Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det jeg lurte på var hvorfor man ikke kan være hjelpepleier i deltidsstilling? Eller frisør? Jeg skjønte ikke problemet jeg.

Jo, det kan man. Hjelpepleiere er ofte i tvungen deltidsstilling, i sammensydde brøkstillinger, og mystiske turnuser: 11 % her, 7 % der, 60 % der, og ofte ender de på under 100 % og ønsker egentlig å jobbe fullt. Og gjerne mer, for de tjener crap og ikke noe.

Her kan du lese mer: Uønsket deltid øker


Det merkelige er at i industrien kan man med enkelhet ha 100 % stillinger i tredelte skift, mens det er KLIN UMULIG i helsesektoren.

Frisører vet jeg ikke like mye om, annet enn at de tjener ganske dårlig og sjelden varer i yrket over tid og er mye plaget med både psykisk og fysisk sykdom i relasjon til yrket.

Jeg synes ikke ut fra et samfunnsmessig perspektiv at det er det aller, aller minste greit at ganske mange organiserer familien sin slik at ungen ikke ser faren sin.

Det er ikke bare etter en skilsmisse det er meningen at god kontakt med begge foreldre er ment å være bra for unger.

[Bille]

Vi har venner som har organisert seg slik, pappaen ser barna i helgen, hvis ikke han må jobbe da også. Jeg synes ikke dette er riktig overfor barna. Jeg skjønner lite av hvorfor noen ønsker å ha det slik.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg synes ikke ut fra et samfunnsmessig perspektiv at det er det aller, aller minste greit at ganske mange organiserer familien sin slik at ungen ikke ser faren sin.

Det er ikke bare etter en skilsmisse det er meningen at god kontakt med begge foreldre er ment å være bra for unger.

Er det en automatikk i at fedre ser barna mindre?
Jeg jobbet 60% i fjor av forskjellige årsaker, og klart han slapp å hente og levere eller at minste var hjemme hele dagen, men han jobbet ikke mer. Han har hjemmekontor og kan jobbe på kvelden, det er ingen forskjell om jeg jobber 100 som nå eller deltid som da. Han prioriterer tid med ungene svært høyt. Men han tjener godt nok til at vi klarte det økonomisk. Men ungene nøt veldig godt av det, de er ikke glad i lange dager i barnehage og skole og elsker fleksibiliteten med å kunne be om å være hjemme eller bli hentet tidlig. Eller levert sent.
Jeg gikk hjemme med sluttpakke nesten et halvt år også da eldste begynte på skolen, og det var veldig bra. Jeg kunne levere til 1 time siden han ikke likte SFO om morgenen, jeg fikk pratet med lærere og sfo-ansatte daglig i ro og mak og ble godt kjent og fikk et mye bedre innblikk i hverdagen til ungen. Og tok på meg rollen som klassekontakt og trener for allidretten.

[him]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Ikke hvis det er greit for den andre parten, vel? Jeg vet om mange par der mannen synes det er helt OK at dama tar seg av Hus&Hjem mens de får konsentrere seg om jobb. Har faktisk aldri hørt en mann som har sagt at det har vært urettferdig.

Jeg synes jo det er greit for de som tar slike valg, jeg tviler på at jeg ville ha gjort det selv, men det spiller liten rolle.

Men det er klart at det gjør noe med samfunnet vi lever i at menn på mange måter er diskriminert i sine egne hjem. Det gjør noe med de guttene som vokser opp, fordi mannsidealet deres formes etter deres opplevelser av faren.

[Balanse]

Her var det mye å diskutere rundt, spesielt foren som kom sent inn i tråden.
Jeg får begynne et sted; uønsket deltid for eksempel.

