Hemmeligheter i parforhold

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Ok. Da har jeg rett og slett nærere relasjoner enn deg til mine venninner. Jeg hadde ikke betenkt meg et kvart sekund på å spørre Mim eller allium om noe om kropp - i full trygghet om at jeg kan se mannen i øynene neste gang likevel.

Jeg kan ikke se for meg at mine venninner har så fryktelig lyst til å prate om mine kroppslige problemer med sine menn heller. Slike ting deler jeg da ikke med Frank heller, det har da hverken han eller jeg behov for.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Da jeg jobbet i bhg kunne det være jeg opplevde ting som påvirket meg følelsesmessig. For meg var det da naturlig å prate om dette med min mann, men uansett var jo fokuset meg. Om jeg da omtaler det som skjedde uten å nevne kjønn, alder og andre ting om barnet er det jo ganske vanskelig å vite hvem det er for han. Han kjente jo ikke min jobbverden. Jeg ville nok ikke gjort det samme om jeg hadde jobbet i samme bygd som vi bor i feks. Da blir det for nært. Men å fortelle om en opplevelse som hadde rørt meg gjorde jeg, med full tillit til at han ikke flyr rundt og sier det videre.

Jeg mener at slike ting bør tas opp på arbeidsplassen og holdes der, men hvis dette er en så vanskelig ting at du ikke får sove, er urolig og irritert, ja da kan det være riktig å snakke med noen. Dagen etter bør man snakke med en kollega eller helst sjefen. Reagerer du på ting er det sikkert noen andre som reagerer på det samme. Og det som utløste reaksjonen(e) er kanskje noe som bør tas opp på et personlamøte.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Jeg mener at slike ting bør tas opp på arbeidsplassen og holdes der, men hvis dette er en så vanskelig ting at du ikke får sove, er urolig og irritert, ja da kan det være riktig å snakke med noen. Dagen etter bør man snakke med en kollega eller helst sjefen. Reagerer du på ting er det sikkert noen andre som reagerer på det samme. Og det som utløste reaksjonen(e) er kanskje noe som bør tas opp på et personlamøte.

Men som sagt så er det ikke så lett når det kanskje går på mine følelser, og jeg er leder. Vi tar jo helt klart opp hendelser på jobb, men det blir ofte et annet fokus.

Men det var jo ikke sånn at jeg tømte meg for manne hver gang jeg var borti en sak som var vanskelig. Det har da han null interesse av. Men når det var noe som personlig var tungt for meg også, så kunne det være at jeg tok det opp for å få det ut.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Men som sagt så er det ikke så lett når det kanskje går på mine følelser, og jeg er leder. Vi tar jo helt klart opp hendelser på jobb, men det blir ofte et annet fokus.

Jeg skriver langsomt og jeg så at du hadde svart på dette da jeg endelig fikk lagret mitt forrige innlegg. Fines det ikke et slags nettverk for ped.ledere på tvers av kommuner der man kan ta opp ting, eller bhglederen/leder for familie og oppvekst i kommunen som du kan ta opp ting med? Jeg er helt med på at det er lurt å jobbe i en annen kommune enn den man bor i, spesielt dersom man jobber i psykiatrien, barnevern, barnehage osv og kommunen er liten.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Jeg skriver langsomt og jeg så at du hadde svart på dette da jeg endelig fikk lagret mitt forrige innlegg. Fines det ikke et slags nettverk for ped.ledere på tvers av kommuner der man kan ta opp ting, eller bhglederen/leder for familie og oppvekst i kommunen som du kan ta opp ting med? Jeg er helt med på at det er lurt å jobbe i en annen kommune enn den man bor i, spesielt dersom man jobber i psykiatrien, barnevern, barnehage osv og kommunen er liten.

Nja. Vi det er jo felles møter for alle styrere. Og det var også nettverksmøter der vi var litt færre. Der tok vi jo opp vanskelige saker, helt klart. Men likevel er jo dette kollegaer liksom, på et profesjonelt nivå. Og for meg var det unaturlig å sitte der og gråte fordi noe kunne være tøft å være vitne til. Men det er meg. Jeg tror kanskje det kan være lettere for en ped.leder og prate med sin styrer om slike ting forresten, iallefall om man har en god leder. Men som øverste leder selv er det ikke like ok å gå andre veien.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Ja! Mannen er min aller, aller beste venn, jeg forteller han det meste, vi deler det meste, men jeg skjønner jo at jeg må ha et annet nettverk enn bare mannen min. Den dagen han evt. går fra meg, dør i en arbeidsulykke, blir alvorlig syk osv - så trenger jeg jo andre enn bare mannen. Ellers blir jeg veldig ensom og alene og det høres ikke noe OK ut.

I'll be there for you!

