Er det suspekt å ønske seg 3 eller flere barn?

[Blush]

Jeg har alltid ønsket meg 3 barn. Mannen ville helst ha kun 1. Så vi har fått 2. Jeg ønsker fortsatt et tredje, men ikke en tredje graviditet..

Uansett - jeg kan ønske så mye jeg vil, men det hjelper lite av mange grunner: jeg kjører ikke over mannens vilje (og han har forøvrig forsikret seg godt der... snapp snapp). Vi - sammen - har ikke overskudd til et 3. barn, da begge er i jobber vi vil være og som krever oss 100 %, og jeg har dårlig nok samvittighet i dag over ikke å ha nok tid til familien. Og vi har en av hver som er friske og raske, og jeg er i slutten av 30-årene, og jeg prøver å bruke disse argumentene for å overbevise meg selv så hardt jeg bare kan.

Hadde vi fått en gutt til andre gangen, så tror jeg nok at vi hadde fått en tredje - selv om det ikke ville garantert ei jente, men for å gi det en sjanse. For ja, jeg var veldig oppsatt på å også få en jente :innrømmer glatt:.

Ellers er jeg enig i at stort sett når folk kommenterer eller spør, så er det av interesse, for å forstå andres valg når ens egne er annerledes. Jeg lurer på hvorfor folk får kun ett barn - bevisst valg, helserelatert, annet? Og når de får mange - da er jeg litt misunnelig og ganske imponert, for det er ikke slik dagens samfunn er lagt opp (les biler, pakketurer, barnevakter, 2 i full jobb osv). Jeg er interessert og nysjerrig. Også håper jeg virkelig at jeg ikke plumper ut av meg dumme utsagn som misforstås og feiltolkes som kritikk.

[bina]

Jeg signerer banana helhjertet.

Dessuten blir det litt sprøtt, for jeg vil tro at de som klager over at folk reagerer på deres ønske om å få nr. 3 vil gjerne selv gjøre akkurat det samme hvis en 6-barnsmor planlegger nr. 7.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg signerer banana helhjertet.

Dessuten blir det litt sprøtt, for jeg vil tro at de som klager over at folk reagerer på deres ønske om å få nr. 3 vil gjerne selv gjøre akkurat det samme hvis en 6-barnsmor planlegger nr. 7.

Jeg vet ikke om jeg klager så veldig.
Å lufte problemstillinger her inne gjør vi vel alle (også du,bina?) uten at det nødvendigvis er utidig klaging.

Om en 6-barnsmor planlegger nr. 7, så ville jeg ikke fatte at hun hadde at energi til det.
Men jeg vil jo skjønne med hodet mitt at andre har helt andre mål i livet sitt enn meg. Dessuten ville jeg aldri kommentert det på en negativ måte overfor henne. Tror på ingen måte at mitt ønske om akkurat tre barn burde gjelde verken for de som er fornøyd med ett, eller ønsker seg sju barn.

[Michayla]

Vi har 3 barn, jeg har alltid ønsket meg 4, men det har ikke mannen, han mener det holder med 3.

Jeg kommer alltid til å ha et barn for lite føler jeg.

Vi har 3 gutter og folk spør hele tiden at ja nå må dere prøve å få en jente.

Ja jøss, en jente hadde vært kjempekoselig og jeg har jo alltid ønsket med det.
Men et hvert barn er velkommen uansett kjønn.

Jeg ønsker meg 4 barn uansett kjønn.

Men folk får jo hakaslepp nå de får høre om det.

[Strå]

Det er noe merkelig med at antall barn er noe alle har lov til å ha meninger om. Og det er lov å kritisere andres ønsker. Syns det egentlig er litt rart.

Selv ønsket jeg meg 0 barn og fikk en god del pepper for det og, selvfølgelig, kommentarer som: "Har du testet deg ennå". "For hva da?" var standardsvaret mitt. "Om du kan få barn." Akkurat som om det ikke var mulig å tro at jeg var tilfreds med null barn, det måtte jo ha en årsak. For meg gjorde det lite, men for min venninne som hadde null, men ønsket seg minst to, var disse stadige kommentarene veldig vonde.

Når jeg endelig begynte å ønske meg barn så var folk lettere sjokkert over at jeg ikke ville stoppe på to. Men så sa de fornøyd "Å ja, du vil jo ha en gutt også!" Det virket som om de fant en legitim grunn for meg til å ønske tre. Jeg klarte ikke å la være å si "Tenk så praktisk med klær og ting om nr tre også blir jente".

For all del, folk flest er ikke så dømmende, det bare virker slik av og til.

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Men det er en ting som jeg har begynt å irritere meg bittelitt over.

Det virker som om veldig mange tenker at å ønske seg to barn (helst en av hvert kjønn) er det normale.