Det er flere som spekulerer i tråden på om ikke mange av de 41 % som jobber deltid egentlig skulle ønsket seg å jobbe mer. Uønsket deltid er et økende problem, slik som Mim refererte til, men det er en annen type undersøkelse rettet mot større grupper enn bare småbarnsforeldre. I følge statistikkmateriale er det en mindre gruppe som ønsker å jobbe mer enn de gjør blant småbarnsfamilier
Jeg leser ihvertfall statistikken slik, ref feks denne direkte rettet mot foreldre:

Sitat:

Ved å kombinere opplysninger om foreldrenes arbeidstidsordning og arbeidstid, kan vi se hvor vanlig det er med to fulle jobber på dagtid. Blant par med barn mellom ett og seks år er det bare 19 prosent der begge parter har full jobb på dagtid. Også her er det store forskjeller mellom utdanningsgrupper. Når mor har lang universitetsutdanning, har hele 40 prosent en slik tilpasning.

sammensatt med

Sitat:

De aller fleste foreldre er fornøyde med arbeidstiden sin, få sier de vil jobbe mer, og om lag 20 prosent sier de gjerne skulle jobbe mindre. Det er imidlertid sjelden at begge parter ønsker kortere arbeidstid.

og som rene tall

Sitat:

Blant par med barn ett til seks år, er det bare 4 prosent
der begge parter ønsker kortere arbeidstid. Andelen
øker imidlertid klart med foreldrenes ukentlige
arbeidstid, og mors arbeidstid ser ut til å ha større
betydning enn fars.

og

Sitat:

Noe over halvparten av samtlige mødre med barn null til seks år
var da fornøyde med den arbeidstiden de hadde, 22
prosent mente kortere arbeidstid ville passe bedre, 4
prosent mente lengre arbeidstid ville passe bedre, og
18 prosent fikk ikke spørsmålet fordi de ikke hadde
noen formell yrkestilknytning. Med unntak av dem
med barn under ett år, er det lite variasjon mellom
mødre med barn i ulike aldersgrupper. Mødrene med
de yngste barna svarte oftere enn andre mødre at de
ville foretrekke kortere arbeidstid, men ettersom de
fleste av disse hadde permisjon på intervjutidspunktet,
er det vanskelig å vite hvordan vi skal tolke disse
opplysningene. Blant fedre var hele 73 prosent fornøyde
med arbeidstiden sin, 21 prosent mente kortere
arbeidstid ville passe bedre, 2 prosent ville foretrekke
lengre arbeidstid, mens 4 prosent ikke fikk spørsmålet.
Det er lite variasjon med yngste barns alder.

Kilde: Rapport 2005/10 "Han jobber, hun jobber, de jobber.Arbeidstid blant par av småbarnsforeldre"

[Minerva]

Dette husker jeg at vi har diskutert før, og da ble jeg litt lei meg fordi jeg følte jeg ble satt i bås. Men det blir jeg ikke denne gangen, så det betyr vel at jeg er blitt litt mer voksen kanskje?

Jeg jobber redusert nå, men jeg har ingen drøm om å bli forsørget. Motivasjonen min er ikke å ha en dag hvor jeg kan late meg og ikke bidra. Dette er en felles beslutning vi har tatt sammen, jeg svinger ikke pisken til mannen og sier at han vær så god får tjene litt penger til meg så jeg kan bruke litt på fridagen min. Og jeg tviler sterkt på at det er slik i så mange familier som det vises til her. Ja, jeg bruker en del av fridagen min på å trene og det er noe som kommer hele familien til gode.

Ja, vi har valgt et tradisjonelt rollemønster i vår familie. Jeg jobber redusert fordi vi syns det gir oss en bedre hverdag og fordi vi har råd til det. Vi vil prioritere å ha litt å gå på i denne perioden - slik er det for oss, og alle ære til alle dere som fikser hverdagen så greit med fulltid begge to! Kjempebra! Motivasjonen vår er ikke at ungene skal se rene og pene ut i tøyet, men at vi ikke skal føle på stress hele tiden, også i forhold til sykdomsdager som det blir en del av - hos oss i hvertfall -de første årene i barnehage.

