"Jeg er ikke ute etter noen, jeg er ute etter noe"

[Karamell]

Kan jeg -e her om de over 4 månedene jeg har ventet på et vedtak fra NAV at jeg kan jobbe på egen arbeidsplass under tiltak?

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Kan jeg -e her om de over 4 månedene jeg har ventet på et vedtak fra NAV at jeg kan jobbe på egen arbeidsplass under tiltak?

Nei, du må bare innsjå at du har dårleg arbeidsmoral og gjere noko med holdningene dine.

[Bergensis]

Eg har ikkje lest alle innlegg, men vil gjerne seie noko om det eg ser på som kynisk arbeidsmarked. For nokre tiår sidan var det rom for å få jobb sjølv om ein ikkje var på topp, enten mentalt eller fysisk. Fleire lettare psykisk utviklingshema i vår bygd hadde faste jobbar både i kommune og private bedrifter. I dag ville ingen av desse fått jobb. Både industri, butikkar, reingjeringsbyrå og kommune krever no utdanning, minst fagbrev, men mange jobbar krever også høgare utdanning. Desse menneska har gjort ein god (nok) jobb til at dei har stått i arbeid heilt til pensjonsalder. I dag blir folk med tilsvarande utviklingshemming uføretrygda.

Det er heller svært lite rom for å ha ein dårleg dag, sånn som arbeidsmarkedet fungerer i dag. I dei jobbane eg har hatt er det ikkje mogleg å gå for halv maskin pga. feber eller tyngre forkjølelse eller forstua ankel. Mannen har ein arbeidsplass der han kan ta heimekontor ved sånne høve eller om ein av ungane er sjuke. Og han kan jobbe inn om han må ta fri for å følge fjortisen til kjeveortoped ein dag. Og dermed har han ikkje sjukefråvær. Det er faktisk knapt ein fråværsdag i det heile på han sin arbeidsplass. I vårt yrke er det mykje fravær. Som sagt er det ikkje rom for ein halvskral dag. Det må også takast omsyn til fare for smitte til brukarar og pasientar.

Mange yrke har veldig fysisk belastande arbeid som gjer at fleire ryker på muskel og skjelett-lidingar. Turnusarbeid er ikkje bra for helsa heller. Det sliter i det lange løp.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Kan jeg -e her om de over 4 månedene jeg har ventet på et vedtak fra NAV at jeg kan jobbe på egen arbeidsplass under tiltak?

Det er virkelig håpløst. Du vil jobbe, og arbeidsgiver vil at du skal jobbe og er villige til å tilrettelegge slik at det blir mulig. Og så bruker nav så himla lang tid på å godkjenne at det er greit. Det er ikke mye "arbeidslinja" over det.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Nei, du må bare innsjå at du har dårleg arbeidsmoral og gjere noko med holdningene dine.

Godt jeg ikke har en epost i uken til saksbehandler om fortgang da. Siden slutten av juli. Jeg var lovet oppstart 1.8 og tiltaket skulle være ut oktober. Jadda. :sender ny epost:

[Pebbles]

Jeg har ikke tid til å lesa alt nå - men vil bare si én ting: kutt i sykeordningen for å få has på slabbedaskene er et elendig og uforsvarlig forslag.

Enhver må da skjønne at en veldig uheldig konsekvens av å innføre noe slikt, er at folk som er reelt syke (og sansynligvis allerede veldig lei seg over å a) måtte være syk og b) uten vilje stå utenfor arbeidslivet) også får økonomiske bekymringer.

Skal man rette opp i en systemfeil, får man rette opp i den uten å grisebanke folk som ligger nede. Makan.

Vi skal passe oss for å bli England, der en opphetet stemning rundt frekke velferdssnytere har ført til public shaming av fattigfolk og folk med sykdommer og annen problematikk i tabloidene.

Vi skal ta mål av oss å løse et problem samtidig som vi kobler inn empatien vår.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Pebbles, her.

Jeg har ikke tid til å lesa alt nå - men vil bare si én ting: kutt i sykeordningen for å få has på slabbedaskene er et elendig og uforsvarlig forslag.

Enhver må da skjønne at en veldig uheldig konsekvens av å innføre noe slikt, er at folk som er reelt syke (og sansynligvis allerede veldig lei seg over å a) måtte være syk og b) uten vilje stå utenfor arbeidslivet) også får økonomiske bekymringer.

