Hvilken type komplimenter blir du glad for/betyr noe for deg?

[Tjorven]

Folk er jammen forskjellige. Jeg tror ikke at jeg noen gang har oppfattet det som ubehagelig å få komplimenter for utseende mitt. Men nå har jeg tross alt vært relativt godt fornøyd selv.

Jeg er vektoperert, og jeg synes egentlig at det var litt snodig hvor utrolig få som har påpekt at jeg har gått ned over 40 kilo. Og hvor stor del av de som har kommentert det gjør det med en unnskyldning. Men, men ... det var ikke så viktig. For det jeg setter stor pris på ved et kompliment, så er det når det kommer på bakgrunn av noe jeg har jobba hardt for.

[Chanett]

Angående elever; Jeg hadde fortalt ved flere anledninger at man spør aldri en dame om hun er gravid. Det gjør man bare ikke. Så da jeg ble gravid turde ingen i klassen å spørre meg. Selv ikke da magen nådde en anselig størrelse. Jeg fortalte dem at jeg var gravid rundt femte mnd og roste dem for å ikke ha spurt selv om jeg kunne se på dem at de hadde lurt på om jeg var gravid.

[Appelsin]

Jeg er sikkert miljøskadet, som blir bekymret om noen går merkbart ned i vekt.

[My]

Jeg har heller aldri hørt ungene snakke om utseende, vektnedgang e.l. på noen lærere de noengang har hatt. Det virker ikke som om de tenker over sånt med lærerne.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Jeg har heller aldri hørt ungene snakke om utseende, vektnedgang e.l. på noen lærere de noengang har hatt. Det virker ikke som om de tenker over sånt med lærerne.

Det kan jo hende at dette er fordi vi foreløpig har unge barn.

Knerten har informert meg om at læreren hans er veldig høy, men de har hatt om måling i klassen og da målte de læreren også. Og han er unektelig veldig mye lenger enn gjennomsnittet, så for min faktabaserte sønn, så skjønner jeg litt at han reagerte på avviket.

[Blondie]

Jeg har ikke foreløpig unge barn. Har aldri hørt 18- og snart 16-åringen kommentere utseendet til lærerne sine. Snurrige personlighetstrekk - ja. Utseende - aldri.

[Elise]

Jeg har en datter som har kommentert sin lærers vekt til andre elever, det ble tatt opp på foreldresamtale, og var ikke særlig kjekt.

[Elise]

Jeg synes de vanskeligste komplimentene er når jeg ikke er fornøyd selv. F.eks så spilte jeg piano på et arrangement her om dagen, mens deltakerne sang. Jeg var ikke fornøyd selv, men får høre etter på at det var "kjempebra". Det var virkelig ikke kjempebra sånn helt objektivt sett, men det kan jo ha vært veldig ålreit at jeg faktisk spilte til tross for lav kvalitet og litt feilklimpring. Men det hjernen min fokuserer mest på, er at det nok var så dårlig at folk føler at de må si det var bra for å trøste meg.

[Frk_Fryd]

Jeg blir i grunn glad for det meste av komplimenter, og er svak for gode tilbakemeldinger. Dessverre er jeg også veldig var for kritikk, og kan lett ta saklig konstruktiv kritikk veldig personlig og tenke på det lenge etterpå. Egentlig en utrolig slitsom egenskap som jeg prøver å plukke av meg.

[frukt]

Jeg liker ikke kritikk kamuflert som et kompliment. Sånn som han som sa at jeg burde få meg andre briller fordi de skjulte de vakre øynene mine. Jeg er veldig fornøyd med akkurat de brillene og det sa jeg til ham og, men det forhindret ham ikke fra å gjenta det en annen gang.

[My]

En jeg kjenner hadde en tendens til å krydre komplimentene sine med å male ut hvor ille det var tidligere.

"Du ble sååå fin på håret da du klippet deg! MYE finere nå, enn da du hadde det lange, tjafstete håret du hadde før, det fikk deg til å se skikkelig nitrist ut".

"Ja, jeg synes absolutt du kan gå med slike bukser. De er kjempefine til deg! MYE finere enn de andre buksene dine, de er skikkelig kjerring".

[frukt]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

En jeg kjenner hadde en tendens til å krydre komplimentene sine med å male ut hvor ille det var tidligere.

"Du ble sååå fin på håret da du klippet deg! MYE finere nå, enn da du hadde det lange, tjafstete håret du hadde før, det fikk deg til å se skikkelig nitrist ut".

"Ja, jeg synes absolutt du kan gå med slike bukser. De er kjempefine til deg! MYE finere enn de andre buksene dine, de er skikkelig kjerring".

Sånt blir jeg skikkelig sur av.

