Hva er din mentale alder?

[007]

Opprinnelig lagt inn av Magica, her.

Jeg har problemer med å føle alder. Jeg gjør liksom det samme som jeg alltid har gjort. Har litt mer livserfaring da, men fremdeles elsker jeg konserter, nye tatoveringer, kjøre snowboard, sykle fort, gå med håret løst () osv.

Gå med håret løst? Er det en greie?

Jeg kjører fort på ski, tar nye tatovering, er gal supporter på fotballkamper, drikker helst øl fra fra flaske, har et litt «rufsete» språk (det hender jeg banner litt) og går 99% av tiden med håret løst.
Men jeg har levd lenge, har mye utdannelse og jobberfaring, har vært gift lenge (32 år), barna er voksne, jeg har barnebarn, jeg har mistet min mor - jeg føler meg absolutt som 52.

Jeg er lite eventyrlysten og spontan, søker trygghet før spenning, men slik har jeg alltid vært. Så det tenker jeg er mer personlighet enn alder.

[Magica]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Gå med håret løst? Er det en greie?

Var noe jeg leste her inne, at noen hadde hørt ja.

Tåpelige greier.

[Bluen]

Jeg sykler fortere enn mange på min alder, men ellers går det i Wordfeud, puslespill og langsomme joggeturer langs den samme ruta år etter år. Det er null risikotagen, null eventyrlyst, intet ønske om å prøve noe nytt. Jeg beveger meg i små sirkler og har alltid gjort det. Når noe først trekker ned i alder, er det bare negative ting som dårlig taper-egenskaper og et hissig temperament. Ellers er det i hovedsak et ønske om å unngå støy og få være i fred. Sånn ca. 76 der, altså.

[Tallulah]

Jeg tenker at de som føler seg yngre enn de er må ha et veldig fordomsfullt syn på hvordan man «er» ved en viss alder? Man har jo ulik personlighet, væremåte og interesser helt uavhengig av alder.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg tenker at de som føler seg yngre enn de er må ha et veldig fordomsfullt syn på hvordan man «er» ved en viss alder? Man har jo ulik personlighet, væremåte og interesser helt uavhengig av alder.

Ja, enig. Men fordomsfullt høres negativt ut, og det trenger det jo ikke være. Mer en forestilling om? Kanskje ut fra folk en kjenner og andre preferanser? Egne foreldre, feks?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg tenker at de som føler seg yngre enn de er må ha et veldig fordomsfullt syn på hvordan man «er» ved en viss alder? Man har jo ulik personlighet, væremåte og interesser helt uavhengig av alder.

Dette bør jo også gjelde de som føler seg eldre og den alderen de er? Både det å føle deg yngre, eldre og den alderen man er krever jo at man har en formening om hva det å være 60, 50 og 40 år "er".

[Maverick]

Jeg er 41 og føler meg som det jevnt over, innimellom er jeg 79 og livstrett, noen ganger er jeg 16 og pinlig umoden.

Er glad i adrenalin og fart og motorsykkel og litt hasardiøse greier, men opplever det lite aldersbetinget. Det er en hel drøss gærne gamle damer på hester og i raske biler og som generelt fremstår ganske lite opptatt av aldersbetingede normer. Som mine bestemødre, for eksempel. De begge satte dog også (i likhet med meg) veldig pris på kryssord og britisk krim og håndarbeid.

Heldigvis er det ikke en regelbok for slikt.

[Polyanna]

En venninne sa en gang at det er med hjernen som med skrotten - hvis man ikke jobber aktivt for å forhindre det, så stivner de med årene. Så med å bli eldre «inni seg» så tenker jeg det handler om fleksibilitet, hvor lett man tåler uventede hendelser eller nye ting, om man orker å lære seg det siste nye på teknologi eller annet, osv.

Så er det selvsagt kjempestore individuelle forskjeller helt fra start, både i skrott og hjerne, men jeg merker hos både meg selv og andre, at jeg må tøye kroppen mer, og tøye hjernen mer, for å ikke stivne. Eller «må» og «må». Man må jo ikke, men jeg liker jo å ha både ikke altfor stiv kropp, og ikke alt for stiv hjerne.