Skal man rette opp i en systemfeil, får man rette opp i den uten å grisebanke folk som ligger nede. Makan.

Dette.

[D'Arcy]

Opprinnelig lagt inn av Pebbles, her.

Jeg har ikke tid til å lesa alt nå - men vil bare si én ting: kutt i sykeordningen for å få has på slabbedaskene er et elendig og uforsvarlig forslag.

Enhver må da skjønne at en veldig uheldig konsekvens av å innføre noe slikt, er at folk som er reelt syke (og sansynligvis allerede veldig lei seg over å a) måtte være syk og b) uten vilje stå utenfor arbeidslivet) også får økonomiske bekymringer.

Skal man rette opp i en systemfeil, får man rette opp i den uten å grisebanke folk som ligger nede. Makan.

Legene må mer på banen! Man må være mer restriktive med å gi 100% sykemelding og man må korte inn på lengden på sykemeldinger. Hvis man i tillegg får has på behandlingskøer, så tror jeg man kan komme noe sted.

Så,kan folk som virkelig er sjuk, få være sjuk. Et strålende eksempel er nettopp kreftbehandling. Jeg ble operert 03.03 og ble første gang sykemeldt da. Det bar ekstremt tungt å være på jobb de 10 dagene fra jeg fikk endelig diagnose til jeg skulle opereres, men samtidig var det godt å holde på normaliteten. Jeg visste også da at det ble IKKE bedre å ligge på sofaen hjemme og grave seg ned. Jeg har en ekstremt oppegående fastlege som var veldig enig i dette. I tillegg snakket vi mye om at dette var dager som hjalp med på å skyve en maksdato.

Kreftbehandling er samlebånd i rakettfart. Ingenting er unødvendig venting. Man settes i gang med operasjon, stråling, cellegift og alt annet så fort det er fysisk forsvarlig. På den måten får man utnyttet tiden veldig godt. Jeg hadde blitt gal av å gå hjemme å spise dager og vente på at det skal skje noe

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Uthever dette, for det er helt forjævlig at det er sånn. Går jo ut over deg økonomisk at "staten" eller hvem det nå er som har ansvar, somler sånn at du bruker opp 100% lønn-perioden din og må over på stønad på lavere sats uten at du er kommet særlig videre når det gjelder behandling.

AAP-perioden er dei 4 åra med 66% lønn, altså. Eg kom i gang med retta behandling i mai i år, etter eit år med sjukemelding og tre år på AAP. Eg skal i møte med NAV og håper på forlenging, så eg håper jo det ordner seg. Men når utredning og henvisninger og ventelister tar fleire år, er det ikkje bare pasienten og holdningene det handler om, altså.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

AAP-perioden er dei 4 åra med 66% lønn, altså. Eg kom i gang med retta behandling i mai i år, etter eit år med sjukemelding og tre år på AAP. Eg skal i møte med NAV og håper på forlenging, så eg håper jo det ordner seg. Men når utredning og henvisninger og ventelister tar fleire år, er det ikkje bare pasienten og holdningene det handler om, altså.

For meg går det også ut over lønn at denne NAV-ventingen tar så himla lang tid. Jeg vil jo gjerne ut av AAP og inn i min vanlige lønn snart. Men så var NAV og jeg enige om at litt myk start var lurt. Men nå angrer jeg egentlig. Dette er dritkjedelig å vente på. Jeg er jo frisk! Bare ikke helt sikker på hvordan medisinbivirkninger fungerer i en hel dag på jobb. Det er noe annet å være frisk hjemme enn i en jobb med hele dager. Derfor litt tiltak i oppstarten.

[Daisy]

Opprinnelig lagt inn av Nokon, her.

Sitat:

Opprinnelig lagt inn av Daisy, her.

Jeg er enig i at man kan begynne med legene og ikke sykelønnsordningen. Vi trenger en holdningsendring. Det er f.eks (og jeg har ikke tid å finne link men kanskje senere så dere får ta det med en klype salt til dess) fakta at hvis en person blir ufør, blir gjerne flere i omgangskretsen hennes/hans det også. Det er smittsomt.

Det er akkurat slike utsagn som dette som gjer at debatten blir full av fordommar og som gjer diskusjonar som denne unyansert.

Nå er jeg uenig med deg. Jeg adresserer et reelt samfunnsproblem. Det er ikke en fordom jeg kom med det der, det ble linket til artikler lenger nede på siden.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Daisy, her.

