Stigmatisering av overvektige

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men hvis valget var veldig overvektig eller veldig undervektig, hadde vel de fleste valgt veldig undervektig, tror dere ikke det?

Jeg som flere her ville heller valgt overvektig. Som veldig undervektig er man nærmere graven enn en veldig overvektig.

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Jeg er smellfeit og har ingen som helst problemer med å skjønne at det kan være grusomt å slite med kropp og selvbilde som undervektig. Og selv om jeg noen ganger synes det må være deilig å slippe å ha sånn fokus på mat så skjønner jeg at manglende interesse også er et problem.

Jeg tror virkelig ikke at de fleste undervektige sliter med manglende interesse for mat altså. Å streve og streve etter å finne noe som gjør at en ligger på seg, som gjør at man kan yte bedre, som gjør at man ser friskere ut, at man får formene en ønsker seg osv. kan bli ganske altoppslukende og frustrerende (og det er jammen også veldig frustrerende å slite med å få i seg mat også, sitte å presse i seg mat fordi en vet en må, selv om en brekker seg).

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men sånn rent praktisk, så møter jo undervektige færre hindringer. De må ikke gå fra kafeer fordi stolene er for trange, de slipper å lure på om setebeltet på flyet er langt nok, osv. Mulig jeg er naiv, men jeg kan ikke komme på en eneste PRAKTISK ulempe med å være undervektig. Ikke det med å ikke finne klær heller. De fleste klesbutikker har jo minstestørrelser som er svært små.

Korriger meg gjerne om jeg tar feil her.

Jeg er litt usikker på hva du ønsker å si her? At praktiske ulemper er det eneste som teller? Jeg har ingen problemer med å se at det må føles veldig ille å ikke passe i stolseter og alle de hindrene overvektige kan møte. Men selv om det er tøffe ting, så er det vel ikke så vanskelig å sette seg inn i det at det kan være veldig tøft å være gjenstand til negativ oppmerksomhet enten det skyldes at man ser ut som et skjelett, eller det skyldes at man er overvektig, at det er kjedelig å ikke kunne finne klær som passer kroppen ens enten man blir videresendt til en stomotebutikk eller en barnebutikk (som forøvrig heller ikke alltid passer hverken stilmessig eller passformmessig, for kroppen endrer seg jo faktisk når en får barn selv om en er undervektig), at det er kjedelig at folk følger med på og kommenterer det en spiser, enten det er fordi man er overvektig eller undervektig osv.
Det sies at man ikke får jobber fordi man er overvektig, men jobben er ikke så bankers selv om en er undervektig heller, når sjefen sitter og lurer på om vedkommende er i stand til å sitte oppreist gjennom en hel arbeidsdag, eller kunne yte det en skal.

Å være undervektig innebærer veldig ofte at man er syk, at man enten har et forstyrret forhold til mat, eller har en eller annen fysisk tilstand som gjør at kroppen ikke tar i mot/tar opp den næringen en trenger.

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Jeg klarer ikke helt å se problemene med den listen, og hvordan det å måtte putte noe under rompa for å sitte behagelig kan samenlignes med å ikke få plass i stolen.
Overvektige kan godt få tresmak i baken de også..... men en pute er letteere å ha med seg en en stol en får plass i. Jeg har polstret stolen med yttertøy selv jeg. Eller at en må stramme beltet på flysetet mye kan samenlignes med å måtte be om forlenger. (noe jeg heldigvis har sluppet.

At en ikke har noe å tære på er vel helt riktig det, men det har vel ikke så mye å gjøre med stigma ute i samfunnet.

Det kalles ikke tresmak i baken når en undervektig får vondt og blir sliten av å sitte på harde stoler i mer enn ett minutt.

Men når det er sagt, så tror jeg mange ting blir blandet her i denne diskusjonen, og at det ikke nytter å skille ut en faktor, for alt henger sammen, og begge sider er ikke direkte sammenlignbare, så derfor må totalbildet ses på.

Og når det gjelder stigma i samfunnet, så vil jeg kommentere det, med å begynne med å svare på dette sitatet:

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Kie sier mye bra. Vi overvektige har SKYLD i så mye.

Og vi undervektige er de slemme skyldige til at alle andre har lavt selvbilde og ikke føler seg god nok, og burde egentlig gjemme kroppene våre og holde oss unna sosiale settinger slik at ingen blir ukomfortabel.

Overvektige har nok mer stigma i samfunnet, og får en helt annen type oppmerksomhet i media. Men det betyr ikke at det at det er annerledes fører til at det er bedre eller verre, eller at det oppleves som bedre eller verre (sett i lyset overvektig vs undervektig).

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg er kraftig overvektig, og bruker ikke ordet "feit". Verken om meg selv eller andre. For meg er det en nedlatende ord. Jeg reagerer sterkt på at mediene har begynt å bruke det hele tiden. For ingen skal komme her og fortelle meg at "feit" er et nøytralt ord.

