Er NAV virkelig så ille?

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Om man tror, og det har jeg inntrykk av en del unge har, at man skal tjene 500.000 , og ikke har utdannelse, og man får en jobb i en butikk, med lønn som er lavere enn det urealistisk høye tallet, så er det alltid noen som synes at det ikke er verdt det, og at man heller kan gå arbeidsledig, eller NAVe, som det også kalles.

Men hvis en ungdom uten arbeidserfaring møter opp på NAV så vil vel den illusjonen raskt ble fratatt dem? Det er jo ikke sånn at det mer lukrativt å gå arbeidsledig enn å jobbe i et lavtlønnsyrke, med mindre man har tjent veldig godt fra før.

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Men hvis en ungdom uten arbeidserfaring møter opp på NAV så vil vel den illusjonen raskt ble fratatt dem? Det er jo ikke sånn at det mer lukrativt å gå arbeidsledig enn å jobbe i et lavtlønnsyrke, med mindre man har tjent veldig godt fra før.

Men om valget er, jobbe ræva av deg i et ikke-vel-ansett yrke, og få lusebetaling, eller å sitte hjemme og spille data for lusebetaling ...
Jeg er så kynisk at jeg tror at en del ikke tenker lenger enn nesa rekker, og tenker at det er fint å få penger for å gjøre "ingenting".

[Bille]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Men om valget er, jobbe ræva av deg i et ikke-vel-ansett yrke, og få lusebetaling, eller å sitte hjemme og spille data for lusebetaling ...
Jeg er så kynisk at jeg tror at en del ikke tenker lenger enn nesa rekker, og tenker at det er fint å få penger for å gjøre "ingenting".

Men hvor mye får man da? Som ungdom uten arbeidserfaring og sammenlignet med et lavtlønnsyrke? Og hva er kravene for å få noe?

(Jeg aner ingenting om hvordan NAV funker, har bare hatt med dem å gjøre ifm permisjoner, så jeg spør fordi jeg lurer.)

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Bille, her.

Men hvor mye får man da? Som ungdom uten arbeidserfaring og sammenlignet med et lavtlønnsyrke? Og hva er kravene for å få noe?

(Jeg aner ingenting om hvordan NAV funker, har bare hatt med dem å gjøre ifm permisjoner, så jeg spør fordi jeg lurer.)

For dem under 25 år som bor hos foreldre er satsen 2645 kr mnd i en kommune her i distriktet. Det er ganske mye mer lønnsomt å ta en jobb i tilsvarende situasjon.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Men om valget er, jobbe ræva av deg i et ikke-vel-ansett yrke, og få lusebetaling, eller å sitte hjemme og spille data for lusebetaling ...
Jeg er så kynisk at jeg tror at en del ikke tenker lenger enn nesa rekker, og tenker at det er fint å få penger for å gjøre "ingenting".

Men det er jo ingen som bare får luksusbetaling. De som får uten å ha jobbet en døyt før er de som har en diagnose. De som ikke har jobbet før, får jo ingenting.

[Heilo]

Jeg vil også berømme Guavas innlegg. Jeg tror at de aller fleste unge uføretrygdede faller i en helt annen kategori enn de giddalause og velfødde ungdommene. Jeg tror heller ikke det er mange ungdommer som synes det høres kult ut å nave.

[Heilo]

Gjennomsnittslønnen for en barne- og ungdomsarbeider ansatt i kommunen er 310 800,- i året. (Kilde: http://utdanning.no/yrker/beskrivels...ehageassistent)

Ansatte i salgs- og serviceyrker i varehandel har en gjennomsnittslønn på 340 800 kroner (Kilde: SSB 2012).