Nå er jeg uenig med deg. Jeg adresserer et reelt samfunnsproblem. Det er ikke en fordom jeg kom med det der, det ble linket til artikler lenger nede på siden.

Ja, ein artikkel frå 2006 og ein artikkel som bestod av spekulative påstander som blei tilbakevist av forskarar i artikkelen eg lenka til etterpå.

[Daisy]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Ja, ein artikkel frå 2006 og ein artikkel som bestod av spekulative påstander som blei tilbakevist av forskarar i artikkelen eg lenka til etterpå.

Jada, artikkel fra 2006. Men tror du det har endret seg så mye?
Kan vi ikke snakke om at det å sykemelde seg/bli ufør også blir påvirket av sosial påvirkning/kultur?
Jeg synes det er dumt jeg ikke kan nevne det uten å bli fortalt jeg sprer fordommer.

[Katta]

Det jeg ikke liker med diskusjoner som omhandler sykepenger er den mistenkeliggjøringen som alltid ligger under. Dette med å ikke ta seg sammen nok, prøve nok, ha god nok grunn, skikkelig nok diagnose. Vi vet alle at folk har ulike jobber, ulike livsfaser og ulik mestringsstrategi. Og ulik selvinnsikt. Jeg får av og til på dette forumet inntrykk av et verdensbilde som er alt for enkelt, alt for sorthvitt. Alle som har jobbet som fastleger vet at folk ikke kommer med en feil som må fikses som på et bilverksted, de kommer med hele livet sitt. Arbeidstakere er hele mennesker, noen med større belastning enn andre. Dermed kan det for noen være den skuldra som velter lasset, mens det for andre (kanskje til og med til arbeidsgivers og kollegaers forargelse) er jobben som blir ekstra viktig når alt annet butter. Og jeg synes jeg ser den fastlegen som kaster sykmeldinger etter folk i dag, de finnes sikkert, men de kan umulig være i flertall. Og det finnes definitivt veiledere og prosedyrer i bøtter og spann som skal følges, mangel på sådan er ikke greia her. Når man skal se på virkemidler må man gjøre det med utgangspunkt i at man ønsker å holde folk i jobb/få folk fort tilbake, ikke å skille mellom de verdige og de uverdige.

På systemnivå er dette likevel et kjempeproblem. Og økonomiske virkemidler kommer til å tvinge seg frem. Både overfor ansatte og arbeidsgiver. Det kan til og med i en del tilfeller være medisinsk lurt å ha et større press på tidlig avklaring, behandling og aktivitet, ikke minst fordi man vet at sannsynligheten for å komme tilbake reduseres når man er lenge uten kontakt med jobb. Men jeg tror vi er tjent med å komme langt bort fra fikse-problem-tankengangen når det gjelder sykmeldinger. Jeg er enig med Esme i at mye av dette bør ut av legekontorene og inn i forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Fordi sykmeldinger kan fungere umyndiggjørende og ansvarsfraskrivende slik de brukes i dag.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Daisy, her.

Jada, artikkel fra 2006. Men tror du det har endret seg så mye?
Kan vi ikke snakke om at det å sykemelde seg/bli ufør også blir påvirket av sosial påvirkning/kultur?
Jeg synes det er dumt jeg ikke kan nevne det uten å bli fortalt jeg sprer fordommer.

Det har vore ei omlegging av heile sjukelønnsordninga i 2011, så viss du ser på dei tabellane eg har limt inn over i tråden, er det ein markant nedgang etter denne omlegginga. Når det er gjort store endringar på systemnivå, vil eg påstå at såpass gamle oppslag er lite relevante i dag. Særleg når dei endringane som er gjort adresserer akkurat dette problemet. Det er god grunn til å tru at både det som foregår i dialogmøter og det som foregår i NAV kontroll rammer akkurat denne gruppa. Dette er eit problem som det er satt inn veldig mange tiltak mot. Og all den tid sjukefråveret er redusert etter 2011 er det grunn til å tru at problemstillinga har gått ut på dato.

Når det gjeld dette med at uførhet går i arv, handler det vel så mykje om arvelige sjukdommer, som miljøpåvirkning.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Når det gjeld dette med at uførhet går i arv, handler det vel så mykje om arvelige sjukdommer, som miljøpåvirkning.

