Bor du i samme lokalsamfunn som dine foreldre eller svigerforeldre?

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Jeg nyter å være meg slik jeg er nå, uten alles forutinntatthet pga bakgrunnen min,

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Det var deilig å starte med blanke ark.

[Lenam]

Jeg bor i samme by som min far, 10 km fra hverandre. Det er praktiskt når jeg trenger hjelp.
Min mor bor vekselvis i Sverige 165 mil unna meg og i Kina som er atskillig lengre unna. :knegg.

[Divine]

007: Jeg er ikke enig i at det ligger noe moraliserende i det å si at man har "rømt". Jeg har rømt. Den dalen jeg flyttet til som trettenåring, var et mareritt for meg. Jeg var byjenta som like gjerne kunne ha vært fra Mars. Men jeg tilbragte alle feriene mine i andre bygder, der besteforeldrene mine bodde. Dette var en annen kant av fylket, og mentaliteten var en helt annen. Der trivdes jeg, og følte meg mer hjemme. Så det går på personlighet. At jeg ikke trivdes, betyr jo ikke at folk som følte seg hjemme der, var idioter. De har bare rett og slett andre preferanser enn meg.

[Candy Darling]

Også må jeg bare si at jeg er utrolig forelsket i Oslo etter å ha sett Karpe i dag. Ikke fordi de ikke kunne ha oppstått andre steder, det kunne de sikkert. Men bare fordi de elsker byen sin og gjør sitt for å få den til å bli litt varmere, litt morsommere, litt mer inkluderende. Respekt, ass.

[Zulu]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Også må jeg bare si at jeg er utrolig forelsket i Oslo etter å ha sett Karpe i dag. Ikke fordi de ikke kunne ha oppstått andre steder, det kunne de sikkert. Men bare fordi de elsker byen sin og gjør sitt for å få den til å bli litt varmere, litt morsommere, litt mer inkluderende. Respekt, ass.

Ja, Karpe er fantastiske til å formidle kjærligheten til byen. Å rope "Syng Oslo!" i Spektrum i mars var magisk. Spektrum har aldri før føltes så hjemme.

[Katta]

Men når man sier at man har rømt og maler ut om hva man har rømt fra, ligger det ikke i dette at de som er igjen er endel av det som det er verd å rømme fra?

(Og man får vel litt reaksjoner her dersom man sier at man rømte fra det utrygge, ustabile, kalde miljøet i byen der folk ikke kjenner naboen engang og flyttet til bygda der barna får vokse opp med frisk luft, natur og dyr og hjertevarme).

[Veslemøya]

Vi bor i samme by som mine foreldre. Jeg har bestandig hatt et nært forhold til min familie, og klarte etter hver å overtale mannen til å flytte tilbake til min hjemby. Vi er på tur sammen med foreldrene mine nesten hver søndag. Vi ser dem sjelden ellers i uka på grunn av travle dager for alle parter.

[Candy Darling]

Katta, det må jo være lov å si at man har hatt en kjip opplevelse, og beskrive hva man mener hva problemet, og likevel skjønne at det er en subjektiv sak. Og igjen tenker jeg at man også kan velge litt hva man leser inn i det andre sier.

På samme måte som jeg jo bare må velge at når agenten sier at de verste menneskene hun kjenner er noen som har flyttet hjemmefra til Oslo Vest og snakker nedsettende om de som har blitt igjen, så kjenner hun flere enn meg. Jeg må jo velge å tro at jeg ikke er blant dem, liksom. Noe annet hadde jo bare vært trist.

[Katta]

Jo, men det er ikke veldig langt utenfor boksen å føle seg som en del av det opplevde problemet når man er en del av det miljøet som beskrives i mindre fordelaktige ordelag?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jo, men det er ikke veldig langt utenfor boksen å føle seg som en del av det opplevde problemet når man er en del av det miljøet som beskrives i mindre fordelaktige ordelag?

Jeg tenker at folk er såpass forskjellige at de trives med forskjellige ting. For eksempel er agenten og jeg forskjellige når det gjelder mange ting - hva vi liker å spise, hva vi liker å lese, hva vi vil jobbe med, hvilken musikk og hvilke filmer vi liker, sikkert mye annet - at ingen av oss umiddelbart kan overføre det på seg selv hvis den andre uttaler seg om noe hun liker eller misliker. Jeg synes ikke det er noe overraskende om vi også er forskjellige når det gjelder hva slags nabolag eller nærmiljø vi trives i.

Og dessuten tenker jeg at selv om Candy (eller Maverick, eller andre) har hatt kjipe opplevelser med folk og miljøer rundt seg, så er det jo ingen grunn til å tro at det er snakk om akkurat de samme folkene som agenten (eller andre) kjenner, langt mindre at hun var en del av problemet. Litt som at noen kan ha mistrivdes voldsomt på skolen, blitt mobbet eller utestengt og hatt et problematisk klassemiljø selv om de fleste i parallellklassen hadde det kjempefint. Jeg ville også syntes det var merkelig om noen tok det personlig å høre at en annen person hadde dårlige erfaringer med skolen sin og til slutt valgte å bytte skole, bare fordi de selv trivdes på den samme skolen. (For ikke å snakke om dersom de trivdes på en helt annen skole!)