Jeg er helt enig med deg, feit ER et nedlatende ord. Nettopp derfor blir det så trist når kraftig overvektige bruker det om seg selv, synes jeg. Gjør ikke akkurat noe positivt med hverken eget eller andres selvbilde.

[Filifjonka]

Veldig bra innlegg, DM. Jeg har vært veldig undervektig, så jeg kjenner meg igjen i det med å få vondt av å sitte på harde stoler, fryse lett, ha nedsatt immunforsvar, stadige kommentarer fra folk som syns det er helt greit å kommentere utstikkende knokler og at menn liker litt å ta i. Jadda. Jeg har aldri vært overvektig, så jeg vet ikke hvordan det er, og syns det er vanskelig å si hva som er "verst". Kan egentlig ikke se det store poenget i den problemstillingen heller. Det blir litt sånn "hva ville du helst vært, blind eller døv?"

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Det blir litt sånn "hva ville du helst vært, blind eller døv?"

Døv. Helt klart. Det ville vært kjipt å måtte klare seg uten musikk, men forumaktiviteten kunne blitt opprettholdt på akkurat samme nivå som nå.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Døv. Helt klart. Det ville vært kjipt å måtte klare seg uten musikk, men forumaktiviteten kunne blitt opprettholdt på akkurat samme nivå som nå.

:dulter:

Men om jeg måtte ha valgt hva jeg skulle vært født som, så hadde det vært blind, de har lettere for å være med sosialt, tror jeg. Så i puberteten hadde jeg villet skifte fra blind til døv.

(Var dette en tongue-in-cheek? Ikke helt klart for meg hva som ligger innenfor det begrepet.)

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Døv. Helt klart. Det ville vært kjipt å måtte klare seg uten musikk, men forumaktiviteten kunne blitt opprettholdt på akkurat samme nivå som nå.

Samme her. Å være blind må være helt grusomt. Svigermor er døv, så jeg er inne i det miljøet litt. Nei, jeg ville absolutt vært døv om jeg måtte velge. :avsporer helt:

[safran]

Døv. Uten tvil.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men om jeg måtte ha valgt hva jeg skulle vært født som, så hadde det vært blind, de har lettere for å være med sosialt, tror jeg. Så i puberteten hadde jeg villet skifte fra blind til døv.

Jepp, det tror jeg også jeg ville valgt. (Hvor melder man seg på igjen?)

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

(Var dette en tongue-in-cheek? Ikke helt klart for meg hva som ligger innenfor det begrepet.)

Jeg tror du trygt kan gå ut fra at det meste jeg skriver ligger innenfor. Det er i alle fall bedre å anta at for mye gjør det enn at for lite gjør det.

[Aminta]

Veldig bra innlegg, DM, fikk ikke prikket deg.

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jepp, det tror jeg også jeg ville valgt. (Hvor melder man seg på igjen?)

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Døv. Uten tvil.

Jeg tenker det samme, men mange som både er blinde og døve sier at de savner hørselen mer enn synet. Jeg tenker at det må være mye veree å ikke kunne se, men jeg har (heldigvis) ikke forutsetninger for å forstå problemet.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jepp, det tror jeg også jeg ville valgt. (Hvor melder man seg på igjen?)

Hvis man vil bli døv må man gå på døveskolen, daaah.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Kristin, her.

Jeg tenker det samme, men mange som både er blinde og døve sier at de savner hørselen mer enn synet. Jeg tenker at det må være mye veree å ikke kunne se, men jeg har (heldigvis) ikke forutsetninger for å forstå problemet.

Jeg har vokst opp med en døv i nærmeste familie, så jeg kjenner litt til det.

[Line*]

Kjempebra innlegg, DM. Prikk fikk du tidligere i tråden.
Jeg føler meg egentlig oversett i denne tråden.
Det er nok fordi jeg er tynn. De ser meg nok ikke.

[Mams]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg har ikke innsikt nok til å forstå hvordan det er å være ufrivillig undervektig.

Dette synes jeg er en setning det er verdt å merke seg.
Man ser alt fra sitt synspunkt og har ofte ikke innsikt nok til å innse hvordan det er for andre i en totalt annen situasjon.
Jeg har vært veldig tynn (det har blitt endel kilo siden) og jeg har ikke mulighet til å innse hvordan det er å være syklig overvektig.
Har fått noen kilo ekstra og får høre kommentarer om det, men det er av nærmeste familie og aldri av fremmede.

Ting er gjerne ikke slik man tror det kan være for andre, hvordan det er for andre kan man ikke uttale seg bomastisk om før man har vært i en tilsvarende situasjon.

Igjen så synes jeg det rett og slett blir helt håpløst å sammenligne for tykke og for tynne mennesker, å sette de to situasjonene opp mot hverandre i en lidelseskamp.

