Bytter feminister etternavn?

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Dixieet er ingen i tråden (nå har jeg bare skumlest den første delen, riktignok) som har sagt at man er en undertrykket kvinne som er imot likestilling om man skifter etternavn.

Vel, det ser ut til at det er det som er den gjengse oppfatning. Og jeg synes det er skikkelig ubehagelig at folk "tenker sitt" om meg, fordi jeg har tatt mannens etternavn. Det er flere årsaker til at vi gjorde det, og hadde situasjonen vært annerledes kunne like gjerne mannen tatt mitt. Det handlet overhodet ikke om kjønn. Om folk velger å tro at jeg lurer meg selv her så får de bare tro det, og jeg høres sikkert ut som sutre-Laura nå, men jeg kjenner bare jeg blir litt irritert (og det blir jeg for ALT i dag, så).

[Kirsebær]

Nå vurderer jeg selvsagt å bytte navn til Kirsebær Superblomst.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Jeg stemte "Nei, men det kan bli aktuelt i framtiden"

Hvis det plutselig dukker opp et navn som betyr noe for meg, så kan jeg liksom ikke garantere for at jeg blir hetende Kirsebær Likør resten av livet.

Jeg syns det er en romantisk tanke at ektefeller heter det samme og at barna også får det navnet.
Nå er jeg ferdig med å få barn, og Poden har sin pappas etternavn, så det er mulig jeg blir værende Frøken Likør også. Hvem vet.

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Nå vurderer jeg selvsagt å bytte navn til Kirsebær Superblomst.

Har du ombestemt deg?

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Jeg også, det er av typen Haugen-Hagen. Så vondt vil jeg ikke barna mine.

Min har jo fått en fin -dal-berg.

Opprinnelig lagt inn av Lavender, her.

Eller gifter vi oss fortsatt oppover? Selv er jeg så likestilt med komisk likt etternavn som samboer.

Nja, jeg tror ikke akkurat det er slik at de peneste navnene er høyere opp i klassesjiktet.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

"Frivillig" er et tåpelig argument. Det er et betinget valg påvirket av samfunn, oppvekst, forventninger til kjønn og rolle, og selv om det sitter langt inne for mange å innrømme det, så var det 1) fordi det var vanlig og man er mer mainstream enn man liker å tenke på 2) fordi man innerst inne kanskje er ganske gammeldags. Eller "romantisk", som noen velger å kalle det.

Synes du denne argumentasjonen gjelder også for menn som tar sin kones etternavn?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Synes du denne argumentasjonen gjelder også for menn som tar sin kones etternavn?

Jeg er ikke HV, men selvsagt gjelder ikke det samme for menn. Det er jo her forventninger, kjønnsroller og tradisjoner kommer inn.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg er ikke HV, men selvsagt gjelder ikke det samme for menn. Det er jo her forventninger, kjønnsroller og tradisjoner kommer inn.

Det er der det stokker seg litt for meg.

Min mann tok mitt etternavn fordi vi ønsket at alle i kjernefamilien skulle hete det samme. Det er greit. Hvis vi hadde tatt hans etternavn med samme argumentasjon, så hadde det blitt feil?

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Det er der det stokker seg litt for meg.

Min mann tok mitt etternavn fordi vi ønsket at alle i kjernefamilien skulle hete det samme. Det er greit. Hvis vi hadde tatt hans etternavn med samme argumentasjon, så hadde det blitt feil?

Det ville jo ikke blitt feil uansett, men det er klart at dersom dere hadde valgt hans navn så kunne det hatt en ubevisst forankring i normer og forventninger fra samfunnet rundt en (kunne hatt, ikke måtte hatt, får jeg vel presisere). Det å velge mannens navn er jo opplagt et brudd med tradisjoner og normer, så det er klart at det blir noe annet.

[Dixie Diner]

Det er jo ikke så rart at vi føler vi må forsvare oss når man leser en tråd som dette. Her inne er man domm såm et brø og undertrykket antifeminist som ikke tenker på samfunnets beste om man har mannens etternavn.

[Pøblis]

Seriøst, folkens. Tror dere ikke at dere faktisk har gjort et par valg i livet på grunn av rådende sosiale normer?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Seriøst, folkens. Tror dere ikke at dere faktisk har gjort et par valg i livet på grunn av rådende sosiale normer?

Jeg har det! Jeg jobbet deltid i to år da ungene var små. Riktignok hadde jeg ikke fast jobb og fikk ikke tilbud om full stilling før det var gått noen år, men det passet oss i grunnen greit at det var sånn. (Jeg prøvde ikke knallhardt på full jobb, heller...)Jeg tror det hadde sittet mye lenger inne for mannen min å bare finne seg til rette med å gå hjemme to dager i uken.

