Fra tynn/slank til overvektig

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg reagerte på utsagnet om at alle som er i 42 er overvektige. Ikke at noen som er i 42 er det, men at alle i 42 er overvektige.

Er det noen som har skrevet det altså?
(Har ikke finlest).

Jeg har ei venninne som er ganske så petit. Hun er lita og sped, og jeg er ganske sikker på at hun ville vært ganske så overvektig om hun var 42-44. Mens jeg omtales som slank i samme str.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg kjenner at jeg nærmest ikke orker delta i tråden nettopp fordi jeg ikke har et sykelig forhold til mat, og mener at 42-44 ikke bør være gjennomsnittsstørrelse i Norge.

Jeg henger meg på denne.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg henger meg på denne.

Siden denne tråden handlet om ekstrem overvekt, så er kanskje denne bedre egnet:
http://www.foreldreportalen.no/forum...98#post2434498

[tink]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Siden denne tråden handlet om ekstrem overvekt, så er kanskje denne bedre egnet:
http://www.foreldreportalen.no/forum...98#post2434498

Men 5-10 kg for mye ligger jo et sted på veien. Handler det ikke litt om at mange av oss bør kunne stoppe der? Og hvorfor det ikke gjør det?

Dette er forferdelig vanskelig å snakke/skrive om fordi det er så mange såre tær med dårlige erfaringer. Jeg har lært ufattelig mye av det som har blitt skrevet av folk med erfaring her inne, men utlært blir man jo aldri.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Jeg føler at jeg sitter på ganske unik kunnskap jeg, for jeg har opplevd begge. Jeg har vært i kategorien sykelig overvektig, hatt problemer med å komme meg ned i flyseter og opplevd at str. 56 er for smått. Men så ble jeg operert, og jeg fikk oppleve det magiske ved å være i str. 42 og kunne kjøpe omtrent det jeg ville av klær. Kan du forestille deg angsten jeg føler nå? Nå når jeg merker at str. 42 er i ferd med å bli 44, at vekta sniker seg sakte, men sikkert oppover? Kan du forestille deg livet med vissheten om at det som gjorde at jeg la på meg 60 kg på noen få år fortsatt ligger i hodet mitt? At jeg fortsatt bruker de samme mekanismene jeg gjorde før, bare i litt mindre grad?

Jeg er kommet i kategorien "du må ta deg sammen", men jeg har prøvd å ta meg sammen i så mange år at jeg ikke helt vet hvordan det er lenger. Og det skremmer meg. Jeg er fortsatt sykelig overvektig inni hodet mitt, og det kommer nok ikke til å gå over.

Nå spør jeg fordi jeg lurer - men kommer man noen gang i kategorien "ta seg sammen" når man har hatt sykelig overvekt? Altså hjelper slankeoperasjon på den bakenforliggende årsaken til at man blir sykelig overvektig? Det blir jo litt som å tenke at alkoholikere etter noen år skal kunne begynne å drikke "bare litt" igjen?

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Jeg kan spise ganske mye mat nå ja, og tåler mer og mer av sukker uten å få problemer. Og derfor spiser jeg også. Ikke spør hvorfor jeg spiser.

Jeg skal ikke spørre hvorfor du spiser. Men jeg synes det du skriver nå er selve essensen i det at det er snakk om snørr og bart her. Nemlig det at sykelig overvekt skyldes misbruk av mat, og at det å bli slank i seg selv ikke nødvendigvis løser problemene som gjorde at man la på seg i utgangspunktet? Altså, slankeoperasjonen løser vektproblemet - man går ned i vekt - men selve "avhengigheten" til mat vil vel nødvendigvis fremdeles være der, om en ikke får behandling for den biten også? Jeg vet ikke helt om du forstår hva jeg spør om her?

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg reagerte på utsagnet om at alle som er i 42 er overvektige. Ikke at noen som er i 42 er det, men at alle i 42 er overvektige. Skal jeg inn i 42 må jeg ha en såpass lav fettprosent at det begynner å bli et problem. For ikke å snakke om at bena mine nok vil se rare ut der nede - tyve centimeter under buksekanten.

Også er jeg lei av at man skal måtte føle seg som et problem etter å ha tatt av seg femti kilo. Fordi jeg fremdeles ikke passer i 42. Eller 38. Jeg er faktisk drittlei av det.

Så drittlei at jeg rødprikket Milfrid bare for å veie opp den grønne hun fikk på forhånd i tilfelle jeg skulle rødprikke henne. Siden vi nå er enige om at den bittelille prikken der er nærmest som et drapsforsøk å regne.

Men altså - tråden handlet om hvorfor man ikke stopper når man passerer størrelse 44 på vei opp og ender i ekstrem overvekt. Det var altså en tråd om ekstrem overvekt - ikke en om fem kilo for mye. Og ekstrem overvekt er det ikke mange som har i størrelse 42 - da skal man jaggu være kortvokst.