Og så kan man samtidig ta med seg klokskapen og erfaringen og få det beste fra begge verdener, og det er jo FANTASTISK!

Jeg har en del med å gjøre med en 80 år gammel politiker. Gammal krok, men han er altså så bevisst på å holde seg oppdatert, og kombinerer det med et enormt «bibliotek» med erfaring. Det er sykt imponerende. Så tillater han seg også å være sær gammel gubbe rett som det er, men der syns jeg må være lov.

Jeg snakket med ham om min venninnes anologi og å bedrive «yoga for hjernen», og det var han hjertens enig i. Jeg ser at en ting han gjør, er å oppsøke samarbeid med folk han ytre sett har lite til felles med. Han jobber for eksempel mye med en ung norsk-somalisk politiker som han ofte har lik ulike syn på saker med, men de har dyp respekt for hverandre og lytter intenst til hverandres synspunkt.

Så, jeg føler meg rundt 50, som jeg er. Jeg er heldig og har en robust fysikk (tross denne kreften akkurat nå), og føler vel at det at jeg kan sprette opp fra stolen, ta trappene i to skritt om gangen, og lett danse på bordet en hel afterski, gjør at jeg føler meg pigg mentalt. Samtidig må jeg jobbe hardere for å holde meg oppdatert, syns stadig utviklingen går fortere og fortere, må skjerpe meg når jeg ser noe hjernen ønsker å putte i en «boks», men der boksen ikke passer. Og så syns jeg at jeg har opparbeidet meg bøtter og lass med livserfaring som jeg har mye glede av.

[Fersken]

Jeg føler meg ganske lik som dag jeg var rundt 27-28 og var midt i studier som jeg begynte med i "voksen" alder. Det var rundt da jeg møtte samboeren min og jeg får ofte et blaff av det samme suget i magen. Så klart har jeg fått mer livserfaring, blitt litt klokere og kroppen har blitt eldre. Men jeg er fortsatt like naiv, nysgjerrig og fniser av samme humor som da. Det var vel omtrent på den tiden jeg fant meg og har den samme følelsen den dag i dag som jeg hadde da.

[Floksa]

Heg er også av de som ikke helt forstår spørsmålet. Jeg kan være barnslig og fornuftig. Jeg roter fortsatt og hater og rydde. Jeg tøyser med ungene og drikker øl fra flaske. Vin også om det faller seg sånn. Men det er vel neppe fordi jeg er mentalt yngre enn det jeg er.
Jeg synes det er deilig å være voksen og setter pris på at jeg blir eldre. Alternativet er faktisk jævlig stusselig. Kroppslig har jeg noen utfordringene og er betydelig eldre enn mine 46 år. Men sånn er nå livet og det får jeg heller ikke gjort allverdens med.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Ja, enig. Men fordomsfullt høres negativt ut, og det trenger det jo ikke være. Mer en forestilling om? Kanskje ut fra folk en kjenner og andre preferanser? Egne foreldre, feks?

Nei, det trenger ikke være negativt, og jeg lette egentlig etter et litt mer nøytralt utrykk. Men slik det beskrives her (og hvordan alder, særlig hos kvinner, blir sett på ellers i samfunnet) så tror jeg de fleste som føler seg yngre enn de er gjør det fordi de har noe negative forestillinger om hvordan den alderen egentlig er. Om ikke nødvendigvis super-negative, liksom.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Dette bør jo også gjelde de som føler seg eldre og den alderen de er? Både det å føle deg yngre, eldre og den alderen man er krever jo at man har en formening om hva det å være 60, 50 og 40 år "er".

Ja, men de fleste som føler seg noe annet enn alderen sin føler seg yngre her så da skrev jeg det.