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Ok. Da har jeg rett og slett nærere relasjoner enn deg til mine venninner. Jeg hadde ikke betenkt meg et kvart sekund på å spørre Mim eller allium om noe om kropp - i full trygghet om at jeg kan se mannen i øynene neste gang likevel.

Uææææ! Tenk om neste gang jeg traff Drømmers, og så visste han noe om svie, kløe eller uæææææ!

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

I'll be there for you!


Uææææ! Tenk om neste gang jeg traff Drømmers, og så visste han noe om svie, kløe eller uæææææ!

Jeg tror faktisk han hadde plagdes vesentlig mer ved det enn deg.

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Klarer du å se ham i det hele tatt altså?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Det er du som har taushetsplikt så hvorfor forteller du det videre til din mann (i moderert form)? Har du behov for debrifing får du ta det på jobb der det hører hjemme. Om mannen din betror seg til en venn om det du har fortalt han vet vel ikke du?

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Så lenge han vet hvilken arbeidsplass du er på, så skal det mye til for ikke å utfordre taushetsplikten altså, selv om man fjerner navnene på de det gjelder. Jeg synes generelt folk er for sleivhendte med taushetsplikt, det har jeg sett en god del eksempler på i forumverdenen også. Fra lærere, barnevernspedagoger, barnehageansatte, sosionomer som forteller om hva som har skjedd på jobb. Jeg blir litt opprørt når jeg leser den slags.

Jeg tenker litt som Necesario her. Jeg kan fortelle min mann om episoder som har skjedd på jobben, spesielt hvis det er vanskelige ting. Si nå at jeg ble truet av en elev, f.eks. Jeg sier ikke navnet på eleven, klassen, eller noe om omstedigetene rundt, men jeg sier at jeg har hatt en kjip dag og forteller hvorfor. Jeg er enig i at det ikke er greit å fortelle alt mulig om jobben så lenge man utelater navnet på den/de det gjelder, men det må gå an å fortelle noe til den man bor sammen med. Jeg ser jo selvfølgelig at til og med det scenarioet jeg skisserer her kunne blitt betraktet som brudd på taushetsplikt dersom jeg jobbet på en fådelt skole med fire elever, men så lenge skolen er stor, mannen ganske ukjent med både elever og andre forhold der osv, betrakter jeg ikke slike ting som brudd på taushetsplikten.

Jeg er for øvrig enig med deg i at mange tar lett på taushetsplikten, Irma. (Og så kan det jo hende at du synes at jeg også gjør det her. )

[ullmor]

Seg selv og sine følelser kan man alltid prate om, hvordan man reagerte på ting er ok, men ikke hvis selve poenget og årsaken til reaksjonen får hovedfokus. Tenker jeg.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Ok. Da har jeg rett og slett nærere relasjoner enn deg til mine venninner. Jeg hadde ikke betenkt meg et kvart sekund på å spørre Mim eller allium om noe om kropp - i full trygghet om at jeg kan se mannen i øynene neste gang likevel.

Hvorfor tror du automatisk det?
Fordi jeg aldri har hatt, og aldri kommer til å få behov for å snakke med andre om sånne ting så har jeg ikke nære nok relasjoner til mine veninner?
Det er jo i bestefall tull
Jeg snakker ikke om sånt, MED NOEN!
For jeg har ikke behov for å snakke med noen.

Legger til:

okey, det hadde virkelig brydd meg NADA om mine besteveninners menn viste om jeg hadde underlivssopp, var uplanlagt gravid og skulle ta abort eller whatnot! Sånt er da hverken farlig eller skambelagt? Jeg antar at min veninnes mann vet at jeg lekker urin ved oppkast. Det plager meg altså ikke på noe vis. Jeg skal til og med greie å se han i øynene neste gang jeg møter han.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Hvorfor tror du automatisk det?
Fordi jeg aldri har hatt, og aldri kommer til å få behov for å snakke med andre om sånne ting så har jeg ikke nære nok relasjoner til mine veninner?

Er enig med deg i det, nære relasjoner har ikke noe med hva man snakker om, men hvor trygg man er på hverandre. Jeg opplever at jeg har venner selv om jeg aldri diskuterer tarmene mine. Det går an å ha venner uten å snakke om intime detaljer (og uten å ha behov for å snakke om sånt).

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Er enig med deg i det, nære relasjoner har ikke noe med hva man snakker om, men hvor trygg man er på hverandre. Jeg opplever at jeg har venner selv om jeg aldri diskuterer tarmene mine. Det går an å ha venner uten å snakke om intime detaljer (og uten å ha behov for å snakke om sånt).

Her kjenner jeg meg veldig igjen.