Den måtte komme! Men jeg er dypt uenig i kommentaren i den rødprikken, for jeg understreket jo til og med i innlegget mitt at jeg ikke mente at alle skulle opp i en størrelse 42 - at det ble feil iom at verken klesstørrelser eller BMI sier noe om folks fettprosent - som er det jeg synes er problematisk at øker. Så jeg føler liksom at jeg fikk en rødprikk som det er andre her som sikkert fortjente mer.

Men ok, jeg ba jo om den. Jeg er enig i at tråden egentlig handlet om slanke mennesker som blir ekstremt overvektige. Men samtidig er det jo viktig å si at det ikke er alle som blir det. Nettopp fordi det ikke er snakk om "å ta seg sammen, trene mer og spise mindre" for dem som ikke stopper når de passerer 15ish kg for mye.

:springer inn for å se om det stemmer at jeg har fått noen oppveiende grønne av Smilet i det siste:

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Jeg skal ikke spørre hvorfor du spiser. Men jeg synes det du skriver nå er selve essensen i det at det er snakk om snørr og bart her. Nemlig det at sykelig overvekt skyldes misbruk av mat, og at det å bli slank i seg selv ikke nødvendigvis løser problemene som gjorde at man la på seg i utgangspunktet? Altså, slankeoperasjonen løser vektproblemet - man går ned i vekt - men selve "avhengigheten" til mat vil vel nødvendigvis fremdeles være der, om en ikke får behandling for den biten også? Jeg vet ikke helt om du forstår hva jeg spør om her?

Mestringsstrategiene er jo de samme, selv om vekta ikke lenger er som den var. Jeg har vært en selvskader i mange år, med mat som våpen, og nå har våpenet fått en ny dimensjon. Nå vet jeg at jeg blir dårlig hvis jeg spiser feil mat, og da kan jeg finne på å spise feil med det mål for øyet. Da vet jeg at jeg kommer til å ligge på sofaen og vri meg i smerte, og da føler jeg at jeg fortjener det. Forstå meg riktig, før kunne jeg gjøre sånn hver eneste dag, nå er det bare en gang i blant. Men likevel spiser jeg såpass mye at jeg faktisk går opp i vekt. Og det er helt forferdelig.

Rett før jeg skrev det første innlegget skrev veravera akkurat det. Og lurte på hvorfor man ikke skjerpet seg når man passerte str 42.

[ItsOnlyMe]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Rett før jeg skrev det første innlegget skrev veravera akkurat det. Og lurte på hvorfor man ikke skjerpet seg når man passerte str 42.

Nei det gjorde jeg ikke.

[ullmor]

Jeg har ingen problem med å skjønne at varsellampene begynner å blinke for noen når de nærmer seg str 44. For noen er det nemlig slik at etter en viss størrelse, form for kroppen, antall kilo (eller noe annet individuelt) kommer en til det punktet der en mister kontrollen. En vet med seg selv at da er det ren utforbakke. Det er omtrent samme fenomen som når en anorektiker når en viss kilogrense og mister helt kontakt med det sunne og normale og ikke ser sin egen kropp realistisk. Det er ikke uten grunn at noen føler seg tjukkere ved 50 kilo enn ved 80.

Du fikk den røde ene og alene fordi du ba om den, ja.
Det jeg svarte på var det jeg siterte over her. Altså det med at ALLE har kilo for mye i størrelse 42 og burde ta grep der. Ikke til de som mener at DE SELV eller NOEN ikke bør passere størrelse 42.

Enten har samtlige som har kommentert meg løyet til meg eller så lyver de her. For jeg har fått komplimenter fra flere her - og jeg er langt større enn en størrelse 42. Alle veier.

[ullmor]

Jeg fniser av at det går an å forstå ting så generelt. Tviler på at noen i fullt alvor mener at alle er overvektige i størrelse 42.

Ellers Veravera - du har åpenbart ikke noe ønske om å forstå vektproblematikk. Det kommer tydelig frem i denne tråden at du ønsker å fortelle om din holdning til overvektige - ikke forstå problematikken. Det er litt stusselig, men det er jo litt mindre kleint om du som Zoë foreslo bare spytter ut det du har på hjertet da.

Og for å ta fakta: Jada. Man må spise mindre og trene mer. Det er overraskende mange overvektige som er klar over dette. Men det handler ikke om å ta seg sammen. Jeg kunne sikkert ledd meg skakk av deg fordi jeg knuser deg totalt på et par områder og sagt at du kunne tatt deg sammen. Men kanskje kunne du ikke det? Kanskje var det noen problemstillinger som hindret deg? Kanskje du skal ha respekt for at det finnes problemstillinger som du ikke har - men som likefullt er helt reelle for andre?

[ItsOnlyMe]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Ellers Veravera - du har åpenbart ikke noe ønske om å forstå vektproblematikk. Det kommer tydelig frem i denne tråden at du ønsker å fortelle om din holdning til overvektige - ikke forstå problematikken. Det er litt stusselig, men det er jo litt mindre kleint om du som Zoë foreslo bare spytter ut det du har på hjertet da.

