Er det galskap å sette fire barn til verden?

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

Nei det er det ikke.

Men helt seriøst: Hvordan løse det med bil?

Vi snakket om det her om dagen. Scenario som følger: Tredjemann i magen hadde vært 2 stk. Hvordan løse det med 4 barnestoler + tvillingvogn?

Vi hadde ikke hatt råd til en relativt ny bil av type Caravelle, og måtte kanskje ha satset på en gammel og dårligere løsning. Ikke så ideelt det da, men...

Det finnes da mange type biler til de med 4 barn.

Man må se mulighetene, ikke begrensningene.

[Snippa]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

Nei det er det ikke.

Men helt seriøst: Hvordan løse det med bil?

Vi snakket om det her om dagen. Scenario som følger: Tredjemann i magen hadde vært 2 stk. Hvordan løse det med 4 barnestoler + tvillingvogn?

Vi hadde ikke hatt råd til en relativt ny bil av type Caravelle, og måtte kanskje ha satset på en gammel og dårligere løsning. Ikke så ideelt det da, men...

3. barn i magen for meg, var 2 stk. Dermed 4 barn. Klart det er utfordring med bil! Hus/leilighet også. Vi hadde ikke råd til ny bil. Noen ganger kan man rett og slett ikke få det man vil. Vi måtte selge bilen vi hadde, og kjøpe en som hadde plass til mange barneseter og tvillingvogn. Kjørecomforten måtte komme i siste rekke. Men man må jo bare takle det, da! Hva annet skal man si, da? Nei, takk -jeg tar bare den ene med meg hjem? Fy søren så lei jeg ble av alle kommentarer av typen "Jeg er så glad det ikke er meg, jeg hadde ALDRI klart det" og "Skjønner ikke hvordan du klarer det, jeg, det hadde aldri jeg greid". Klare? Er det noen annen mulighet enn å "klare, orke og greie"?

:holder munn:

[Marge]

Opprinnelig lagt inn av Snippa, her.

3. barn i magen for meg, var 2 stk. Dermed 4 barn. Klart det er utfordring med bil! Hus/leilighet også. Vi hadde ikke råd til ny bil. Noen ganger kan man rett og slett ikke få det man vil. Vi måtte selge bilen vi hadde, og kjøpe en som hadde plass til mange barneseter og tvillingvogn. Kjørecomforten måtte komme i siste rekke. Men man må jo bare takle det, da! Hva annet skal man si, da? Nei, takk -jeg tar bare den ene med meg hjem? Fy søren så lei jeg ble av alle kommentarer av typen "Jeg er så glad det ikke er meg, jeg hadde ALDRI klart det" og "Skjønner ikke hvordan du klarer det, jeg, det hadde aldri jeg greid". Klare? Er det noen annen mulighet enn å "klare, orke og greie"?

:holder munn:

Sånne kommentarer kan folk spare seg for.

[Michayla]

Her er det ikke uvanelig med 3 eller fler.

Naboen har 12 barn og de 5 eldste der har rukket og giftet seg og få flere barn allt.
Den yngste går på barneskolen ennå.
Mora i huset har 16 søsken. (smits venner)

Ellers så er det mest 2 og 3 barnsfamilier men det er endel med 4 stk og.

Ønsker meg selv 4 barn, gubben 3 og vi har 3.
Men han har ikke satt streken så veldig hardt.
Uansett så har jeg ikke lyst på flere de første 6 åra.
Men en attpåklatt er ikke å forakte.

Vi vil først se hvordan eldste vil utvikle seg i forhold til hans ad/hd diagnose og allerede nå de siste året har vi møtt på mange større og tøffere utfordringer så tiden vil vise om vi har tid og overskudd.

Vi tar en dag/år av gangen.

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Hva tenker dere? Er det galskap å ønske seg mer enn to og en halv unge?

Nei, det er ikke galskap å sette fire barn til verden, men innimellom føles det som litt galskap å leve sammen med fire barn.

[carmenzita]

Siden jeg selv er enebarn,så ønsker jeg meg mange barn,men det blir nok ikke noe av det. Man må jo være to for å "danse tango"
Har foreløpig 1+ at sambo har 1 fra før.
Han mener dette er nok,men jeg skal klare å overtale ham til en til. Der går nok grensen.

