Når folk tror de vet alt om deg og din sykmelding

[Cumulus]

Nokon: du kan be om å få kontakt med en jobbkonsulent under tiltaket "arbeid med bistand", dersom du klarer å jobbe mer enn 50%. Da vil disse hjelpe deg i prosessen. Det er en rettighet du har.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Nå skjønte eg ikkje heilt kva du meinte?

Poenget mitt var at viss det stemmer at krava til uførheit er strengare nå enn dei var for nokre år sidan, slik NAV-tilsette og brukarar av systemet gir inntrykk av, vil vel faktorar som arbeidsmarknad spele mindre inn.

Det jeg mente var at før har det ikke vært adgang til å vektlegge geografi, men undersøkelser viser at det likevel blir gjort. Bare tiden vil vise hva som skjer i den tiden vi nå er inne i. Det er vanskelig å endre slik atferd fra en dag til en annen, feks ved å kreve at noen flytter fra bygda de har bodd i i hele sitt liv og inne til storbyen med flere arbeidsmuligheter. Jeg har ikke stor tro på at de geografiske forskjellene vil forsvinne, i all den grad reglene på dette området ikke er endret. Men det hadde jo vært fint om det ble noe utflating.

[nokon]

Då forstår eg kva du meinte. Alle mine tankar er jo bare synsing og føling, basert på laust snakk, men det vil jo vere interessant å sjå om det blir gjort nokre studier på endringane som er gjort og om antal nye uføre vil endre seg. Ryktene som går i varmtvannsbassenget og hos fysioterapeuten, går i alle fall på at det er strengare kontroll. Og det blei sagt noko over i tråden om over 1000 tilfelle av juks som var avslørt i fjor.

Cumulus, takk. Eg ønsker ikkje å gå vidare inn på meg og mitt tilfelle her, eg kjem til å kontakte veilederen min, før eg søker om eit år til. Men mi arbeidsevne (som dessverre er under 50%) er ikkje relevant for denne diskusjonen. Poenget mitt - som det du seier understreker - er at når eg kan motta full lønn frå NAV og SPK i til nå 10 månadar, utan at det blir stild spørsmål ved verken min innsats eller legen si vurdering, er det for lett å motta trygd. Eg generaliserer og antar at eg ikkje er aleine om dette. Men eg sakner litt kontroll, eg sakner at dei som gir meg av fellesskapet sine pengar, sjekker at eg faktisk fortener det. Og sjølv om eg veit at eg ikkje ville fungert i den gamle jobben min, sakner eg at det blir etterprøve. Eg brukte meg sjølv som eksempel. Og når du svarer at eg må ta kontakt med NAV for å få veiledning på ordningar som finst og som eg har rett på, understreker det bare poenget mitt. NAV-systemet og regelverket er eit system basert på tillit til brukarar og legar. Det er eit system basert på at folk er sjuke og helst vil jobbe. Og fleirtalet er sjuke folk som helst vil jobbe, som sjølv melder frå om kva dei kan, når dei blir friske nok og så vidare. Men det er ingen som sjekker dette. Og derfor er det lett for eit fåtal friske folk som ikkje vil jobbe, å slippe unna. For så lenge verken legeerklæringa eller den individuelle oppfølgingsavtalen blir kontrollert, med mindre trygdemottakarane sjølvbtsr kontakt og ber om det, er det heller ikkje tilstrekkeleg godt system for å fange opp dei som ikkje viser seg tilliten verdig.

[Marla Singer]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det har jeg ikke tenkt å si noe om-igjen. : vil ha kvelden fri:

Ja, har du skrevet om det i denne tråden?

[annemede]

En i den ytterste kretsen, som jeg vet om, var uføretrygded, til han fikk tilbud om en direktørstilling, hvor vedkommende begynte i 100% på dagen mer eller mindre. Vedkommende var ikke blitt mirakuløst bedre, men var blitt tilbudt en stilling som fenget.

[Nextlife]

Jeg var sykemeldt i 100 % stilling med beskjed om å skifte yrke. Fikk tilbud om et 4 mnds vikariat et annet sted, samme jobb, og tilrettelagt.
Selvfølgelig tok jeg vikariatet.
Det sier ikke noe om at jeg var en lat faen som gikk hjemme og hevet trygd, men at jeg kunne gjøre denne jobben ettersom den ikke skapte en fare for meg, men ble tilrettelagt slik at jeg kunne ta den.
(det skal sies at dette er lenge sidden, før AAP. På den tiden var man sykemeldt til man gikk over i annet tiltak).
Jeg synes bl. a Pelle og Annemede kommer med enkelstående eksempler her med en litt fordomdfull undertone, men for sikkert 1000 gang, ting er ikke alltid som de ser ut på utsiden, og det fins garantert opplysninger her som dere ikke sitter på.

