Selvbestemt abort fram til uke 22

[-ea-]

Jeg har ikke satt meg inn i hvordan abort foregår nå, og hvordan SV tenker at det skal foregå hvis forslaget når fram. Men uansett tenker jeg at de færreste er så reflekterte som vi på dette forumet, og de tidlige testene (NIPT?)er vel utilgjengelige i store deler av landet. Så nja, njæ... har ikke helt trua på at grensen bør utvides fra dagens.

[Input]

NIPT er jo vedtatt tilgjengelig for alle, sammen med tidlig ultralyd. Og selv om man ikke er like reflektert, er det langt igjen til å ville utsette seg for en senabort bare for gøy.

[-ea-]

Tror ingen gjør det "for gøy", men fordi man er fortvilet pga omstendighetene rundt - som kan endre seg i løpet av kort tid. Mens der og da kan man ikke se at de omstendighetene ordner seg. Eller det kan være at barnefar ønsker abort og utøver press på kvinnen. https://www.nrk.no/sorlandet/ekskjae...ess-1.15474347

[Pøblis]

For det første så tror jeg aldri forslaget til SV kommer til politisk behandling slik det er nå.

Jeg tenker at når det har oppstått situasjoner hvor kvinner har måttet vente i dagevis med dødssyke barn i magen, så er det nettopp en god grunn til å se på om lovverket - eller praktiseringen av den, må tas opp til revisjon.

OG så har jeg faktisk mer tro på folk generelt til å orke å hive meg på den "tenk om noen tar abort i uke 22!" OG hvis det skjer tror jeg det er store personlige kriser bak, og ikke noe noen gjør på impuls fordi de finner på noe morsommere å gjøre.

[Polyanna]

Jeg ser innvendingen mot de "oppkonstruerte tilfellene", men jeg tror det er et poeng i å skille mellom og snakke separat om de "rett frem"-tilfellene (90%) (tilstander og diagnoser det er enten åpenbart at man skal ha abort, eller åpenbart at valget er opp til mor), og om "randsonetilfellene".

For de "åpenbare" så tenker jeg:
- Det er (for meg) helt åpenbart ikke noe andre enn foreldrene (mor) som skal bestemme, ut fra den vurderingen de har fått (dette er et barn med X diagnose, Y% sjanse for å overleve, prognoser og følgende medisinsk behandling etter fødsel, vurdering av livskvalitet, oppfølgningsbehov og helse videre, etc.)
- Man må se på ordningen rundt disse familiene med deres beste i sikte: Rådgivning, medisinsk komite som anbefaler, hva som helst. Men at det er en "nemnd" som rent formelt tar denne beslutningen, på vegne av familien, det blir prinsipielt helt galt for meg. Det er umulig å se for seg noen som er bedre egnet enn mor i det valget. At mor skal ha nok god støtte til å kunne støtte seg på en faglig begrunnelse, er også åpenbart.
- For meg er ikke det at enkelte har hatt uheldige opplevelser med nemndene, den egentlige utfordringen. Det er det prinsippielle: Er det andre som skal bestemme dette, når man har fått den informasjonen om at man bærer et alvorlig sykt barn, eller er det den som bærer barnet? Sett på en annen måte: Om man står på sykehuset og det er snakk om to ulike behandlingsforløp for et alvorlig sykt barn, blir ikke den avgjørelsen tatt, til slutt, etter rådgivning, av foreldrene? (Avslutte svært invaderende behandling, eller fortsette).

Så randsonetilfellene: De som oppdager veldig sent at de er gravide, de som er i en livskrise som gjør at de har skjøvet utfordringen foran seg, de i voldelige forhold, med eskalerende dårlig helse, med andre syke barn, de som er overveldet, de som er under press, hundre andre forhold. De som skal til syden. De må man snakke om separat.
- Er det mange nok til at det gir mening å problematisere det?
- Kan man gå ut fra at de det gjelder, tar den "riktigste" beslutningen, gitt den situasjonen de står i? Eller er det (mange nok) tilfeller der "mor ikke alltid vet best" til at det skal reguleres?
- Når får fosteret et selvstendig "liv" som gjør at det ikke lenger bare er opp til den som eier magen å bestemme? 18 uker? 22? Aldri?
- Finnes det en slags gradvis overgang, fra "mor bestemmer 100%" til "legen avgjør om dette er innen loven og innvilger dermed" til "nemnd"?

