Størrelse 42 - et problem eller helt greit?

[Frost]

Opprinnelig lagt inn av Miromurr, her.

Jeg ser nå at de må ha tullet det til, for grafene er jo helt like.

Ja er det for menn, eller for kvinner egentlig?

Sjekket nettsiden. Det er for menn for de forklarer knekken for 20 åringer: Aldersgruppen 20-29 år er basert på forholdsvis lite data, og har derfor fått et tilfeldig ”hakk”. Datagrunnlaget er sterktest for kurven som gjelder 40-49 år.

Menn tåler fett dårligere enn kvinner. De konkluderer utifra den kvinnelige kurven som ikke er der, at den ideelle bmi for kvinner ligger mellom 22 og 26. Det gir lavest dødsrisiko.
For menn ligger den mellom 21-24. Kurven er nesten flat i det området.

[Nessie]

Ei jeg møtte i dag trodde nå jeg veier mellom 70-80 kg. Jeg veier altså 90, og har en bmi på 28. Jeg føler meg ikke tykk nå. Jeg er ei heller tynn, og jeg synes jeg har noen kg igjen over rompe og lår før jeg kan betegne meg selv som slank også. Men det kommer an på hvordan man kler seg også. Har jeg på kjole ser jeg tynnere ut, enn om jeg har på bukse feks.

Vekt varierer. Størrelse varierer. Kropp varierer. Det er ingen fasit her. Selv om man er ganske like høy og veier det samme, er det likevel ganske avgjørende hvilken fasong man har. Jeg er også happysnappy om jeg ender på ca 80 kg. Jeg vil likevel være helt i øvre sjiktet ift bmi - men det får så være. Bmi er rimelig bak mål av og til.

Uansett så er det ikke sånn at det som er rett for MEG, er rett for andre. Så man må på en måte være ganske raus her.

[oslo78]

For meg er 42 et problem. 40 også. Det er fordi jeg alltid har brukt størrelse 38, og alt over det betyr derfor at jeg har lagt på meg. Med en overvektig far er det noe jeg virkelig tilstreber å unngå, så når buksene begynner å stramme setter jeg inn noen tiltak til de ikke gjør det lenger (kutter godteri enkelt og greit, spiser altfor mye av det ellers).

For andre synes jeg ikke 42 er noe problem. Man trenger ikke være overvektig for å bruke den størrelsen. Men jeg hadde vært overvektig med størrelse 42, det har noe med min figur og høyde å gjøre.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

En av mine favorittkjepphester er jo at jeg tror at mange overvektsproblemer kommer av at folk fra tenårene av har prøvd å bekjempe den kroppstypen de er naturlig disponert for. Det er ikke lurt å slåss mot kroppen sin på den måten.

Dette stemmer i hvert fall veldig godt på meg. Jeg mente det var noe feil med grafene vi fikk utdelt på videregående der jeg fremstod som normalvektig. Jeg var jo MYE større enn de andre. Ja, jeg hadde mer figur, men jeg var ikke tjukk.

Men jeg nå slåss mot kroppen min i snart 25 år. Det gjør rare ting med forholdet til mat og kropp. Jeg lurer veldig på hvordan jeg hadde hatt det nå hvis jeg bare hadde vært fornøyd som formfull 12-åring.

[Miromurr]

Opprinnelig lagt inn av Frost, her.

Ja er det for menn, eller for kvinner egentlig?

Aner ikke, jeg finner bare et abstract av artikkelen de henviser til på nett. Jeg tror det må være mannekurven ut fra figurteksten, men det er jammen ikke godt å si.

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Men jeg nå slåss mot kroppen min i snart 25 år. Det gjør rare ting med forholdet til mat og kropp. Jeg lurer veldig på hvordan jeg hadde hatt det nå hvis jeg bare hadde vært fornøyd som formfull 12-åring.

Dette høres kjent ut for meg også. Ingen "ordentlig" spiseforstyrrelse, men et konstant vanskelig forhold til mat og kropp som startet nettopp ved at jeg trodde jeg var tjukk (og noen utrolig ubetenksomme kommentarer hist og her). Skulle ønske jeg visste da hvor fin jeg var, for det trodde jeg ikke på selv om noen sa det.

