En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

[allium]

Relatert kronikk i Dagbladet idag:

http://www.dagbladet.no/kultur/2007/10/10/514600.html

[bina]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Relatert kronikk i Dagbladet idag:

http://www.dagbladet.no/kultur/2007/10/10/514600.html

Jeg merket meg spesielt dette avsnittet:

Sitat:

Vi har dette ene året til å vasse i foreldreskap, enten alene eller sammen med andre som også liker babygym og babysang og babybio. Men vi trer ikke inn i et naturlig sosialt fellskap hvor vår nye viten og erfaring blir tatt i mot av og delt med mennesker i nære relasjoner som vil oss vel. Nettopp ved at vi som individ og samfunn har mistet dette, er det heller ikke rart at foreldre er usikre, at helsestasjonen og søvneksperter opplever stor etterspørsel etter gode råd, eller at mange av oss rett og slett er litt ensomme der vi går – isolert fra resten av samfunnet – trillende på den nye og overveldende Lykken, godt pakket nede i den vitenskaplig konstruerte vogna som verken skal gi babyen trekk, for mye stimuli eller hikke.

Jeg syns vinklingen i artikkelen er interessant. Og det er "noe" her som gir en slags gjenlyd for meg. Jeg kan ikke helt sette fingeren på det.

[kie]

Hva med dette utsagnet i kronikken, da?

Sitat:

I hele etterkrigstiden har vi vært ofre for politiske føringer som tilgodeser produksjon og lønnet arbeid og underkjenner omsorgsarbeid. Med økonomiske virkemidler brytes familiene ned: De gjøres avhengige av to inntekter og subsidiert barnehage, mens samfunnsnytten i foreldres oppfostring av egne barn nedvurderes og gjøres ulønnsom.

For ordens skyld; jeg vet ikke helt om jeg er enig i offerrollen hun gir familiene, men jeg tror hun toucher litt innpå noe som er viktig. Dette med nedvurdering av omsorgsarbeid.

Har man vært ute av arbeidslivet på grunn av omsorgsarbeid så er det i beste fall en gyldig grunn. Sjelden snakker man om erfaringen og kompetansen man opparbeider seg i den settingen. Akkurat som man gjør i yrkeslivet.

[Benmurphy]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

For ordens skyld; jeg vet ikke helt om jeg er enig i offerrollen hun gir familiene, men jeg tror hun toucher litt innpå noe som er viktig. Dette med nedvurdering av omsorgsarbeid.

Har man vært ute av arbeidslivet på grunn av omsorgsarbeid så er det i beste fall en gyldig grunn. Sjelden snakker man om erfaringen og kompetansen man opparbeider seg i den settingen. Akkurat som man gjør i yrkeslivet.

Det er jeg jo enig i, og der kan vi helt sikkert ha fordel av en annen tilnærming, både for samfunnet og individets del. Men saken er jo at mye – kanskje det meste – av det hun fremstiller som problemer er veldig tett knyttet til den positive utviklingen vi har hatt i samfunnet i etterkrigstiden. allium sier jo at kronkøren kan bedre, og det får vi jo virkelig håpe. Men i det hun faktisk har skrevet dikter hun jo i stor grad opp ting for å underbygge sitt reaksjonære prosjekt:

Sitat:

Videre omfavner man ukritisk trender som eksperimenterer med eller utfordrer holdbare og velprøvde institusjoner (…)

Dette er en fin oppsummering av myten om det fantastiske 50-tallet, og det er bare sludder. Ekteskapet har alltid vært i forandring. Forandringer som at kvinnen kan beholde eierskap til sine penger, og at man relativt enkelt kan få skilsmisse om man har det fælt, er faktisk gode forandringer. Men fra et katolsk ståsted er det naturligvis et onde å oppløse et ekteskap selv om en familie er komplett dysfunksjonell.

Ben "her i virkeligheten derimot" Murphy

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Benmurphy, her.