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg ser innvendingen mot de "oppkonstruerte tilfellene", men jeg tror det er et poeng i å skille mellom og snakke separat om de "rett frem"-tilfellene (90%) (tilstander og diagnoser det er enten åpenbart at man skal ha abort, eller åpenbart at valget er opp til mor), og om "randsonetilfellene".

For de "åpenbare" så tenker jeg:
- Det er (for meg) helt åpenbart ikke noe andre enn foreldrene (mor) som skal bestemme, ut fra den vurderingen de har fått (dette er et barn med X diagnose, Y% sjanse for å overleve, prognoser og følgende medisinsk behandling etter fødsel, vurdering av livskvalitet, oppfølgningsbehov og helse videre, etc.)
- Man må se på ordningen rundt disse familiene med deres beste i sikte: Rådgivning, medisinsk komite som anbefaler, hva som helst. Men at det er en "nemnd" som rent formelt tar denne beslutningen, på vegne av familien, det blir prinsipielt helt galt for meg. Det er umulig å se for seg noen som er bedre egnet enn mor i det valget. At mor skal ha nok god støtte til å kunne støtte seg på en faglig begrunnelse, er også åpenbart.
- For meg er ikke det at enkelte har hatt uheldige opplevelser med nemndene, den egentlige utfordringen. Det er det prinsippielle: Er det andre som skal bestemme dette, når man har fått den informasjonen om at man bærer et alvorlig sykt barn, eller er det den som bærer barnet? Sett på en annen måte: Om man står på sykehuset og det er snakk om to ulike behandlingsforløp for et alvorlig sykt barn, blir ikke den avgjørelsen tatt, til slutt, etter rådgivning, av foreldrene? (Avslutte svært invaderende behandling, eller fortsette).

Så randsonetilfellene: De som oppdager veldig sent at de er gravide, de som er i en livskrise som gjør at de har skjøvet utfordringen foran seg, de i voldelige forhold, med eskalerende dårlig helse, med andre syke barn, de som er overveldet, de som er under press, hundre andre forhold. De som skal til syden. De må man snakke om separat.
- Er det mange nok til at det gir mening å problematisere det?
- Kan man gå ut fra at de det gjelder, tar den "riktigste" beslutningen, gitt den situasjonen de står i? Eller er det (mange nok) tilfeller der "mor ikke alltid vet best" til at det skal reguleres?
- Når får fosteret et selvstendig "liv" som gjør at det ikke lenger bare er opp til den som eier magen å bestemme? 18 uker? 22? Aldri?
- Finnes det en slags gradvis overgang, fra "mor bestemmer 100%" til "legen avgjør om dette er innen loven og innvilger dermed" til "nemnd"?

Jeg er enig i veldig mye av dette, Poly - men hvor har du 90 % fra? Er det et reelt tall fra tidligere års abortstatistikk?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Pøblis, her.

Jeg er enig i veldig mye av dette, Poly - men hvor har du 90 % fra? Er det et reelt tall fra tidligere års abortstatistikk?

Her er tallene fra i fjor

Opprinnelig lagt inn av sitat

I 2020 vart det utført 508 nemndbehandla avbrot, som utgjer 4,6 prosent av alle avbrot, og 498 av desse vart innvilga i primærnemnd. Andelen nemndbehandla avbrot i forhold til sjølvbestemte held seg stabilt. Dei fleste nemndbehandla avbrota vart innvilga på grunnlag av risiko for fosterskader, sosiale forhold og/eller mors helse.

Sitatet er hentet fra denne artikkelen. (Abortregisteret har data fra 1979, så her kan man virkelig boltre seg i tall)

Dette er bare valgfjas! Et reellt problem som de (politikerene) burde tatt tak i er selvmord

[him]

Opprinnelig lagt inn av Pøblis, her.

Jeg tenker at når det har oppstått situasjoner hvor kvinner har måttet vente i dagevis med dødssyke barn i magen, så er det nettopp en god grunn til å se på om lovverket - eller praktiseringen av den, må tas opp til revisjon.

Det er en stor grunn til å skille på om det er lovverket eller praktiseringen som er problemet. Og det er at løsningen er forskjellig.

