Fraråder folk å ha felles økonomi

[Anne C]

Jeg skriver sjeldent noe som er så hemmelig at jeg "dør" hvis noen ser det. Men jeg synes likevel det er greit at jeg kan stole på at ikke hele familien til venninnene mine leser alt jeg skriver. Og det samme fra min side selvfølgelig.

[LaBanga]

Man kan selvsagt aldri forsikre seg om at det man verken skriver i elektronisk post, eller skriver for hånd i et brev man sender i lukket post ikke kan leses av andre. Men det jeg synes det er merkelig å ikke skulle kunne stole på at når jeg sender en melding til en venninne, så er det ikke nødvendigvis henne som leser den.

Jeg hadde en venninne som hadde en sykelig sjalu kjæreste, og hun slet med at han ikke skjønte at han ikke skulle snoke i hennes Facebook-meldinger. Han var selvsagt ute etter samtaler med mannlige venner. Men jeg synes det var ubehagelig å vite at han også kunne lese mine meldinger, både de jeg sendte nå, og bakover. Det var jo ikke akkurat statshemmeligheter vi delte, men tanken på at han kunne lese dem var ikke noe behagelig.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av LaBanga, her.

Man kan selvsagt aldri forsikre seg om at det man verken skriver i elektronisk post, eller skriver for hånd i et brev man sender i lukket post ikke kan leses av andre. Men det jeg synes det er merkelig å ikke skulle kunne stole på at når jeg sender en melding til en venninne, så er det ikke nødvendigvis henne som leser den.

Jeg syns det er merkelig å ta utgangspunkt i at delt passord=delt innhold. Mine venninners skriftlige betroelser er like trygge om mannen min har tilgang til telefonen min eller ikke. Og hadde han ønsket å lese min private korrespondanse, så hadde i alle fall ikke koden på mobiltelefonen min hindret ham. Jeg aner ikke hvor lang tid han ville brukt på å skaffe seg urettmessig tilgang til ting som ligger på min mobil, men det ville overraske meg om det tok mer enn et døgn. Den eneste grunnen til at korrespondansen min er trygg for mannen min, er at han ikke ville drømme om å lese den. Tekniske sperrer hadde aldri kunnet holde ham unna.

[Pebbles]

Man kan jo aldri føle seg helt sikker på at andre enn mottaker leser - men det er nå i alle tilfeller ordentlig fint når folk utviser hensyn og respekt nok til ikke å gjøre det. Det er hele poenget mitt.

[Lenam]

Dette hadde sporet litt av da. Men vi har felles økonomi og felles lån. Vi har separate lønningskontoer, men med tilgang til hverandres vi netbanken. Vi har separate fond. Vi har aldri kranglet noe særlig over økonomi. Har aldri stusset noe over hverandres forbruk.

Det har selvsagt masse å si at vi har en god, stabil økonomi. Om man har en trang økonomi hadde det nok føltes verre om partneren var en større "sløser" en man selv er.

Vi har selvsagt egne passord osv på mail, telefoner og pc. Det er mest for at mine barn ikke skal kunne lese ting som ikke er for deres øyner, men for meg er det helt naturlig.

[nokon]

Eg synest og heile passorddiskusjonen blir absurd og minner meir om mistillit til folk enn om noko anna. Eg kan låse opp telefonen til mannen min og eg kan nettbankpassordet hans slik at eg kan bruke hans kort til å betale med. Men eg bruker ikkje telefonen hans til anna enn å (ein sjeldan gong) ringe min eigen for å finne ut kor eg har gjort av han, eller her om dagen, ringe legevakta med då eg ikkje fann min. Og det synest eg faktisk er ein fin ting.

Å lese hans mail, sms og liknande ville vore eit stort tillitsbrot og eg veit at vi tenker rimeleg likt om dette. Men det er praktisk at eg kan komme inn på hans pc og at han kan komme inn på min mac, i ein del tilfelle. Og skriftleg kommunikasjon kan alltid komme på avveie. Det er det avsendaren sitt ansvar å vere obs på.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg synest og heile passorddiskusjonen blir absurd og minner meir om mistillit til folk enn om noko anna. Eg kan låse opp telefonen til mannen min og eg kan nettbankpassordet hans slik at eg kan bruke hans kort til å betale med. Men eg bruker ikkje telefonen hans til anna enn å (ein sjeldan gong) ringe min eigen for å finne ut kor eg har gjort av han, eller her om dagen, ringe legevakta med då eg ikkje fann min. Og det synest eg faktisk er ein fin ting.