... Dette er en fin oppsummering av myten om det fantastiske 50-tallet,

Jeg kan ikke se at artikkelforfatteren har nevnt 50-tallet med et ord. Hun skrev til og med noe om at hun er skeptisk til utviklingen som har skjedd i etterkrigstiden. Det er du som gjentatte ganger trekker fram 50-tallet. Jeg syns du avslører at du er fordomsfull, og at du ikke har fått med deg hva hun mener. Det siste kanskje nettopp fordi du er fordomsfull?

[Benmurphy]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Jeg kan ikke se at artikkelforfatteren har nevnt 50-tallet med et ord. Hun skrev til og med noe om at hun er skeptisk til utviklingen som har skjedd i etterkrigstiden. Det er du som gjentatte ganger trekker fram 50-tallet. Jeg syns du avslører at du er fordomsfull, og at du ikke har fått med deg hva hun mener. Det siste kanskje nettopp fordi du er fordomsfull?

Naturligvis er jeg fordomsfull.

Men mer konstruktivt: Jeg tror jeg har fått med meg det du henviser til når du skriver "hva hun mener". Det er bare det at jeg syns "andre ting hun ser ut til å mene" var vesentlig viktigere å ta opp i denne, fra mitt synspunkt, forferdelige kronikken.

Ben "hva han mener" Murphy

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Benmurphy, her.

Naturlgivis er jeg fordomsfull.

Men mer konstruktivt: Jeg tror jeg har fått med meg det du henviser til når du skriver "hva hun mener". Det er bare det at jeg syns "andre ting hun ser ut til å mene" var vesentlig viktigere å ta tak i i denne, fra mitt synspunkt, forfedelige kronikken.

Ben "hva han mener" Murphy

Jeg har ikke anledning til å diskutere nærmere med deg nå, kommer bare med en liten kommentar. Jeg syns det er synd at de viktige poengene hennes om familiens situajson i dagens samfunn overskygges av de andre ekstreme ytringene hennes. Du er et godt bevis på at du ikke bryr deg om disse viktige og aktuelle punktene på grunn av det andre hun mener. Hun hadde helt klart skrevet en langt mer aktuell og betydningsfull artikkel om hun hadde utelatt alt det ekstreme. Jeg syns uansett ikke det er riktig av deg å tillegge henne meninger som ikke framkommer i artikkelen, bare fordi du er fordomsfull og ønsker å stille henne i et negativt lys. Noe av det hun sier er faktisk verdt å ta tak i og diskutere skikkelig.


Jeg tenker ellers litt motsatt av deg. Hennes utfall mot homofili, abort, samboerskap osv, anser jeg som ekstreme og ikke interessante i samfunnsdebatten lenger fordi det er mer eller mindre utdebattert, og derfor ignorerer jeg dem og tar heller fatt i det jeg mener er viktig å diskutere, nemlig familiens situasjon i dagens samfunn. Selvfølgelig skal man være var for de negative holdningene hun har til diverse, og ikke akseptere at slikt får bre om seg, men det gjør det helt sikkert heller ikke på grunn av hennes klønete ytringer.

[Benmurphy]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Benmurphy: Hva mener du egentlig? At dersom man velger å prioritere familien, har man da ofret utdanning og karriere? Hvordan kan det være et offer dersom man har tatt et frivillig valg ut fra hva man ønsker for seg og sine?

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Jeg vil si at det dreier seg ikke om å ofre, men om å prioritere.

Min farmor ofret utdanning og karriere for familien sin. Hun var såpass typisk for sin generasjon et hun knapt kan regnes som en anektode. Men hun hadde naturligvis ikke noe valg under de rådende famillie- og samfunnsforhold. I dag har man et valg, og for min del må alle naturlgivis velge akkurat hva de vil. Men grunnen til at vi har et valg i dag er nettop den utviklingen Maria Elizabeth Fongen vil til livs.

Hun setter omsorg og familie direkte opp mot den positive utviklingen vi har hatt i samfunnet de siste hundre årene i kronikken sin. Det retoriske grepet hennes er at hun bla. setter samboerskap og homoseksualitet opp mot muligheten til å prioritere familien sin. Men det eksisterer ingen motsetning her.