Det at det ikke er tilgjengelig leger ... Det har jo ingenting med senabort å gjøre - det er jo gjengs over hele fjøla. Datteren min måtte for eksempel vente 4 år på en diagnose? Hva skal jeg angripe? At man har et skille mellom allmenpraktikere og spesialister, eller den individuelle oppfølgningen? For meg er det åpenbart at det må være det siste. Jeg ser virkelig et behov for spesialisering hos leger og skjønner at det må være noen "sluser" / "porter" inn. Og slik er det jo med nemdene også: Er problemet at det er en nemd? Ja, da bør den fjernes. Er problemet at nemden ikke er tilgjengelig ved behov? Ja, da bør man vurdere å endre praksis (og grunnen til jeg sier "vurdere" er fordi at dette er ikke spesielt for senaborter. Det er et generelt problem)

[Polyanna]

Nei, sorry, det er en omskriving av "langt de fleste". Det burde jeg ha skrevet.

Jeg antar at andelen av disse øker veldig for hver uke.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Nei, sorry, det er en omskriving av "langt de fleste". Det burde jeg ha skrevet.

Jeg antar at andelen av disse øker veldig for hver uke.

Thank you!

Da skal jeg lese meg litt opp selv.

[Miromurr]

7 av 508 søknader ble avslått av nemnd i fjor.

https://www.tv2.no/a/13967326/

[him]

Opprinnelig lagt inn av Miromurr, her.

7 av 508 søknader ble avslått av nemnd i fjor.

https://www.tv2.no/a/13967326/

Så når du sammenligner mitt og Miromurr sitt innlegg: Det er altså 3 stykker som måtte utenom primærnemda (altså: "gråte og be" og var reelle konflikter mellom mor og nemd

[Polyanna]

Jeg tenker at det er et problem at man må innom en nemnd i de "åpenbare" medisinske tilfellene, i hvert fall.

Og så strever jeg fælt med de andre tilfellene.

[Polyanna]

Ah, der var det litt flere tall også, mulig det er derfra den 90-prosenteren har sneket seg inn i hjernen min:

Sitat:

Aborter etter uke 18 skjer i nitti prosent av tilfellene som følge av at en rutinemessig ultralyd i uke 17 har avdekket avvik.

[Polyanna]

Sitat:

Abortnemndene ved sykehus rundt om i landet behandlet 508 søknader om svangerskapsutbrudd i 2020.

Søknadene blir først behandlet i en primær nemnd, og hvis kvinnen får avslag, går saken automatisk til en klagenemnda.

To kvinner fikk avslag på abort før uke 18 i fjor, og fem fikk avslag på abort mellom 18 og 22 uker, ifølge FHI.

To av tre senaborter skjer før uke 18.

Og da er spørsmålene:
- Trenger vi nemnder når de uansett bare skal "kaste sand på" en åpenbar beslutning der mors syn uansett skal veie tyngst? Hvilket formål tjener de, utenom det at de fratar mor for "ansvaret" ved beslutningen? Formynderi? Byråkrati?
- For de 7 som fikk avslag. HVis vi legger til grunn at dette er "legitime avslag", altså aborter vi ikke ønsker skal skje, av en eller annen grunn (grunnen er for dårlig?). Er det mange nok til at vi skal ha en nemnd bare for å luke ut dem?
- Siden kriteriene er kjent, er det nok få som søker, om de ikke er sikre på å få innvilget. Tror vi tallene på de som vil ha senabort på ikke-medisinsk grunnlag øker når det blir "lettere"?

[Pelle]

Jeg er veldig nysgjerrig på de 7 avslagene, og hva som regnes som godkjent sosial grunn.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Jeg er veldig nysgjerrig på de 7 avslagene, og hva som regnes som godkjent sosial grunn.

Kjenner jeg er mer nysgjerrig på de 3 som ble godkjent av klagenemda (det må jo være disse som er de vanskelige tilfellene)

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Kjenner jeg er mer nysgjerrig på de 3 som ble godkjent av klagenemda (det må jo være disse som er de vanskelige tilfellene)

Klage på nemdas avslag, så man fikk abort likevel? Absolutt interessant.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Klage på nemdas avslag, så man fikk abort likevel? Absolutt interessant.

Når nemnda ikke godkjenner, blir søknaden automatisk klaget videre. Det er ikke noe man gjør selv.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Klage på nemdas avslag, så man fikk abort likevel? Absolutt interessant.

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Når nemnda ikke godkjenner, blir søknaden automatisk klaget videre. Det er ikke noe man gjør selv.

Ja, det er "sikring" i systemet, men uansett om klagen kommer fra personen eller går automatisk (noe som tar vekk enda mer av argumentet om at man må "trygle og be en nemd om lov") er jo dette de tilfellene som har vært veldig vanskelig å ta en avgjørelse på.