Ønsker man seg ett eller tre-fire ( eller gud forby ingen eller sju!), så forventes det at man forklarer seg, eller til og med forsvarer seg.

Jeg føler det samme "kravet om" at man må forsvare det å ha ett barn. " Skal hun ikke ha søsken?", "ett barn blir bortskjemt", "stakkar, da blir det ensomt"....osv.osv.

[MokkMokk]

Nå har vi jo allerede tre barn, og er et levende eksempel på at ting ikke alltid går etter planen. Skulle jo stoppe på to, vi. Nå har jeg vent meg til å ha en ungeflokk (ja, for det heter vel det når det er flere enn tre søsken), og selv om jeg strengt tatt burde vært grundig vaksinert mot ønske om nye graviditeter etter helvetessvangerskapet sist, kan jeg ikke si 100 % sikkert at vi er ferdige. En drøm her forleden understreket dette, i drømmen testet jeg positivt og til min store forundring følte jeg meg skikkelig snytt og skuffet da jeg våknet!

De fleste rundt oss derimot mener nok vi har nok med de tre vi har, men samtidig tror jeg ikke folk ville reagert med sjokk og vantro om det ble en til med tiden. Vi har jo "bare" det ene kjønnet representert, må vite. Dessuten tror jeg de fleste mener det ikke er den store forskjellen på tre og fire barn. Gapet er vel større fra to til tre.

[Mams]

Det er stor forskjell på hvordan folk kommenterer ting.
Noen sier det på en "snill" måte, med et smil om munnen og man ser at de faktisk bare er nysgjerrig på en ok måte.
Så har man de som på død og liv må kommntere alt og alle og gjerne på den sureste måten som finnes.
De kommentarene kan såre eller være ubehagelige.
Sist men ikke minst kan de være fryktelig irriterenes.

[Nessie]

Jeg har også uttalt "det holder med to, de skal jo følges opp også" - fordi det gjelder MEG. Jeg føler også noen ganger at det er motsatt. At det er mer status å gå for 3 eller 4 barn, for det vitner om energi, god økonomi etc...

Jeg er bare ærlig på at to holder for meg. Jeg har ikke overskudd, krefter eller energi til noe annet. Jeg klarer ikke å være småbarnsmamma så alt for mange år.. men det er meg. Men kjenner meg ikke igjen i at det er så mye mer "normalt" enn noe annet.

[ack]

Jeg "trenger" visst heller ikke flere barn. Jeg har egentlig alltid ønsket enten et eller tre barn. Nå har jeg to, en av hvert kjønn, så det "holder" visst i følge "folk". :sliten:

Hva skal jeg med et til liksom? Folk er så teite.

[Sitron]

Det er jo sant, det er jo ikke noe som tilsier at det skal skje igjen. Men jeg har full forståelse for at det finnes enkelte risker man rett og slett ikke ønsker å ta.

[Kate]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er jo sant, det er jo ikke noe som tilsier at det skal skje igjen. Men jeg har full forståelse for at det finnes enkelte risker man rett og slett ikke ønsker å ta.

Jepp. Og det er der jeg mener at det ikke angår noen andre enn de involverte. Jeg bryr meg da katten om vennenne mine velger å få ett eller fem barn liksom. Man er jaggu forskjellige.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Dette synes jeg er rart, virker som det er flere og flere som velger flere enn to barn som var det "normale" før. Trodde det var status og trendy å få tre barn nå for tiden, jeg. Ihvertfall i visse kretser.

Det er mulig jeg ikke er i "visse kretser"!

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg skulle egentlig ønske folk holdt munn og passet sine egne saker litt mer. Det er utrolig upassende og privat å blande seg in andres familieplanlegging, er det ikke?

Fullstendig enig.

Jeg blir irritert over kommentarer om at man må slutte å "ta alt opp i verste mening", og "det er sikkert ikke vondt ment".
Hvorfor kan ikke heller folk utvikle en akseptabel grad av sosial intelligens?

[Skremmern]

Nei, det er ikke suspekt. Jeg har inntrykk av at det er tre barn som er greia nå, ikke for det, stopper man med to er det helt akseptabelt også. Jeg innbiller meg at det ikke er lett for mange å tenke utenfor boksen - enn å få flere barn enn to og tre, da. :sjåkk: Jeg ønsker meg flere enn tre barn, og ville ikke hatt noe problem med å følge opp disse. Det blir litt dumt å være skeptisk til alle som velger flere enn tre barn, hvert fall hvis man begrunner skepsisen med manglende egenkapasitet, "jammen jeg klarer jo bare å ta meg av to..." . I noen tilfeller kan jeg bli overrasket over at andre tenker helt annerledes enn meg selv, som "oj, mener du virkelig det?" eller "oj, tenker du virkelig sånn", men når det gjelder antall barn, hva man ønsker seg og hvordan man velger å "organisere" det hele, handler det utelukkende om den enkeltes kapasitet, noe vi sjelden har noen forutsetninger for å vite om andre.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Det er mulig jeg ikke er i "visse kretser"!