Så nei det er ikke galskap å få 4 barn eller mer.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Jeg reagerer gjerne med lett sjokk fordi jeg aldri hadde klart å ha fire barn, men samtidig er jeg full av beundring over at noen faktisk klarer det.

Der er jeg også. Klart det ikke er galskap. Men det er ikke noe for meg. Jeg har mer en nok med to barn, og nå vet jeg at det er slutt for min del. Og det er så utrolig deilig og befriende å vite at jeg er ferdig!

Jeg fikk jo reaksjon fra mange da jeg sa jeg vurderte sterilisere meg nå, i en alder av 30. Jeg ser ikke på det som galskap, men mange gjør det også. Nå ble det til at mannen skal ta den runden da

Jeg hadde en tanke om 3 barn før jeg fikk noen. Men jeg er ikke typen til å ha mange barn - og det har jeg innsett.

[Anne]

Jeg har tre og vurderer stadig nr 4, syns ikke det er galskap.

[Filifjonka]

Jeg syns ikke det er noe ekstremt i det hele tatt med fire barn, og syntes det heller ikke før jeg fikk det selv. Hvis det er "galskap" å få fire barn så er det vel temmelig vilt å få to eller tre også. Jeg tror de aller fleste som sier at de "aldri ville klart" å ha fire barn ville fått det til om de virkelig hadde fått det.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg syns ikke det er noe ekstremt i det hele tatt med fire barn, og syntes det heller ikke før jeg fikk det selv. Hvis det er "galskap" å få fire barn så er det vel temmelig vilt å få to eller tre også. Jeg tror de aller fleste som sier at de "aldri ville klart" å ha fire barn ville fått det til om de virkelig hadde fått det.

Hvordan er overgangen fra to til tre og fra to til fire?

[Filifjonka]

Det er helt sikkert veldig forskjellig og kommer også mye an på barnas alder, så jeg kan bare snakke for meg selv. (Å få fire barn i løpet av fem år er på lista over ting jeg "ikke hadde klart").

Overgangen fra to til tre var veldig enkel. Storebrødrene var 7 og 3,5 år, vi fikk en ekstremt rolig og fornøyd baby, ingen var sjalu og alt gikk helt på skinner. Overgangen fra tre til fire var mer merkbar, men det var flere ting som spilte inn, bl.a. at jeg var veldig syk etter fødselen og det tok lang tid å få tilbake energien.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Det er helt sikkert veldig forskjellig og kommer også mye an på barnas alder, så jeg kan bare snakke for meg selv. (Å få fire barn i løpet av fem år er på lista over ting jeg "ikke hadde klart").

Det tror jeg er et viktig moment. Om vi skulle velge å få et barn til vil vi ha minst en sjuåring, en elleveåring og en trettenåring. Det er stor forskjel på en slik aldersspredning og fire på fem år.

[trøtt]

Jeg ville nok heller ikke taklet 4 barn på 5 år så veldig bra. Her blir de andre ungene 13 år, 8 år og 5 år når babyen kommer og det ser jeg ikke på som noe problem. De er rimelig selvstendige de jeg har fra før.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg syns ikke det er noe ekstremt i det hele tatt med fire barn, og syntes det heller ikke før jeg fikk det selv. Hvis det er "galskap" å få fire barn så er det vel temmelig vilt å få to eller tre også. Jeg tror de aller fleste som sier at de "aldri ville klart" å ha fire barn ville fått det til om de virkelig hadde fått det.

Ett sted går jo grensen. Veldig mange setter grensen mellom 3 og 4. Men du har sikkert også en grense for når du syns det blir ekstremt. 16, for eksempel.

Det har gått en britisk serie på TV om noen familier med 10 barn eller mer. Og et par av familiene gjorde spesielt inntrykk på meg. Det ene var en familie med 12 barn (tror jeg det var), hvor ingen av foreldrene jobbet og de levde på sosialstønad. Det andre var de som hadde 12 barn, og hvor kvinnen hadde vært gravid langt over 20 ganger. Hun hadde mistet rundt 10 ganger. I en alder av mange og 40 oppsøkte de spesialist etter spesialist i intens jakt på barn nr. 13. Begge disse tilfellene vil jeg kalle helt klart ekstreme.

