Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

[Simone]

Men altså, er det virkelig så forbudt å nyte livet litt, då? Dersom ein har råd til det?
Eg og mannen har diskutert muligheiten for at vi begge to kan gå ned til 80% stilling ein periode om nokre år når eg har fått meg ein skikkelig jobb med skikkelig lønn. Stipendiatlønna tillatter ikkje sånn luksus.
Vi har relativt lite lån (under ein million) og kjem til å ha brutto årsintekt på rundt ein million dersom begge er i full stilling.
Pensjonstilværelsen er eg ikkje bekymra for sidan vi begge to kjem til å arve ein ok slump med pengar av mødrene våre.
Er det virkelig så ille om vi bestemmer oss for å ta det litt rolig nokre år?
Vi lever tross alt berre ein gang, så eg forstår ikkje kvifor eg skal stresse rundt heile tida. Når eg er ferdig med dr.graden har vi sannsynligvis tre ungar som skal køyrast rundt frå den eine fritidsaktiviteten til den andre og følgast opp i forhold til lekser og diverse anna. Då hadde det vore veldig godt med ein fridag for veka for å få litt pusterom.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Nå vet jeg at f. eks Kies mann også har tatt sin tid hjemme, men det hjelper jo ikke på den kjennsgjerning at dårlig tilbud til barn med spesielle behov gjør at en forelder må sette sitt arbeidliv på vent for å gi barnet et godt tilbud. Det er en problemstilling som jeg synes er mer interessant.

Jeg vet i alle fall at det er utarbeidet en rapport som heter "Helsestatus til foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne". Her er noen av konklusjonene derfra:

Sitat:

– Å få et funksjonshemmet barn har større konsekvenser for mor enn for far, sier professor Jan Tøssebro ved NTNU Samfunnsforskning.

Sitat:

– Hvis mor er den som har sprunget fra kontor til kontor, så er det gjerne mor som fortsetter med det fordi hun er eksperten. Så forsterker dette en allerede skjev arbeidsdeling, sier Tøssebro.

Sitat:

Et funksjonshemmet barn får også konsekvenser for mors karriere, men ikke for fars. Mødre til funksjonshemmede barn går senere ut i jobb enn mødre som har friske barn, og de går oftere ut i deltidsjobb enn andre.
Men utdanning er en viktig nøkkel. Mødre med høy utdanning jobber nesten like mye som andre, mens forskjellen er stor blant de med lav utdanning.
– Noen mødre sier at nettopp fordi de har et funksjonshemmet barn, er det viktig å ha noe annet å tenke på. Mens andre mødre sier det helt motsatte: De har det så travelt med å springe fra kontor til kontor for å få hjelp, at det er vanskelig å kombinere det med jobb.

Herfra

Det er klart at dette ikke er hele hjemmeværendegruppen. Men dersom politikerne og andre virkelig ønsker å fremme likestilling synes jeg det kunne være en idé å se på hvordan de selv systematisk skaper en god del av disse minstepensjonistene. Noe annet blir hyklersk i mine øyne.

Så kan man kanskje si at dette ikke gjelder alle og derfor ikke er gjeldende eller relevant i det hele tatt. Men det er jo gjennomgående at det er omsorgsoppgaver de fleste oppgir som grunn til å være hjemmeværende. Og da kan jo kanskje tallene og sammenhengene man finner for de med "ekstremvarianten" av dette (altså spesielle behov osv.) gi en pekepinn om hvor landet ligger i forhold til andre omsorgsoppgaver også?

Jeg tror i alle fall det er mer snakk om grader enn om enten/eller. At hverdagen til foreldre med funksjonshemmede barn er krevende på omsorgsbiten betyr jo ikke at det ikke kan være det for de som har funksjonsfriske barn også.

Og der kommer vi tilbake til det jeg mener man har felles. Vi er foreldre. Dette er ungene våre. Man sier at man er villig til å ofre livet om nødvendig for eget barn. Er det da virkelig så vanskelig å forstå at noen mødre er villige til å ofre pensjonspoeng fordi det er nødvendig for barna? I stedet for å automatisk betvile nødvendigheten av det så kan man kanskje se litt på hvorfor det er slik? Og hvordan man ellers skal løse ting uten at pensjonspoengene ryker?