Jeg er veldig "privat" av meg, og forteller egentlig aldri intime ting eller følelser til noen. Kanskje til mannen min, men det er slett ikke alltid heller. Jeg har ganske mange venner, og noen av dem betegner jeg som veldig nære venner, som ofte betroer seg til meg (og jeg synes det er veldig hyggelig, i motsetning til Floksa) uten at jeg føler meg presset til å fortelle like mye som dem. Jeg føler ikke behov for å dele alvorlige ting, mens noen av mine venner gjør det. Det funker veldig bra for oss alle.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Er enig med deg i det, nære relasjoner har ikke noe med hva man snakker om, men hvor trygg man er på hverandre. Jeg opplever at jeg har venner selv om jeg aldri diskuterer tarmene mine. Det går an å ha venner uten å snakke om intime detaljer (og uten å ha behov for å snakke om sånt).

Helt enig. Intime detaljer har jeg generelt lite behov for å dele med noen egentlig, til nød mannen om det skulle være noe som var viktig at han var klar over.

[Avatar]

Jeg forteller ikke mannen min alt. Og han forteller ikke meg alt.
Føler ikke av den grunn at vi har noen hemmeligheter, ingen som på noen som helst måte har noen betydning i hvert fall.

Jeg forteller heller ikke mannen min intime betroelser fra venninner.

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Hvorfor tror du automatisk det?
Fordi jeg aldri har hatt, og aldri kommer til å få behov for å snakke med andre om sånne ting så har jeg ikke nære nok relasjoner til mine veninner?
Det er jo i bestefall tull
Jeg snakker ikke om sånt, MED NOEN!
For jeg har ikke behov for å snakke med noen.

Legger til:

okey, det hadde virkelig brydd meg NADA om mine besteveninners menn viste om jeg hadde underlivssopp, var uplanlagt gravid og skulle ta abort eller whatnot! Sånt er da hverken farlig eller skambelagt? Jeg antar at min veninnes mann vet at jeg lekker urin ved oppkast. Det plager meg altså ikke på noe vis. Jeg skal til og med greie å se han i øynene neste gang jeg møter han.

Du misforstår det jeg sier. Jeg sier ikke at jeg er flinkere til å ha venner enn deg. Jeg sier at jeg har det på en annen måte. Jeg har de nærmeste av mine tettere enn du liker å ha dine. Ikke bedre eller finere. Bare annerledes.

Jeg har forøvrig mye jeg kan dele med noen men ikke med andre.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Du misforstår det jeg sier. Jeg sier ikke at jeg er flinkere til å ha venner enn deg. Jeg sier at jeg har det på en annen måte. Jeg har de nærmeste av mine tettere enn du liker å ha dine. Ikke bedre eller finere. Bare annerledes.

Jeg har forøvrig mye jeg kan dele med noen men ikke med andre.

Du skjønner ikke hva jeg mener. Tror jeg?
Jeg deler ikke sånne sider av meg selv, ikke fordi jeg ikke kan, men fordi jeg ikke har behov. Jeg ønsker ikke å dele slike ting med noen.
Det betyr ikke at du er nærere dine veninner enn jeg er.


For å være helt ærlig aner jeg virkelig ikke hva "sånne ting" er for noe
Deler gladelig om underlivssopp og endetarmskløe med hvermansen.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Du skjønner ikke hva jeg mener. Tror jeg?
Jeg deler ikke sånne sider av meg selv, ikke fordi jeg ikke kan, men fordi jeg ikke har behov. Jeg ønsker ikke å dele slike ting med noen.
Det betyr ikke at du er nærere dine veninner enn jeg er.


For å være helt ærlig aner jeg virkelig ikke hva "sånne ting" er for noe
Deler gladelig om underlivssopp og endetarmskløe med hvermansen.

Men det er jo ikke det smilefjes sier heller. Men hun er nærere sine venner på en annen måte enn det du er, og utifra det du skriver så er hun jo det.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av polarjenta, her.

Men det er jo ikke det smilefjes sier heller. Men hun er nærere sine venner på en annen måte enn det du er, og utifra det du skriver så er hun jo det.

Nei, hun er ikke det, hun har bare et annet behov for å snakke om ting.
Det har ingenting med nærhet å gjøre.

Floksa - stemmer det ikke at du nå gjennom ca elleve sider har gjort et poeng av at du ikke slipper vennene dine nærmere på livet enn at de gjerne må dele videre det dere snakker om?

Om jeg da slipper mine aller nærmeste enda nærmere - så er de da nærmere?
Igjen - ikke bedre eller noe sånt. Men annerledes, med en tettere relasjon. Som igjen da ekskluderer deler av det vi deler med hverandre fra andre som man har litt større avstand til. Ikke fordi disse ikke er like fine osv - men fordi de bare ikke har akkurat den tette rollen.