[Harriet Vane]

Det er avhengig av nivå hvorvidt jeg virkelig bryr meg eller ei. Jeg blir glad for alt av skryt og ros og positive tilbakemeldinger på generelt nivå. Alt bra er gøy. Jeg har ingen issues når det gjelder utseende, så jeg hverken higer etter komplimenter eller bryr meg spesielt mye om dem. Jeg liker å få positive tilbakemeldinger for en ekstra innsats på pynting (og det får jeg ofte, siden jeg liker å være pyntet til hverdags). Jeg tar ikke innover meg eventuelle nyanser av sniping eller misunnelse som muligens kunne ha ligget i "hvordan rekker du alt" osv. Jeg tar alt som reale komplimenter og det gjør verden mye lettere. Jeg blir også veldig fornøyd med komplimenter for noe jeg har gjort en real innsats for, vunnet gjennom en vanskelig sak eller fått til noe som virket umulig , øvd mye og lyktes på konsert osv.

Jeg avfeier aldri komplimenter, men takker pent eller tøyser litt og sier "I know!". Det er visst ekstremt provoserende, har jeg lest. Man bør visst avfeie, fnise og rødme.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg avfeier aldri komplimenter, men takker pent eller tøyser litt og sier "I know!". Det er visst ekstremt provoserende, har jeg lest. Man bør visst avfeie, fnise og rødme.

Jeg har øvd meg på å bli god til å ta i mot et kompliment ved å smile og takke istedet for å avfeie, og det er så utrolig behagelig! Jeg synes også det er veldig fint å gi komplimenter til andre som synes det er greit å ta i mot komplimentet med en enkelt takk istedet for å begi seg ut på en lang tirade med å gjøre seg selv mindre og å avfeie. Selv når jeg kanskje tenker at komplimentet ikke stemmer (kaka var egentlig ikke så god som jeg hadde planlagt at den skulle bli, f.eks), så biter jeg meg i leppa for å unngå å gå i martyr-husmor-fella og begynne å legge ut om at kringla hevet mindre enn jeg hadde tenkt og er den ikke litt for søt? og sånn. Moren min er på det kjøret, og det er så slitsomt.

Men om en ikke kan ta i mot et kompliment, så handler det vel som oftest om selvverd - eller kanskje en tillært holdning om at en for all del ikke må tenke godt om seg selv? Uansett blir jeg aldri irritert om folk ikke klarer å ta i mot et kompliment - men jeg anbefaler å øve seg på det. En får en god følelse av selvverd og integritet når en er komfortabel med komplimenter.

Svigermor tror at folk blir fullstendig ødelagt av å få ros, så hun deler ut et kompliment hvert tiende år ca. Selv er jeg oppvokst med en holdning om å være raus med ros, så jeg gir ofte komplimenter til andre. Men om noen strever veldig med å ta i mot, blir jeg er tilbakeholden sånn at de ikke skal føle for mye på ubehag.

[Joika]

Jeg har nok kommentert at jeg syntes noen ser bra ut, uten å påpeke vekttapet deres. Syntes det må være innafor.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Jeg har nok kommentert at jeg syntes noen ser bra ut, uten å påpeke vekttapet deres. Syntes det må være innafor.

Men hva er det du kommenterer da?
Hva vil det si å se bra ut?

[tiddelibom]

Jeg fikk "jeg liker den jeg er sammen med deg" fra en jeg liker veldig godt. Det tror jeg er det fineste jeg har hørt noen gang.

[A&A]

Jeg blir glad for komplimenter. Men de som betyr mest for meg er komplimenter for hvordan jeg er som mor, og hvordan jeg er mot andre mennesker.

[Tjorven]

Det med å ta imot komplimenter har jeg jobba mye med. Jeg har vært helt fæl på å avfeie og unnskylde, og forsøker meg nå heller på et "tusen takk". Det satt langt inne, altså.

[Skilpadda]

Jeg liker komplimenter generelt sett, selv om jeg jo setter større pris på det jo viktigere personen som kommer med komplimenten er for meg, og jo større respekt jeg har for vedkommendes vurderingsevne. Det er veldig stas å få konkrete, positive tilbakemeldinger på noe jeg har gjort, særlig hvis det blir knyttet opp til en generell positiv vurdering av noe ved meg selv. ("Det var en veldig fin XXX du gjorde/presenterte/skrev/lagde; jeg synes du er så flink til YYY", liksom.) Jeg har nylig byttet jobb, og da fikk jeg mange fine kommentarer fra kolleger og kunder i den gamle jobben min som jeg satte veldig pris på. Det er ikke alltid enkelt å vite hvordan jeg skal respondere på sånt - "takk" passer ikke alltid - men det er hyggelig likevel!

Jeg synes det er stas med utseendemessige komplimenter også, absolutt, men de er ganske ukompliserte å takke for, og så er de ikke så viktige for meg.