"Å bli kalt søt er visst ikke greit, det var jeg ikke klar over"

[Tjorven]

Jeg skjønner hvor du vil, Høst. Jeg synes ofte det er lett å skjønne når ting er ment som et kompliment, selv om det blir sleivete sagt. Og så kan man velge å ikke ta det så ille opp.

Det er vel noe av grunnen til at jeg brukte mange måneder på å skjønne at jeg også hadde opplevd #metoo. Jeg leste i avisa om opplevelser andre hadde hatt, og så tenkte jeg "Hæ? Var ikke det helt vanlig?". Det var jo ikke en bra ting at vi "tolererte" så mye rart tidlig på 2000-tallet, men det gjør jo at jeg har fått det veldig mye lettere med meg selv når jeg ikke har reflektert så mye over at jeg ble utsatt for.


(Samtidig er jeg veldig glad for at vi i dag har en større aksept for at det ikke er lov til å antaste damer ... sånn med tanke på egne unger.)

[sindrome]

Det Skilpadda sa beskriver mine tanker om det hun skrev, på en prikk.

[sindrome]

Jeg likte godt at redaktøren, i sin kommentar, tok med skrivefeilene i facebook-kommentarene fra Bjørner og Reidar

[Tallulah]

Men det er jo du og kronikken du hyller som sier at andre kategoriserer noe som overgrep når de IKKE gjør det.

[Niobe]

Du sier jo to ting på en gang, Høst. Du sier at du ikke mener man skal definere hva som er et overgrep, og samtidig at du føler det er en manglende gradering av overgrep.

Det gir meg en dårlig følelse, både det, og den flåsete kronikken.

[Toffskij]

Jeg tenker at en viktig del av metoo var en høyst betimelig reforhandling av grensa for «det må da være lov», «det er da ikke noe å bli sur for» osv. – den var altfor vid og sterkt i kvinners disfavør (siden jo en hel haug menn regnet det som «bare litt moro» å kysse kvinnelige kolleger mot deres vilje, klå dem i utringningen osv.). Mye mer enn den var en reforhandling av hva et overgrep er.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg tenker at en viktig del av metoo var en høyst betimelig reforhandling av grensa for «det må da være lov», «det er da ikke noe å bli sur for» osv. – den var altfor vid og sterkt i kvinners disfavør (siden jo en hel haug menn regnet det som «bare litt moro» å kysse kvinnelige kolleger mot deres vilje, klå dem i utringningen osv.). Mye mer enn den var en reforhandling av hva et overgrep er.

Enig. Og vi er ikke ferdige med den jobben.

Jeg mener denne saken er et godt eksempel på nettopp det. Bør journalister regne med å bli invitert til campingbilene til folk, høhøhø, som en naturlig del av jobben og syns at det er en helt grei ting? Eller kan vi nå si at dette var uttafor, skjerp dere og slutt med det?

[Luftslottet]

Jeg blir også nokså oppgitt av at kommentariatet mener at de som sier fra er persilleblad som ikke tåler noe som helst. De tåler jo åpenbart ikke at noen forholdsvis vennlig og iallfall ryddig gjør dem oppmerksomme på at de oppfører seg ugreit selv.

(Ikke ulikt en del av metoo-sakene: Skam over egen oppførsel er jammen ujevnt fordelt i befolkningen! Jeg ville jo dødd av skam og aldri oppsøkt offentlighetens lys igjen hvis jeg var Trond Giske, for eksempel.)

[Toffskij]

Word!

[nokon]

Poenget med #metoo er ikkje å utvatne overgrepsomgrepet, slik du Høst og denne kronikkforfattaran hevder. Poenget med #metoo er at menn må slutte å objektivisere kvinner. Ein journalist eller rørleggjar eller kommunikasjonsrådgiver eller whatnot skal bli møtt som journalist, rørleggjar eller kommunikasjonsrådgiver. Ikkje som kvinne og sexobjekt.

Det handler jo ikkje om at det ikkje er greit å kalle nokon søt - på ein date, eller i ein setting der alle involverte er innforstått med at dette er ein relasjon der det er ok å kommentere utsjånaden til den ein snakkar med. Det handlar om at det er ugreit å komme med slike kommentarar i ein profesjonell relasjon!

[Floksa]

Grenseoverskridende adferd og overgrep er to forskjellige ting. Jeg har med min ptsd massiv baggasje og reagerer mye sterkere enn hvermannsen. I en 85 årsdag for en tid tilbake opplevde jeg at en fremmed mann i den aldersgruppen la armen sin rundt livet mitt bakfra og ga meg en klem. Det var overhode ikke et overgrep (hallo liksom) men det var i aller høyeste grad grenseoverskridende adferd og for meg var kvelden fullstendig ødelagt, så var også den påfølgende dagen. Jeg hadde sluppet ned guarden på grunn av alders segmentet og dermed hadde jeg ikke øynene i nakken. Selv nå reagerer kroppen min med høyere puls og nummenhet av å skrive om det.
Takka faen om vi kan få noen generasjoner mennesker som naturlig respekterer andres kropp som noe man ikke tar på eller kommenterer sånn uten videre.

