Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Det er jo mystisk at hver gang noe skal gjøres i heimen, eller barn trenger ekstra oppfølging, så er det damene som reduserer stillingsprosenten, og på sikt ender opp som små fattige gamle damer. Skilt blir de gjerne også, for jo mindre likestilt de er og jo mer barn med spesielle behov de har, jo oftere skiller man seg. Og da blir de hvertfall fattige.

Det er jo fordi menn tjener mer, både som sådan og i samme jobb. Fordi dameyrker blir sett på som en tilleggsinntekt i heimen og ikke noe man kan leve av.

Jeg vil aldri råde mine døtre til å ta trøste&bære-yrker, men oppfordre dem til å være i stand til å forsørge seg selv.

Der er jeg enig med deg. Den delen av argumentasjonen i debatten (generelt sett, ikke bare her) jeg har et problem med er det som ser ut som en undervurdering av behovet for at noen utfører omsorgsoppgavene.

Jeg ville f.eks. aldri ha klart å dra på jobb og redde pensjonspoengene mine dersom ikke jeg visste at barna mine var godt ivaretatt. Jeg tror det er en del som opplever at de er blitt løsningen som får ting til å gå ihop. At alt som faller mellom alle andre stoler må gjøres av noen og da blir det dem.

Når det gjelder utdanning: Jeg hadde aldri i verden valgt det samme om igjen. Da tenker jeg ikke mest på lønn, selv om det også er viktig, men på muligheten for å faktisk være i jobb i forskjellige livsfaser- og situasjoner.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

... sa læreren. :flirer:

Les forrige innlegg

Jeg har for øvrig aldri skrytt på meg at jeg jobber så fryktelig mye, bare prøvd å få fram at jeg ikke jobber fryktelig lite. (Som noen later til å tro.)

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Jeg ser jo statistikken, men jeg bare lurer på hvor disse damene er hen. Ja, det vil jo være for utrolig at jeg kjenner/vet om så få av dem.

Det er mange som jobber 80 % på min arbeidsplass. Typisk kvinner i "kontorjobber". Statlig sektor.

Ellers jobber over halvparten av de ansatte i barnehagen vår redusert stilling, stort sett også 80 %. Privat barnehage.

De fleste av disse har 20 % permisjon fra en 100 %-stilling.

Dette var bare to eksempler fra veldig ulike arbeidsplasser, og de to jeg kjenner best for tiden.

Mitt inntykk er at det er lett å gå ned til 80 % stilling i mange yrkessektorer. (Ja, jeg vet det finnes unntak, men på generelt grunnlag.) Skal man jobbe ytterligere redusert, over lenger tid, er man mer avhengig av type stilling og arbeidssted.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

"staten" er mye da, husk det.

Ikke i følge Ludvig den 14.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Ikke i følge Ludvig den 14.

Ha ha ha, konge!

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Sorry, du la nesten litt opp til det. Har en venninne som nettopp gått fra jobb i vg. skole til kontorjobb i staten. Hun sier at det er veldig "the office" der. Utrolig rolige dager, skriver inn når man kommer og går og har mulighet til å bare sitte der og hanke inn plusstid hvis man skulle ønske det. Ikke misforstå, jeg misunner henne ikke jobben. Synes det høres kjedelig ut, men samtidig høres det ikke ut som om det er en jobb man kan bli sliten av heller.

Nå er det veldig mange ulike måter å være statsansatt på. Uten at jeg har konkret statistikk, tror jeg utbrenthet er en av de vanligere langtidssykemeldingsårsakene på min arbeidsplass. Der er det virkelig ingen mangel på folk som jobber 120 % stilling.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Nå er det veldig mange ulike måter å være statsansatt på. Uten at jeg har konkret statistikk, tror jeg utbrenthet er en av de vanligere langtidssykemeldingsårsakene på min arbeidsplass. Der er det virkelig ingen mangel på folk som jobber 120 % stilling.