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jo, hvorfor skulle de ikke kunne det?

Dere snakker forbi hverandre. Smilefjes mener en som til vanlig jobber i n-te gir i en full stilling, som ved å "kun" jobbe 100% reduserer arbeidet betraktelig

[Chanett]

Nå fikk du meg til å grue meg for å ta over kontorløpejobben, kie. Jeg hadde den i barnehagen og første klasse, han har hatt den fra 2-6. klasse og nå er det min tur. Han er heldig som har flexitid (noe jeg ikke har), så da passer det slik at jeg tar det nå som jeg skal være i permisjon/hjemme noen år.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jo, hvorfor skulle de ikke kunne det?

Smilefjes, da. "La meg se, i dag hjelper jeg alle på avdelingen opp, skifter på sengene deres, vasker dem, gir dem mat og medisiner og så driter jeg i at Pettersen gjorde i buksa rett etter at jeg hadde kledt på han for jeg har bestemt meg for å jobbe litt mindre nå en periode."

Når man jobber med mennesker kan man rett og slett ikke sitte på en full stilling, men samtidig jobbe redusert. Det går ut over noen, nemlig.

[m^2]

Som sagt - dere snakkerforbi hverandre rine. Smilefjes snakker om en som Til vanlig bidrar hundreogfjøksen prosent i en 100% stilling hvor det er en betydelig reduksjon å "bare" jobbe 100% - som jo er meningen. Det gr fint som hjelpepleier og det .

[kie]

For ordens skyld: Jeg er fullstendig klar over at ikke alle hjemmeværende har funksjonshemmede barn etc. Men jeg tror også at de store tallene er for generelle og at man vil komme mye nærmere løsninger dersom man ser litt nærmere på hva statistikken representerer, plukker det litt fra hverandre og ser på hva som kan hjelpe i forskjellige situasjoner. Jeg bruker akkurat store omsorgsoppgaver som eksempel fordi det er noe jeg vet noe om og fordi jeg mener det sier litt om at det er et mangfold her.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Som sagt - dere snakkerforbi hverandre rine. Smilefjes snakker om en som Til vanlig bidrar hundreogfjøksen prosent i en 100% stilling hvor det er en betydelig reduksjon å "bare" jobbe 100% - som jo er meningen. Det gr fint som hjelpepleier og det .

Der er jeg veldig uenig med deg/dere. Jeg aner ikke hva Smilefjes jobber med, men jeg har inntrykk at at det har noe med datatallelektronikk å gjøre. Uansett er det sikkert lettere for henne å la være å ta på seg nye prosjekter en periode enn det er for en hjelpepleier å la være å hjelpe alle som trenger hjelp når man først er på jobb. Og så kan vi selvfølgelig diskutere til krampa tar oss om det er deres egen feil når de er så dumme at de har valgt en slik jobb og i tillegg er født med en uting som samvittighet, men jeg kommer aldri til å gå med på at man uansett yrke har like stor mulighet til ta grep om egen hverdag og arbeidssituasjon.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Nå fikk du meg til å grue meg for å ta over kontorløpejobben, kie. Jeg hadde den i barnehagen og første klasse, han har hatt den fra 2-6. klasse og nå er det min tur. Han er heldig som har flexitid (noe jeg ikke har), så da passer det slik at jeg tar det nå som jeg skal være i permisjon/hjemme noen år.

Kontorløpejobben kan være slitsom, ja.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det jeg tror trenger å plukkes fra hverandre i denne sammenhengen er ikke hvor mange som har funksjonshemmede barn eller pleietrengende foreldre. Der stiller kjønnene stort sett likt. Det man må se på er hvorfor kvinnene er overrepresentert blant dem som jobber deltid.

Nettopp.

[Snippa]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Å nyte livet er fint, men jeg synes det virker flaut rett og slett om det å redusere stilling for å nyte livet er noe ens ektefelle finansierer.