[Hulda]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Det tviler jeg ikke på. Og den personlige belastningen er sikkert like tung. Men jeg tror helt oppriktig at årsakene til at det tiskes og hviskes om en undervektig jente kan være atskillig mer sammensatte enn hvis det tiskes og hviskes om en overvektig jente. Det kan tiskes om den undervektige ut fra fasinasjon, (ubevisst) misunnelse, forundring eller vemmelse og avsky. De to første elementene her vil IKKE være til stede når det tiskes og hviskes om en overvektig person. Da tar jeg for gitt at reaksjonen er udelt negativ.

For ikke å glemme hånlig latter..det er ofte at de overvektige får høre.

[Harriet Vane]

I likhet med esme har jeg vært undervektig og overvektig og forstår alle sammen, kumbayah.
Da jeg var undervektig var det mange som ikke tok fem flate øre for så si at jeg var beinete og styggtynn. Men veldig mange syntes også at jeg var riktig fin, som feks min gale mormor som utelukkende klyper meg i siden og sier jeg har det veeeldig bra dersom jeg litt tykkere enn mager. Jeg var like tynn som modeller, og alle vet jo hvor sunne og fine de ser ut. men når man som en kvinne av i dag har sett nok bilder fra katalogene og catwalkene, så er jo undervektig en slags normal.

Som overvektig ble jeg behandlet som dritt, som om jeg var lat og dum. det var vanskelig å finne fine klær og ikke lett å føle seg vel.

Det aller beste er å være passe. Og gravid.

Med den mormoren så er det vel ingen som blir overrasket over at jeg har en mor med spiseforstyrrelser, overspising og ikke-spising avveksler hverandre. Selv lar jeg være å spise når jeg ikke har det bra og føler manglende kontroll. Det er umulig å ikke la seg påvirke noe av å vokse opp med en spiseforstyrret mor som virkelig HATER kroppen sin. Den selvforakten har vært mye verre å leve med enn hennes ekstra klo.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

De fleste klesbutikker har jo minstestørrelser som er svært små.

Korriger meg gjerne om jeg tar feil her.

De fleste klesbutikker jeg kunne tenke meg å handle klær i, har klær i str. 36–44, med andre ord kun til folk som er normalvektige. Problemet oppstår vel for de tynne akkurat som for de tykke, når man faller utenfor denne kategorien. Jeg kan ikke skjønne at det skal være et mindre problem å ikke finne klær i str. 32–34 enn å ikke finne klær i størrelse 46–48. Faktisk så innbiller jeg meg at det med klær er lettere for overvektige, for det finnes tross alt kleskjeder som spesialiserer seg på store størrelser. Jeg tror ikke jeg har hørt om tilsvarende for små, (men hva vet jeg, jeg har aldri hatt bruk for små klær siden jeg fant dem i barneavdelingen).

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men hvis valget var veldig overvektig eller veldig undervektig, hadde vel de fleste valgt veldig undervektig, tror dere ikke det?

Jeg er veldig overvektig, og jeg ville definitivt mye heller veie det jeg veier i dag enn å være tilsvarende mange kg undervektig. (Jeg sjekket normalvektområdet for min høyde (BMI), tok utgangspunkt i laveste normalvekt og trakk fra like mange kg som jeg i dag er overvektig. Jeg kom til 38 kg.)

Jeg vet ikke om det egentlig går an å regne slik, men ikke planer om jeg kunne tenke meg å veie under 40 kg! Jeg er temmelig sikker på at jeg ville vært alvorlig usunn da.

[kie]

En av de verste tilfellene av "diskriminering" jeg har vært utsatt for som overvektig er forresten den som kunne ha fått alvorlige konsekvenser.

Jeg hadde en brokk over navlen. Den var veldig vond og jeg hadde etterhvert store problemer etter måltider, med å gå på toalettet og med å bevege meg. Kirurgen som vurderte meg først mente at det hastet å gjøre noe med dette (han skrev også dette og anbefalte operasjon innen en uke) og skrev også i journalen at jeg er overvektig. Kirurgen som skulle operere meg avviste meg uten noen konsultasjon og kun med begrunnelsen om at jeg var overvektig.

Jeg klaget og ble i neste gang henvist til et annet sykehus, der både operasjon, bedøvelse og tiden etterpå gikk strålende. Men legen som var med og opererte kunne fortelle at brokken satt bom fast, som en liten grapefrukt på utsiden av et hull på størrelse med en femmer. De hadde måttet snitte opp på begge sider av åpningen for å få dyttet brokket inn igjen. Ifølge denne legen kunne det å ha gått mer med dette ha blitt riktig ille og faren for nekrose hadde så absolutt vært tilstede dersom jeg ikke hadde blitt operert der og da. I tillegg skjønte de godt hvorfor dette hadde vært både vondt og hemmende.

Senere var jeg altså i praksis på avdelingen der kirurgen som hadde avvist meg jobbet og fikk være vitne til hans holdninger til overvektige. Den var ikke særlig ok, for å si det mildt.

[kie]

Meg, meg, meg!