Dette er derfor uakseptabelt, uredelig og reaksjonært. Man må gjerne si at omsorg, barn og familie bør ha høyere status, men artikkelen har som premiss at samboerskap, lovlig abort og homoseksualitet er til hinder for dette. Og hvis Fongen faktisk vet bedre, som allium sier, så er det vel grunn til å tro at hun godt vet dette også, og da er faktisk ikke veien så lang til å mistenke at hennes primære anliggende er å bruke ønsket – som alle har – om mer trygghet og omsorg til å angripe samboere, homoseksuelle og fraskilte.

Ben "omgjengelig og forståelsesfull" Murphy

[Benmurphy]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Dette synes jeg ikke er særlig redelig debatteknikk.

Good catch!

Ben "wasn't first down that road" Murphy

[Benmurphy]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Der tar du feil.

Nei. Jeg karikerer og ser dette i lys av hvordan jeg har oppfattet at ting faktisk fungerte i "gode gamle dager".

Ben "objects in mirror may be closer than they appear" Murphy

[kie]

Som fembarnsmor må jeg si at jeg synes samfunnsutviklingen har gitt mange fordeler også.

Det er ikke så mange andre steder i verden der man kan få fem barn for deretter ta en høyere utdanning uten å ende opp med mer studielån enn en singel student. Jeg føler meg priviligert. Selv om jeg også tror kronikkforfatteren er inne på noe når hun tar for seg et misforhold i hvordan vi verdsetter ulønnet omsorgsarbeid vs yrkeserfaring. De aller fleste skaffer seg jo nyttig erfaring som kan komme arbeidslivet til nytte selv om de har vært hjemme med barn en tid.

[kie]

Kanskje hun er begge deler?

Jeg synes det er dumt om man ikke kan se de gode poengene til noen man ikke kjøper det totale virkelighetsbildet til. Det blir litt unyansert i mine øyne.

[Olympia]

Jeg er veldig nær ved å hitle tråden nå, men jeg skal prøve å holde meg i skinnet.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg er veldig nær ved å hitle tråden nå, men jeg skal prøve å holde meg i skinnet.

Hehe, skulle akkurat til å gjøre det samme. Takk for at du minnet meg på mine gode manerer

[Billa]

Jeg synes dessverre det som var av gode poeng forsvant i et sammensurium av mer eller mindre reiligiøst baserte påstander. Bl.a. ordet embryodrap fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min, og farget dessverre min oppfatning dette innlegget...

Ellers så mangler det en eller annen form for kvalitative krav til all denne familievennlige hverdagen. Det gjør det ofte i innlegg av med "familien" som tema. Hun skriver at 7-åring=1 doktorgrad. Hvorfor har det seg at man tenker at all omsorg i hjemmet er god omsorg. Spiller det ingen rolle hva slags forelder man er? Bør det settes noen som helst krav til hjemmet hvis store deler av familiene skal basere seg på at barna skal være hjemme hos mor (eller far, men vi VET hva som blir resultatet...) frem til skolestart?

Og er det ikke også i dag fortsatt opp til hver enkelt familie om man ønsker å prioritere slik eller sånn? Forfatteren skisserere jo nettopp et scenario hvor det offentlige skal yte så mye økonomisk støtte at den ene forelderen kan være hjemme. Hvorfor skal det offentlige være med på å opprettholde en økonomisk status som forfatteren selv forakter. Å ofre litt luksus bør vel være helt på linje med de andre verdiene hun forfekter i innlegget sitt.

[kie]

Veldig godt skrevet, Skremmern.

Jeg vil også påpeke at det er veldig mange andre som jobber med å gi omsorg som heller ikke bringer penger inn i statskassen, men som allikevel blir sett på som viktige nok til at det er verdt å utdanne, lønne og subsidiere. Men siden det da gjerne handler om noen andres barn, noen andres foreldre og noen andres familiemedlemmer så er det ansett som viktig.