... og det er da usedvanlig praktisk siden det er så mange som jobber 80 %! :sjempegod i matte:

[kie]

m^2: Det er forskjell på kommuner, ja. Samtidig så hender det jo at tiltak overføres/videreføres når man flytter. *krysser fingre*

Fra NOVA-rapporten om omsorgslønn:

Sitat:

Ordningen er altså beskjeden i antall, men også i den forstand at det er
små beløp som utbetales til den enkelte mottaker. Det omsorgsarbeidet som
kompenseres utgjør bare en liten del av det omsorgsarbeidet familiene
utfører. Som nevnt er antall timer gjerne lavt, ned til 5–6 timer per uke og
sjelden opp mot 20, i gjennomsnitt ca. 10 timer, til relativt lav timebetaling
(90–100 kr per time). Beløpet (i gjennomsnitt ca. kr 57 000 per år) vil
normalt ligge langt unna inntektstapet pga. redusert jobb eller skifte til jobb
som kan kombineres med omsorgsoppgavene. Fylkesmannen i Hordaland
undersøkte bruken av omsorgslønn i kommunene i sitt fylke i 1995 og fant
at minstebeløpet i flere kommuner og bydeler i Bergen den gang var ned mot
200 kr per. måned (Fylkesmannen i Hordaland 1996).

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Og selvfølgelig er det ingen høyt utdannet FP-kvinne med respekt for seg selv som vil innrømme at hun jobber redusert. Da sier man heller at man vanligvis jobber 140 %, men at man nå har gått ned til 100.

Jeg skjønner ikke hva du mener her.

[Erica]

Barn med spesielle behov vil alltids finnes, likeså gamle foreldre som krever omsorg, det vil alltid være familier hvor reisetidene er så lange at det er vanskelig å få hverdagen til å gå opp med 2 i 100% stilling. I den ideelle verden ville det være tilnærmet likhet mellom kjønnene hvem som tok sin del av disse omsorgsbyrdene, og hvem som eventuelt reduserte stillingen sin. DA snakker vi om valgfrihet for enkeltmennesket. I dag er det ikke reell valgfrihet for verken kvinne eller mann.

Så da er spørsmålet hvilke grep som må gjøres for å komme til den ideelle verdenen?

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg har tenkt litt videre på det Skremmern skrev tidligere. For min del blir er jo dagen slik at jeg planlegger for, organiserer, trøster, megler og hjelper 20 andre barn (litt eldre enn de man er hjemme med, men likevel) og i den tiden jeg er hjemme gjør jeg akkurat det samme med mine egne barn. Å bare ha 2 barn hele dagen er for meg mye mindre slitsomt enn å ha 20 + 2 hele dagen. Det var derfor jeg spurte om hvilken jobb man egentlig sammenligner denne hjemmetilværelsen med, for jeg har virkelig store problemer med å forstå at det skal være så slitsomt som noen( ) vil ha det til.

Men dette blir jo bare helt absurd. Å drive og sammenligne på den måten. Så mye gjør jeg, lissom, og såååå sliten blir jeg av det, jeg blir derimot ikke sliten av å gjøre sånn og sånn osv. At man må ha seks barn alene, eller tre hvis de er under 3 år, for i det hele tatt å ha lov å si at man arbeider like mye som en fulltidsarbeidende. Det er bare ikke mulig å sammenligne rene "barnearenaer" som jo barnehagen er, med hjemmetilværelsen. Jeg har heller aldri sagt at det er slitsomt eller hardt arbeid å være hjemme på deltid. Jeg har derimot sagt som en kommentar til artikkelen at det medfører arbeid å ha to små barn i sin omsorg, spesielt når man aktiviserer barna og prøver å finne på utfordrende ting som kan stimulere små barnesinn. Etter at jeg skrev det har jeg fått kommentarer om slaraffenlivet andre har levd med sine barn hjemme nå i ferien, spørsmål om jeg virkelig mener at det er hardt arbeid med barn hjemme, og spekulasjoner rundt jobben utenfor hjemmet, hvis man mener at hjemmetilværelsen kan sammenlignes med å være fulltidsarbeidende.

