Det tok mange år før jeg spiste tilnærmet normalt. Fortsatt er det ting jeg helst ikke spiser, feks ketsjup, brunost og makrell i tomat. Og masse annet. Jeg kan også styre min begeistring for mye innen sjømat, men jeg spiser det når jeg får det servert.

At mat skal være så viktig at det er forholdsdealbreaker er veldig fremmed for meg, men så vet jeg jo også veldig godt hvor jævlig det er å spise og svelge av tvang eller høflighet når det snører seg sammen i halsen og man må svelge og svelge for å ikke brekke seg. Jeg tror jo at jeg har andre kvaliteter som gjør at jeg er ganske grei å være gift med.

[venla]

Jeg merker at jeg har litt problemer med å forholde meg til voksne som sier de ikke liker typer mat når de blir servert. Greitnok at man foretrekker noe annet, men å nekte å spise noe blir i mine øyne umodent når det kun gjelder smak og ikke allergier. Min mann kunne nok ikke vært så kresen. Heldigvis er det kun pannekaker han har issues med, så det lager vi når han ikke er der. Barna har i perioder vært kresne, men det går over når de smaker det igjen ofte, og de overlever på tilbehør. Vi har aldri lagd flere retter. Blir det for ille har vi brød eller knekkebrød.

Vi planlegger middager og alle (unntatt toåringen) får bestemme noen retter hver. Prøver å få til en fiskerett og en vegetarmiddag eller suppe hver uke.

[Plipp]

Mannen eller jeg bestemmer maten, og ungene spiser det de får. Det er stort sett alltid noe de liker, og de er flinke til å smake på nye ting. Det er lov å ta brødskive hvis maten fremkaller brekninger. Det er jo faktisk sånn at vi har ulike preferanser, og jeg vil ikke ødelegge matgleden ved å tvinge ungene til å spise mat som de blir kvalme av! Jeg tvinger ikke mannen min til det heller ( han er stort sett altetende) og han tvinger ikke meg til å spise fleske-eller blodpølse.
Innimellom får de bestemme middag, og da blir det ofte fiskegrateng.

[Magica]

Jeg har aldri vært en fiske-elsker, og det fremstår som meg at fisk og sjømat har en helt spesiell lukt/smak og "greie" som noen har problemer med å takle, for å generalisere skikkelig.

Det er klart at man kan lære seg å like fiskeretter, og det er klart at noe er mye bedre enn annet, men for å komme dit så må man bli eksponert for det, og man må få det tilberedt av noen som kan å lage mat.

Jeg er så heldig å ha en mann som er superglad i fisk og kjempeflink til å lage mat, så jeg liker nå ganske mye forskjellig fisk. Likevel så skal jeg innrømme at jeg alltid må ha mye tilbehør til.

Jeg greier ikke få ned klippfisk.

Forøvrig så syns jeg man kan servere mat i kategorien "god" og "spiselig" når man har barn, og bør unngå "liker ikke".

til HI vil jeg foreslå å lage en liste over disse rettene, sammen med mann og barn. Hvis den blir veldig kort så bør dere kanskje jobbe litt for å like mer mat. Det går nemlig an det og. Vi har gjort det med vår eldste. Belønningsskjema og greier, for å smake på nye ting.

[Madicken]

Jeg må innrømme at jeg Tenker Mitt når voksne mennesker ikke liker fisk (eller andre store matgrupper), som i at jeg flirer litt for meg selv og synes de er litt barnslige og bortskjemte. Men så glemmer jeg det, og ser heller hvor flotte mennesker de er (i hvert fall de jeg har blitt kjent med), til tross for dette med fisken. Og så ser jeg på dem som et litt spennende case, og inviterer gjerne til supergode middager som inkluderer fisk, gjerne litt kamuflert fisk. Jeg har faktisk omvendt en tidligere fiskehater på denne måten.

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av Madicken, her.

Jeg må innrømme at jeg Tenker Mitt når voksne mennesker ikke liker fisk (eller andre store matgrupper), som i at jeg flirer litt for meg selv og synes de er litt barnslige og bortskjemte. Men så glemmer jeg det, og ser heller hvor flotte mennesker de er (i hvert fall de jeg har blitt kjent med), til tross for dette med fisken. Og så ser jeg på dem som et litt spennende case, og inviterer gjerne til supergode middager som inkluderer fisk, gjerne litt kamuflert fisk. Jeg har faktisk omvendt en tidligere fiskehater på denne måten.