På en måte høres det litt deilig ut å ha 50% jobb, kunne være fri til å gjøre hva man vil på dagtid, nyte livet, gå på kafé, gå på treningssenter mens andre er på jobb, ta studier for moro skyld og sånn. Jeg kunne nok trives med det en periode, men tanken på at mannen med sin fulle stilling skulle finansiere det hadde jeg aldri taklet.

Jeg hadde taklet det helt fint... Jeg har alltid jobbet fullt, bortsett fra i permisjoner ifb med fødsler, men kunne fint klart å bli delvis forsørget. Jeg klarer ikke å skjønne at det skulle være neverdigende på noen som helst måte. Jeg ser selvsagt pensjonsspørsmålet, men det går det an å løse på andre måter så sant man er føre var og ordner seg på annet vis.
Jeg må nok innrømme at mannen min er mer glad i å jobbe enn jeg. Jeg mistrives med å gå hjemme, og MÅ ha en jobb å gå til, men jeg hadde hatt null problemer med å jobbe korte dager hvis økonomien vår var veldig god. Hadde mannen min tjent noen millioner i året, hadde jeg helt sikkert ikke jobbet 100%. Det har ingenting med å ikke ville bli sliten å gjøre, men rett og slett at jeg godt kunne tenkt meg å få lov til å gjøre helt andre ting også
Jeg jobber for å leve, jeg lever ikke for å jobbe

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Der er jeg veldig uenig med deg/dere. Jeg aner ikke hva Smilefjes jobber med, men jeg har inntrykk at at det har noe med datatallelektronikk å gjøre. Uansett er det sikkert lettere for henne å la være å ta på seg nye prosjekter en periode enn det er for en hjelpepleier å la være å hjelpe alle som trenger hjelp når man først er på jobb. Og så kan vi selvfølgelig diskutere til krampa tar oss om det er deres egen feil når de er så dumme at de har valgt en slik jobb og i tillegg er født med en uting som samvittighet, men jeg kommer aldri til å gå med på at man uansett yrke har like stor mulighet til ta grep om egen hverdag og arbeidssituasjon.

Ok, så det du sier er at det er lettere å sluntre unna på jobb for folk med yrker av smilefjes´ sin og min, siden de har med "nye prosjekter" å gjøre? Enn for hjelpepleiere som må være på jobb når de er på jobb. Mhm. Trukke det gitt
Men at det er rimelig greit for meg med kontorjobb, statlig stilling og snille arbeidsgivere å tilrettelegge rundt min hverdag er klart. Med de kostnadene og ulempene det også har for meg og arbeidsgiveren.

(smilefjes sitt innlegg var forøvrig om en annen bruker, høyt utdannet, som jobbet redusert - i svar til Hattifnatten tror jeg, som sa hun ikke kjente noen med høyere utdanning som også jobbet redusert. Smilefjes modererte seg så med å si at vedkommende ikke hadde sagt hun jobbet _redusert_ men _mindre_, som sannsynligvis betyr at hun nå jobber 100% kontra minst hundreogfjøksen før slik vi kjenner dette mennesket).

[Harriet Vane]

Det er jo mystisk at hver gang noe skal gjøres i heimen, eller barn trenger ekstra oppfølging, så er det damene som reduserer stillingsprosenten, og på sikt ender opp som små fattige gamle damer. Skilt blir de gjerne også, for jo mindre likestilt de er og jo mer barn med spesielle behov de har, jo oftere skiller man seg. Og da blir de hvertfall fattige.

Det er jo fordi menn tjener mer, både som sådan og i samme jobb. Fordi dameyrker blir sett på som en tilleggsinntekt i heimen og ikke noe man kan leve av.

Jeg vil aldri råde mine døtre til å ta trøste&bære-yrker, men oppfordre dem til å være i stand til å forsørge seg selv.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Ok, så det du sier er at det er lettere å sluntre unna på jobb for folk med yrker av smilefjes´ sin og min, siden de har med "nye prosjekter" å gjøre? Enn for hjelpepleiere som må være på jobb når de er på jobb. Mhm. Trukke det gitt
Men at det er rimelig greit for meg med kontorjobb, statlig stilling og snille arbeidsgivere å tilrettelegge rundt min hverdag er klart. Med de kostnadene og ulempene det også har for meg og arbeidsgiveren.