[Miromurr]

Jeg er utenfor den ideelle BMI i forhold til dødsrisiko, men jeg kjenner at det ikke plager meg i det hele tatt.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Og jeg mener at et helt overordnet spørsmål er hva vi kan gjøre for å få døtre som er fornøyd med seg selv, og ikke kaster bort meningsløst mye energi og tankevirksomhet på tilfeldige tall (str. 40, 65 kg …).

"Fat is a feminist issue" er det en bok som heter, er det ikke det? Jeg har ikke lest boken, men er opptatt av det som tittelen antyder. Jeg er faktisk ganske rystet over voksne kvinners kroppshysteri. Klart man skal føle seg vel i sin egen kropp, men om man er frisk og sunn og har noenlunde normal BMI så skal ikke et par kilo eller én klesstørrelse få en slik stor innvirkning på livskvaliteten som jeg ser at den gjør for mange kvinner.

Jeg er faktisk permanent sjokkert over dette, og tenker at altfor mange damer har selvtilliten sin og selveste selvverdet knyttet til utseende og andre fasadegreier.

Hvor livsbejaende er det mulig å være når ett kilo opp blir en stor bekymring i hverdagen? Det kan lett vippe over til å bli temmelig nevrotisk og jeg synes kvinner blir kraftløse og gledesløse i kjølvannet av et slikt petimeterfokus.

Når str. 38 kontra str 40 eller 62 kg kontra 65 kg blir et reelt issue for folk, så gir man fra seg kraften sin, gleden sin, utviklingen sin og påvikningskraften sin i familien, på jobben og i samfunnet. Man mister fokus på alle de spennende greiene "out there".

Var det en drøy påstand? Jeg tror dessverre ikke det. Menn kan også plages av overvekt, men vis meg den mannen som får dårligere selvtillit eller føler seg som et dårligere menneske om han må gå opp fra 32 til 34 i buksestørrelse. De gjør ikke det -vekten spiller ikke inn på selvtillit og fokus på den måten i det hele tatt. De er fortsatt frie i livene sine og kan hive seg rundt og gjøre spennende ting mens de kvinnelige kollegaene bruker tiden sin på å gråte over at bukselinningen er litt stram samtidig som de føler seg som dårlige, udugelige mennesker.

Klart det er fint å ha fokus på kropp og helse - så lenge helse er der hovedfokuset ligger.

Man damer flest har ikke et så pragmatisk forhold til dette med vekt.

Jeg tror at de som driver å terper på sunnhet, helse og kontroll når vi snakker om noe så normalt og fullstendig greit som en størrelse 42 er litt i overkant opptatt av vekt.

Min idealvekt er 68 kilo. Da bruker jeg størrelse 40-42 og har det veldig fint i egen kropp. Men når jeg veier 73 kilo, har jeg det fortsatt veldig fint i egen kropp. Fem kilo får på ingen måte sette dagsorden i mitt liv, og jeg er veldig, veldig glad for at jeg ble oppdratt av en mor som aldri noen sinne har koblet min verdi som menneske opp mot verken kropp eller utseende.

Jeg tenker at det er godt mulig mange i denne og den andre tråden har rett i at mange mennesker godt kan ta mer grep når det gjelder egen overvekt. Men jeg tenker at mange tynne/slanke "jeg føler meg helt utafor og elendig når jeg går opp 3 kilo"-damer vil ha veldig godt av å gå sitt eget selvbilde etter i sømmene - hva er viktig i livet? Hva bygger man eget selvbilde på? Hva er gøy? Hva er spennende? Hva er utviklende? (ikke bare "hva er sunt? Hva er fornuftig?")

Jeg kan føle meg veldig, veldig vel med 10 kilo for mye om jeg ellers er aktiv og i fin fysisk form. Jeg tror det er mange som ikke kan fatte og begripe dette. Men de kan være litt misunnelige altså - det er supert å ha et annet hovedfokus i livet sitt enn hvorvidt 42 er en "akseptabel" størrelse eller ikke.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Zoë;2436242
Jeg er faktisk permanent sjokkert over dette, og tenker at altfor mange damer har selvtilliten sin og selveste selvverdet knyttet til utseende og andre fasadegreier.