Koselig. Jeg vil uansett at du skal vite hvor mye lettere hverdagen vår er med meg delvis hjemmeværende og vel vitende om at kabalen alltid går opp. Sinnsro delux!

Jobben min utenfor hjemmet er en kontorjobb, så minimalt med fysisk arbeid. altså. På det mentale plan er det derimot litt. På hjemmebane passer man hele tiden på, man bytter bleier, man lager mat, man har øyne i bakhode, man aktiviserer og man finner på ting sammen - man leker, megler, trøster og koser og sjefer. Jeg og mannen har heller ingen jevn fordeling av husarbeidet, så det meste faller med rett på meg (og jeg går utifra at i hjem hvor begge jobber 100 % er det en mer jevn fordeling). Ettermiddag/kveld deltar vi derimot like mye i omsorgen av barna.

Jeg er ikke ute etter verken sympati, støtte eller forståelse for mitt valg, jeg er veldig fornøyd med hverdagen, jeg liker derimot ikke å bli sett ned på som jeg føler jeg blir i denne debatten. Regelrett uthengt når jeg prøver å forklare hva jeg mente i det første innlegget; "jaja, det du bruker en hel dag på, gjør vi karriere-likestillings-ikke-forsørgende kvinner på noen skarve timer i løpet av ettermiddagen"). At jeg skal være mindre verdt og lat fordi jeg ikke får betalt for min "deltidsjobb", at jeg er en trussel for likestillingen og en del av DetStore samfunnsproblemet. Dere må gjerne komme med statistikker, ny-googlet materiale som støtter oppunder deres uttalelser, (og det føles veldig sterkt å ha hele hurven mot seg på denne måten), men jeg kan som sagt ikke gjøre annet enn å snakke for meg selv, om vår hverdag, fordelene det har for min familie og hvor mye både jeg og mannen bidrar sammen med, for at hjulene i A/S familien skal gå rundt. Jeg har bare store problemer med å bli stemplet som lat og som en unnasluntrer fordi jeg bruker mer tid på egne barn enn dere gjør.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det jeg tror trenger å plukkes fra hverandre i denne sammenhengen er ikke hvor mange som har funksjonshemmede barn eller pleietrengende foreldre. Der stiller kjønnene stort sett likt. Det man må se på er hvorfor kvinnene er overrepresentert blant dem som jobber deltid.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Det er jo mystisk at hver gang noe skal gjøres i heimen, eller barn trenger ekstra oppfølging, så er det damene som reduserer stillingsprosenten, og på sikt ender opp som små fattige gamle damer. Skilt blir de gjerne også, for jo mindre likestilt de er og jo mer barn med spesielle behov de har, jo oftere skiller man seg. Og da blir de hvertfall fattige.
Det er jo fordi menn tjener mer, både som sådan og i samme jobb. Fordi dameyrker blir sett på som en tilleggsinntekt i heimen og ikke noe man kan leve av.
Jeg vil aldri råde mine døtre til å ta trøste&bære-yrker, men oppfordre dem til å være i stand til å forsørge seg selv.

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Altså, det er ikke gitt at man blir minstepensjonist fordi om man ender opp med et barn med funksjonshemning/spesielle behov. Men det er så enormt stor forskjell på hvordan de forskjellige kommunene håndterer slikt, og det er så enormt stor forskjell på hvilke svar foreldrene får på søknader - og ikke minst, hvilke søknader foreldrene makter/orker/har kapasitet til å sende, at det neppe gir noe grunnlag for sammenligning ift. hvem som jobber redusert eller ikke..

Denne sidedebatten fikk meg til å tenke; hvorfor er det jeg som tar kontorløpejobben, og ikke husbonden? Hvorfor er det jeg som har fulgt litjtausa rundt på alle slags pedagogiske opplegg, og ikke husbonden?