[rine]

Jeg er en dame rundt 50, og føler meg sånn aldersmessig også. Jeg merker det mest på at jeg blir litt "lei" av en del nye greier yngre folk driver med, f.eks at "alle" under 40 nå plutselig er bifile? Det plager meg ikke, jeg bare noterer det, og himler mer inni meg enn noen gang over både det og andre trender jeg ser på min vei. Det positive er at jeg har lært meg å holde kjeft, og at jeg forstår at mye av himlingen min kommer av at jeg mest sannsynlig er på vei til å bli utdatert.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg er en dame rundt 50, og føler meg sånn aldersmessig også. Jeg merker det mest på at jeg blir litt "lei" av en del nye greier yngre folk driver med, f.eks at "alle" under 40 nå plutselig er bifile? Det plager meg ikke, jeg bare noterer det, og himler mer inni meg enn noen gang over både det og andre trender jeg ser på min vei. Det positive er at jeg har lært meg å holde kjeft, og at jeg forstår at mye av himlingen min kommer av at jeg mest sannsynlig er på vei til å bli utdatert.

Jeg var samboer med en kvinne for 20 år siden og alt da var «alle» kvinner bi. Ikke bifile, men biseksuelle, og vi fikk veldig ofte høre det. Vårt forhold ble seksuelisert av fremmede på en måte man aldri opplever som heterofil. Det var jo en trend i populærmusikken også, på slutten av 90-tallet. Så det er på ingen måte en trend nå, det er mindre av det enn for 20 år siden.

Det er veldig rart å himle av folks legning og identitet, men deg om det.

[Lavender]

Føler meg akkurat som jeg er, i midten av 50 årene. Vet jeg er heldig med helsen og sterk. Blir gjort oppmerksom på min høye alder hver tirsdag når jeg trener deadlift med 100 kg stang, det er jeg og to menn over 50 år som er over 100 kg. Har døtre 16 og 17 år, tror jeg raskt blir eldre når de flytter ut og arbeidslivet nærmer seg slutten på samme tid.

[Timar]

Jeg svarte 32. Det handler ikke om at jeg har en veldig ung livsstil, men mer om at voksenårene har gått for fort for meg. 20-årene gikk med til en lang utdannelse, mye reising, gode venner og samboerforhold.

Jeg fikk mitt første barn rett etter at jeg fylte 30. Hun er 15 nå, så jeg blir jo minnet om at årene har gått. Men hvor ble de av? 30-årene gikk med til alt for mye jobb og alt for mye barn (ikke så mange, men for mye aleneansvar for dem, og for høye kriterier til hvordan småbarnslivet burde leves.)

40-årene har hittil bestått av 2 år med pandemi og hjemmekontor og deretter skilsmisse og forsøk på å stable et helt nytt liv på beina. Rykk tilbake til start. Mangler bestikk, henger på IKEA, makslån i banken, hvordan feirer vi bursdager i vårt nye liv når "min måte" har blitt igjen i det gamle huset? Hvilke venner har så store barn at de igjen er ledige for å henge i barnefrie uker? Hvem er jeg egentlig? Hva liker jeg å gjøre?

Jeg begynner å komme ut av den sørpa der nå, men det har tatt tid. Og energien og pågangsmotet er ikke der det var. Samtidig, jeg har fortsatt lyst til å lære nye ting, reise, oppdage.

Så jeg svarte 32, før jeg leste de litt mer reflekterte svarene her. Men jeg tror det stemmer. Jeg føler jeg har mesteparten av livet foran meg, ikke bak meg. I dag føler jeg meg som en trett dame på 73. Sånn er det innimellom å være 32.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg var samboer med en kvinne for 20 år siden og alt da var «alle» kvinner bi. Ikke bifile, men biseksuelle, og vi fikk veldig ofte høre det. Vårt forhold ble seksuelisert av fremmede på en måte man aldri opplever som heterofil. Det var jo en trend i populærmusikken også, på slutten av 90-tallet. Så det er på ingen måte en trend nå, det er mindre av det enn for 20 år siden.

Det er veldig rart å himle av folks legning og identitet, men deg om det.