Også kan vi jo snakke om hva som skjer når kvinner avviser slike tilnærmelser om de er fysiske eller verbale. Det er slett ikke alle menn som takler en brysk avvisning. Man må som regel smile det vekk, helst le litt og være litt underdanig. En surt blikk eller en irettesettelse faller sjelden i god jord og kan også være farlig om det eskalerer.

[sindrome]

Jeg tenker at man heller ikke skal undervurdere risikoen som jeg mener det er for en kvinne å si ifra til en mann/menn om uønsket oppførsel. Menn er stort sett kvinner fysisk overlegne og når det er snakk om menn du ikke kjenner så vet du ikke hvordan de kan reagere. Derfor mener jeg det ikke "bare" er å komme med en negativ tilbakemelding på uønsket oppførsel, i alle fall ikke der og da.

Edit: der ser jeg at Floksa er inne på det samme.

[Luftslottet]

Jeg tror heller ikke at vi er så uenige, Høst.

Personlig syns jeg at ordet overgrep i liten grad hører hjemme i denne debatten i det hele tatt, fordi det sender feil signal til de som oppfører seg dårlig. Nei, det er ikke like ille å voldta noen og å rope slibrig etter dem på gata.

For meg handler reforhandlingen om for eksempel disse scenariene:

En full fyr slenger komplimenter etter meg på Oslo S en sen natt, vi skal begge ta toget hjem. Jeg vet ikke om han har tenkt å voldta meg i tillegg. Sannsynligvis har han ikke det, men jeg må foreta en risikokalkyle inni hodet, ser over området etter utveier og føler meg utrygg. Han selv kan mene at "det må da være lov å prøve seg", "det må da være lov å gi komplimenter" osv., men han påfører meg utrygghet med måten han oppfører seg på. Det er han som velger at denne situasjonen blir ubehagelig, ikke jeg, men det er jeg som må ta konsekvensene. Hvis jeg sier fra til ham i situasjonen, risikerer jeg å eskalere. Det ville være fint for meg om det ubehaget lå på ham selv i stedet for på meg i denne situasjonen, siden han er den eneste som reelt kan unngå den. (Jeg nekter å la være å ta tog hjem på natta.)

En eldre mann jeg møter på jobb, utbryter at det er en bonus å få jobbe med så pene, unge damer. Han møter meg med en (lang) klem. Mannen er viktig og jobber for meg på grunn av goodwill. Hvis jeg sier at det ikke går an å si sånt på jobb, risikerer jeg at han blir sur og slutter. Han kan lage baluba. Han kan skade karrieren min. Det er liten risiko for å bli voldtatt her, så det er ikke fysisk farlig, men karrieremessig er det en mulig krise for meg hvis jeg sier fra. Det er ekkelt for meg å jobbe med ham, og jeg gruer meg. Jeg vet heller ikke hva han kan finne på å si til yngre og mindre robuste kolleger, og som arbeidsgiver vet jeg at jeg har plikt til å skjerme mine ansatte. Jeg vil gjerne at dette ubehaget skal flytte seg over på ham, ikke meg.

Når det er såpass vanlig som det er for menn (og noen kvinner) å oppføre seg som dette som det faktisk er, må det nok ryke med noen fiskere i rettssalene før de det gjelder skjønner alvoret. Vi er også avhengige av at andre rundt situasjonene tar en alvorsprat med de det gjelder og setter ned foten. Jeg velger å tro at de fleste som oppfører seg sånn, ikke er klar over hvordan det oppleves. Jeg tror oppriktig at de fleste menn (med noen unntak, særlig blant skeive), ikke har den fjerneste anelse om hvor mye tid og krefter kvinner bruker på risikokalkyler og håndtering av menn. Det er sjelden jeg snakker med menn om dette, eller andre kvinner, for den del, men alle kvinner jeg har snakket med, gjør dette.

Menn må lære seg å oppføre seg på en måte som gjør at vi oppfatter dem som trygge. Det er så enkelt, og så vanskelig. Det innebærer at de må få korrigert måter å oppføre seg på som gjør andre utrygge. Det er ubehagelig, både for den som korrigerer og for den som blir korrigert.

Denne mannlige redaktøren som tar den unge, kvinnelige journalisten i forsvar er et glimrende eksempel på god reforhandling.

[Luftslottet]

Den mannlige sjefen min har flere ganger tatt opp med eksterne, mannlige samarbeidspartnere at de må høre på hans kvinnelige ansatte og at han forventer at de blir behandlet med respekt, selv når de er uenige.

Noen ganger må det til, og selv om det er trist at en mann må forklare det, så virker det. En gang sa han rett ut til et menneske at han var en misogynist. Den satt.

