Er NAV virkelig så ille?

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Men nå ser du helt bort fra den kostnaden det har for alle kvinner om det blir større aksept for deltidsarbeid for å få familie-/jobbkabalen til å gå opp. Sånn som det er nå, er det av strukturelle grunner nesten bare kvinner som går ned i stillingsprosent av familieårsaker. To helt opplagte problemer med dette er at det blir vanskelig å få fulle stillinger i typiske kvinneyrker (helsevesenet), og at det blir vanskeligere for unge kvinner å få jobb rent generelt (for de blir jo bare gravide og forsvinner ut i deltid i årevis).

Ser du ikke hvor problematisk dette er for likestillingen? Så nei, før det er en realitet at det tilnærmet like hyppig er menn som går ned i stilling, så får du meg aldri i livet til å ønske større aksept for deltidsarbeid. No man is an island.

Eg er prinsippielt einig. Men eg har alltid meint prinsippielt at eg ikkje skal ha betalt arbeidskraft i min eigen heim. Men så skjer det ting, Livet™ og sånn. Og den praktiske og faktiske realiteten passer ikkje lenger inn i det ein prinsippielt tenker. Og det er her eg tenker at folk bør få gjere sine eigne livsval og eigne prioriteringar, utan å måtte svare for tap av pensjonspoeng og hinder for likestilling. Og sjølv om det er viktig å vere solidarisk og tenke på alle andre, må ein ta hensyn til seg sjølv og.

Viss ein blir sjuk av å balansere familieliv og jobb, synest eg ein bør bli møtt med respekt for at ein vel å ta konsekvensene av dette og heller prioriterer andre ting enn jobb, karriere og likestilling. Også etter at ein har blitt frisk.

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

De siste innleggene her illusterer veldig godt det jeg skrev noen innlegg tidligere her - om man står på til man blir syk, så er det ikke greit(da har man ikke tatt ansvar for seg selv), om man velger å jobbe redusert for å ta vare på egen helse, så er det heller ikke greit(for da tar man ikke hensyn til samfunn og kvinnekamp).

Det som er greit, er å jobbe 100 % og ha nok kapasitet til å klare det.

Om man ikke har det, i kortere eller lengre perioder, hva da?

Det nevnes i mange innlegg her i tråden at kvinner slett ikke er utsatt for press, men hva er dette, om ikke nettopp et press? Og hvordan anbefaler dere at man løser dette på en god måte som fungerer både for individ og samfunn?

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Porblemet er at mange stabler livene sine som Dagobertsmørbrød. De har full jobb, venner, reising, fritidsaktiviteter, videreutdanning og oppå der stabler de partner, barn, barns fritidsaktiviteter, svigermors krav/egne krav til plettfrihet, flytting, stor hage, trening, førtiårskrise, samlivsbrudd, elsker, verv og søvnbehov, uten å ta vekk noe.

Man må velge. Døgnet har tjuefire timer, et hvert menneske har en viss porsjon krefter. Man kan ha en dugandes mann eller en dustete mann, man kan ha friske barn eller syke barn, det gir pluss eller minus i ligningen. Man kan ha stort hus under oppsussing eller lettstelt leilighet, osv. Man kan ikke ha alt, men folk later til å tro det, I VERDEMS RIKESTE LAND, og så blir de sykemeldt fordi de ble så slitne av å skulle arrangere bursdagsselskap, blogge, scrappe tre hundre julekort og male aboslutt hele huset hvitt og blogge om det, mens de fulgte ungene på 5 fritidsaktiviteter pr. barn.

Å prioritere er vanskelig. Livet er kort. Man har lyst til alt. Det er urettferdig!

Det var veldig godt sagt.

Det handler om å prioritere.