Hvor livsbejaende er det mulig å være når ett kilo opp blir en stor bekymring i hverdagen? Det kan lett vippe over til å bli temmelig nevrotisk og jeg synes kvinner blir kraftløse og gledesløse i kjølvannet av et slikt petimeterfokus.

Når str. 38 kontra str 40 eller 62 kg kontra 65 kg blir et reelt issue for folk, så gir man fra seg kraften sin, gleden sin, utviklingen sin og påvikningskraften sin i familien, på jobben og i samfunnet. Man mister fokus på alle de spennende greiene "out there".

Var det en drøy påstand? Jeg tror dessverre ikke det. Menn kan også plages av overvekt, men vis meg den mannen som får dårligere selvtillit eller føler seg som et dårligere menneske om han må gå opp fra 32 til 34 i buksestørrelse. De gjør ikke det -vekten spiller ikke inn på selvtillit og fokus på den måten i det hele tatt. De er fortsatt frie i livene sine og kan hive seg rundt og gjøre spennende ting mens de kvinnelige kollegaene bruker tiden sin på å gråte over at bukselinningen er litt stram samtidig som de føler seg som [I

dårlige, udugelige mennesker[/i].

Klart det er fint å ha fokus på kropp og helse - så lenge helse er der hovedfokuset ligger.

Man damer flest har ikke et så pragmatisk forhold til dette med vekt.

Jeg tror at de som driver å terper på sunnhet, helse og kontroll når vi snakker om noe så normalt og fullstendig greit som en størrelse 42 er litt i overkant opptatt av vekt.

Min idealvekt er 68 kilo. Da bruker jeg størrelse 40-42 og har det veldig fint i egen kropp. Men når jeg veier 73 kilo, har jeg det fortsatt veldig fint i egen kropp. Fem kilo får på ingen måte sette dagsorden i mitt liv, og jeg er veldig, veldig glad for at jeg ble oppdratt av en mor som aldri noen sinne har koblet min verdi som menneske opp mot verken kropp eller utseende.

Jeg tenker at det er godt mulig mange i denne og den andre tråden har rett i at mange mennesker godt kan ta mer grep når det gjelder egen overvekt. Men jeg tenker at mange tynne/slanke "jeg føler meg helt utafor og elendig når jeg går opp 3 kilo"-damer vil ha veldig godt av å gå sitt eget selvbilde etter i sømmene - hva er viktig i livet? Hva bygger man eget selvbilde på? Hva er gøy? Hva er spennende? Hva er utviklende? (ikke bare "hva er sunt? Hva er fornuftig?")

Jeg kan føle meg veldig, veldig vel med 10 kilo for mye om jeg ellers er aktiv og i fin fysisk form. Jeg tror det er mange som ikke kan fatte og begripe dette. Men de kan være litt misunnelige altså - det er supert å ha et annet hovedfokus i livet sitt enn hvorvidt 42 er en "akseptabel" størrelse eller ikke.

Vi er ganske like vi, Zoë, på noen områder. Vi veier det samme og vi har samme idealvekt. Et område vi nok er ulike på, er at jeg ikke klarer å gi heelt blaffen i at jeg ikke veier 5 kg mindre. Jeg tror likevel ikke at det gjør meg til en selvopptat person med dårlig selvtillit. Jeg er fullstendig klar over at vekt er en bagatell sett i det store bildet, ja, i ganske mange mindre bilder også. Jeg er også fullstendig klar over at livet mitt ikke blir problemfritt om jeg klarer å gå ned de få kiloene. Jeg er faktisk en ganske så positiv og utadvendt person, selv om jeg ergrer meg over at jeg ikke har selvdisiplin til å kvitte meg med bilringene. Det jeg vil fram til: Det går an, for ganske mange av oss, å ha to tanker i hodet på en gang; Ha fokus på alt det som foregår rundt oss, som tross alt er mye mer spennende enn tallet på badevekta, men ha en liten drøm om å klare det umulige. For min egen del tror jeg det handler om konkurranseinstinkt også. Kroppen trives på den vekta jeg er nå, jeg ser den, men jeg har ikke lyst til å gi meg før jeg har nådd målet mitt. Jo vanskeligere det viser seg å være, jo mer lyst har jeg til å klare det. Nå hørtes jeg vel ut som en skikkelig mental case her, men jeg spiser sjokolade langt oftere enn jeg går på vekta, og jeg tror jeg kan påstå at "prosjekt 5kg mindre" styrer livet mitt i ganske liten grad. Stort sett er det vel her på FP jeg stikker innom diverse slanke- og treningstråder, jeg belemrer i veldig liten grad omgivelsene mine og livet mitt ellers med saken.
Jeg tviler ikke på at det finnes kvinner som er slik du beskriver, jeg prøver bare å få fram at det er mulig å se lyst på livet og ikke hate selv, selv om man skulle ønske man veide noen kg. mindre.

