Vet din partner ...

[Blondie]

Jenter kan handle på HM også etter fylte 13.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det jeg synes er viktig er at man er i stand til å hjelpe barnet med å finne riktige klær, både hjemme og på butikken. Å klare den jobben er noe jeg virkelig mener at man må kunne forvente at en person som har barn må klare.

Men assa, partneren vet jo hvor gammel barnet er, da, så om h*n ikke akkurat vet at 5 år er 110, er det bare å spørre ekspeditøren "hei du, ungen min er 5 år, hvilken størrelse er det?" På H&M er det i tillegg sånne oversikter.

Her synes jeg mange lager storm i vannglass, altså, for det er jo mulig å finne ut av det skulle man få bruk for informasjonen.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men assa, partneren vet jo hvor gammel barnet er, da, så om h*n ikke akkurat vet at 5 år er 110, er det bare å spørre ekspeditøren "hei du, ungen min er 5 år, hvilken størrelse er det?" På H&M er det i tillegg sånne oversikter.

Her synes jeg mange lager storm i vannglass, altså, for det er jo mulig å finne ut av det skulle man få bruk for informasjonen.

Ja, virkelig.

Dette hadde kun vært et reelt problem dersom mannen min virkelig var tilbakestående.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Dette hadde kun vært et reelt problem dersom mannen min virkelig var tilbakestående.

Jepp.

Familie som handler jule- og bursdagsgaver spør heller aldri hvilken størrelse barnet bruker. Det holder visst lenge å vite barnets alder. :go figure:

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Familie som handler jule- og bursdagsgaver spør heller aldri hvilken størrelse barnet bruker. Det holder visst lenge å vite barnets alder. :go figure:

Alle barn passer ikke inn i standarden, gitt. Jeg er glad for at vår familie greier å huske litt mer enn alder, hvis ikke hadde ikke barnet vårt fått et eneste plagg som passer.

[Appelsin]

Men altså, selv om mannen min ikke nødvendigvis vet hvilken størrelse de ulike klærne eller skoene har, så klarer han jo å se hvilke klær som tilhører hvem.
Jeg svarte på akkurat det spørsmålet ut i fra om jeg trodde han ville klare å plukke ut våre barns klær f.eks. fra en gjenglemt-kasse i barnehagen. Det tror jeg ikke han hadde klart. Men det blir jo noe annet å ta jakka fra kroken i gangen eller velge strømpebukse fra Brun sin skuff på badet, han måtte jo vært rimelig dum om han ikke hadde fått til dét.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Det blir litt komisk når man må på død og liv må dele enhver oppgave helt likt for å kunne kalle seg likestilt, altså.

Hvem sier det?
At man vet hva som rører seg i familien betyr ikke at man deler alt nøyaktig 50/50. Jeg er for eksempel den som kjøper mesteparten av klærne til barnet, mens mannen ordner det meste med bilen. Tradisjonelt, men praktisk for oss. Det betyr ikke at jeg ikke aner at bilen trenger en overhaling, nye dekk eller oljeskift, eller at han ikke er i stand til å se at barnet trenger nye klær.

Det er ingen av oss som kan cm-systemet på klær, og hvilken alder det tilsvarer, men vi vet hvor lang barnet vårt er, og er fullstendig i stand til å orientere seg etter det. Begge greier også å plukke ut barnets tøy fra en gjenglemtkasse, akkurat som begge greier å huske hvilken bil som er vår.

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg blir litt forbauset når det snakkes om arbeidsfordeling i forbindelse med dette.

Jeg synes som sagt ikke det er et must at man skal gå rundt med barnas størrelser pugget i hodet eller trenger å kunne liste opp til enhver tid hvilken størrelse barnet bruker i det og det merket. Det jeg synes er viktig er at man er i stand til å hjelpe barnet med å finne riktige klær, både hjemme og på butikken. Å klare den jobben er noe jeg virkelig mener at man må kunne forvente at en person som har barn må klare. Man klarer å finne klær til seg selv og det krever da vitterlig ikke mye å se at str. 92 ikke passer på en som har størrelse 140 og motsatt. Å kunne handle klær til barnet, enten ved å finne fram i butikken, eller å være i stand til å be personalet om veiledning mener jeg også at foreldre bør være i stand til uavhengig av kjønn.

Jeg har en mann som er fagutdannet på bil og det er klart han kan mer enn meg om bil, men jeg tenker samtidig at jeg ikke kan være hjelpeløs i forhold til basisting. Å kunne fylle olje, å kunne legge på et reservehjul og å kunne ta en telefon til verksted er noe som jeg mener er en selvfølge å kunne når man har bil. Å kunne finne klær til barnet sitt på en eller annen måte bør i mine øyne være en selvfølge når man har barn.