Med vår løsning forstår jeg at vi er med på å gi statistikkene et bilde av mindre likestilling. Men i vår familie er vi likestilt - det påstår jeg - selv om det er som regel er jeg som ukeshandler, lager de fleste middagene på hverdagene og ordner det meste av ungenes klær. For meg er likestilling at vi er to mennesker som føler like mye ansvar for barna og hjemmet. Selv om jeg akkurat nå jobber litt mindre betyr det ikke for oss at han må jobbe mer. Han er innstilt på å ikke legge all energi i karriere nå som ungene er små.

Jeg mener ikke at likestilling nødvendigvis er en stillingsprosent på et papir.

Men det er interessant å tenke på hvorfor det er jeg som har lyst til å jobbe redusert, og hva jeg viderefører av holdninger til ungene mine, til neste genersajon. Jeg prøver å være bevisst på det. Det har nok helt sikkert med forventninger fra samfunnet å gjøre, og personligheten til oss to.


Jeg synes jobben min gir meg energi og kunne ikke tenke meg å være hjemmeværende, og om ikke lenge vil jeg nok jobbe 100% igjen. Jobben er mentalt utladende og å sitte på FP i arbeidstiden er ikke aktuelt, for å si det slik. Så behov for redusert stilling er også veldig individuelt - både på grunn av jobb og personlighet, og ikke bare kjønnsrealtert? Jeg har mannlige kollegaer med små barn som også jobber redusert nå i småbarnsperioden.

[Heilo]

Takk for nyttig informasjon og tall Balanse!

[-ea-]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Men det er klart at det gjør noe med samfunnet vi lever i at menn på mange måter er diskriminert i sine egne hjem. Det gjør noe med de guttene som vokser opp, fordi mannsidealet deres formes etter deres opplevelser av faren.

Bra ord! Jeg tror det er mange menn som opplever at det de gjør på hjemmebane ikke er "bra nok" eller "gjort på rette måten", og hvor inspirerende er det da å "hjelpe til hjemme"?

Det med at menn diskrimineres på hjemmebane er faktisk godt sagt. Det er ikke bare kvinnekamp for kvinners økonomiske rettigheter det her - det er også menns rettigheter.

[Malama]

Da er det betryggende å vite at min sønn vokser opp i et hjem hvor faren har ansvar for bl.a oppvasken, ikke hjelper til, men har solidarisk ansvar for husarbeidet, og dertil også har vært delvis hjemmeværende guttens første par leveår. Da bør jo hans mannsideal formes etter en mann som tar naturlig del i barneoppdragelse og husarbeide. Det bør en fremtidig svigerdatter sette pris på

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Da er det betryggende å vite at min sønn vokser opp i et hjem hvor faren har ansvar for bl.a oppvasken, ikke hjelper til, men har solidarisk ansvar for husarbeidet, og dertil også har vært delvis hjemmeværende guttens første par leveår. Da bør jo hans mannsideal formes etter en mann som tar naturlig del i barneoppdragelse og husarbeide. Det bør en fremtidig svigerdatter sette pris på

Jeg tenker også slik, men må innrømme at jeg er litt redd for at mine jenter skal møte en mann som aldri har fått samme opplæring.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Jeg tenker også slik, men må innrømme at jeg er litt redd for at mine jenter skal møte en mann som aldri har fått samme opplæring.

Det har jeg også tenkt. Men så klamrer jeg meg fast til tanken om at man velger utfra hva man har lært å godta, i stor grad, og man velger i stor grad utfra hvordan ens far har vært som rollemodell, ifølge psykologer. Har man hatt en far som har bidratt på lik linje med mor i heimen vil man ikke nøye seg med noe dårligere enn det.

Sikker kan man vel aldri bli.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Jeg tenker også slik, men må innrømme at jeg er litt redd for at mine jenter skal møte en mann som aldri har fått samme opplæring.