Den aller viktigste grunnen er at det er jeg som har pedagogisk bakgrunn, det er jeg som sitter med utdanningen som hjelper meg med å trykke på de riktige knappene. Lønns- og utdanningsmessig ligger jeg høyere enn husbonden. Husarbeidet gjør han 90 % av.
Og det samme kan jeg tenke meg er grunnen til at mange andre par tar et tilsvarende valg. Hvis man er utdannet innen pleie og omsorg, så kan man gjøre en bedre jobb for sin syke mor, enn hvis man er utdannet bilmekaniker. Hvis han er rørlegger og hun er småbarnspedagog, så vil det være mer naturlig at hun tar møtene med barnehagen. Ja, han kjenner barnet like godt, men hun vet bedre hvilke knapper hun skal trykke på for å oppnå det de vil.


m^2: det er himmelvid forskjell på fysiske og psykiske "sykdommer". Jeg opplever også at mange rettigheter faller ned i fanget på meg, uten at jeg behøver å spørre engang. Vi fikk hjelpestønad ved å skrive under på et ark, utfyllingen og innsendingen av skjemaene tok hjelpeapparatet seg av. Mens når det er mer uspesifikke syndromer, særlig slikt som ligger innenfor autismespektret, hvor alt blir personavhengig, så er ikke veien så rett fram.

Det er veldig lett å be om hjelp til lille skatt: Se - armen er skjev, vi vil ha fysioterapeut. Og så kommer fysioterapeuten og drar og tøyer litt. Det er ikke like lett å skaffe hjelp til en utagerende ungdom, da blir man bare bedt om å tilrettelegge hverdagen og blablabla. Dette var også tydelig i søknaden om hjelpestønad for litjtausa. Der står det at vi bruker tid til pleie av høreapparatet. Men det vi virkelig bruker tiden til er å følge opp den sosiale utviklingen.

[kie]

Veldig gode poeng, gajamor.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Denne sidedebatten fikk meg til å tenke; hvorfor er det jeg som tar kontorløpejobben, og ikke husbonden? Hvorfor er det jeg som har fulgt litjtausa rundt på alle slags pedagogiske opplegg, og ikke husbonden?

Den aller viktigste grunnen er at det er jeg som har pedagogisk bakgrunn, det er jeg som sitter med utdanningen som hjelper meg med å trykke på de riktige knappene. Lønns- og utdanningsmessig ligger jeg høyere enn husbonden. Husarbeidet gjør han 90 % av.
Og det samme kan jeg tenke meg er grunnen til at mange andre par tar et tilsvarende valg. Hvis man er utdannet innen pleie og omsorg, så kan man gjøre en bedre jobb for sin syke mor, enn hvis man er utdannet bilmekaniker. Hvis han er rørlegger og hun er småbarnspedagog, så vil det være mer naturlig at hun tar møtene med barnehagen. Ja, han kjenner barnet like godt, men hun vet bedre hvilke knapper hun skal trykke på for å oppnå det de vil.

Det beste er jo om begge har kontrollen. Det er en slitsom jobb.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Hvis de som pensjonister må suge på labben fordi de jobbet deltid som unge hadde de vel ikke økonomi til å være hjemme? Man må selvfølgelig ta den biten med i regnestykket når man velger å være hjemme eller jobbe redusert.

Forøvrig begriper jeg ikke at noen, om de aldri så mye jobber, våger å basere pensjonisttilværelsen på at staten skal oppfylle pensjonsforpliktelsene sine.