Ekstremt er det ikke med 4, men det er mange. Og det krever mer å ha 4 barn enn å ha 2, både økonomisk og praktisk. Om folk ville greid det eller ikke er på en måte ikke spørsmålet. Spørsmålet er om de ville greid seg uten hjelp fra kommunen og besteforeldrene.

[Filifjonka]

Vel, jeg har fire barn, og har ihvertfall greid meg uten hjelp fra kommunen. Litt hjelp fra besteforeldre har vi fått iblant, men ikke mer enn at vi hadde klart oss uten også. Barna mine deltar/har deltatt i mange aktiviteter, og det har ikke vært noe problem å følge opp.
Selvfølgelig går det en grense for alle, men jeg syns det er rart at noen ser på det å ha fire barn som såpass voldsomt at det kan betegnes som galskap.

[jane]

Nei.

[Maverick]

Min svigermor har femten barn. Fire er ingenting.

[kie]

Ang. oppmerksomhet: De jeg har pratet med som har vokst opp med mange søsken sier ofte det helt motsatte av hva mange antar om store familier og oppmerksomhet. At det kunne bli for mye oppmerksomhet til tider. Fra foreldre, søsken etc. Utfordringen for foreldrene ble derfor heller at hvert barn fikk sin egen oppmerksomhetsfrie sone. Privatliv.

En til en-kontakt med barn synes jeg også ble lettere etterhvert som de ble flere. Når ungene leker sammen med f.eks. lego er det mye lettere å ta seg spesielt av et barn mens de andre underholder hverandre, enn når man har to barn og leken stopper opp når en ikke er med. Da blir det vanskeligere å gi en-til-en-kontakt siden det andre barnet gjerne også vil være med.

[Zip]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

En til en-kontakt med barn synes jeg også ble lettere etterhvert som de ble flere. Når ungene leker sammen med f.eks. lego er det mye lettere å ta seg spesielt av et barn mens de andre underholder hverandre, enn når man har to barn og leken stopper opp når en ikke er med. Da blir det vanskeligere å gi en-til-en-kontakt siden det andre barnet gjerne også vil være med.

Ja det merka eg godt når me fekk nr 3. Det var mykje greiare med tanke på at da hadde dei to største kvarandre å leike med og var ikkje så avhengig av meg når eg måtte amme og stelle vesla. Var værre når det berre var storebror.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Av og til lurer jeg på deg, Mim.

Hvordan fikk du "mindre oppfølging" til å bli synonymt med "omsorgssvikt"?

Næsj, det er bare noe med den litt humørløse tonen din som får alt til å høre så negativt ut, regner jeg med. Du fremstiller det ikke som veldig staselig å ha mange søsken/barn og fikk det jo til å høres ut som jeg hadde hatt en eksepsjonelt bra oppvekst, mine mange søsken til tross.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Ang. oppmerksomhet: De jeg har pratet med som har vokst opp med mange søsken sier ofte det helt motsatte av hva mange antar om store familier og oppmerksomhet. At det kunne bli for mye oppmerksomhet til tider. Fra foreldre, søsken etc. Utfordringen for foreldrene ble derfor heller at hvert barn fikk sin egen oppmerksomhetsfrie sone. Privatliv.

Jeg vokste opp i et kjempedigert hus, men det er jo ikke akkurat fredlig i store familier, og jeg lærte meg å lukke ørene veldig effektivt. Det har vist seg som en veldig nyttig egenskap senere, jeg kan være konsentrert i min egen verden hvor som helst. Jeg pleide å sitte på vedkassa og lese, mens noen øvde, andre gjorde lekser, noen laget middag og noen lekte. Da jeg ble fjortis så hendte det jeg satte vekkerklokken poå 4-5 om morgenen for å å være litt i fred. Og jeg var veldig glad i å være på rommet mitt og holde på med mitt. Ellers var det jo folk overalt.