Hemmeligheter i parforhold

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jo, men for mitt vedkommende har det aldri dreid seg om det. Det har mer handlet om hva jeg har regnet som min egen sak, hva jeg har trodd at andre mennesker evt. kunne hjelpe meg med, og hva det er rimelig å belemre andre med av bekymringer og elendighet.

Det er klart, det trenger ikke ligge noe traumatisk eller vondt bak.

[Olympia]

Jeg får rett og slett lite ut av å snakke med noen om de innerste delene av mitt følelsesliv. Jeg trenger ikke hjelp av noen med det heller, og det er et område av mitt liv som jeg håndterer veldig godt på egen hånd.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg får rett og slett lite ut av å snakke med noen om de innerste delene av mitt følelsesliv. Jeg trenger ikke hjelp av noen med det heller, og det er et område av mitt liv som jeg håndterer veldig godt på egen hånd.

Amen!

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg får rett og slett lite ut av å snakke med noen om de innerste delene av mitt følelsesliv. Jeg trenger ikke hjelp av noen med det heller, og det er et område av mitt liv som jeg håndterer veldig godt på egen hånd.

For meg blir det bare klamt og ekkelt. Jeg synes ofte at det å vise følelser fører med seg ting som feks medfølelse og ting i den gata, og det takler jeg dårlig. Det har jo noe med personlighet å gjøre det og.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jo, men for mitt vedkommende har det aldri dreid seg om det. Det har mer handlet om hva jeg har regnet som min egen sak, hva jeg har trodd at andre mennesker evt. kunne hjelpe meg med, og hva det er rimelig å belemre andre med av bekymringer og elendighet.

Nettopp.

Og jeg har vel faktisk, når jeg teller etter, ingen dårlige erfaringer med å ha blitt "sveket" av venner jeg har betrodd meg til. Likevel skal det veldig mye til før jeg betror meg til noen om noe som har med sårhet og svakhet å gjøre - ikke fordi jeg tror de vil skade eller såre meg hvis de får vite det, men fordi jeg ikke ønsker å blottlegge min egen svakhet selv om ingen "utnytter" den. Og ofte fordi jeg, som Tinetoff sier, ikke ønsker å belemre andre med egne problemer.

Og for min del synes det også helt opplagt at "nærhet", i den betydningen smilefjes bruker ordet, har med hvor nær man slipper noen, og hvor nær innpå andre man kommer. Jeg har venner som slipper meg veldig nær, og venner som ikke gjør det, og jeg kan ha veldig gode vennskap med folk jeg aldri snakker om nære/private ting med, men jeg vil jo karakterisere dem som mindre nære vennskap da.

[Nessie]

Men for meg trenger jeg ikke være nær noen for å fortelle at jeg har kløe i underlivet. Å dele slike ting gjør meg nada. Det kan jeg glatt gjøre på et "symøte" med vennene mine liksom (har dog aldri gjort det, men som et eksempel). Sånn sett har jeg alltid vært lite privat av meg.

Men når det gjelder til å prate om hvordan jeg har det, om følelser og klare å være sår - det er det få som får se.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Men for meg trenger jeg ikke være nær noen for å fortelle at jeg har kløe i underlivet. Å dele slike ting gjør meg nada. Det kan jeg glatt gjøre på et "symøte" med vennene mine liksom (har dog aldri gjort det, men som et eksempel). Sånn sett har jeg alltid vært lite privat av meg.

Men når det gjelder til å prate om hvordan jeg har det, om følelser og klare å være sår - det er det få som får se.

For meg er det motsatt.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

For meg er det motsatt.

Ja, og da tenker jeg at det er veldig individuelt hva som er "nært".
Om en person vet at jeg har sopp så vet den jo bare en ting om meg liksom. Og det bryr meg midt på leggen. Men jeg er skikkelig dårlig på å blottlegge mine følelser. Men jeg tror ofte at folk tror det motsatte om meg, fordi jeg er så åpen om mange ting, og sjelden blir flau.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Ja, og da tenker jeg at det er veldig individuelt hva som er "nært".
Om en person vet at jeg har sopp så vet den jo bare en ting om meg liksom. Og det bryr meg midt på leggen. Men jeg er skikkelig dårlig på å blottlegge mine følelser. Men jeg tror ofte at folk tror det motsatte om meg, fordi jeg er så åpen om mange ting, og sjelden blir flau.

Jeg er også litt sånn... Men når jeg åoner meg, så gjør jeg det også... Til dem jeg stoler på og føler står meg nært nok.

[Toffskij]

Jeg er særdeles lite interessert i medlidenhet og råd fra gud og hvermann. Derfor åpner jeg ikke for å få dem fra kreti og pleti heller.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg er særdeles lite interessert i medlidenhet og råd fra gud og hvermann. Derfor åpner jeg ikke for å få dem fra kreti og pleti heller.