[Pebbles]

rine - mitt innlegg er unyansert, men det var også meningen. Å sette ting på spissen for å få fram et poeng.

[Lenam]

Jeg er en størrelse 42 i overkroppen og en liten 40 i underkroppen. Jeg er i hvertfall 10 om ikke 15 kilo for tung. Konklusjonen er vel egentlig at jeg er for tykk i 42, selv om det bryr meg pent lite.

[Obelix]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

En av mine favorittkjepphester er jo at jeg tror at mange overvektsproblemer kommer av at folk fra tenårene av har prøvd å bekjempe den kroppstypen de er naturlig disponert for. Det er ikke lurt å slåss mot kroppen sin på den måten.

Helt enig.
Jeg har ei jente på 12 år med en praktfull timeglassfasong.
Iflg henne er hun både tjukk og stygg og klager veldig over brede hofter og små pupper og tjukke lår osv osv.
Jeg skulle virkelig ønske at hun ikek sloss mot kroppen sin, men det er ikke så lett å vite hva man som foreldre skal gjøre for at hun skal slutte med det.
Slanke- og kroppspress kommer tidlig og det ble allerede i 1. klasse snakket om tjukk og tynn, og tynne lår eller tjukke lår.
Det er trist og jeg skulle veldig gjerne sett at det ikek var slik.
Det nytter lite hva vi foreldre sier når presset og sammenligningen foregår på skolen og blant venninner.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Men det er jo slett ikke alle som veier 10 kg for mye som er gladtjukke. Hvis man plages av de ekstra kiloene og ikke trives i kroppen sin (selv om ikke andre syns den er så stor), så er det jo bedre å prøve å få dem vekk enn å bare godta det (eller starte på 10 nye ekstrakilo...)

Jeg er ikke særlig glad når jeg er tjukk, rett og slett. Jeg har vært vant til å være lett og spretten, og det er fortsatt idealet mitt. For min kropp.

Jeg er (som vanlig ) helt enig med Maxi. Jeg har aldri vært og kommer aldri til å bli gladtjukk. (Som forøvrig er et grusomt ord.) Jeg er ikke glad når jeg er tjukk, jeg føler med uvel, kvapsete og usexy.
Jeg kan skjule mye med kjær, men jeg kan aldri kle inn dobbelhake og bollekinn. Jeg er rett og slett ikke glad i meg selv og kroppen min når jeg føler at jeg veier for mye og klærene strammer, jeg blir lei meg og mistrives.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Hvor livsbejaende er det mulig å være når ett kilo opp blir en stor bekymring i hverdagen? Det kan lett vippe over til å bli temmelig nevrotisk og jeg synes kvinner blir kraftløse og gledesløse i kjølvannet av et slikt petimeterfokus.

Når str. 38 kontra str 40 eller 62 kg kontra 65 kg blir et reelt issue for folk, så gir man fra seg kraften sin, gleden sin, utviklingen sin og påvikningskraften sin i familien, på jobben og i samfunnet. Man mister fokus på alle de spennende greiene "out there"..

Føler for å presisere at jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i sånt som dette. Selv om jeg skrev at jeg aldri blir blant de gladtjukke, så er ikke dette noe som tar mye plass og fokus i livet mitt. Og det er overhodet ikke snakk om trekilosbekymringer.