Vet du dette? Rent intuitivt vil jeg tenke at sosial arv spiller inn her uten at det gjør at man skal tenke at det er noe lettere å unngå for den det gjelder.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

.

Den andre saken du lenker til, har fått tilsvar her:


Sitat:

Sitat:

Disse viste at familiær opphopning av uføretrygd best kunne forklares ved hjelp av genetiske faktorer. Det samme gjaldt sykefravær. Det var derimot ingen holdepunkter for at miljøeffekter, for eksempel sosial læring i familien, bidro til denne likheten.

http://www.aftenposten.no/meninger/d...g-114597b.html

Det er i alle fall det som er framheva i denne saken her, om tvillingstudier frå Folkehelseinstituttet.

Men det er jo ganske mange sjukdommar kor ein ikkje veit om det er genetikk eller miljø som utløyser. Er depresjon arveleg eller blir ein meir disponert for depressive reaksjoner fordi ein har vekse opp med ein alvorleg deprimert og tidvis utilgjengelig forelder?

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Når det gjeld dette med at uførhet går i arv, handler det vel så mykje om arvelige sjukdommer, som miljøpåvirkning.

Dette er jeg usikker på om stemmer. Jeg vet at datagrunnlaget er tynt når man ser på egen familie og slekt, men der er det helt klart at uførheten har gått i arv, mens årsaken til uførheten har ingen arvelige årsaker. I hvert fall ikke som blir uttalt.

Det er jo også et par bygder i Nord-Norge som har vært fremstilt som skrekkeksempler på dette med sosial aksept for uførhet, hvor en forunderlig mye større del av lokalsamfunnet er uføretrygdet enn ellers i landet. Da stiller jeg spørsmål ved om det er så mange flere som er syke, og mistenker at det heller er lettere å problematisere egen sykdom nok til at man blir ufør når det samme gjelder så mange andre.
https://www.nrk.no/dokumentar/uforeb...gen-1.12526689

[nokon]

Det står og nevnt ei rekke andre faktorar som kan vere arvelige:

Sitat:

Det finnes selvsagt ikke noe gen for uføretrygd, men både kroppslige og psykiske lidelser har betydelig arvelighet. Det samme gjelder personlighetstrekk, smerteterskel og andre forhold som kan påvirke hvorvidt man klarer seg i arbeidslivet.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Dette er jeg usikker på om stemmer. Jeg vet at datagrunnlaget er tynt når man ser på egen familie og slekt, men der er det helt klart at uførheten har gått i arv, mens årsaken til uførheten har ingen arvelige årsaker. I hvert fall ikke som blir uttalt.

Det er jo også et par bygder i Nord-Norge som har vært fremstilt som skrekkeksempler på dette med sosial aksept for uførhet, hvor en forunderlig mye større del av lokalsamfunnet er uføretrygdet enn ellers i landet. Da stiller jeg spørsmål ved om det er så mange flere som er syke, og mistenker at det heller er lettere å problematisere egen sykdom nok til at man blir ufør når det samme gjelder så mange andre.
https://www.nrk.no/dokumentar/uforeb...gen-1.12526689

Det er absolutt ei interessant problemstilling, og det her er langt meir relevant enn dei gamle materialet Neket lenka til. I saken frå 2006 var Åmli ein av kommunane som var lista opp, og det er ein kommune som har blitt henta fram i media fleire gonger som ein suksesskommune, når det gjeld målretta arbeid med sjukefråver og trygdebruk.

Det blir jo nevnd ein del andre faktorar i den saken om Ballangen og - nedlagte hjørnesteinsbedrifter, høg gjennomsnittsalder på innbyggjarar og store avstander til nabobygder kor ein kan jobbe. Dette er vel spesielle forhold, som er med på å gjere overføringsverdien til tettare befolka områder med meir spredning i befolkning og fleire arbeidsplasser liten. 20% er veldig høgt, det er ikkje det. Men det blir jo og der nevnt at moglegheita for å få tilrettelagt arbeid er lita.

Eg trur i alle fall ikkje at det å kutte sjukelønn på nasjonalt plan fordi det er fire relativt isolerte bygder med spesiell demografi som skil seg ut. Eg synest heller ikkje det er grunnlag for å komme med generelle uttalelser om at uførhet smitter.

At Åmli har klart å jobbe seg bort frå lista over kommunar som skil seg ut, er vel heller eit signal om å undersøke kva suksessen der kjem av og anvende dei same tiltaka.