Å lese hans mail, sms og liknande ville vore eit stort tillitsbrot og eg veit at vi tenker rimeleg likt om dette. Men det er praktisk at eg kan komme inn på hans pc og at han kan komme inn på min mac, i ein del tilfelle. Og skriftleg kommunikasjon kan alltid komme på avveie. Det er det avsendaren sitt ansvar å vere obs på.

Så enig!

Jeg kjenner forresten et ektepar med helt separat økonomi, der mannen måtte be kona om et LÅN til tannlegeregningen sin. Hun sa nei, han måtte låne i banken. Og låner han en femtilapp av henne, må han betale den tilbake snarest. Jeg fatter ikke at noen kan ha det sånn.

[Strå]

Opprinnelig lagt inn av Dixie Diner, her.

Så enig!

Jeg kjenner forresten et ektepar med helt separat økonomi, der mannen måtte be kona om et LÅN til tannlegeregningen sin. Hun sa nei, han måtte låne i banken. Og låner han en femtilapp av henne, må han betale den tilbake snarest. Jeg fatter ikke at noen kan ha det sånn.

Jeg kunne ikke hatt det sånn, hadde neppe kommet til klinestadiet en gang.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Det er nettopp det jeg også tenker. Man kan ikke stole mye på partneren sin hvis man har behov for å vite den andres passord.

Jeg tenker vel heller at man ikke kan stole mye på partneren sin dersom man har behov for å holde låsekode til mobilskjermen hemmelig.

[Myria]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg synest og heile passorddiskusjonen blir absurd og minner meir om mistillit til folk enn om noko anna.

Det er nettopp det jeg også tenker. Man kan ikke stole mye på partneren sin hvis man har behov for å vite den andres passord. Selvsagt, skulle det skje at mannen min har behov for å bruke min telefon/PC så er ikke det et problem (dog har det aldri på våre 16 år sammen oppstått en situasjon hvor vi har hatt behov for å bruke hverandres telefoner, men vi har lånt hverandres PCer ved noen få anledninger), men om han spurte om og forventet å få vite passordene uten noen grunn, bare for å ha en teoretisk mulighet til å bruke dem, så hadde jeg reagert.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Det er nettopp det jeg også tenker. Man kan ikke stole mye på partneren sin hvis man har behov for å vite den andres passord. Selvsagt, skulle det skje at mannen min har behov for å bruke min telefon/PC så er ikke det et problem (dog har det aldri på våre 16 år sammen oppstått en situasjon hvor vi har hatt behov for å bruke hverandres telefoner, men vi har lånt hverandres PCer ved noen få anledninger), men om han spurte om og forventet å få vite passordene uten noen grunn, bare for å ha en teoretisk mulighet til å bruke dem, så hadde jeg reagert.

Då er du sannsynlegvis mykje meir ordentleg enn eg og mannen min, for vi er stadig i situasjonar kor ein av oss er utan mobil, lommebok, nøkler eller bankkort og må bruke den andre sitt. Og når mannen køyrer avgårde med min telefon i bilen og hans ligg igjen på stellebordet, er eg glad for at eg teknisk sett har moglegheit til å ringe noko anna enn nødnummeret den dagen.

Det ville ikkje falt meg inn å brukt mobilen hans til å lese Mail eller sms, likevel.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Då er du sannsynlegvis mykje meir ordentleg enn eg og mannen min, for vi er stadig i situasjonar kor ein av oss er utan mobil, lommebok, nøkler eller bankkort og må bruke den andre sitt. Og når mannen køyrer avgårde med min telefon i bilen og hans ligg igjen på stellebordet, er eg glad for at eg teknisk sett har moglegheit til å ringe noko anna enn nødnummeret den dagen.

Det ville ikkje falt meg inn å brukt mobilen hans til å lese Mail eller sms, likevel.

Der har du mannen min og meg også. Vi hadde felles mobil helt til for fire år siden (som erstatning for hustelefon rett og slett) og bruker i dag mobilene fullstendig om hverandre. Den som ligger nærmest bruker vi når vi skal ringe folk vi kjenner begge to for eksempel. Meldinger sender vi fortrinnsvis fra egen telefon, og vi leser ikke meldingene til hverandre med mindre det er informasjon om ting angående barna som vi trenger å sjekke.