[Katta]

Det man vet har endel å si for muskel/skjelettlidelser og sykefravær er typen jobb, og da typiske "kvinneyrker" som har en kombinasjon av ubekvem arbeidstid, tunge løft, men først og fremst lite styring over egen yrkeshverdag. Det siste er vel vist å bety en hel del for fraværsstatistikken. Det er kanskje ikke så vanskelig å forestille seg heller, at hvis man oppfatter seg selv som en brikke som kan erstattes av en hvilken som helst annen brikke er det lettere å være borte fra jobben enn hvis man oppfatter seg selv som viktig og med ansvar for eget prosjekt? Og jo mer styring man har jo mer kan man lempe det til slik at man får så mye fleksibilitet man trenger når formen ikke er helt på topp. Jeg har aldri sett noe statistikk som viser at cupcakes og fritidsaktiviteter har noe å si i så måte, men det kan jo finnes likevel.

Jeg er ikke nødvendigvis enig i at vi diskuterer de som ikke har helse til å jobbe fullt. Vi diskuterer de som ikke orker å jobbe fullt. Hvorvidt det er helse som er greia er vel folk her litt uenige om.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg er ikke nødvendigvis enig i at vi diskuterer de som ikke har helse til å jobbe fullt. Vi diskuterer de som ikke orker å jobbe fullt. Hvorvidt det er helse som er greia er vel folk her litt uenige om.

Det er sant. Men det er jo dei som ikkje orker å jobbe fullt som er "skulda" i at folk med relle fibromuskeldepresjonencefalomyelitt-diagnoser blir sett på som ikkje reelt sjuke unnasluntrarar. Og denne gruppa meiner eg det ville vore betre å flytte over i frivillig deltid, ikkje sjukemelding. Det verkar riktigare for meg.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Det er sant. Men det er jo dei som ikkje orker å jobbe fullt som er "skulda" i at folk med relle fibromuskeldepresjonencefalomyelitt-diagnoser blir sett på som ikkje reelt sjuke unnasluntrarar. Og denne gruppa meiner eg det ville vore betre å flytte over i frivillig deltid, ikkje sjukemelding. Det verkar riktigare for meg.

Det hadde vært veldig fint dersom det gikk an å trekke den grensen klart og tydelig, men det tror jeg er veldig vanskelig. Vi har hele spekteret fra de som er litt slitne etter jobb og har litt stiv nakke og mener det ikke skal være sånn, man skal da sprudle når man kommer hjem. Og så har du de som ligger i mørkt rom og ikke greier å ta til seg næring fordi alt verker. Og alt imellom der.

Jeg synes dette er veldig vanskelig. På den ene siden synes jeg det er grovt urettferdig at slitasjeskader ikke regnes som yrkesskader. Kvinnesykdommer og kvinnejobber (tradisjonelt sett) er nedprioritert ikke bare lønnsmessig, men også i trygdelovverket. På den andre siden er det åpenbart at vi ikke har råd til dette og at det er veldig vanskelig å trekke en grenseoppgang mellom "for syk" og "orker ikke". Uansett tilstand.

[Bokormen]

Jeg aner ikke om det er en sammenheng, men om jeg tenker på småbarnsforeldre som jobber mye kjenner jeg faktisk bare fedre som gjør det. (Da tenker jeg over full stilling.) Kanskje er det ikke relevant i det hele tatt. Men jeg vet jo om mange kvinner som snakker varmt om tid med barna og samtidig mener at pappaperm ikke egentlig er så viktig, ei heller er ukependling eller nordsjøarbeid ødeleggende for hverken barnas framtidige mentale helse eller far-barn-forholdet. Og jeg vet at mange småbarnsmødre blir veldig slitne av å sitte med 80% av ansvaret hjemme. Hvorfor blir det slik for så mange? For jeg har egentlig ikke inntrykk av at det bare er egotripp for de mennene som jobber mye heller, jeg har inntrykk av at mange damer synes det er ok en stund for så å bli møkk lei.