Vel, mitt bestemte inntrykk er at det er vanligere å snakke om legning/kjønnsidentitet etc. nå enn for 20 år siden, det er vel knapt en eneste influenser eller popstjerne, spesielt kvinnelige, som ikke "kommer ut" som bifil. Jeg himler ikke av noens legning, egentlig, bare av det tilsynelatende stadig økende behovet for å "komme ut" og "snakke om det". Det samme gjelder for så vidt psykiske vansker. Det er åpenbart mye viktigere å være "zpeziell" enn normal, og jeg er litt lei av navlebeskuelsen i det hele.
Minner om at jeg skriver dette i tråden om mental alder, så jeg tar selvsagt hele himlingen på min egen rynkete kappe.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Vel, mitt bestemte inntrykk er at det er vanligere å snakke om legning/kjønnsidentitet etc. nå enn for 20 år siden, det er vel knapt en eneste influenser eller popstjerne, spesielt kvinnelige, som ikke "kommer ut" som bifil. Jeg himler ikke av noens legning, egentlig, bare av det tilsynelatende stadig økende behovet for å "komme ut" og "snakke om det". Det samme gjelder for så vidt psykiske vansker. Det er åpenbart mye viktigere å være "zpeziell" enn normal, og jeg er litt lei av navlebeskuelsen i det hele.
Minner om at jeg skriver dette i tråden om mental alder, så jeg tar selvsagt hele himlingen på min egen rynkete kappe.

Det kan jo faktisk tenkes at det er mer vanlig å være "zpeziell" enn man skulle tro for 20 år siden, da det hadde større konsekvenser å snakke om det? Du uttaler så selvsikkert at dette ikke er oppriktig, men bare et oppmerksomhetsbehov, men hva i all verden gjør deg i stand til å vite bedre enn andre hvilken seksuell legning de har eller hvilke psykiske utfordringer de har?

Da faren min tok selvmord for 26 år siden, fikk vi barna veldig tydelig beskjed om å ikke snakke om. Jeg løy om hva faren min døde av til jeg ble ganske voksne, og det har hatt en høy kostnad. Å kunne snakke åpent om hva han døde av og hvordan det var å vokse opp med en far med bipolar lidelse og alkoholisme, har vært ganske avgjørende for at jeg skal kunne ha det bra som voksne. Det er en del av min historie, og det å måtte legge lokk på egen historie i sosiale sammenhenger, er vanskelig. For det å ikke kunne fortelle sin historie, betyr å ikke ha noen historie å fortelle. Og det å fortelle historien om hvem man er, er det som skaper sosiale relasjoner. Det er det vi mennesker gjør hele tiden.

Det samme gjelder det at jeg var samboer med en kvinne. Vi ble spyttet på, slått/dyttet av folk vi ikke kjente, ledd av, kommentert, trakassert og ekskludert. Jeg opplevde på mange måter at jeg var utestengt blant heterofile fordi jeg var homo og utestengt blant homofile fordi jeg ikke var homo nok. Dette bidro nok til at forholdet vårt tok slutt, jeg var ung og taklet ekstremt dårlig å ikke være "vanlig". Jeg skammet meg, ville ikke være åpen om forholdet vårt og omtalte henne ofte som "en person jeg bor med". Både før og etter at vi gjorde det slutt. Jeg har vært betatt/småforelska i flere jenter etter henne, men ikke turt/orket å gå videre med det, fordi det var så tungt å være "zpeziell". For meg er det veldig bra at andre er åpne, det gjør det lettere for meg, det bidrar til at jeg skammer meg mindre og noen ganger omtaler henne som eksen min, eller er åpen om at eksen min er kvinne. Jeg kjente også folk som ikke lever lenger fordi det var så tungt for dem å være "zpezielle" for 20 år siden at de ikke orket mer.

Å være negativ til den åpenheten har heldigvis ingen ting med alder å gjøre. Det er kun å være kjip. Du er jo også veldig heldig som tydeligvis ikke har trengt at noen baner vei med sin "zpezielhet" for deg. Bra for deg. HELDIGIVS har du helt rett i at det er vanligere å snakke om seksuell legning, kjønnsidentitet og psykiske utfordringer nå enn for 20 år siden. Det er livreddende.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Det kan jo faktisk tenkes at det er mer vanlig å være "zpeziell" enn man skulle tro for 20 år siden, da det hadde større konsekvenser å snakke om det? Du uttaler så selvsikkert at dette ikke er oppriktig, men bare et oppmerksomhetsbehov, men hva i all verden gjør deg i stand til å vite bedre enn andre hvilken seksuell legning de har eller hvilke psykiske utfordringer de har?