Og hvem vet hva jeg selv hadde gjort ang. navnevalg hvis jeg giftet meg som 20-åring, jeg har jo en mye større bevissthet rundt slike ting nå enn jeg hadde da. Derfor ser jeg heller ikke at det skal være så problematisk å si at man endret navn til mannens fordi det det var det "alle gjorde" og fordi man er romantisk, var ung&dum, eller hva_har_du. Det er jo heller ikke "feil" å ønske at hele familien har samme etternavn, men det er bare greit å reflektere litt rundt hvorfor det i 90 % av tilfellene er mannen som stikker av med "seieren."

[GydaG]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Seriøst, folkens. Tror dere ikke at dere faktisk har gjort et par valg i livet på grunn av rådende sosiale normer?

Jo, selvsagt har jeg det. Men sier du at dersom jeg skal kalle meg ekte feminist så må jeg skifte tilbake til det navnet jeg ble tildelt? Eller skal jeg da ta et oppgjør med min egen mor, som ikke klarte å stå på barrikadene på 60-tallet, men tok navnet til min far da de giftet seg, og dermed også ødela for kvinnekampen?

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av GydaG, her.

Jo, selvsagt har jeg det. Men sier du at dersom jeg skal kalle meg ekte feminist så må jeg skifte tilbake til det navnet jeg ble tildelt? Eller skal jeg da ta et oppgjør med min egen mor, som ikke klarte å stå på barrikadene på 60-tallet, men tok navnet til min far da de giftet seg, og dermed også ødela for kvinnekampen?

Nei. Hvor tar du dette fra?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Seriøst, folkens. Tror dere ikke at dere faktisk har gjort et par valg i livet på grunn av rådende sosiale normer?

Jeg har garantert gjort en fluss med ting basert på rådende sosiale normer. Skifte av navn var ikke en av dem. Akkurat den biten var gjennomtenkt og bevisst og basert på hva jeg ønsket. Og med klar beskjed til han jeg tok navnet fra at om jeg tok hans navn og ungene kun fikk det, så kom jeg til å beholde det også ved en skilsmisse. Noe jeg også har gjort.

(At mannen er blitt så kokko og at det nå finnes en ny frue med samme etternavn som jeg strengt tatt ikke har lyst til å bli forvekslet med, og at skifte sånn sett hadde vært greit er en annen ting. ).

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Jeg har garantert gjort en fluss med ting basert på rådende sosiale normer. Skifte av navn var ikke en av dem. Akkurat den biten var gjennomtenkt og bevisst og basert på hva jeg ønsket.

Her og. Jeg var ung da jeg giftet meg. Nek var jeg sikkert også. Men i dag er jeg 35, trebarnsmor, enda gift med mannen og vil nok kalle meg oppegående og bevisst på de fleste områder i livet. Og jeg hadde også i dag tatt hans etternavn, av akkurat de samme årsakene som i 2003, da jeg tok det valget.

[Neket]

Jeg er feminist, og har mannens etternavn. Det var viktig for han, jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva jeg heter. Hans navn er kulere da, det er bare 4 stk som har det i Norge (jeg, han og ungene). Mitt var ganske vanlig.

Jeg bruker fortsatt mitt etternavn på jobben, det er så pes med email og business cards og sånt.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Det ville jo ikke blitt feil uansett, men det er klart at dersom dere hadde valgt hans navn så kunne det hatt en ubevisst forankring i normer og forventninger fra samfunnet rundt en (kunne hatt, ikke måtte hatt, får jeg vel presisere). Det å velge mannens navn er jo opplagt et brudd med tradisjoner og normer, så det er klart at det blir noe annet.

Ja, men slik det fremstilles av en del i denne tråden er det undertrykkelse som gjør at man velger mannens etternavn. Jeg synes det blir for teit at argumentet om "vi ønsker å hete det samme" blir helt legitimt når han tok mitt.

Presisering: Det er ikke du, Teofelia, som har påstått dette.

[celebelen]

Jeg beholdt navnet mitt, fordi jeg heller vil ha det enn mannens etternavn. For Villes del gjorde vi det eneste rettferdige - vi trakk lodd om hvilket hun fikk som etternavn og hvilket som ble mellomnavn.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Dixie: I den grad jeg tenker noe om etternavnet til folk ( ) (noe jeg stort sett bare tenker på når jeg diskuterer i tråder som denne) handler det jo bare om at damene enten var veldig unge da de giftet seg og/eller har et veldig romantisk, tradisjonelt syn på ekteskapet, evt. er litt lite bevisste på tradisjonene rundt navneskifte.