[gajamor]

Jeg syns forslagene om å forby alkohol og tobakk nesten har vært de mest konstruktive her. Det, sammen med tvungen felles morgengymnastikk, ville vi spart myyye velferdsmidler på.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det hadde vært veldig fint dersom det gikk an å trekke den grensen klart og tydelig, men det tror jeg er veldig vanskelig. Vi har hele spekteret fra de som er litt slitne etter jobb og har litt stiv nakke og mener det ikke skal være sånn, man skal da sprudle når man kommer hjem. Og så har du de som ligger i mørkt rom og ikke greier å ta til seg næring fordi alt verker. Og alt imellom der.

Jeg synes dette er veldig vanskelig. På den ene siden synes jeg det er grovt urettferdig at slitasjeskader ikke regnes som yrkesskader. Kvinnesykdommer og kvinnejobber (tradisjonelt sett) er nedprioritert ikke bare lønnsmessig, men også i trygdelovverket. På den andre siden er det åpenbart at vi ikke har råd til dette og at det er veldig vanskelig å trekke en grenseoppgang mellom "for syk" og "orker ikke". Uansett tilstand.

Men er det naivt å tenke meg om dei som går til legen fordi dei ikkje sprudler etter jobb er med på å øydeleggje slik at dei som ligg i eit mørkt rom og ikkje tar til seg næring ikkje blir tatt på alvor? Eg innbiller meg at litt stiv nakke og trøtt i beina etter å ha stått ein heil dag-gruppa er mykje av problemet når vi snakker om sjukefråverstatistikkane. Er det heilt feil å tenke det?

Eg trur ikkje det er enkelt å trekke opp ei slik grense altså. Og dette er som sagt bare høgttenking frå mi side.

[Harriet Vane]

Det man virkelig burde forby var martyriet. Mange av disse diffuse lidelsene ville vært unngått ved at folk trente bittelitt forebyggende, sluttet å gå med stressklump i magen og heller fniste mer, ga blanke i husarbeid innimellom, drakk seg tøysete en sjelden gang, brydde seg mindre om hva andre mente og klinte litt mer med mannen sin/andre menn/andre damer/whatever tickles you fancy.

Jeg skal ikke skjære de lidende over en kam, men jeg kan bruke et par kjente og kjære eksempler av godt voksne kvinner i min nærmeste familie som har ofret seg syke. De er i elendig form, de har vondt overalt, de er såpass overvektige at de er kommet inn i den grusomme sikrelen av vondt overalt ville blitt bedre om man trente men det er for slitsomt å begynne når man har så mye å dra på og det er ingen vits allikevel og det er vel min skjebne men jeg ga nå alt for mann og barn og hus og hjem og basaren og koprset og vellaget og dette er takka!

Tenk om disse damene hadde gitt beng i å ofre seg, og heller brukt en halvtime på å ta vare på seg selv hver dag? De har brukt et helt liv på å bite tennene sammen og mumle at utakk er verdens lønn og aldri tatt seg så mye som fem minutter til å tøye mens de sydde bunad, strikket det syttende strømpeparet som de mente alle ville og måtte ha til jul eller ha det plettfritt?

De har alle brukt sviktende helse som en legitim måte å streike på. "Jeg skulle så gjerne, men kroppen vil ikke". Hun skulle nok helst ha lært seg å si nei, men det er for sent. Og da blir det kroppen som brukes som skjold.

Utenom det kjenner jeg til mange som prioriterer å ha en meningsfylt fritid (=pent hjem) og å ha krefter til å prioritere familien når de går gjennom prioriteringsregnskapet sitt, og dropper jobb, ja.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det er nok flere parallelldiskusjoner her. Jeg mener at man må først og fremst ta tak i det unødvendige fraværet hos det normale, friske, flertallet. Det er vel sannsynligvis der det er mest å hente. Og i den sammenheng blir enkle prioriteringer viktig for å unngå at man blir utbrent.

Ja, det er det. Og dette har du helt rett i.