Vi er ville og gale og åpner brevene til hverandre også vi da - det er jo bare regninger og tannlegetimer som kommer i posten likevel + julekort til jul.

[nokon]

Men eg har eit spørsmål til dykk som skriv om heilt separat økonomi: Korleis gjer ein det, i situasjonar kor ein ikkje er jamnbyrdige? Vi har hatt periodar kor den eine har forsørga den andre, begge vegar. Ein av oss har vore mellom jobbar eller fullført studier og liknande. Ein av oss har venta på vedtak frå nav eller vore i oppstartsperiode i ny jobb og venta halvannan månad på første lønning og så vidare ... Kor rigide er ein, når ein snakker om separat økonomi? Eg har vansker med å sjå føre meg noko anna enn ei "etter evne og behov"-tenking i eit forhold med felles bolig og felles barn. Så eg blir rett og slett litt nysgjerrig på kor separat økonomi folk har, når dei snakker om separat økonomi.

[løve70]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Men eg har eit spørsmål til dykk som skriv om heilt separat økonomi: Korleis gjer ein det, i situasjonar kor ein ikkje er jamnbyrdige? Vi har hatt periodar kor den eine har forsørga den andre, begge vegar. Ein av oss har vore mellom jobbar eller fullført studier og liknande. Ein av oss har venta på vedtak frå nav eller vore i oppstartsperiode i ny jobb og venta halvannan månad på første lønning og så vidare ... Kor rigide er ein, når ein snakker om separat økonomi? Eg har vansker med å sjå føre meg noko anna enn ei "etter evne og behov"-tenking i eit forhold med felles bolig og felles barn. Så eg blir rett og slett litt nysgjerrig på kor separat økonomi folk har, når dei snakker om separat økonomi.

Nå har det foreløpig ikke vært et problem for oss. Hvordan vi hadde håndtert hadde kommet helt an på hvorfor vi ikke var jevnbyrdige. Jeg kan absolutt se for meg situasjoner der det hadde vært aktuelt for den ene å forsørge den andre -eksempelvis dersom en av oss fikk tilbud om å jobbe i et annet land for en periode (og ta med familien).

[Apple]

Jeg vet ikke helt... Men det er bare ikke naturlig for meg å si: jeg må låne tlf din, hva er koden?" Da ville jeg spurt om å låne den, så hadde han låst den opp og gitt den til meg. Jeg kjenner at det byr meg i mot å be om koden.

Ang økonomi, så har vi alltid hatt dette separat. Vi har dog noenlunde lik inntekt, så jeg ser at det forenkler. Har aldri vært mellom jobber, uten jobb etc og hadde jeg feks vært en måned uten lønn pga studie eller noe, så hadde jeg belaget meg på å dekke dette selv. Jeg er bare så vant med å ordne opp for meg selv og liker å ha det sånn.

Hadde en av oss blitt ufør eller noe, hadde vi sikkert tatt en prat om hvordan vi gjør det økonomisk fremover.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Det er nettopp det jeg også tenker. Man kan ikke stole mye på partneren sin hvis man har behov for å vite den andres passord.

Dette var en veldig merkelig antagelse, syns jeg. Og en temmelig drøy en også. Tror du virkelig at alle som har svart at de har ektefellens mobilkode eller passord til ektefellens datamaskinen har det fordi man ikke stoler på hverandre eller føler behov for å overvåke hverandre? Kan du virkelig ikke komme på noen andre grunner til at folk velger å ha tilgang til hverandres telefon og datamaskin?

Jeg tror forøvrig ikke at folk som gjør ting på en annen måte enn vi gjør har problemer med tillit i forholdet eller lever i en dårligere form for forhold enn det vi gjør. Jeg bare antar at de bruker telefon og datamaskin på en litt annen måte.