Jeg var nesten 30 da jeg giftet meg, en temmelig reflektert og tidvis "sint" feminist og ikke voldsomt romantisk anlagt.

Og jeg både er og var bevisst på at jeg tok et veldig "betinget" valg, sterkt formet av normer.

For meg var argumentasjonsrekken omtrent som dette: Jeg ville veldig sterkt at vi skulle ha samme etternavn i familien. Andre kan føle annerledes, det legger jeg meg ikke opp i, men for meg er samme navn en betydningsfull markør på "en familie". Så det var utgangspunktet.

Steg 2, hvem som skulle bytte, se det var definitivt kjønnet. For meg var det til dels hipp som happ hvilket navn det skulle blitt. Det finnes noen "argumenter" for hans til fordel for mitt, men de er i bunn og grunn relativt like i karakter og utbredelse. Hans mer sjeldent enn mitt, så mine barn er Norges eneste barn med det etternavnet, i den grad det betyr noe. De hadde vært de eneste ungene i bydelen, minst, med mitt etternavn også. Men for HAM var det definitivt ikke hipp som happ. Og grunnen til at det ikke var det, handlet aller mest om kjønnsroller.

Hadde det vært livet om å gjøre, eller han het Prumpelort, så hadde jeg antagelig trumfet det gjennom, at skulle vi ha felles navn (noe han også var veldig oppsatt på, som meg), så måtte det blitt mitt. Nå var det "den som føler sterkest for det vinner". Og han følte så sterkt for det fordi det i hans hode var "veldig spesielt" at menn bytter etternavn.


Så hadde jeg litt til gode, som jeg cashet inn da vi kjøpte hytte nettopp (noe han var ganske i mot. )

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg var nesten 30 da jeg giftet meg, en temmelig reflektert og tidvis "sint" feminist og ikke voldsomt romantisk anlagt.

Og jeg både er og var bevisst på at jeg tok et veldig "betinget" valg, sterkt formet av normer.

For meg var argumentasjonsrekken omtrent som dette: Jeg ville veldig sterkt at vi skulle ha samme etternavn i familien. Andre kan føle annerledes, det legger jeg meg ikke opp i, men for meg er samme navn en betydningsfull markør på "en familie". Så det var utgangspunktet.

Steg 2, hvem som skulle bytte, se det var definitivt kjønnet. For meg var det til dels hipp som happ hvilket navn det skulle blitt. Det finnes noen "argumenter" for hans til fordel for mitt, men de er i bunn og grunn relativt like i karakter og utbredelse. Hans mer sjeldent enn mitt, så mine barn er Norges eneste barn med det etternavnet, i den grad det betyr noe. De hadde vært de eneste ungene i bydelen, minst, med mitt etternavn også. Men for HAM var det definitivt ikke hipp som happ. Og grunnen til at det ikke var det, handlet aller mest om kjønnsroller.

Hadde det vært livet om å gjøre, eller han het Prumpelort, så hadde jeg antagelig trumfet det gjennom, at skulle vi ha felles navn (noe han også var veldig oppsatt på, som meg), så måtte det blitt mitt. Nå var det "den som føler sterkest for det vinner". Og han følte så sterkt for det fordi det i hans hode var "veldig spesielt" at menn bytter etternavn.


Så hadde jeg litt til gode, som jeg cashet inn da vi kjøpte hytte nettopp (noe han var ganske i mot. )

Jeg tror veldig mange har den samme prosessen - og havner på samme resultat. Så jeg tenker at man kan både være bevisst, og samtidig være klar over at man har en bagasje som påvirker oss og alle rundt seg.

Jeg synes jo navn er utrolig lite viktig, og kunne faktisk skiftet navn til Candy Darling på ordentlig på sekundet hvis det ikke var så upraktisk. Men jeg trenger heller ikke å hete det samme som barna mine, jeg vet at vi er i familie (og ikke klarer jeg å juge meg unna dem, heller). I tillegg har jeg skiftet mening om det flere ganger før, og har skiftet navn 2 ganger. Det var egentlig aller mest praktiske grunner til at jeg nektet å bytte navn denne gangen, jeg er drittlei av stempel i passet og skjemaer hit og dit. Jeg skifter aldri navn igjen, ferdig med det.

Men det koster meg utrolig lite å "la barna få farens etternavn". For meg er det uviktig, så det ville vært en latterlig kamp å ta.