[Pelle]

Det ble spurt om eksempler, jeg kom med eksempel jeg kjenner til.. Nei, jeg har ikke alle fakta om andres helse men ønsket om å ikke gå ned i lønn har jo blitt drøftet utførlig i mitt nærvær, over et lengre tidsromr. Og jeg har jo relativt god oversikt over aktivitetsnivået siden folk jeg kjenner god er med på alt dette. Og var på besøk på sykehuset etter operasjonen som utløste dette. Jeg forstår utmerket godt at personen ikke kunne fortsette i sin jobb. Men at det heller ikke er mulug å gjøre noe som helst en ørliten prosent synes jeg er både leit for samfunnet og rart. Så får jeg heller fremstå fordomsfull.

[Nextlife]

Jeg tror det er noe med denne eksemplisfiseringen som trigger noe hos meg. Antakeligvis på grunn av at jeg var En Som Ble Snakket om av både arbeidsgiver, kollegaer og omgivelser uten at de satt med opplysninger som var veldig relevante, og heller trodde sitt.
Å bli behandlet slik gjorde i alle fall noe med meg, noe uopprrettelig som gjør at jeg den dag i dag veldig sjelden orker å snakke med andre enn de aller nærmeste om det om gjør at jeg ikke kan funke overalt og alltid.
Det gjør at jeg i diskusjoner som denne ser det gjennom mine øyne, altså den som ble urettmessig mistrodd og synes at det som egentlig er et systemproblem lett havner på et individnivå med eksempler jeg lett relaterer meg til.

Bare sånn i fall dere lurte.

[Pelle]

Skjønner det. Men her ble det jo spurt etter eksempel. Det betyr ikke at det jeg kjenner til er fasiten. De tilfellene jeg har nevt er dog tilfeller jeg kjenner godt til. Ikke vill synsing om en mor i barnehagen, læreren eller andre perifere folk. Hvis folk ønsker å lyve om sin situasjon er det ihvertfall ikke lurt å være ekstremt detaljert og prate mye om seg selv og egen helse. For folk tror på slikt.

[nokon]

Det som er problemet er jo at ein kan ha nedsett funksjonsevne i eit yrke og fungere fint i eit anna, litt avhengig av kva sjukdom ein har (og eg seier bevisst sjukdom, ikkje diagnoser).

[Strå]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Det som er problemet er jo at ein kan ha nedsett funksjonsevne i eit yrke og fungere fint i eit anna, litt avhengig av kva sjukdom ein har (og eg seier bevisst sjukdom, ikkje diagnoser).

Jeg synes ikke det er et problem at man kan funke i et annet yrke, tvert i mot, det gir håp om å komme tilbake i arbeid igjen.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Strå, her.

Jeg synes ikke det er et problem at man kan funke i et annet yrke, tvert i mot, det gir håp om å komme tilbake i arbeid igjen.

Sant nok, dårleg formulering frå mi side. Eg tenkte då på desse eksempla over, om folk som "blir 100% sjukemelde og så går dei rett ut i full jobb i ein meir attraktiv stilling". Eg er sjølv i ein situasjon der eg ikkje fungerer som lærar, fordi eg ofte ikkje klarer å vere på faste stader til fast tid. Derfor har eg 100% AAP. Dersom eg får ein jobb som eg mogleg å tilrettelegge i form av fleksibel arbeidstid og heimekontor, ein jobb eg kan gjere liggjande frå senga med macen i fanget, på dei dårlegaste dagane, kan eg nok komme opp i ein ganske stor prosentstilling, utan at eg har prøvd dette ferdig ut. Og eg trur det er mange slike tilfeller, folk som er sjukemelde frå ein stilling, fordi denne er for belastande på feil måte i ein eller annan retning, men som fungerer godt i ei heilt annan stilling som er meir stillesittande, mindre fysisk krevande, mindre eksponering for uheldige stoffer, meir fleksibel, mindre what not. Og så sitt naboen og Tenker Sitt om denne som går frå 100% sjukemelding til 100% jobb.

[vixen]

Attføring finnes jo nettopp fordi mange kan fungere i jobb, men bare ikke i jobben de har i dag. Problemet er at veldig mange ønsker at NAV skal betale for utdanning og ingen vil gå "ned" i status. Takler man ikke å jobbe som forsker pga stress og psykosomatiske plager så er det uaktuelt å jobbe i butikk. Da mottar mange heller trygd. Samme med folk på dagpenger. Bedre å gå på dagpenger enn å ta en jobb som ikke er relevant for utdanningen. Jeg vet at dette ikke er så lett i praksis fordi mange arbeidsgivere vil heller ikke ha ansatte som de vet kommer til å forsvinne så for de har sjansen. Skam og følelsen av nederlag er enorm for mange om man ikke kan stå i jobben sin og jeg synes at det er trist at det anses som mer lavstatus å jobbe som assistent i bhg enn å motta dagpenger dersom man er litteraturviter f.eks.

Jeg har møtt utrolig mange, både ung og gammel, som er veldig veldig opptatt av hvilken jobb som er bra nok for dem. Alt fra forskere på femti til ungdommer uten vgs som har klare formeninger om status og jobb.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Skam og følelsen av nederlag er enorm for mange om man ikke kan stå i jobben sin og jeg synes at det er trist at det anses som mer lavstatus å jobbe som assistent i bhg enn å motta dagpenger dersom man er litteraturviter f.eks.