Hva kan man få fra NAV? Enten dagpenger:
Dagpengene utgjør per dag 2,4 promille av dagpengegrunnlaget. Dette blir i gjennomsnitt 62,4 prosent av tidligere inntekt før skatt. (Kilde NAV)

Dette forutsetter at du har fått redusert arbeidstiden din med minst 50 prosent,
har fått utbetalt arbeidsinntekt på minst 1,5 G (folketrygdens grunnbeløp) i siste avsluttede kalenderår (i fjor), eller minst 3 G (folketrygdens grunnbeløp) i løpet av de siste tre avsluttede kalenderårene. I tillegg må du være registrert som arbeidssøker, sende meldekort hver 14. dag og være reell arbeidssøker (herunder at du aktivt søker arbeid, og holder din CV oppdatert på nav.no).

Gitt at man har jobbet heltid ett helt år først kan man altså regne med en årslønn på godt under 200.000 kroner. Dette skal man skatte av, og man skal som sagt være reell arbeidstaker, noe som krever litt arbeidsinnsats innimellom dataspillinga. Har man ikke jobbet 100% tidligere vil man få desto mindre fra NAV.

Jeg tror at det vil være de færreste ungdommer som faktisk velger denne løsninga, med mindre de bor hjemme hos foreldrene og får alle utgifter dekket. I den grad det faktisk er tilfelle vil jeg si at det er et tilfelle av grov omsorgsvikt fra foreldrene å gjøre det.

[Heilo]

Og der ser jeg at Guava har svart ifht de som ikke har grunnlag for å få dagpenger. Det er vel sosialhjelpssatsen hun refererer?

[nokon]

Med fare for å bli anekdotisk og lite generell, synest eg, med min bakgrunn frå humanistiske fag at eg kjenner relativt mange med ein eller annan kunstnar- og eller bohemdraum som kan finne på å svare "Nei, eg har ikkje pengar akkurat nå, for eg sa opp jobben min for å skrive/male/musisere/bli profesjonell bohem på heiltid, og eg får ikkje arbeidsledigheitspengar før om to månadar". Dette er gjerne single folk mellom 25-30 år, som har høg utdanning innan litteratur-, kunst- eller musikkfag.

Eg veit ikkje kor stor gruppe desse utgjer på statistikken, men eg veit at det er relativt sosialt akseptert blant folk født på 80-talet å motta dagpengar medan ein forsøker å realisere ein forfattardraum. Eg meiner det er noko gale, når vi har eit system som gjer dette mogleg.

[Bille]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Med fare for å bli anekdotisk og lite generell, synest eg, med min bakgrunn frå humanistiske fag at eg kjenner relativt mange med ein eller annan kunstnar- og eller bohemdraum som kan finne på å svare "Nei, eg har ikkje pengar akkurat nå, for eg sa opp jobben min for å skrive/male/musisere/bli profesjonell bohem på heiltid, og eg får ikkje arbeidsledigheitspengar før om to månadar". Dette er gjerne single folk mellom 25-30 år, som har høg utdanning innan litteratur-, kunst- eller musikkfag.

Eg veit ikkje kor stor gruppe desse utgjer på statistikken, men eg veit at det er relativt sosialt akseptert blant folk født på 80-talet å motta dagpengar medan ein forsøker å realisere ein forfattardraum. Eg meiner det er noko gale, når vi har eit system som gjer dette mogleg.

Hjelpe og trøste. Man bør kanskje ikke bli så verrasket, men jeg blir altså det. At Staten skal forsørge seg, hvor kommer den tanken fra?

[Najade]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Med fare for å bli anekdotisk og lite generell, synest eg, med min bakgrunn frå humanistiske fag at eg kjenner relativt mange med ein eller annan kunstnar- og eller bohemdraum som kan finne på å svare "Nei, eg har ikkje pengar akkurat nå, for eg sa opp jobben min for å skrive/male/musisere/bli profesjonell bohem på heiltid, og eg får ikkje arbeidsledigheitspengar før om to månadar". Dette er gjerne single folk mellom 25-30 år, som har høg utdanning innan litteratur-, kunst- eller musikkfag.

