Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Arkana, her.

Hvis du leser litt rundt på Et Annet Forum finner du flere som skal være hjemmeværende i mange år mens mannen jobber og jobber. Og når noen ymter frampå om å f.eks manglende pensjonspoeng så er ikke det noe de velger å tenke på nå for slikt er så lenge til. Ei heller det å sakke ut ift kunnskap og ansiennitet eller at mannen faktisk kan dø eller finne seg en annen og man blir sittende der uten en backup-plan.

Eller når mannen ender opp utbrent og psykisk syk og skilsmissesugen etter å ha jobbet rompa av seg i en del år...

[Maverick]

Man får svææært forskjellige reaksjoner fra omverdenen når man prioriterer å være hjemmeværende enn når man prioriterer jobb, ja.

"Åh, så koselig, det er vel godt for mammahjertet?" kontra "Ser du noen gang ungene dine?"

[Polyanna]

Teo og Heilo: :nemlg:

Etter at Taliban falt så kastet jo ikke kvinnene burkaen, sant? Noe fordi man ville blitt uglesett, men mer fordi de ville følt seg som vi ville gjort om vi skulle gått nakne nedover Karl Johan.

Hvor "frivillig" er det?

[Polyanna]

Hvor da? :føler meg misforstått:

[Milfrid]

Hvorfor det ble sånn at jeg endte opp hjemme? Husker da vi ble sammen og snakket om barn og Framtiden og sånn. Han var vokst opp emd hjemmeværende mor, og sa at han ville at hans unger skulle det også. Jwg var vokst opp med en mor som angre på at hun aldri hadde fått den utdannelsen hun ville (hun begynte, men så ble min far alvorlig syk, så ble det tre unger osv). Som pusher oss unger til å ta utdannelse og bli selvstendige. Og jeg lo rått og hemningsløst av min kjære og sa at det kom ikke på tale.

Så jeg tok min master, og fikk meg jobb. Ble selvstendig, fikk barn og jobbet fullt. På et tidspunkt innså jeg at livet var mer plikt enn glede, og at det ikke er særlig rett det heller. Så da er det bare fornuftig å ta grep og endre på det. Jeg skal aldri tilbake til rotteracet med 8-4 og logistikkhelvete.

Men tilbake i jobb skal jeg, når je er ferdigstudert. Håper jeg skal klare å starte noe for meg selv. Og finne noe jeg kan brenne for, slik at jeg ikke bare jobber for å få lønn, men fordi jeg elsker jobben min.

Akkurat det siste der tror jeg er grunnen til at jeg nå er hjemme, mens mannen jobber: han brenner for det han gjør, jeg gjorde ikke det.

Jeg tror jeg er en slik person som burde velge jobb etter hjerte, ikke etter lommebok. Lommebokvalget gjorde meg til en gretten bitch, som kunne forsørge seg selv (og nesten måtte det).

[Minerva]

Him: Beklager forvirringen. Når noen sier "at de tenker lønnslipp i yrkesvalg" så innebærer det for meg at man legger mest vekt på kroner og øre i forhold til jobbens innhold. Jeg sier at jeg selvfølgelig legger til grunn at jeg kan forsørge meg selv i den jobben jeg velger. Og så velger jeg en jobb jeg føler er meningsfull. Penger er ikke status for meg, men trygghet ja, helt klart.

[Milfrid]

Skaffedyr! Tror jeg har fått nytt kosenavn på mannen min.

Jeg tenkte både interesser og forsørgerevne da jeg valgte hva jeg ville bli. Masteroppgaven var rimelig to the point mht hva jeg ønsket å jobbe med. Og det var verken lavtlønnsyrke eller kvinneyrke, men midt-på-treet lønn og 50/5o kvinner og menn. Det viste seg etterhvert at interessen ikke hjalp så mye når jobben var til å rive av seg håret for, gitt. Nå tar jeg en utdannelse kun basert på interesse, så får vi se hva det fører til. Sannsynligvis blir jeg ikke rik av å gjøre dette, for å si det sånn. Men etter ti år i en jobb jeg ikke likte særlig godt har jeg innsett at livet er alt for kort til å bruke det på en jobb som ikke gir meg annet en frustrasjoner.

Mannen utdannet seg til det faren var - sivilingeniør, men jobber nå mer med økonomi, selv om det ikke skader å ha den utdannelsen han har i bunn. At han havnet der han er er i grunnen bare tilfeldigheter og lykketreff. Skulle han valgt etter interesser hadde han mekket gamle biler eller vært rallykjører, og drømmen hans er å kunne gjøre dette på fulltid. Vi har investert pengene våre i det han jobber med, og på grunn av det kan vi "pensjonere oss" (dvs gjøre det vi har mest lyst til å gjøre, og fremdeles ha råd til å bo der vi bor og ha en ok levestandard) før vi blir 50.