.

Jeg har ikke sagt at noen her sluntrer unna, (men hvis jeg skulle beskydt noen for det, måtte det være dere statsansatte ) jeg har sagt noe om at enkelte yrkesgrupper har en mye større mulighet til å styre sin egen jobbhverdag enn andre.

Og selvfølgelig er det ingen høyt utdannet FP-kvinne med respekt for seg selv som vil innrømme at hun jobber redusert. Da sier man heller at man vanligvis jobber 140 %, men at man nå har gått ned til 100.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Men dersom politikerne og andre virkelig ønsker å fremme likestilling synes jeg det kunne være en idé å se på hvordan de selv systematisk skaper en god del av disse minstepensjonistene. Noe annet blir hyklersk i mine øyne.

Altså, det er ikke gitt at man blir minstepensjonist fordi om man ender opp med et barn med funksjonshemning/spesielle behov. Men det er så enormt stor forskjell på hvordan de forskjellige kommunene håndterer slikt, og det er så enormt stor forskjell på hvilke svar foreldrene får på søknader - og ikke minst, hvilke søknader foreldrene makter/orker/har kapasitet til å sende, at det neppe gir noe grunnlag for sammenligning ift. hvem som jobber redusert eller ikke.

*** sidespor: ***
Også må jeg få si at jeg har en helt annen erfaring enn deg ift dette med å ikke jobbe for å ta seg av barn med spesielle behov og det evt økonomiske tapet ved dette - jeg har en gutt med spesielle behov, og har aldri hatt problemer med å få økonomiske støtteordninger for han.
Jeg får hvertfall støtte nok for han til at jeg kunne redusert stillingen min betydelig hvertfall, om jeg hadde ønsket det.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Men det er relevant om det er sånn at alle de som er hjemme - som er kvinner - har lav kapasitet. For da begynner det jo å se ut som om kvinner faktisk har lav kapasitet da?

Ja, selvsagt.

Jeg bare skjønte ikke hvorfor den personlige historien til en med høy kapasitet skulle være mer relevant i debatten enn en personlig historie til en med lav?

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg har ikke sagt at noen her sluntrer unna, (men hvis jeg skulle beskydt noen for det, måtte det være dere statsansatte )

Ok, den velger jeg å ikke ta personlig. Men fytte rakkern så fristende det er

[rine]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Ok, den velger jeg å ikke ta personlig. Men fytte rakkern så fristende det er

Sorry, du la nesten litt opp til det. Har en venninne som nettopp gått fra jobb i vg. skole til kontorjobb i staten. Hun sier at det er veldig "the office" der. Utrolig rolige dager, skriver inn når man kommer og går og har mulighet til å bare sitte der og hanke inn plusstid hvis man skulle ønske det. Ikke misforstå, jeg misunner henne ikke jobben. Synes det høres kjedelig ut, men samtidig høres det ikke ut som om det er en jobb man kan bli sliten av heller.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg har ikke sagt at noen her sluntrer unna, (men hvis jeg skulle beskydt noen for det, måtte det være dere statsansatte ) jeg har sagt noe om at enkelte yrkesgrupper har en mye større mulighet til å styre sin egen jobbhverdag enn andre.

Og selvfølgelig er det ingen høyt utdannet FP-kvinne med respekt for seg selv som vil innrømme at hun jobber redusert. Da sier man heller at man vanligvis jobber 140 %, men at man nå har gått ned til 100.

... sa læreren. :flirer:

Nuh er jeg ikke høyt utdannet, men jeg har da aldri lagt skjul på at jeg før jobbet 80 %? Fordi jeg måtte. Kabalen måtte gå opp i forhold til aleneforeldertilværelsen. Og så jobbet jeg så mye at jeg fikk masse frihet under ansvar, nå har jeg 100 % stilling og flexer der jeg flexe kan. (Og selvfølgelig jobber jeg i praksis mye mer enn 100 %, men det er fordi jeg har karrierefokus og vil. )

[m^2]

"staten" er mye da, husk det.