Fullstendig enig.

Jeg blir irritert over kommentarer om at man må slutte å "ta alt opp i verste mening", og "det er sikkert ikke vondt ment".
Hvorfor kan ikke heller folk utvikle en akseptabel grad av sosial intelligens?

Da får du i så fall bare være irritert. Men jeg synes virkelig det er å ta det opp i verste mening når man blir irritert over at noen sier at 1-2-3 barn holder fordi man skal også følge de opp. Dette er noe jeg har sagt ganske ofte, og det jeg mener når jeg sier det er jo selvfølgelig at JEG/VI skal følge de opp, og da holder det med to. At noen har kapasitet til å følge opp fem-seks-åtte barn er jeg ikke i tvil om. Men jeg snakker altså ganske så sjelden om alle mulig andre familiekonstellasjoner når jeg sier at det holder med mine to. Og det gjør sikkert andre også.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Da får du i så fall bare være irritert. Men jeg synes virkelig det er å ta det opp i verste mening når man blir irritert over at noen sier at 1-2-3 barn holder fordi man skal også følge de opp. Dette er noe jeg har sagt ganske ofte, og det jeg mener når jeg sier det er jo selvfølgelig at JEG/VI skal følge de opp, og da holder det med to. At noen har kapasitet til å følge opp fem-seks-åtte barn er jeg ikke i tvil om. Men jeg snakker altså ganske så sjelden om alle mulig andre familiekonstellasjoner når jeg sier at det holder med mine to. Og det gjør sikkert andre også.

Det kommer litt an på hvordan man sier det.

Hvis jeg er i dialog med et menneske og uttrykker mitt ønske om fire barn, og vedkommende svarer "oj, hjelp!, nei det holder med to - man skal jo følge dem opp også..." høres det mer ut som man bør stoppe med to barn, da det ikke er mulig å følge opp flere på en ordentlig måte. Og tro meg, noen mener faktisk det.

Svarer man for sitt behov, er det naturlig å vinkle det sånn. "Fire, sier du? Jeg ønsker meg ikke flere enn to, for jeg skal jo følge dem opp også".

[Anuk]

Vil man ikke ha barn er det toppen av egoisme, faktisk blir man et menneske som bare tenker på seg selv og ikke har omtanke for andre av det.

Ett barn og man er egoistisk som ikke vil gi barnet søsken.

To barn er det perfekte - hvis det er ett av hvert kjønn, vel og merke.

Tre barn og begynner det å bli mye, men det kan forsvares hvis man har to gutter fra før og ønsker seg en jente - eller man har særdeles god økonomi slik at man kan ha au-pair og stor bil.

Fire barn - og gud forby fler - da hører man til en sekt eller noe annet suspekt.

Man må være A4 må vite!

[syllan]

vi har to jenter på 6 å snart 5 år.. å jeg kjenner at jeg ikke er ferdig med babyer enda... sambo er enig i at vi skal prøve på nr 3 om en stund

nevnte for resten av familien (mamma,pappa å søster) at jeg hadde lyst på en til.. å di holdt på å forgå... hva i all verden skulle jeg med en til?? å om jeg hadde tenkt å befolke verden alene.. å hvordan skal dere klare å følge opp tre barn.. osv..

vi er en helt vanlig familie.. mor far å to barn, bor i enebolig kjører stasjonsvogn har hund å katt.. å ser ikke problemet med et barn til...??..

jeg blir

men en ting er sikkert.. jeg gidder ikke høre på dem

[Eria]

Ja, dette har jeg fått høre mye.

1 år etter Torden var kommet begynte folk å lure på om ikke stakkaren skulle ha søsken. Da Bris var ventet 1 år senere spurte alle om jeg hadde vært på UL enda, og om det var en jente. Da de fikk bekreftet at hun var en jente, var vi selvsagt skrekkelig heldige, og hadde fått til det perfekt normale.

Da Lyn var på tur 6 mnd etterpå var derimot alle helt vantro over at det gikk an å få så gruelig mange barn.

[Pebbles]

Hele poenget mitt, er vel at jeg slett ikke har for vane å ta alt opp i verste mening.
Men når jeg - til tross for et ikke håsårt utgangspunkt - likevel kan oppfatte enkelte kommentarer sårende eller uhøflige, så kan det vel hende at de faktisk er det. Og at de som avleverte dem burde tenkt seg om - istedetfor at jeg som mottaker på død og liv ikke må finne på å ta noe ille opp.

Det er lov å bli såret når man har grunn til å bli såret.

Alle har vel møtt mennesker med altfor korte sosiele antenner.

Det er disse jeg snakker om - ikke folk som i all vennlighet anstrenger seg for å bedrive smalltalk.