Jeg er absolutt ikkebortskjemt, jeg er vokst opp med å måtte spise alt jeg fikk servert og har dessverre utviklet store matproblemer pga det. Mye mat jeg bare ikke takler å få i munnen dessverre.
Jeg er glad mannen ikkekamuflerer eller tvinger meg til å spise det jeg ikke takler å spise.

[Pelle]

Jeg er kanskje barnslig som ikke liker fisk, men a) jeg er ikke bortskjemt - vokst opp med å spise det som ble servert hjemme, og b) barna mine aner det ikke - det er selvsagt ikke tema ved bordet eller for øvrig.

Det er ikke gøy å brekke seg i bryllup, ha den oppgulpede maten i munnen og pent svelge den ned igjen.

[Røverdatter]

Kan opplyse om at jeg aldri ville sagt noe om min kresenhet til andre enn mine aller nærmeste (og fp tydeligvis ). I ethvert sosialt lag spiser jeg det som blir servert. Man lærer seg å tøyle brekningsrefleksen med årene, og heldigvis så utvikler smaken seg med alderen slik at det meste etterhvert glir ned med vann og vin.

[Røverdatter]

Ja, og en annen ting, fra å ha vært et barn som var veldig kresent og syns mat var fryktelig skummelt - blandet mat var ille, saus var enda verre og endel grønnsaker (feks tomat) fremkalte brekninger - så syns jeg selv at jeg er ganske kurert som voksen. Jeg spiser jo det aller meste. Men tråder som denne får meg til å innse at jeg fortsatt er sær i matveien, siden normen er at man i det minste skal smake på alt. Jeg har for eksempel ikke smakt makrell i tomat på veldig mange år, og har ekstremt liten lyst til å smake på det nå også. Jeg har innsett at en del typer sjømat og meg aldri blir noe særlig god match, og jeg kommer aldri til å spise ketsjup, sursild eller brunost i hele mitt liv.

Da er jeg altså en det ville vært vanskelig å leve med. Det var litt heavy å se en del av tilbakemeldingene i denne tråden og innse at jeg faktisk fortsatt er å anse som ganske kresen.

Jeg har dog aldri opplevd noen ubehageligheter rundt dette som voksen, men som barn var det jo enkelte voksne som skulle tvinge meg til å like ting. Heldigvis var foreldrene mine ikke sånn.

[GinaK]

Eldstemann har to kompiser som fortsatt ikke spiser blandet mat. De blir 14 år i år.
Han ene har blitt mye bedre men han andre rørte ikke maten fordi jeg hadde tatt på tallerkenen hans og helt saus over ris og kylling...

Det går helt fint å leve som vanlig med min ikkespiserøkelaks-problematikk. Sist jeg måtte forklare noe om det var i 1999 hvor vi satt i konfirmasjon og snitte-fatene ble sendt rundt et og et så alle så jo at jeg ikke tok et laksesmørbrød.

[Candy Darling]

Jeg synes at sånne store, uspesifikke ikke-likere er litt vanskelig å forholde seg til hos voksne. Liker ikke fisk/lam/svin/rød mat (true story), sånn helt generelt - man kan jo ikke si at sushi og fiskesuppe er det samme, liksom?

Mer spesifikke aversjoner (lever, makrell i tomat, sild) er noe helt annet, noen ville sagt rent ut rasjonelt.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Jeg synes at sånne store, uspesifikke ikke-likere er litt vanskelig å forholde seg til hos voksne. Liker ikke fisk/lam/svin/rød mat (true story), sånn helt generelt - man kan jo ikke si at sushi og fiskesuppe er det samme, liksom?

Jeg skjønner at det virker rart. Men jeg smaker jo at noe er fisk og ikke grønnsak. Jeg vet ikke hva det er jeg ikke liker, men noe er det. Akkurat som at noen er kjempeglade i fisk, og mindre glade i kjøtt. De smaker jo en eller annen forskjell.