[sindrome]

God sjef! Jeg synes også at redaktørens reaksjon på journalistens opprinnelige innlegg var veldig bra. Det minner meg om denne, som jeg likte veldig godt. Samme greia, på et annet område bare.

[Pøblis]

Jeg fikk skikkelig vond smak i munnen av kronikken du digger, @Høst. Hun bagatelliserer og bruker sine egne følelser og opplevelser som en slags fasit. Hun er menneske og journalist, derfor blir hun glad når noen sier hun er søt? jeg synes det var flaut og teit.

dette som nokon sier over her, er kjernen, slik jeg ser det.

Sitat:

Poenget med #metoo er ikkje å utvatne overgrepsomgrepet, slik du Høst og denne kronikkforfattaran hevder. Poenget med #metoo er at menn må slutte å objektivisere kvinner. Ein journalist eller rørleggjar eller kommunikasjonsrådgiver eller whatnot skal bli møtt som journalist, rørleggjar eller kommunikasjonsrådgiver. Ikkje som kvinne og sexobjekt.

Da jeg var ung og avanserte kjapt profesjonelt, opplevde jeg flere episoder der menn kom med helt malplasserte komplimenter i jobbsammenheng og noen (alltid menn) var veldig opptatt av utseendet mitt i situasjoner hvor det var helt fullstendig upassende. "Jeg har aldri hatt en så liten og søt sjef som deg før" (ny ansatt i min avdeling, overtallig fra en annen avdeling.) Og en sønn som sa til sin gamle mor: "kommunen har sendt en vakker ung dame hit i dag" da jeg kom på vurderingsbesøk fordi mor hadde søkt sykehjemsplass.

Begge disse mente sikkert ikke noe vondt, og hadde sikkert sluttet seg til alle menn som hevder at de "ikke kan si noe som helst til damer lenger". Ekstremt ubehagelig, og jeg ble satt ut. Og jeg smener også at ubehaget ved å være dust får disse folka som sier dustete ting, for søren bære selv.



Men det var ubehagelig, ekkelt, jeg ble usikker, ante ikke hva jeg skulle svare, og jeg opplevde at de overhodet ikke tok meg på alvor.

Jeg synes virkelig ikke vi skal smile og le av grenseoverskridende oppførsel, og mener at grensen går lenge før å få gnidd en erigert penis oppetter seg.

[Floksa]

Jeg husker hvor overrasket mannen min ble da han forsto at jeg helt på ekte ikke kunne bruke svømmebassenget på hotellet uten at han var med. For han var det et skjellsettende øyeblikk med innsikt i en verden som var helt fremmed for han.
Han har etter hvert også sett selv hvor utrolig ubehagelig det er for meg å få oppmerksomhet rundt kjønn/kropp/utseende og hvor utbredt det er. Og at det kan være farlig for meg å håndtere det feil.
Jeg bruker en del tid på å formidle dette videre til mine sønner også, slik at de også forstår omfanget av energi kvinner legger i sin egen sikkerhet. Ufrivillig.

[Tallulah]

Høvdingen fortalte meg at han aldri har vært redd (for å være i fare) i voksen alder. Det tror jeg er ganske utopisk for de fleste kvinner.

[nokon]

Luftslottet seier det veldig bra!

Høst, til det lange innlegget ditt: Eg opplever ikkje at #metoo definerer slibrige kommentarar som overgrep og forminsker overgrepet. Tvert i mot, eg opplever at #metoo tar eit oppgjer med det som i alle år har ligge i ei gråsone mellom overgrep og akseptabel oppførsel.

Det handler om å vere høflige og hyggelege og trygge i profesjonelle relasjoner, om å ikkje blande saman profesjonelt og privat og om å ikkje sette kollegaer i ubehagelege situasjonar.

Og til menn som gjer seg sjølv til offer med å seie "Kan vi ikkje seie nokonting lenger?" tenker eg ein kan svare at ein kan seie og gjere ganske mykje, men ein skal behandle arbeidsfolk som arbeidsfolk og ikkje som kjønnet sitt.

Dette argumentet fekk eg nettopp servert av eit tiåring eg deler heim og gener med, då eg korrigerte adferd. Det er ein sånn ansvarsfråskrivande måte å håndtere kritikk på.

[Retz]

Jeg har ikke opplevd uakseptabel oppførsel fra kolleger, men det har kommet en del fra pasienter, både fysisk og verbalt, i årenes løp uten at det nødvendigvis har rettet seg mot kjønnet mitt. På utesteder har det forkommet ymse forslag, men sjelden frekke eller ubehagelige, mer av det direkte slaget. Jeg har ikke kjent på ubehag eller frykt, men jeg blir selv veldig utålmodig, irritert og krass hvis et nei ikke blir tatt på alvor.

Tror ikke jeg har kjent på redsel i den grad at jeg har tenkt ut noen sikkerhetsmessige nødutganger i potensielt farlige situasjoner, men blir desto mer fokusert i situasjoner som virkelig er farlige. Da går tankene på høygir på hvordan jeg kan komme meg unna.