Og for å ta fakta: Jada. Man må spise mindre og trene mer. Det er overraskende mange overvektige som er klar over dette. Men det handler ikke om å ta seg sammen. Jeg kunne sikkert ledd meg skakk av deg fordi jeg knuser deg totalt på et par områder og sagt at du kunne tatt deg sammen. Men kanskje kunne du ikke det? Kanskje var det noen problemstillinger som hindret deg? Kanskje du skal ha respekt for at det finnes problemstillinger som du ikke har - men som likefullt er helt reelle for andre?

Så flott at noen av dere lynsjer meg fordi at jeg undrer.. Takker for det. Fint. En erfaring rikere.

[Salt]

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Personer som har vert tynne/slanke/normalvektige og begynner å legge på seg....og etter noen år er enkelte blitt ekstremt overvektige?? Hvordan kan det gå så langt, før man begynner å "ta tak i problemet"?

Dette har jeg tenkt mye på i dag. For min egen del kan jeg ikke helt se når det "glapp". Jeg husker bare at jeg ikke reflekterte noe særlig over vekta, for "plutselig" å innse at jeg hadde ganske mange kilo å gå ned.

Det er jo ikke slik at man er normalvektig den ene dagen og ekstremt overvektig den neste, ei heller er det gjort over natta å gå andre veien. Det er nok en ganske lang og personlig historie bak de flestes vektkamp. Og jeg har ennå tilgode å møte noen overvektige som ikke har brukt ganske mye tid til å sloss med vekta.

Jeg tenker at mange av oss har en eller annen ting som vi vet vi burde forandre på, men ikke greier å ta tak i. Har du en slik "uvane" som du er fullt bevisst, har forsøkt å endre på hundrevis av ganger, men plutselig sitter du der igjen uten at du skjønte når det skjedd - så vet du hva de med vektproblemer sliter med. Det kan være røyking eller andre åpenbare missbruk. Men det kan også være at man alltid ender opp med skippertak hjemme eller på jobb, at man aldri greier å komme tidsnok til en avtale, at man ikke greier å styre tempramentet sitt eller lignende. Jeg vil påstå at det er de samme greiene.

Men en god ting er at jeg kan lese denne tråden uten å føle meg støtt eller tråkka på. Det sier litt.

[Dixie Diner]

Jeg skjønner det. Og ja, jeg har vært en av de mest heldige etter denne operasjonen, det skjønner jeg også. Har gått ned mye mer enn jeg skulle av en eller annen grunn og er ifølge BMI på grensen til undervektig nå (selv om jeg ikke ser sykelig tynn ut altså). Og jeg spiser for harde livet, så jeg skjønner det ikke, men skal ikke klage. Et par venner har samme resultat, så jeg er ikke alene om det, men jeg vet at ikke en slik operasjon er ideelt for alle. For meg var det valget mellom operasjon eller dødsfall i ung alder, så valget var uhyre enkelt for meg, men folk må selvsagt vurdere for og imot før de tar et slikt valg. Det tok meg noen år før jeg turte å ta det skrittet.

[Jessica]

Det er mange grunner til at mennesker blir overvektige. Dette er det forsket masse på. Det er ikke bare snakk om å spise riktig mat og trene. Det er vaner og handlinger som også skal endres. Kanskje er det en hel familie som må endre livet de lever. En må endre seg psykisk og tankemønstre må brytes. Dette krever mye av den det gjelder, og det er også viktig å få støtte av de nærmeste også. I en stresset og krevende hverdag er det lett å skyve det foran seg mens kiloene øker på. Etter et svangerskap føles det vanskelig å ta tak i det osv.

Vi bør alle være ydmyke og ikke dømme de som sliter med sykelig overvekt eller for den del mindre overvekt også. Jeg kjenner ei dame som er svært overvektig. Hun har vært kjempeflink med kost og trent i tillegg. Med en tung kropp er det tungt å trene og utholdenheten er ikke så god. I tillegg har hun, det mange overvektige har, insulinresistens. På grunn av insulinresistrensen har hun slitt veldig med å gå ned i kilo. Etter mange år hvor hun bare gikk ned noen få kilo har hun gitt opp. Hun holder vekte, men orker ikke mer slanking. Hun er også godt voksen. Helt siden hun var i 30- årsalderen har hun gjentatte ganger slanket seg. Igjen og igjen og kiloene har gått ned for så å gå opp.......

Det er en slitsom kamp og det skal en ikke undervurdere.

[Tussa]

No såg eg at der laga ny tråd om dette.

[Kirsebær]

*svarer på HI*

Når du spør hvordan man kan la det gå så langt, hvordan man kan gå fra slank til fet, uten å ta noen grep, så tar du det som en selvfølge at alle er misfornøyde med å gå opp i vekt/bli tykke. Og at alle vil slanke seg.
Noen lever et liv de liker og tar det ikke så tungt ( <---- ) om de er slanke eller store.