Mht brekninger, så er det jo derfor jeg helt unngår en del typer mat, og ikke er flink til å ta meg sammen. Det ER ikke gøy å brekke seg sammen med andre. Jeg brekker meg av svært lite, men det kan skje, feks av kaviar. Jeg brekker meg jo bare jeg får det på fingrene når jeg vasker barnas matboks, liksom. Å da skulle spise det som garnityr... jeg klarer det ikke, rett og slett.

[Novla]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Jeg synes at sånne store, uspesifikke ikke-likere er litt vanskelig å forholde seg til hos voksne. Liker ikke fisk/lam/svin/rød mat (true story), sånn helt generelt - man kan jo ikke si at sushi og fiskesuppe er det samme, liksom?

Mer spesifikke aversjoner (lever, makrell i tomat, sild) er noe helt annet, noen ville sagt rent ut rasjonelt.

Enig.

Når det gjelder spørsmålet i HI er vi tre i huset som spiser tilnærmet alt, mens eldstegutten, som var altetende frem til han var 2, er temmelig sær i matveien. Det er ikke aktuelt å servere "spesialmat", type pølser e.l. til stadighet, men jeg forsøker å sørge for at det alltid er noe han spiser til hver middag. Han er en skikkelig karbounge, så poteter i alle varianter, ris og pasta går ned på høykant, men han er ikke glad i hverken kjøtt eller fisk (liker bacon, pølser og fiskekaker), eller i rå grønnsaker. Elsker erter og kokte gulrøtter, så det er tilbehør til langt flere middager enn jeg strengt tatt setter pris på.

Som Magica har vi innført belønningsskjema for å smake på nye ting, men vi tvinger ham aldri til å smake på noe; vi spør om han vil smake X og få et klistremerke, sier han nei er det greit. I forrige uke smakte han til min store glede både kikerter og halloumi og synes det var ok, så det går fremover, men saaaakte; at han synes noe er ok betyr nemlig ikke at han nødvendigvis vil spise det ved en senere anledning.

Så ja, det er litt vanskelig å finne mat alle liker, særlig synes jeg det er litt kjipt at tilbehøret ofte blir litt kjedelig, men det går nå på et vis. Når han blir litt eldre kommer jeg nok til å kjøre "dette er middagen, liker du det ikke får du vente til kvelds"-strategien, men jeg synes en fireåring er for liten til det (dessuten blir han like grinete som sin mor uten mat ).

[Fintdethei!]

Jeg kan ha ulike varianter av fiskemiddager, da de jeg bor med er ganske så kresen på fisk. Yngste på 7 smaker på alt, og liker godt fisk. Mannen er ikke veldig begeistret for fisk, men spiser litt. Eldste på 19, derimot, smaker ikke på noe av fisk, av prinsipp. Er det fisk til middag, gjøres det på ingen måter spesialbehandling til henne. Da får hun ordne seg noe brødmat selv senere.

Å finne middag alle liker, er et mareritt, men vanligvis er det en rett til middag, så får de spise om de vil. Somregel spiser alle litt.

[Teofelia]

Jeg tror jeg skjønner hva Snippa mener. Kanskje.

Hvis man ser for seg at folk som brekker seg av en type mat faktisk sitter ved bordet og lager grimaser og brekke-lyder, så skjønner jeg jo godt at man ikke ville ønsket å spise middag sammen med dem. Det er jo ekstremt udannet, og selv åtteåringen sendes rett fra bordet om hun forsøker seg på noe slikt hjemme hos oss. Jeg hadde aldri ønsket å spise middag igjen med noen som oppførte seg slik.

Jeg antar dog at de aller fleste som føler brekningsfornemmelser av enkelte mattyper er så voksne og veloppdragne at de ikke lar seg merke med det eller klarer å skjule det for andre, og da er det jo bare et problem for dem selv og ikke for noen andre.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg tror jeg skjønner hva Snippa mener. Kanskje.

Hvis man ser for seg at folk som brekker seg av en type mat faktisk sitter ved bordet og lager grimaser og brekke-lyder, så skjønner jeg jo godt at man ikke ville ønsket å spise middag sammen med dem. Det er jo ekstremt udannet, og selv åtteåringen sendes rett fra bordet om hun forsøker seg på noe slikt hjemme hos oss. Jeg hadde aldri ønsket å spise middag igjen med noen som oppførte seg slik.