Mulgi jeg tar feil, men jeg tror svært få av de jeg kjenner som jobber deltid har regnet særlig på hva utbetalingen blir om 35 år. De regner på hva den blir her og nå.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Den aller viktigste grunnen er at det er jeg som har pedagogisk bakgrunn, det er jeg som sitter med utdanningen som hjelper meg med å trykke på de riktige knappene. Lønns- og utdanningsmessig ligger jeg høyere enn husbonden. Husarbeidet gjør han 90 % av.
Og det samme kan jeg tenke meg er grunnen til at mange andre par tar et tilsvarende valg. Hvis man er utdannet innen pleie og omsorg, så kan man gjøre en bedre jobb for sin syke mor, enn hvis man er utdannet bilmekaniker. Hvis han er rørlegger og hun er småbarnspedagog, så vil det være mer naturlig at hun tar møtene med barnehagen. Ja, han kjenner barnet like godt, men hun vet bedre hvilke knapper hun skal trykke på for å oppnå det de vil.

Dette er tull, statistikkmessig. (Ikke nødvendigvis i deres tilfelle, selvsagt.)

Også i familier der hun er kokk og han er lærer, eller han er bilmekaniker og hun er tannlege er det helt vanlig at hun gjør disse tingene.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

m^2: det er himmelvid forskjell på fysiske og psykiske "sykdommer". Jeg opplever også at mange rettigheter faller ned i fanget på meg, uten at jeg behøver å spørre engang. Vi fikk hjelpestønad ved å skrive under på et ark, utfyllingen og innsendingen av skjemaene tok hjelpeapparatet seg av. Mens når det er mer uspesifikke syndromer, særlig slikt som ligger innenfor autismespektret, hvor alt blir personavhengig, så er ikke veien så rett fram.

Tell me about it - sønnen min har ikke en eneste liten diagnose som forteller hvorfor han er som han er, han. Han bare _er_ sånn. Med mulig syndrommistanke, manglende språk, snodig oppførsel. Men de finner jo ikke en skjit galt med han, ikke fysisk heller.
Og jeg har skrevet alle søknadene selv, fikset alle rettigheter selv. Og fått full uttelling på alt. Mulig flaks, men jeg begynner å tenke at jeg er flink på søknader
Og jeg er realist altså, og vel så langt fra en pedagog som man komme

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Mulgi jeg tar feil, men jeg tror svært få av de jeg kjenner som jobber deltid har regnet særlig på hva utbetalingen blir om 35 år. De regner på hva den blir her og nå.

Jeg har jobbet 80% i to år. Og jeg tok hvertfall det med i betraktningen! Så da kjenner du hvertfall til meg. Og flere ting.
F.eks hvor mye det å jobbe 80% ville påvirke min mulighet til å delta i karrierefremmende aktiviteter og kurs, som igjen ville føre til lønnsøkning + mer ettertraktet arbeidstaker + større kompetanse + bedre nettverk + bedre istand til å utføre jobben min osv.
For meg var det et ok "offer" å jobbe 20% mindre en periode, fordi jeg regnet fordelen som større enn ulempen.
Men at ulempen er der var noe jeg så absolutt er veldig oppmerksom på.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Dette er tull, statistikkmessig. (Ikke nødvendigvis i deres tilfelle, selvsagt.)

Også i familier der hun er kokk og han er lærer, eller han er bilmekaniker og hun er tannlege er det helt vanlig at hun gjør disse tingene.

Har du den statistikken, siden du vet så sikkert at det jeg tenker er tull?

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Tell me about it - sønnen min har ikke en eneste liten diagnose som forteller hvorfor han er som han er, han. Han bare _er_ sånn. Med mulig syndrommistanke, manglende språk, snodig oppførsel. Men de finner jo ikke en skjit galt med han, ikke fysisk heller.
Og jeg har skrevet alle søknadene selv, fikset alle rettigheter selv. Og fått full uttelling på alt. Mulig flaks, men jeg begynner å tenke at jeg er flink på søknader
Og jeg er realist altså, og vel så langt fra en pedagog som man komme

Søknadsskriving er en kunst. Det er ikke sikkert det er noen ulempe å være realist, beskrivelsene blir gjerne så konkrete og godt beviste at saksbehandlerne bare gir opp.