Jeg har brukt endel tid på å venne meg til å trives ok i "voksenkroppen" jeg fikk etter fjerde barn - altså å være størrelse 40 istedet for 36/38. Men noe over det vil jeg rett og slett ikke.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Konfirmasjonsbunad: Fullstendig absurd ide. Jeg veier nesten 20 kilo mer nå enn da den ble sydd, og den er sydd ut til siste millimeter av søm-monn. Og det var lagt inn så mye søm-monn som det var teknisk mulig å legge inn. Og jeg er fortsatt slank, altså.

Min er også sydd med masse å gå på. Jeg fikk den sydd ut til dåpen av vår sønn, og inn igjen etterpå. Og den skal ut igjen nå til neste dåp (Det går ikke å få ammepuppene mine inn i en bunad laget for mine normale minipupper, uansett om jeg skulle klart å få magen flat igjen på tre mnd) og inn igjen etterpå. Litt større enn den var til jeg ble konfirmert er den nok, men sannelig ikke mye.

Så er det jo bare 16 år siden jeg fikk den da, jeg antar at om 5-10-15 år kan det være mindre å gå på.
Jeg ser jo av min mor, hun gikk opp fra midten av trettiåra en plass, tenker jeg. Knapt 55 år gammel snudde hun opp/ned på alt, og gikk fra 42/44 til 38. Det gjorde hun fordi hun fikk diagnosen diabetes 2, og innså at med arvestoffer som gjorde det utenkelig at hun ikke skulle få det, et blodtrykk indremedisineren ikke klarer å få under kontroll, og altså diabetes og moderat overvekt, var hun på vei inn i det hjerte/kar-opplegget begge hennes foreldre slet med til de døde. Med to hjertesyke foreldre (avdøde sådanne) fristet ikke det, og hun klarte det ingen hadde trodd, av alle hos hennes indremedisiner som fikk diabetes det året, er hun den eneste som har kostholdsregulert det, uten insulin, og hennes blodsukkerverdier var ikke de som gjorde henne til den opplagte kandidat for det, akkurat. Stålvilje til å gjennomføre det vi alle vet må til.

Som en bonus kunne hun avbestille timen hun hadde for å få satt kiler i siden på bunaden sin, hun måtte sy den inn i stedet...

Jeg vet ikke om jeg kunne fremvist samme stålvilje og selvdisiplin, jeg tviler nesten på det. Men jeg innser at med denne arvelige faktoren som spiller inn her (min arvestoff-prøve var i det minste god da!) bør jeg nok passe meg de neste 5-10 årene. Enn så lenge lever jeg gratis på en åpenbart god forbrenning eller noe sånn, men det varer vel ikke evig...

Gladtjukk tror jeg aldri jeg vil bli, så jeg håper å klare å holde meg under de grenser jeg selv finner behagelig. Det får tiden vise.

[Teflona]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Ei jeg møtte i dag trodde nå jeg veier mellom 70-80 kg. Jeg veier altså 90, og har en bmi på 28. Jeg føler meg ikke tykk nå. Jeg er ei heller tynn, og jeg synes jeg har noen kg igjen over rompe og lår før jeg kan betegne meg selv som slank også. Men det kommer an på hvordan man kler seg også. Har jeg på kjole ser jeg tynnere ut, enn om jeg har på bukse feks.

Vekt varierer. Størrelse varierer. Kropp varierer. Det er ingen fasit her. Selv om man er ganske like høy og veier det samme, er det likevel ganske avgjørende hvilken fasong man har. Jeg er også happysnappy om jeg ender på ca 80 kg. Jeg vil likevel være helt i øvre sjiktet ift bmi - men det får så være. Bmi er rimelig bak mål av og til.

Uansett så er det ikke sånn at det som er rett for MEG, er rett for andre. Så man må på en måte være ganske raus her.

Ut i fra bildene av deg, ville jeg aldri trodd at du veide mer enn 70, max.

[Teflona]

Glad-tjukk?

Inntjukk er ikke bra, man kan være helt potte tett i årene selv om man er tynn.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

Glad-tjukk?

Inntjukk er ikke bra, man kan være helt potte tett i årene selv om man er tynn.

Tynnfeit. En mann jeg kjenner, som er tynn som en strek, fikk beskjed om at han var det. Han hadde alt for mye fett rundt innvollene, som ikke er et bra sted å ha fett.