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Det man virkelig burde forby var martyriet. Mange av disse diffuse lidelsene ville vært unngått ved at folk trente bittelitt forebyggende, sluttet å gå med stressklump i magen og heller fniste mer, ga blanke i husarbeid innimellom, drakk seg tøysete en sjelden gang, brydde seg mindre om hva andre mente og klinte litt mer med mannen sin/andre menn/andre damer/whatever tickles you fancy.

Jeg skal ikke skjære de lidende over en kam, men jeg kan bruke et par kjente og kjære eksempler av godt voksne kvinner i min nærmeste familie som har ofret seg syke. De er i elendig form, de har vondt overalt, de er såpass overvektige at de er kommet inn i den grusomme sikrelen av vondt overalt ville blitt bedre om man trente men det er for slitsomt å begynne når man har så mye å dra på og det er ingen vits allikevel og det er vel min skjebne men jeg ga nå alt for mann og barn og hus og hjem og basaren og koprset og vellaget og dette er takka!

Tenk om disse damene hadde gitt beng i å ofre seg, og heller brukt en halvtime på å ta vare på seg selv hver dag? De har brukt et helt liv på å bite tennene sammen og mumle at utakk er verdens lønn og aldri tatt seg så mye som fem minutter til å tøye mens de sydde bunad, strikket det syttende strømpeparet som de mente alle ville og måtte ha til jul eller ha det plettfritt?

De har alle brukt sviktende helse som en legitim måte å streike på. "Jeg skulle så gjerne, men kroppen vil ikke". Hun skulle nok helst ha lært seg å si nei, men det er for sent. Og da blir det kroppen som brukes som skjold.

Utenom det kjenner jeg til mange som prioriterer å ha en meningsfylt fritid (=pent hjem) og å ha krefter til å prioritere familien når de går gjennom prioriteringsregnskapet sitt, og dropper jobb, ja.

Gjenkjenbart hos kvinner i generasjonen over meg i min nærhet også dette. Og det er helt sikkert ikke borte i vår generasjon, heller, selv om mange av oss er veldig bevisste på å ikke falle i martyrfella og opptatt av å eie eget liv.

Det du skisserer over her er det aller viktigste man kan lære seg for å ha et liv med god helse og god livskvalitet. Det jeg samtidig er opptatt av, er å ha forståelse for at det kunne utvikle seg sånn hos den forrige generasjonen og forståelse for at det ikke er barebare for endel kvinner vår generasjon heller å stå så trygt i eget selvverd som dette fordrer. Og det er her jeg tenker vi kan stable den før nevnte rausheten på beina og ikke fordømme kvinner som ikke evner/klarer/orker å ta eierskap i egne liv (og for ordens skyld, det mener jeg ikke du gjør i innlegget ditt over, men jeg leger merke til at mange gjør det rent generelt.). Jeg tror at vi hjelper oss selv og andre mot dette målet ved å unngå krassheten og utålmodigheten (selv om jeg av egen erfaring vet at det holder hardt, og at jeg ikke alltid er så flink til dette som jeg øsnker). Min erfaring er at budskapet ikke når fram om mottaker føler seg nedvurdert. Og jeg mener at dette er et altfor viktig budskap til å bli borte på veien. Dette er i grunnen materiale til en helt ny, og potensielt veldig konstruktiv tråd.

[zeppelin]

Ingen røyk utan ild....

[nokon]

I går såg eg filmen "De urørlige" (veldig god film, som er tilgjengeleg i filmutleigen til altiboks). Filmen starter med at hovudpersonen, som akkurat har komme ut frå fengsel etter eit ran, møter opp til eit jobbintervju og ber om underskrift på at han har fått avslag. Reglane i Frankrike er tydelegvis at ein må dokumentere tre avslag på jobbsøknadar før ein får trygd. Dette gjeld jo ein annan del av NAV-systemet enn sjukelønnsordninga, men det er jo til ettertanke. Det blir stild veldig lite krav til støttemottakarar generelt i Norge, viss vi samaliknar med andre land.