Å ha en arbeidsfordeling i hjemmet som gjør at partner (enten det er mann eller kvinne) ikke vil være i stand til å kle på barnet eller å se at barnet trenger nye klær virker rart på meg. Da gjør man seg selv virkelig uunnværlig på et område som bør være banalt enkelt. Det er kanskje ikke sånn for andre, men jeg synes det er ganske godt å tenke på at dersom jeg av en eller annen grunn er borte hjemmefra noen dager eller om det skulle være måneder så vil det være noen som klarer å hjelpe ungene med både mat og klær.

Men som sagt så mener jeg ikke at det å pugge størrelser er en ting man nødvendigvis må gjøre for å ivareta dette.

Nettopp.

[Luftslottet]

Vi har det også sånn som dere, Glitter.

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Hvem sier det?

Jeg reagerte altså på dette:

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim

Min mann er lite pussywhipped, men han er altså barnas far og tar akkurat like mye av klesvask, sammenbretting, påkledning og innkjøp som meg.

Må partner gjøre alt det der siden han er barnas far, altså? For å vite hva som rører seg i familien? Det er jeg ikke enig i.

Det blir en feilslutning, som her:

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten

Da gjør man seg selv virkelig uunnværlig på et område som bør være banalt enkelt.

Dette stemmer jo bare dersom mannen virkelig var så evneveik at han ikke greide dette om jeg skulle bli syk eller borte.

Men det er da ingen grunn til at han skal gjøre noe han ikke er så god på eller interessert i til hverdags, når jeg liker å gjøre det. Han greier alt som kreves i daglig stell, som å kle på guttungen hans egne klær, og sørge for at de passer til vær og føre, og at han har nok klær i barnehagen, for det meste. Han vet også hvor lang og tung gutten er, og hvordan vaskemaskinen virker. Det er da virkelig viktigst, på dette feltet. Samtidig krever ikke han at jeg skal vite hva slags oppvasksåpe vi bruker, eller når vi eventuelt trenger ny oppvaskbørste.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Samtidig krever ikke han at jeg skal vite hva slags oppvasksåpe vi bruker, eller når vi eventuelt trenger ny oppvaskbørste.

Jeg håper for guds skyld at mannen din holder seg hjemme, for jeg synes jeg ser deg der med voksende oppvask, men ingen såpe.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg håper for guds skyld at mannen din holder seg hjemme, for jeg synes jeg ser deg der med voksende oppvask, men ingen såpe.

Ja, det ville rett og slett være et mareritt. Jeg ville jo bare stått der og sett apatisk på haugen.

[Mex]

Mannen min hater å gå i butikker som ikke inneholder tekniske duppeditter, han hater å handle klær til seg selv, så hvorfor i all verden skal jeg tvinge han ut på handleturer når han ikke må?
Jeg står stort sett for handling av klær både til meg, guttungen, babyen som er på vei og til tider også mannen selv. Om han MÅ ut å handle, ja så klarer han det også, da får han oppgitt hvilken størrelse han skal kjøpe, men det er stort sett glemt igjen timer etterpå.

Jeg står får klesvask, legger sammen og legger på plass. Hvis han skal kle på guttungen så klarer han å gå i kommoden å finne en bukse og genser.

Jeg ser virkelig ikke problemet med at den ene har bedre oversikt enn den andre når det kommer til klær, sko og denslags.

[Mex]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Ingen av oss er særlig glad i klesbutikker og synes ikke det er morsomt å handle klær. Det er likevel en ting som er ålreit å kunne dersom man har ansvar for barn synes jeg. Det samme gjelder det å være i stand til å handle mat. Det er ikke snakk om at man skal handle halvparten hver og dele ting nøyaktig, men i min familie synes jeg det er ålreit å vite at vi er i stand til å gjøre sånt.

Det er forskjell på å være i stand til og det å ha et ønske om å gjøre det. Mannen min er fullt i stand til å handle akkurat hva det måtte være, men han ønsker ikke, og ser helst at han kan slippe hvis han kan det. Og det kan han, fordi jeg ikke har den samme aversjonen som han mot å handle klær. Jeg liker det.

[star]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men assa, partneren vet jo hvor gammel barnet er, da, så om h*n ikke akkurat vet at 5 år er 110, er det bare å spørre ekspeditøren "hei du, ungen min er 5 år, hvilken størrelse er det?" På H&M er det i tillegg sånne oversikter.

Her synes jeg mange lager storm i vannglass, altså, for det er jo mulig å finne ut av det skulle man få bruk for informasjonen.

Joa fint, det, men da kommer han hjem med klær til lillebror på snart 4 år og ikke til storebror som bruker 128 men som er 5 år

Hadde ikke vært noe problem for mannen å fikset klær til gutta hvis jeg ikke er hjemme. Muligens blitt litt forbytting siden han ikke klarer å få rett størrelse i rett skap i barnehagen. Men klær har da gutta på seg i allefall.
Når jeg tenker meg om så kommer han jo hjem fra USA med rette størrelser, dog har han referert med meg før han dro da. Nå sist tok han litt mye i så halvparten passer storebror til sommeren igjen