Jeg snakker overhode ikke om estetikk når jeg snakker om at vi blir fetere i Norge, men det at vi har et kosthold og et aktivitetsmønster som gjør at stadig flere kommer til å pådra seg vektrelaterte sykdommer og plager. Det har med hvor travle vi er (hurtigmat og lite trim og mye bil) og hvor mye mer penger man har tilgjengelig (råd til kjøtt, godis, vin osv). Og for noen handler det om dårlig råd (sunn mat er dyrt).

Jeg synes ikke vi skal slanke ungene våre, men jeg synes vi skal lære dem viktigheten av et fornuftig koshold. Ikke fordi man ikke skal bli feit utenpå, men fordi man ellers risikerer å bli feit inni. For de aller fleste vil det bety at de ikke blir feite utpå heller (jeg skriver de aller fleste fordi jeg selv har en datter som er eple selv om hun spiser sunt og beveger seg).

[Milfrid]

Og jeg er som agenten og trives ikke når jeg blir myk og veier litt mer enn jeg bør. Det er mange som er nydelige når de er myke og runde, men jeg blir firkantet og mister mine kvinnelige former.

Men jeg har kastet vekten, for tallet som står der sier ikke noe om fettprosent, som er det tallet jeg mener er interessant.

[Gaia]

Nå ser jeg at diskusjonen har vridd litt på seg. Men jeg har likevel lyst til å kommentere disse:

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Tenkte ikke ta denne diskusjonen her inne, men det er ikke akkurat gitt at man har mulighet til treningsbarnevakt en gang i uka. Om jeg hadde hatt muligheten, ville jeg uansett ikke hatt lyst til å ha barnevakt en gang i uka.

Hadde en joggende venninne bodd helt i nærheten av meg, så man lett kunne ta en tur etter barnas leggetid er jeg enig, men slik er det ikke. Og bare det at jeg ikke vil trene før ungene er lagt, gir begrensninger i seg selv. Jeg vet at alt dette er prioriteringer, men for meg er det ikke riktig å prioritere annerledes. Hvis man i tillegg er nødt til å jobbe 2-3 ganger i uka på kveldstid, går det rett og slett utover for mye annet som jeg liker bedre å drive med. Enkelt og greit. Det er en tid for alt, dette er ikke min tid for å prioritere trening. Det betyr ikke at jeg aldri trener.

Mitt innlegg om trening ble skrevet for å beskrive at det finnes måter å gjøre trening mer lystbetont og samtidig få dekket behovet for fritid og sosialt samvær, uten å føle at det egentlig er noe som spiser av den egentiden man har.

Jeg er veldig klar over at jeg er priviligert som har en mor og en svigerinne som ikke bare har lyst til å stille opp som barnevakt, men som uttrykkelig ber om å få være det. Og siden barnevakten stort sett innebærer at vi stikker ut når barna er i seng, så ser jeg ene og alene på det som et gode. Hensikten med barnevakten er jo at mannen og jeg skal få kvaltitetstid sammen og vi har oppdaget at det faktisk er vel så mye kvalitet i det å trene og få skravlet, som å gå på kino.

Og det er selvfølgelig slik at det i perioder er vanskelig og til og med praktisk talt umulig å prioritere trening på kveldstid. (Men da jeg var hjemme i permisjon benyttet jeg faktisk anledningen til å trille meg en god tur de dagene det var vær til det, og da gjerne sammen med andre venninner i permisjon. Det var veldig deilig å rydde den tiden til å gjøre noe annet enn å ta seg av hjemmet.)

Å trives med trening handler jo om å finne noe man trives med å gjøre, på en måte man trives med. Skal man holde på i lengden så bør det være lystbetont, sånn at man faktisk ønsker å rydde tid til treningen. For noen kan det være Wii, for andre er det sats og for andre igjen (som meg) så er det løping og ski som er det saliggjørende.

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Det er mye god terapi i å ligge langflat på sofaen med seigmenn og rødvin og pjusking i håret også. Eller å sitte blant mange venner på en uteservering og drikke øl med begge hender og røyke med tærne.

Det er da ingen hemmelighet. Mitt poeng var bare at det finnes andre fine arenaer for løsing av verdensproblemer.