Mye av poenget med dagpenger er jo å ha råd til å gå arbeidsledig mens man søker nye jobber. Hvis jeg mistet jobben jeg har i dag, ville jeg med all mulig sansynlighet få en ny, relevant jobb innen et år. Selvsagt tar jeg ikke da en hvilken som helst jobb som faller i min vei da: jeg venter på en jobb jeg vet jeg kan gjøre bra og gjøre nytte for meg i. Ikke nødvendigvis drømmejobben, men ikke hva som helst heller.

Jeg synes det er tull å hevde at fullt arbeidsføre, dyktige mennesker, som med høy grad av sannsynlighet vil få en relevant jobb i overskuelig fremtid, skal ta en assistentjobb i en barnehage, for å bruke ditt eget eksempel. Fordi med en gang man tar en annen jobb, begrenser man muligheten for å få en relevant jobb markant, siden det tar tid og ressurser å finne en relevant jobb.

Jeg synes det blir veldig merkelig å sette likhetstegn mellom uføre og midlertidig arbeidsledige på dagpenger. Det er opplagt til samfunnets og individets beste at folk bruker restarbeidsevnen sin på en arbeidsoppgave og en arbeidsplass de behersker, men det er jammen ikke spesielt gunstig verken for samfunnet eller individet hvis en forsker mellom to oppdrag skal passe barn i barnehage fremfor å jobbe for å finne nye prosjekter og forskningsmidler.

Og jeg tror det er all mulig grunn til å skille mellom midlertidig arbeidsløshet (har mistet jobben, men kommer ganske sikkert til å finne en ny snart) og langtids arbeidsløshet (har mistet jobben, vært arbeidsledig lenge og har dårlige utsikter til å finne en ny) her.

[vixen]

Både enig og uenig. Det har med tidsaspektet å gjøre. I periode helt klart ok, men man kan fint søke jobber mens man jobber. Jeg mener at to år på dagpenger er for lenge når man faktisk kan jobbe (selv om jobben man da får ikke er relevant).

Jeg vet at dagpenger ikke kan sammenlignes med sykepenger, men min erfaring er at med langtidsledige så kan mange av mekanismene sammenlignes i praksis.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Både enig og uenig. Det har med tidsaspektet å gjøre. I periode helt klart ok, men man kan fint søke jobber mens man jobber. Jeg mener at to år på dagpenger er for lenge når man faktisk kan jobbe (selv om jobben man da får ikke er relevant).

Jeg trodde ikke man fikk dagpenger lenger enn et år?

Og jeg er for øvrig helt enig med deg: har man ikke fått en relevant jobb etter to år, så bør man selvsagt (for lenge siden) takke ja til hva som helst som gir inntekt, men da er man for lengst over i langtids arbeidsledighet etter mitt syn. Jeg snakker mer om hva som er greit det første halvåret eller året.

[annemede]

Man får dagpenger i 104 uker.

[rine]

Jeg er enig i at det er forskjell på folk som har reelle muligheter til å finne seg en jobb selv hvis de bare får litt tid på seg og folk som har små muligheter, og at det ikke nødvendigvis er lurt at første gruppe tvinges til å ta første og beste jobb på Rema. Jeg synes likevel et år er fryktelig lenge for et friskt og raskt menneske å gå på dagpenger, og tenker at man, dersom man ikke har funnet noe i løpet av seks måneder- max. ikke burde hatt rett på mer dagpenger, men da altså fortsette å søke jobb på egen hånd mens man f.eks. jobbet på Rema eller i barnehage.

[GydaG]

Det er noe jeg ikke har skjønt, og det er hvordan det kan "lønne seg" å heller være ufør enn å ta en annen jobb dersom man har helse til det?
Men ved ufør får man kanskje uansett ca 60% av tidligere lønn, ikke begrenset oppad til 6G?
Selv ble jeg sjuk på et innmari teit og feil tidspunkt og hadde et dårlig utgangspunkt uten ekstra forsikring eller jobb i staten, så jeg blir helt uvel av å tenke på hvor lite penger jeg liksom skal leve av om jeg hadde vært alene. Det hadde rett og slett ikke vært mulig.
Så derfor blir jeg alltid litt forundret over påstanden om at det finnes folk som er uføre fordi det ikke lønner seg å jobbe med noe annet.

[rine]

Nå er det jo en del jobber som bare er marginalt bedre betalt enn uføretrygd, og hvis man i tillegg synes de aktuelle jobbene er kjedelige, tunge eller under den standarden man har satt i sitt eget hode, er det ikke sikkert veien er så lang til en eller annen form for NAV-støndad, tenker jeg.
Hvis jeg bare kunne få lærerjobber, men hatet både læreryrket og elever over alt på jorden, og det eneste som skilte utbetalingen fra lærerjobben og utbetalingen fra NAV var noen tusenlapper, skal jeg ikke skryte på meg at jeg nødvendigvis ville valgt det moralsk riktige alternativet...