Rådene kommer raskt og det er bare slitsomt hvis man ikke har bedt om råd, men slikt skjønner vel gode, eller nære, venner?

[allium]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Rådene kommer raskt og det er bare slitsomt hvis man ikke har bedt om råd, men slikt skjønner vel gode, eller nære, venner?

Jeg opplever ikke at jeg får råd presset på meg, men at det å snakke om vanskelige ting er en hjelp til selv å finne ut hva jeg vil gjøre.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Rådene kommer raskt og det er bare slitsomt hvis man ikke har bedt om råd, men slikt skjønner vel gode, eller nære, venner?

Det er ett av kriteriene for å være en nær venn, vil jeg si, ja. I alle fall for min del.

Altså - han jeg bor sammen med er ekstremt introvert. Han trenger ikke treffe et eneste menneske på noe vis i løpet av et år eller tre. Han har rett og slett ikke det behovet.

Det medfører jo nokså automatisk at jeg - som har det behovet - har flere som er nært innpå meg enn det han har.

Dette igjen sier jo ingen verdens ting om at den ene av oss er av bedre kvalitet enn den andre. Det sier utelukkende at den ene av oss har mer behov for flere tett innpå seg enn den andre.

Også blir jeg stadig sjokkert over hvor lett alle her syns det er å fortelle kreti og pleti at det klør på ... steder.
Jeg ville ikke fortalt det til noen som helst kjenner jeg - med unntak av om jeg fikk et myggstikk et sted det ikke er ... privat.

Kanskje det rett og slett er jeg som er folkesky mens Floksa er utadvendt og deler det meste?

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Kanskje det rett og slett er jeg som er folkesky mens Floksa er utadvendt og deler det meste?

.

[Elise]

Jeg har flere venninner som jeg anser som nære, og når de forteller meg hvordan det står til i livet sitt, så forteller jeg det ofte til mannen. Når de forteller ting i fortrolighet som det er tydelig at ikke skal videre, da forteller jeg det ikke til han. Det har dog vært noen unntak, hvor det har plaget meg og jeg har lurt på hvordan jeg skal reagere i forhold til vedkommende.

Men det er svært sjelden det er snakk om at ting er hemmelig, altså. Ting min nærmeste venninne kan fortelle meg i en dyp samtale kan hun 4 timer etterpå fortelle til et helt vorspiel, og da anses det ikke som så privat at jeg ikke kan fortelle noe av det til mannen min.

Ellers må jeg humre litt over at det å lese andres brev skal være så utrolig ille. Jeg vet det er ulovlig, og jeg hadde ikke gjort det om ikke jeg hadde fått lov, men vi har en stående avtale på at jeg kan åpne alt av brev som kommer til mannen. Det er rett og slett av praktiske grunner, så han skal slippe å lese det som står der, eller rote vekk en regning. Hvis det, mot formodning, skulle komme et brev med navn og adresse håndskrevet, så ville jeg nok ikke åpnet det, men latt han gjøre det sjøl. Men det har aldri skjedd, og jeg tvilert sterkt på at det noen gang kommer til å skje. Vi lever da i 2010, og det han måtte få av personlige greier kommer nok på sms, facebook, e-post eller muntlig.

[Pappalille]

Skal vi se. Nei aC, det var ikke deg jeg kommenterte, Glitter hadde rett kommentar i tankene.

Mim, jeg synes også at enkelte av svarene dine har vært nokså ... sinte, men jeg er enig i tanken bak som du klargjør veldig fint i det siste innlegget ditt. Det var også litt av tanken bak min egen kommentar.

I mange år var mine venner menn. Jeg stolte ikke på kvinner, jeg trivdes ikke med kvinner, og jeg hadde ikke noe behov for å dele "kvinneting" med noen. I de vennskapene opplevde jeg svik, baksnakking og faenskap ikke helt ulikt "slik kvinner gjør". Jeg opplevde aldri menn som spesielt (sammenlignet med kvinner) reale eller rett frem, det slo meg at dette har noe med personlighet og oppdragelse og folkeskikk å gjøre, men svært, svært sjelden med kjønn.

Det ligger mye kvinnehat i stereotyper, akkurat som det ligger mannehat i andre stereotyper. (Menn er alltid utro og ikke til å stole på straks de har kommet i underbuksa di.)

Nå har jeg noen få, men nære venninner, og jeg merker at det å åpne meg for kvinner gjorde noe med meg. Jeg har det bedre ved å dele noen svært vanskelige ting med de venninnene. Det er alltid ting jeg har snakket med Mett om først, men Mett kan svært, svært vanskelig forstå hvordan det oppleves å kjenne at skjeden din ramler ned i trusa di. Det går ikke på hvem han er som menneske eller hvor empatisk han er eller hvor nære venner vi er. Det går på at han alt har kjønnsorganene sine i trusa.