Eg veit ikkje kor stor gruppe desse utgjer på statistikken, men eg veit at det er relativt sosialt akseptert blant folk født på 80-talet å motta dagpengar medan ein forsøker å realisere ein forfattardraum. Eg meiner det er noko gale, når vi har eit system som gjer dette mogleg.

Disse finnes fortsatt, eller gjorde det i alle fall da jeg jobbet i mottak i sosialtjenesten i Oslo. Kanskje den mest provoserende klientgruppen jeg har vært borti, de som skal leve av kunsten, men ikke helt får det til.
Men de kommer i ulike utgaver de også, og jeg mener jo at man skal ha like mye rett på livsoppholdet sitt om prosjektet man driver med tryner, og man har utnyttet alle muligheter for å få annet å drive med osv.
De provoserende var jo de som aldri tok en strøjobb, og som kom igjen til faste tider hvert år.

Jeg synes Guava har mye fornuftig å si i denne debatten. Det er relativt få av de brukerne jeg har møtt (unge, middelaldrende eller gamle) som virkelig er helt uten problemer på et område.
Stort sett er det rus, psykiske problemer, dårlig helse eller annet som setter (ganske effektive) stopper for yrkesaktiviteten. Det er ikke akkurat sånn at arbeidslivet står med åpne armer om man ikke er helt A4!
Ang artikkelen som det linkes til i første innlegg, så synes jeg det er et poeng å få frem at den er skrevet for å bli med i en skrivekonkurranse. At den er spisset i forhold til det, synes jeg det er veldig lett å se.
Som sosionom som har jobbet i sosialtjenesten (og dermed NAV etterhvert) i mange år, så har hun noen poeng i forhold til hva som går galt når byråkratiet tar helt overhånd.
At man bruker mye tid og ressurser på å telle telefonsamtaler, tiltaksplaner, antall vedtak osv enn å faktisk snakke med brukerne er ikke helt tatt ut av lufta.
Og det derre New Management-crappet kan du få billig av meg altså!

[Heilo]

Systemets måte å motvirke det som nokon beskriver er jo å ha to måneders karantene (eller er det mer? Finner ikke relevant informasjon på NAVs sider om dette) mellom oppsagt jobb og mulighet for å få dagpenger. For de fleste ville bortfallet av inntekten være såpass stort at det ville vanskeliggjøre det å la seg forsørge av staten. Men dersom man i tillegg blir forsørget av foreldre eller ektefelle og/eller har svært lave krav til inntekt (kunstnermyten tilsier jo at enkelte har det) går det kanskje. Men skal vi la være å ha et godt sikkerhetsnett for "vanlige folk" fordi enkelte har for rike foreldre eller for høye forfatterambisjoner? Jeg tenker nei.

[Input]

Karantenen er 8 uker. For mange med relativt god utdannelse er det vel ikke noe voldsomt problem å spare opp tilsvarende 2 månedslønner over litt tid?

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Karantenen er 8 uker. For mange med relativt god utdannelse er det vel ikke noe voldsomt problem å spare opp tilsvarende 2 månedslønner over litt tid?

Da vil man kvalifisere for sykepenger. Man må på dialogmøter og oppfølging. Er man sykmeldt ett år er det snakk om AAP og evt. søke uføretrygd (som ikke er særlig lukrativt for en ungdom uten noe opparbeidet inntektsgrunnlag). Evt. må man i jobb etter langtidssykmelding og opparbeidet seg rett til ny sykmelding.
Er det snakk om mistanke om spekulasjon ved sykelønnsordningen kan NAV bestride sykmelding og lage sak.

I utgangspunktet finnes det gode systemer, men det er nok ikke alltid at ting blir fulgt opp så godt som de bør.
Jeg tror kanskje også (uten at jeg vet) at det er en sammenheng mellom de arbeidsplassene som funker og som beholder folk i jobb og som er dyktige på oppfølging, forebyggende helsearbeid og tilrettelegging for sykmeldte.