Da faren min tok selvmord for 26 år siden, fikk vi barna veldig tydelig beskjed om å ikke snakke om. Jeg løy om hva faren min døde av til jeg ble ganske voksne, og det har hatt en høy kostnad. Å kunne snakke åpent om hva han døde av og hvordan det var å vokse opp med en far med bipolar lidelse og alkoholisme, har vært ganske avgjørende for at jeg skal kunne ha det bra som voksne. Det er en del av min historie, og det å måtte legge lokk på egen historie i sosiale sammenhenger, er vanskelig. For det å ikke kunne fortelle sin historie, betyr å ikke ha noen historie å fortelle. Og det å fortelle historien om hvem man er, er det som skaper sosiale relasjoner. Det er det vi mennesker gjør hele tiden.

Det samme gjelder det at jeg var samboer med en kvinne. Vi ble spyttet på, slått/dyttet av folk vi ikke kjente, ledd av, kommentert, trakassert og ekskludert. Jeg opplevde på mange måter at jeg var utestengt blant heterofile fordi jeg var homo og utestengt blant homofile fordi jeg ikke var homo nok. Dette bidro nok til at forholdet vårt tok slutt, jeg var ung og taklet ekstremt dårlig å ikke være "vanlig". Jeg skammet meg, ville ikke være åpen om forholdet vårt og omtalte henne ofte som "en person jeg bor med". Både før og etter at vi gjorde det slutt. Jeg har vært betatt/småforelska i flere jenter etter henne, men ikke turt/orket å gå videre med det, fordi det var så tungt å være "zpeziell". For meg er det veldig bra at andre er åpne, det gjør det lettere for meg, det bidrar til at jeg skammer meg mindre og noen ganger omtaler henne som eksen min, eller er åpen om at eksen min er kvinne. Jeg kjente også folk som ikke lever lenger fordi det var så tungt for dem å være "zpezielle" for 20 år siden at de ikke orket mer.

Å være negativ til den åpenheten har heldigvis ingen ting med alder å gjøre. Det er kun å være kjip. Du er jo også veldig heldig som tydeligvis ikke har trengt at noen baner vei med sin "zpezielhet" for deg. Bra for deg. HELDIGIVS har du helt rett i at det er vanligere å snakke om seksuell legning, kjønnsidentitet og psykiske utfordringer nå enn for 20 år siden. Det er livreddende.

Verken jeg eller du er tankelesere, og kan vite hva som egentlig ligger bak det store behovet for å "snakke om det" som har vært en trend iallfall de 10-15 siste årene. Åpenhet er viktig, det vet vi, men samtidig vet vi også at tallet på unge uføre i Norge er skyhøyt, det samme er sykemeldingstallene () så normaliseringen av vondter og lettere psykiske plager har også en bakside. Selvmordstallene er høyere nå enn på 50- og 60-tallet, vi vet også at det finnes unge som tar livet sitt fordi de blir inspirert til å gjøre det på TikTok, så at åpenhet alltid redder liv, er en sannhet med modifikasjoner.

Temaet ("Snakker vi for mye om psykisk helse?") dukket opp i Debatten i vinter, mener jeg å huske, og jeg ser også at det er en forsker som har løftet fram problemstillingen for en tid tilbake. Hun ser yngre ut enn 50, så du har sikkert rett i at det handler mer om kjiphet enn alder når man ikke blir euforisk hver gang (flere ganger daglig i ulike media, tror jeg vi kan si) noen ønsker å snakke om den vanskelige tiden.

https://www.nrk.no/sorlandet/mener-v...lse-1.14867613

[Appelsin]

Jeg er 45 og er nok mentalt der, selv om jeg noen ganger blir overasket over at det har gått så langt

Mulig jeg oppfører meg litt yngre - liker å sprette og klatre i trær og danse på altanen. Men det burde jo ikke være forbeholdt noen alder.

[Polyanna]

Rine: jeg tror den innvendige himlingen over «alt de holder på med nu til dags», er det min venninne mener når hun sier at hjernen stivner litt med årene. /