Jeg er utdannet sykepleier. Om jeg jobber som miljøterapeut i en barnebolig eller i et annet tilbud for barn, så verdsettes det på en helt annen måte enn når jeg bruker min kompetanse på mitt eget barn. En innsats som vil spare samfunnet for store utgifter. Nå har jo vi valgt å benytte oss av barnehage og SFO i denne perioden av livet, men vi har også valgt annerledes. Allikevel ser jeg jo at all den energien og kompetansen jeg har brakt inn og som jeg har utviklet gjennom å jobbe med mitt eget barn bare er et hull i CV'en, mens det ville ha hatt en helt annen verdi om det var for andre barn.

Dette ser man jo også i forhold til barn som "bare" trenger vanlig oppfølging. Jeg vil påstå at de aller, aller fleste får både erfaring og utvikler kompetanse som er nyttig når de er hjemme med barn. Jeg skulle ønske det ble litt mer anerkjent og at flere så hvordan denne kompetansen er en ressurs også i arbeidslivet.

[Sitron]

Det er sikkert noen barn som har godt av å være hjemme og de foreldrene som er hjemme med dem gjør en god jobb. Hadde jeg vært hjemme med f.eks. Iben, hadde det grenset til barnemishandling.

[kie]

Jeg husker jeg fikk en støkk på et foreldremøte. En av de veldig engasjerte mødrene var der og hun virket som om hun hadde all verdens tid. Både til å foreslå nye tema, til å delta aktivt i selve møtets innhold og til å trashe de forferdelige foreldrene som ikke stilte på møtet. I tillegg til å henge utenfor en god stund etter at møtet var ferdig og være enda mer engasjert.

En eller annen gang i den nesten uendelige talestrømmen der ord som "engasjement", "stille opp", "bryr seg", "viktige barna" osv. kom det frem at hennes eget barn hadde bedt henne pent om å bli hjemme. For ungen var mørkeredd og måtte være alene hjemme mens mamma var ute og engasjerte seg.

Noen ganger tror jeg vi glemmer hvem det egentlig er som skal bedømme hva slags foreldre vi er. Vi glemmer hvem som skal avsi den viktigste "dommen".

[Michayla]

Hun har noen poeng...

Er mange som klager over for liten tid til familien, samt at de føler at de ikke kjenner hverandre så godt pga de ser lite til hverandre...

Det er en god grunn til at mange vil jobbe redusert etter de får barn.

Og det er også en grunn til at min mann har skaffet seg ny jobb, han hadde lite energi når han kom hjem fra jobb, samt liten tid igjen av dagen til å få gjort noe som helst.
Det går i middag, lekser så er det kveldsmat, kveldstell og legging.

Nå som har er borte 2 uker, så har ungene meg etter skolen, hele ettermiddagen og kvelden, rolige dager og når han kommer hjem så blir han hjemme i 3 og 4 uker.
Da håper han at han får god tid til å vedlikeholde huset samt å ha god tid til ungene.

Nå blir allt forfallent arbeid og vedlikehold gjort i feriene. Er jo ikke det ferien skal brukes til heller.

Synes samfunnet er lite tilrettelagt for at vi skal ha mest mulig tid med barna, så der er jeg enig.
Er og enig at hjemmeværende skal få mere pensjonspoeng, og at det skal være mulig å leve greit av en inntekt mens ungene er små.

Men det er jo bare en ønsketekning og ikke noe som kommer til å skje.

Jeg kommer til å jobbe dagtid (ikke fullt) når min mann har friperiodene sine.

Vi håper med dette å få bedre tid sammen,samt for gjort litt i huset.

[Lisa]

Jeg synest det norske samfunnet er utrolig godt tilrettelagt for å kunne kombinere full jobb med barn. Vi har korte arbeidsuker (basert på standard 37.5 timer), vi har krav på fri når barna våre er syke osv. Det er utrolig mange ting vi tar for gitt som ikke er noe rettighet i andre vesteuropeiske land.

Vi er utrolig priviligerte som kan velge å ta både høyere utdannelse (gratis til og med!!) og få masse barn som denne kvinnen har fått, og ha en karriere!! I mange land må man jo velge det ene eller det andre, vi tar disse tingene som en selvfølge fordi samfunnet vi lever i er så godt tilrettelagt for barnefamilier.