[Malama]

Grunnet stor tillit kjenner jeg passordet på mannens mobil. (Og har ikke passord på min egen. Det var så irriterende, jeg bomma og havna på nødnummer stadig vekk)

Jepp, så kan han svare for meg når min bror ringer og jeg står lettere stressa og "jada, vi er snart klare til avreise, vi møter deg der" og jeg kan svare for ham når han kjører bil. Vi har alltid praktisert "den som ikke kjører, er telefonvakt" Og den som ringer hører helt klart forskjell på ham som sier "Hei, det er Malamamannen, Malama kjører nå" og meg som sier "hei, mamma". Nemlig. Jeg har ikke passordet for å teoretisk kunne sjekke, men fordi jeg har et hode for tall, og han har bedt meg om å ta telefonen hans og gjøre noe for ham mens han kjørte noen ganger. Og etter å ha gjort det to ganger, så sitter det. Akkruat som jeg, irriterende nok den dag i dag kan det min bror gjorde mot meg bare for å terge/teste meg en gang for 25 år siden. Strekkkoden til havregryn. Baklengs. Det er bare sånn jeg er. Han kan selvsagt endre koden om han vil. Så er det hemmelig der igjen, til neste gang vi er på langtur, og han trenger at jeg svarer hans mor på sms, eller ringer oppigjen til hans far på bloetooth-høytaker i bilen, etter at det ble brutt.

Jeg åpnet slett ikke brevet hans da det kom et brev fra Politiet, jeg bare fortalte ham "det kom et brev til det fra Politiet". "Det er nok politiattesten min, flott, den må jeg få gitt til Hovedtreneren på guttungens fotballlag, legg den i fotballbaggen" Sånn siden han er hjelpetrener måtte han ha attest på at han ikke er skummel mot småbarn, eller i alle fall ikke dømt for det.

Men jeg åpner brev som det står "Til Malamamannen med familie" på. Nemlig, for vi er familien. Og han kommer jo ikke hjem før leggetid for tiden, så sansynligehten for at han svarer på invitasjonen til en konfirmasjon er større om jeg sier "Hvem er Adriana egentlig? (som i, hvem sin datter er det?) Eller, hvor bor hun egentlig, vi er invitert i konfirmasjon, kan du ta seg av å svare?" enn om jeg lar konvolutten ligge der til han finner på å åpne den. Men som sagt, brev med bare hans navn på legger jeg bare frem og sier "Det er brev til deg (fra ..., om det står utenpå)"

Vi har ikke hver vår ipad, den deler hele familien, men så er det ingen som får mailen sin inn der da. Jeg kan mailpassordet hans også, det har da vært en gang eller tre han ringer "kan du logge inn på mailen min og søke opp den og den mailen og gjøre slik og sånn" Men jeg leser jo ikke alt ANNET på mailen hans når jeg først er logget inn, liksom.

Det handler om tillit. Til at vi vet at vi ikke har hemmeligheter for hverandre, og at vi likevel respekterer hverandres private kommunikasjon. Selv om vi teoretisk har tilgang, fordi det har vært praktisk av og til.

Men jeg ser absolutt ikke hva dette har å gjøre med at vi har felles økonomi, og det klarer vi ha helt uten at noen av oss teller på hva den andre bruker penger på. Det er våre penger. Innkjøp av normal karakter bedriver vi begge uten å spørre. Innkjøp av større betydning snakker vi om, fordi det påvirker vårt felles liv. Men det har ikke hittil skjedd at noen har lagt ned veto av den grunn.

[rine]

Det at man ikke har passordet til ektefellens mobil, er virkelig ikke det samme som at man ikke har tillit til hverandre. Det har med respekt for hverandre å gjøre, og kanskje også med et ønske om å fortsette å være to selvstendige individer, også etter at man er gift. Jeg har pinkoden til mobilen min liggende i en skuff, mannens ligger sikkert også et sted, så i nøden skulle vi sikkert klart å komme inn på den andres "områder" begge to. Jeg stoler også på at mannen min ikke leser mine mailer om jeg skulle gå fra laptopen åpen, men jeg synes likevel det er veldig praktisk og greit at det i praksis bare er jeg har tilgang til min private kommunikasjon med jobb og venner.

[nokon]

Eg tenker heller ikkje at det nødvendigvis handler om mistillit. Men eg stusser litt over reaksjonane på noko eg opplever som praktisk og uproblematisk. Eg er sikker på at privat kommunikasjon ikkje blir overvåka, sjølv om eg ber mannen om å slå opp GPS-anvisningar i Google Maps på min telefon, medan eg køyrer.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg er sikker på at privat kommunikasjon ikkje blir overvåka, sjølv om eg ber mannen om å slå opp GPS-anvisningar i Google Maps på min telefon, medan eg køyrer.

Det er jeg også, men han bruker sin egen mobil til denslags, evt.min, låst opp av meg.