[annemede]

Jeg er redd for at det bare er ett tidsspørsmål før vi er tvungne til innstramminger i velferdsordningene.

Hvor, hva og hvem som dessverre blir rammet kan vær interessant å diskutere, ikke minst for å ha lagt seg opp en buffer som gjør at en blir minst mulig skadelidende.

[rine]

Jeg er enig i at presset på ungdom er hardt, men jeg mener at (for) mange løser det ved å "melde seg ut" og ty til naving. Som selvsagt er et verdiladet ord.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg er enig i at presset på ungdom er hardt, men jeg mener at (for) mange løser det ved å "melde seg ut" og ty til naving. Som selvsagt er et verdiladet ord.

Hvor mange gjelder det egentlig?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Hvor mange gjelder det egentlig?

Det kan du vel finne ut ved å se på statistikken for unge arbeidsledige/uføre? Eller forventer du et svar som: Det gjelder 9532 unge?

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det kan du vel finne ut ved å se på statistikken for unge arbeidsledige/uføre? Eller forventer du et svar som: Det gjelder 9532 unge?

Mener du at statistikken for unge arbeidsledige/uføre sammenfaller med det du kaller å "melde seg ut" og "ty til naving"?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Mener du at statistikken for unge arbeidsledige/uføre sammenfaller med det du kaller å "melde seg ut" og "ty til naving"?

Ja. Eller at det ikke er reelt at så mange faktisk er arbeidsuføre. Jeg skrev et innlegg om det litt lenger fremme i tråden.

[Billa]

Jeg var på møte i nærværsarbeid med NAV i går, og det var veldig nyttig. Både med tanke på tallene NAV sitter på med fordeling av type fravær (noe sånt som 60 % utgjøres av muskel/skjelett-plager og lettere psykiske lidelser - til dels udefinerbare) og også hvordan NAV jobber. De har dessuten et veldig fokus på at regnestykket ikke er bærekraftig i lengden, og at noe må gjøres.

Her i mitt distrikt er det nå veldig fokus på aktivitetsplikten for den som er sykmeldt, og av den grunn full gjennomgang i NAV av alle sykmeldinger etter 8 uker (interne leger, NAVs konsulenter osv). Det skal svært spesielle grunner til for at NAV godkjenner full sykmelding etter denne perioden.

Jeg er kjempepositiv til at NAV selv nå retter seg strengt etter føringene som allerede ligger der fra myndighetene. I tillegg må jeg som arbeidsgiver også være "på" i forhold til å legge til rette for at ansatte kan komme tilbake. Hvis en sykmeldt ikke kan vise til at man har prøvd ut en hel del ting på arbeidsplassen i sykmeldingsperioden, kan f.eks NAV la være å innvilge AAP. Tanken er at perioden man er sykmeldt skal brukes til å avklare hva man kan og hva man ikke kan gjøre. Mitt inntrykk er at en del tenker at de bruker dette første året som et "hvile"år, for så å avklare en del ting mens man er på AAP. Det funker heldigvis ikke sånn.

[annemede]

Jeg er av dem som synes lønnsnivået er latterlig høyt i Norge, og at en del mennesker har urealistisk høye forventninger til lønn.

Om man tror, og det har jeg inntrykk av en del unge har, at man skal tjene 500.000 , og ikke har utdannelse, og man får en jobb i en butikk, med lønn som er lavere enn det urealistisk høye tallet, så er det alltid noen som synes at det ikke er verdt det, og at man heller kan gå arbeidsledig, eller NAVe, som det også kalles.

[Pebbles]

Guava: deilig å lese et nyansert innlegg om dette! Jeg tror du har helt rett. Jeg tror myten om den glade og ubekymrede naver er blåst opp i latterlige dimensjoner.