Jeg tar det ellers slett ikke personlig om noen sier at de mistrives i byen fordi det er så upersonlig og ustabilt der. Jeg synes også det er ganske upersonlig her (og kjenner fint få naboer, selv etter sytten år), det er klart det er ustabilt sammenlignet med et bygdemiljø der alle har kjent alle i generasjoner, og personlig foretrekker jeg det her, men det er jo tydelig at mange liker seg bedre i et mindre miljø - og hvorfor skulle det plage meg?

[Nip]

Ja, nær der en av oss vokste opp


Vi har kjøpt ett helt rekkehus og bor i hver vår del - mamma og pappa er skilte da jeg var barn, og har nye samboere

[Nextlife]

Jeg har faktisk rømt fra min bygd. Bygdetrollet var ikke veldig snill med Nextlife da hun var 18 år og enslig mor, og det har gitt varige sår.
Uansett hva som skjer i livet mitt er det et sted jeg aldri vil flytte tilbake til.
Jeg håper og tror at dette ikke er et veldig vanlig bygdefenomen, og at det er mange fine, uensartede bygder med fine folk der ute.

[Guava]

Er det ikke relasjoner og mennesker folk gjerne rømmer fra, ikke bygda/byen som sådan?
Veldig få av dem som flytter fra bygd til by ender opp som fullstendig isolerte byboere og bynabolag er ikke så anonyme over alt som jeg har inntrykk av at enkelte hevder. Bygdeflyktninger kan i en setning snakke om det anonyme og i neste bli irritert hvis bygdefolk hevder at man ikke tar vare på hverandre i bynabolag.
Jeg har bodd i narvestad-blokk i en relativt stor by og jeg tror ikke det er veldig uvanlig at nabolag slike steder heller ikke funker så veldig godt. Skulle man flykte derfra (noe vi ikke hadde behov for) kunne man flykte til en annen bydel. Flykter man bygda si må man gjerne flykte geografisk litt lengre, men mennesker er merkelig like om de bor i bygd eller by er min erfaring.
Så er det også noe med barne og ungdomstida og hvordan årene der har satt spor. For min del er det først nå jeg begynner å tenke tanken på at det kan gå an å bo i byen jeg kommer fra. Byen har endret seg mye, men det har også livet mitt.

[Katta]

Næsj, hvis noen bytter skole fordi de føler seg utestengt og dårlig behandlet og får det helt strålende på den nye skolen burde kanskje de som var igjen på skolen føle at de var en del av problemet. Men ja, jeg ser hvor du vil hen. Det har vel noe med måten ting blir beskrevet på å gjøre også. "Jeg trivdes ikke/passet ikke inn og rømte" = helt uproblematisk. Generaliseringer rundt hvordan bygder fungerer i relativt negative ordelag er ikke fullt så enkelt å forholde seg til.

Jeg har også flyttet fra bygda jeg vokste opp i og kunne ikke tenke meg å flytte tilbake. Dvs nå har jeg fått avstand nok til at jeg kunne bodd der, stedet har endret seg ganske mye og jeg er blitt voksen nok og trygg nok til at jeg kan komme tilbake som meg selv og ikke som datter av mine foreldre i samme grad. Hvis jeg vil.

[ingling]

Vi bor en time unna svigermor, men de andre foreldrene våre bor på vestlandet. Vi kunne fint ha bodd der mine bor, not so much der svigerfar bor, tenker jeg. Det har vel mest med hva vi har blitt vant til og trives med etter mange år i / i nærheten av Oslo. For min del var det bortimot skrekken å tenke på å flytte tilbake til der jeg er fra da jeg var 19, men nå kunne jeg godt ha gjort det. Det er imidlertid ikke så aktuelt, siden vi er godt etablerte på alle vis her vi bor.

[Appelsin]

Vi bor langt unna alle, bosatte oss i byen hvor vi studerte og møtt hverandre. Jeg kunne nok ha tenkt meg å flytte hjem på tross av en nokså trist oppvekst, av hensyn til foreldrene mine, å kunne leve mer landlig og å tilby barna mer besteforeldrekontakt. Men nå er det toget gått av ulike grunner og vi har det fint her.

[Zulu]

Vi er begge vokst opp i Oslo og har nå flyttet litt utenfor byen. Nærme nok til at bygdedyret er et ukjent fenomen (for meg i hvert fall) og vi kan bruke byens fasiliteter en hverdagsettermiddag, men langt nok unna til at landsbyen vår er en fredelig oase, hvor det bor en deilig blanding av engasjerte, kreative folk som får til.

Foreldrene mine har blitt så begeistret at de skal flytte ut hit. Så da blir svaret på spørsmålet i overskriften ja.

Det skulle likevel ikke forundre meg om vi fyker inn til byen igjen når barna våre er ungdommer, hvis vi alle sammen har lyst til det da. Oslo er byen vår.

[krystallklart]

Vi bor 8 meter fra mine foreldre.

[Robyn]

Jeg bor i nærheten av der jeg vokste opp, en 3-4 km unna. Pappa bosatte seg enda litt nærmere meg når mamma døde, han bor nå 5 min unna med bil.

Mannen er nordfra, men mine svigerforeldre flyttet nedover når svigerfar ble pensjonist. De bor 20 min unna med bil.

Vi bor ikke så langt unna Oslo (20 min med bil til Oslo sentrum) i en befolkningstett kommune. Jeg vokste opp i nabokommunen.

[Nasse]

Hverken jeg eller mannen min bor nærme foreldrene/svigerforeldrene våre. Vi bor ca midt i mellom. Vi begge har altså flyttet ut av vår barndomsby/-sted.