Men igjen. Jeg tror man har et stykke å gå i forhold til krav til ungdommer generelt også de som klarer seg bra. Ungdommer trenger slitestyrke, også de som egentlig er født med sølvskje i munnen. Har såkalt ressurssterke mennesker gode holdninger til lavtlønnet arbeid og til det å evne å klare seg selv tror jeg holdningene vil smitte også til dem som fristes til å gi blaffen.
Det er alt for mange ovenfra og ned-holdninger blant velfødde nordmenn. Når ungdommers økonomiske utfordringer går på om de skal kjøpe seg parajumper vs. canada goose og snakker om at foreldre er kjipe om de ikke sponser russebuss og sydenturer så er det ikke rart at enkelte holdninger kan spres.

[Maverick]

I min verden er det normalt å høre uttalelser som "jeg skulle ønske jeg hadde fast jobb, for da kan jeg bli sykmeldt".

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

I min verden er det normalt å høre uttalelser som "jeg skulle ønske jeg hadde fast jobb, for da kan jeg bli sykmeldt".

Fordi man er syk eller fordi man er lat? Jeg tenker at det er mange som ikke tør/kan sykemelde seg selv om de kunne hatt medisinsk årsak til det fordi arbeidssituasjonen deres ikke tillater det.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Fordi man er syk eller fordi man er lat? Jeg tenker at det er mange som ikke tør/kan sykemelde seg selv om de kunne hatt medisinsk årsak til det fordi arbeidssituasjonen deres ikke tillater det.

Fordi "staten skal forsørge meg selv om jeg ikke betaler skatt".

Men nå inneholder min verden mange interessante personligheter, da.

[Nabojenta]

Er ikke karantenen på 6 uker, da?

[annemede]

Altså, jeg er kjempeambivalent.(Er det sånn det skrives?)
Jeg har min svigermor i ene enden, som sa opp jobben sin, da hun ble for syk av sin kroniske sykdom, og ikke hever trygdepenger, for mannen tjener jo penger, som jeg så gjerne skulle ønske hadde sin egen inntekt, bare fordi atte. Hun har jobbet i alle år, og venter nå på at hun skal bli så gammel at hun skal få alderspensjon.

Så er det min mor som er sykemeldt mer eller mindre hele tiden, for å få utvidet pengestøtten til doktorgradsarbeidet. Gudene skal vite at hun har jobbet sin andel uten støtte eller inntekt før, men jeg synes det er over kanten på hva som er greit.

Så er det familien med to kronisk syke barn som ikke får avlastning, ei heller barna på samme skole, eller skoleskyss.

Og så er det de jeg har møtt gjennom gamlejobben min som skalhaskalhaskalha uten å ha bidratt med en eneste skattekrone. Ikke kan de ta buss, de må ha taxi, alene, for de kan ikke kjøre sammen med andre.

Jeg tror at det alltid vil føles urettferdig. Og for noen er det mer urettferdig enn andre.
Det som jeg synes er ekstra urettferdig er at noen blir fortalt hvordan de skal få det de har krav på, og mere til, mens andre må slåss, og får ikke det de har krav på en gang.

[Nessie]

Men en del av systemet er jo litt demotiverende også. Jeg har ei venninne som tjente akkurat for lite til å få dagpenger, så hun fikk sosialstønad. Hun fikk seg deltidsjobb, tilkalling, og jobbet det hun klarte/fikk. Men det hun tjente ble sånn "krone mot krone". Så om hun jobbet fikk hun ikke noe ekstra, det ble trukket fra (den allerede lave) sosialstønaden. Og jeg kan skjønne at det da blir litt demotiverende å jobbe for noen. Nå har hun kommet seg inn i et system, og fått mer jobb. Men det var litt tungt da det pågikk. Og jeg tror det da avhenger veldig av motivasjon og hvor villig man er til å faktisk gå ut å få seg enn jobb, når man ikke "tjener" på det.