Hva legger du i uttrykket: "by på deg selv"?

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Java, her.

Det er et uttrykk jeg kun tenker på som positivt. For meg er en som byr på seg selv en som har en positiv innstilling til det som skjer og som ikke tar seg selv høytidelig.

Samme tenker jeg!

[zinatara]

Jeg har en i familien som ofte blir omtalt som en som byr på seg selv på grunn av FB-poster som inneholder en del selvironi og lattermild uthenging av sportsinteressen til partneren. Som noen som kjenner dem i hverdagen vil jeg vel heller kalle innleggene for sterkt overdrevne for å fremkalle latter og likes.

[Pelle]

Jeg byr på meg selv og synes det er et positivt uttrykk. Jeg tør å dumme meg ut i ny og ne og ler høyt og forteller om dumme ting. Også viste jeg fram puppen min i pøbels 50-årslag. :engel: (det skjer ikke så ofte da...) What you see is what you get, sånn ca for min del.

Jeg liker folk som byr på seg selv. Feks at en kollega forteller om gode og vanskelige ting fra privatlivet. Har også en daglig lunsjkollega som hverken forteller om ferier, helgeplaner eller død i nær familie.

[Luftslottet]

Jeg oppfatter det som det motsatte av passiv og sosialt tafatt.
Altså at man er på tilbudssida sosialt og tør å ta litt plass.

[Nessie]

Jeg oppfatter det positivt jeg også, når feks sjefen min sier det

[Katta]

Jeg oppfatter det som et positivt uttrykk med veldig uklart innhold.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg oppfatter det som et positivt uttrykk med veldig uklart innhold.

Ja, her mener vi noe positivt, men HVA, lissom?

[Maverick]

Jeg synes ikke det er spesielt godt lederskap å tvinge veldig introverte til å lede allsang rundt lunsjbordet, da.

[Bluen]

Ser at mange av dere automatisk tenker jobb i forbindelse med dette uttrykket. Jeg tror aldri jeg har vært borti det i jobbsammenheng, egentlig, eller tenkt på det der.

[Guava]

Jeg tenker at folk som byr på seg selv kan være personlig uten å være veldig privat.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Jeg tenker at folk som byr på seg selv kan være personlig uten å være veldig privat.

Jeg også. Og så er det selvsagt en pakke; Å være personlig (men ikke utleverende og privat), morsom, åpen og raus.

[Bluen]

Tenker du det er "privat" å fortelle hvor man har vært på ferie, f.eks., som i eksempelet til Tjorven?

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

Tenker du det er "privat" å fortelle hvor man har vært på ferie, f.eks., som i eksempelet til Tjorven?

Det kan jo være det? Og det kan være de samme greiene som på en skole - noen er på fancy utenlandsreiser og forteller villig vekk, andre har sittet hjemme foran tv-en og synes ikke det er dødskult å fortelle om. Eller et hav av andre mer eller mindre gode grunner til å være reservert.

Min jobbkrets vet det aller meste om min hjemmesituasjon, men det er svært, svært få som vet at jeg har vokst opp i sekt, for eksempel. Og mener muligens at jeg er i overkant reservert rundt juletider.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

Tenker du det er "privat" å fortelle hvor man har vært på ferie, f.eks., som i eksempelet til Tjorven?

Nei i en slik relasjon er det ikke "for" privat.

Jeg tenkte ikke utelukkende heller, men mer det at man ved å by på seg selv kan være enten både personlige og private eller bare personlige. Det behøver i mine øyne ikke utleveres privatliv for at folk skal fremstå som noen som "byr på seg selv". Akkurat det har modifikasjoner som går på kontekst og hvor lang tid relasjonen har vært.

Jeg vil ikke oppleve at en kollega byr på seg selv om han aldri snakker om noe privat, selv om han er personlig i kommunikasjon og fremtreden.

En person i yrkesrolle trenger ikke snakke om private ting for at jeg skal si det samme.

[Bluen]

Jeg er ellers enig i at man ikke trenger å snakke om "private" ting for å "by på seg selv", men det er ofte en del av pakka.

[Katta]

Jeg tenker ikke nødvendigvis så mye på hva som fortelles, men at man deltar med ekte engasjement, følelser og innlevelse på et vis.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg tenker ikke nødvendigvis så mye på hva som fortelles, men at man deltar med ekte engasjement, følelser og innlevelse på et vis.

Det tenker jeg også om det gjelder klient/pasient/konfidentrelasjon.

Nære kolleger synes jeg det blir annerledes med.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Det tenker jeg også om det gjelder klient/pasient/konfidentrelasjon.

Nære kolleger synes jeg det blir annerledes med.

Jeg synes jo det blir uhyre rart med en vennerelasjon eller nær kollegarelasjon der man ikke forteller om seg selv, men jeg legger likevel ikke dette i det uttrykket. Dvs det holder ikke å fortelle om seg selv for at jeg opplever at noen byr på seg selv kanskje. Men jeg synes det er et vanskelig definerbart uttrykk. Som jeg har inntrykk av at ofte gjenspeiler i hvilken grad den som bruker uttrykket har fått noe positivt ut av relasjonen.

[Blå]

Jeg synes at Lykken og Guava beskriver det godt.

Jeg tenker at en som "byr på seg selv" er en som tør være seg selv og er villig til å prøve å se og møte andre. Det betyr ikke at en introvert skal måtte være ekstrovert eller at jeg trenger å vite alt om mine kollegaers privatliv. Men at de viser meg noe av hvordan de er som mennesker og hva som betyr noe for dem.

[Fløyel]

Å by på seg selv trenger ikke å bety at man gir ut hele privatlivet sitt, mener jeg.

Det at man går ut av sin komfortsone, deltar i diskusjoner med oppriktighet og engasjement er også å by på seg selv, sin kunnskap og erfaring. Å sitte i møter hvor ingen har en mening i redsel for å si noe feil er ganske slitsomt. De som byr på seg selv blir da kanskje sett på som en som tar stor plass, men de har ihvertfall en mening.

Uttrykket er positivt ladet for min del. Men hvis personen byr for mye på seg selv, som å sitte på puben og utbrodere sexlivet sitt - da blir det å by litt for mye på seg selv. - en balansegang mao.