Det kan man jo tenke på. Jeg er jo nemlig også vokst opp i et hjem hvor slikt var delt på, selv om min mor var hjemmeværende/ufør. Men i mitt barndomshjem var brødbaks og gulvvask f.eks en mannfolkjobb (i hovedsak rett og slett fordi det var fysisk tungt) Hvorvidt denne oppveksten har lagt føringer på mitt valg av partner kan man jo bare lure på, men det føles i alle fall utenkelig for meg å la mannen "slippe unna" på hjemmebane. (Hos oss er også brødbakst i hovedsak en mannfolkjobb, men dog da mer grunnet interesse/hvem som går fortest lei av butikkbrød), Kanskje vil jenter oppvokst i slike "likestilte hjem" også oftere velge seg menn eller i alle fall jobbe for en slik fordeling i parforholdet, som de selv er oppvokst med?

[Chanett]

Jeg er mer opptatt av at vi er likestilte når det gjelder arbeid og omsorg på hjemmebane enn utenfor hjemme. Jeg vet nemlig om mange som begge jobber fullt, men hvor mannen er fritatt for det meste som kan likne oppfølging/arbeid i heimen. Ikke kan jeg forstå at de er en tilfredstillende løsning for noen av dem.

Jeg som har sønner er på den annen side livredd for at jeg skal ende med svigerdøtre som tar som en selvfølge at jeg har skaffet dem skaffedyr.

[Tallulah]

Cille, jeg tenker heller ikke at dere ikke er spesielt u-likestilte i dag. Men i et langtidsperspektiv så kommer du dårligere ut av dealen med ordningen dere har valgt.

[Minerva]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Cille, jeg tenker heller ikke at dere ikke er spesielt u-likestilte i dag. Men i et langtidsperspektiv så kommer du dårligere ut av dealen med ordningen dere har valgt.

Det har du rett i og det er jo noe vi har vurdert sammen. I det store bildet er det likevel verdt å jobbe 2-3 år redusert for meg.

Stod det et sted tidligere her også at man skulle råde ungene sine til å ikke tenke trivsel når man skulle velge utdannelse/yrke? Man skulle velge ut i fra et økonomisk perspektiv? For meg blir det på tvers av mine verdier, altså. Og man trenger ikke å være naiv av den grunn.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Cille, her.

Stod det et sted tidligere her også at man skulle råde ungene sine til å ikke tenke trivsel når man skulle velge utdannelse/yrke? Man skulle velge ut i fra et økonomisk perspektiv? For meg blir det på tvers av mine verdier, altså. Og man trenger ikke å være naiv av den grunn.

Nei, det sto det ikke. Det sto at man ikke bare skulle velge det som var gøy, i tillegg til å jobbe for å se at andre ting også kan være gøy.

Det er jo litt interessant å se intervjuer med tenåringer hvor både jenter og gutter ønsker å ha tjene masse penger en dag, og gutta i all hovedsak ønsker å tjene dem selv, mens jentene ofte tenker at de skal finne en mann som gjør det. I 2010!

Jeg har selv valgt utifra "gøy", og jeg ser jo at det aldri kommer til å gi meg den helt store karrieren. Paradoksalt har Glittermannen også valgt ""gøy", og tjener det dobbelte som meg.

Jeg tenker litt på det der at familien velger sammen at mor skal "ta støyten" karrieremessig og økonomisk, hva om ekteskapet havarerer da?

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg har selv valgt utifra "gøy", og jeg ser jo at det aldri kommer til å gi meg den helt store karrieren. Paradoksalt har Glittermannen også valgt ""gøy", og tjener det dobbelte som meg.

Jeg har valgt "gøy" + "fornuftig", og tjener mindre enn mannen min som har valgt "gøy". Ikke har jeg noe typisk kvinneyrke heller. Hvorfor blir det likevel så ofte sånn?