Jeg antar dog at de aller fleste som føler brekningsfornemmelser av enkelte mattyper er så voksne og veloppdragne at de ikke lar seg merke med det eller klarer å skjule det for andre, og da er det jo bare et problem for dem selv og ikke for noen andre.

Jeg har aldri opplevd at voksne folk skjærer grimaser eller brekker seg ved bordet.
De voksne menneskene jeg kjenner som kan reagere slik på enkelte typer mat, kan oppføre seg ved bordet.

Jeg kan forstå at enkelte kan reagere sterkt på enkelte lukter og da er det mer problematisk. Da er det nok bedre å være åpen om at man har et problem.

Da jeg var gravid ble jeg intenst kvalm av lukta av salami. Jeg er veldig glad for at det bare var en midlertidig tilstand.

[frukt]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Jeg har aldri opplevd at voksne folk skjærer grimaser eller brekker seg ved bordet.
De voksne menneskene jeg kjenner som kan reagere slik på enkelte typer mat, kan oppføre seg ved bordet.

Jeg kan forstå at enkelte kan reagere sterkt på enkelte lukter og da er det mer problematisk. Da er det nok bedre å være åpen om at man har et problem.

Da jeg var gravid ble jeg intenst kvalm av lukta av salami. Jeg er veldig glad for at det bare var en midlertidig tilstand.

Jeg ble kvalm og kastet opp av all slags kjøtt da jeg var gravid, så jeg kan godt forstå at det ikke er bare bare å ta seg sammen.

[Mex]

Jeg sliter også noen ganger med å finne på middager. Og føler ofte at jeg kjører meg litt fast i noen middager som gjentas uke for uke.
Eldste spiser ikke mat som er blandet, og han spiser ikke saus. Så jeg lager stort sett mat med ingredienser som kan serveres hver for seg. Hvis jeg ønsker å blande det sammen, så tar jeg av til eldstemann først.

Jeg selv har også vært et kresen barn, og noe henger vel også igjen. Kanskje spesielt konsistens.

Nå spiser vi generelt ganske variert, så jeg stresser ikke så veldig mye med dette. Kanskje noen ganger i perioder, hvis jeg blir litt frustrert. Men så tenker jeg at det sikkert løsner litt mer etterhvert.

[Malama]

Jeg er blitt relativt flink til å svelge mat som jeg har gulpet opp, bare jeg får nok drikke. Og når det ikke går, gå fra bordet og kaste opp i toalettet, selvsagt. Jeg sitter ikke ved bordet og gjør grimaser. En del kan jeg få ned om jeg bare får ta det i små nok biter og med nok drikke, rett og slett nesten bare svelge det. Jeg drikker følgelig en god del når jeg spiser mat jeg ikke liker, så det er bra jeg ikke drikker vin da

Det hindrer ikke at jeg med iver lager den fisken jeg faktisk klarer spise uten problemer. Og helt klart bare ikke lager det jeg ikke klarer. Mannen serverer ungene et noe bredere utvalg (egentlig ikke veldig mye bredere) når jeg jobber overtid. Alle har det fint sånn. Den eneste som lider er meg, som sosialt sett altså er en freak og et vanskelig tilfelle. Middag ute med jobb er jo en slager... steinbit til lunsj klarte jeg å spise litt av, mye tilbehør (som dessverre heller ikke var noe jeg egentlig liker, men bedre enn alternativet) og et par glass vann. Fiskesuppe til forrett... nei, fiskesuppe klarer jeg ikke spise opp. Smake på, joda, men det er ikke noe "masse poteter og grønnsaker" jeg kan kamuflere det bak, og det synes, og derved kommenteres høylytt, at jeg ikke spiser det opp.

Jeg vet ikke hvem som er mest uhøffligog med dårlig bordskikk jeg, den som rolig spiser så mye av den maten som den klarer, uten grimaser eller kommentarer, eller de som høylytt diskuterer hvorfor maten ikke er spist opp, så goooooooood som den var og sånn... (Sleng på at hovedretten var ikke helt min stil, og desserten dessverre heller ikke (hvordan er det egentlig mulig? dessert liker jeg!!!) så blir det ganske fort klart at mye drikke, et påklistret smil og gode miner var påkrevet.