Vi kommer til å råde ungene til å tenke både interesser OG økonomi når de skal velge yrke. Eldstemann snakker om frisør eller dyrlege - vi forsøker så godt vi kan å si at dyrlege nok er myyye mer matnyttig og gøy, og at hun alltids kan ordne hår som en hobby

[Milfrid]

Mht kvinner og jobb i USA, så har man krav på seks uker permisjon her, men man har ikke nødvendigvis krav på lønn disse seks ukene. Har ei venninne som er lærer (i det offentlige) og hun har seks ukers permisjon uten lønn. Hun er forøvrig 36 og de har ikke unger enda, og det er nok mye dette med økonomi etter barnet som er grunn til det. De har nemlig ikke råd til at hun skal gå hjemme, med det livet (hus, lån, forbruk) som de har nå. Så om de får barn så må hun jobbe - noe som neppe frister noen av dem. Men mange jobber. Barnehagen til minstemann lå rett ved siden av skolen eldstemann går på, og det var veldig mange lærerbarn i den. De hadde et eget spebarnsrom, og det gjorde vondt i hjertet å se alle de små babyene som lå der. Vi har det utrolig godt i Norge.

Barnehage her er enten veldig dyrt (jeg betalte 250 dollar uka for full plass), eller så har man en eller annen uautorisert dagmamma, som ofte har mange barn (det var en artikkel i avisen her om hvor mange unger som døde årlig i slike "barnehager". Og det var trist lesing. Ei dame hadde 17 babyer alene....). Eventuelt har man familie som passer på dem.

Men altså, det er virkelig ikke rart at det er en del kvinner som er hjemmeværende en del år, slik systemet er her. Men det er virkelig mange som ikke er hjemmeværende også. Og kvinner har "viktige jobber" også. Og nanny.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Cille, her.

Him: Beklager forvirringen. Når noen sier "at de tenker lønnslipp i yrkesvalg" så innebærer det for meg at man legger mest vekt på kroner og øre i forhold til jobbens innhold.

Ingen grunn til å beklage, det er jo like mye vi som har et annet innhold i det å "tenke lønnslipp" som burde ha formidlet det. (Og som sagt, så synes jeg det er dette som er virkelig interessant med å diskutere, pinpointe ned hvorfor man er uenige heller enn at alle skal bli enige.)

[Polyanna]

Him svarte for meg.

For meg er det å tenke "jeg må velge et yrke som gir nok penger til at jeg kan forsørge meg selv på det nivået jeg ønsker å leve" det samme som å "tenke lønnsslipp".

[Minerva]

Polyanna: Ok, da hadde vi et forskjellig innhold i begrepet.

[gajamor]

Jeg syns det begynner å bli litt vel enkelt, opplest og vedtatt her nå. er det virkelig bare penger og forsørgertanker som bestemmer arbeidsfordelingen i hjemmet? Som sagt så sitter jeg her med en mann som hadde sett det som den største lykke i livet om jeg ville jobbe masse og forsørge ham. Likevel så er det jeg som ender opp med kontakt mot skole, barnehage, offentlige kontorer og helsevesen. Og de andre foreldrene jeg møter der er 80% mødre. Det er ikke bare lønn, penger og innebygde holdninger til forsørgingsansvar som gjør at man tar disse valgene. Det må være et eller annet annet i tillegg, enten noe vi blir opplært til, eller noe *frysninger* medfødt.

Det samme ser man når poden skal ha innkjøring i barnehagen, når han skal begynne på SFO osv. Mødrene møter, fedrene får innimellom delegert noe av ansvaret. Selv når mor har større utdanningsnivå, og høyere lønn enn far.

Jeg har fått en del rare blikk når jeg plassere ungene mine i en fremmed barnepassordning og vandrer avgårde på kurs uten å se meg tilbake. Fedrene som gjør det samme får ingen kommentarer.

Og ta en så enkel ting som å følge ungene på do eller skifte bleier på kafeer. Hos oss har husbonden tatt omtrent 90% av dette. Og gjett om jeg har fått sure blikk og kommentarer! Men at jeg er den som sørger for at ungene får i seg mat og får på seg klær, det er det ingen som stusser over et eneste sekund.

[Tallulah]

Skremmern, da leser vi debatten virkelig ulikt. Jeg syns denne tråden faktisk er veldig nyansert. Man snakker om årsaker til at det er som det er, at det ikke er likt for alle, hva er det lurt å tenke på, hva legger man i begreper og man kommer med innrømmelser at man ikke alltid greier å leve opp til idealet. Hvilke flere nyanser ønsker du deg av debatten? Jeg syns ikke akkurat du har bidratt så veldig til nyansene selv.

[Balanse]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det ergrer meg at kvinner har et så tilbakelent og "ikke-mitt-ansvar"-forhold til det å gi familien den økonomiske settingen som man ønsker å ha. Det er så, jeg vet ikke, lettvint? Jeg blir også provosert på mennenes vegne, som jo får et større "åk". Jeg vet at mange sier at "mannen jobber så hardt fordi han liker det selv", men jeg tror at ofte er den "driven" menn har til å gjøre det godt på jobben og gjøre karriere kommer delvis fra at det sitter helt inni ryggmargen at forsørgeransvaret primært er deres.

Jeg ville kommentere litt videre på den. (Kommentaren min er basert på at jeg leser den slik jeg oppfatter at den nå er blitt forklart og "pinpointet" fint i FP-stil, med andre ord som en spissing av en generell og ubevisst samfunnsramme rundt valgene vi tar, og ikke som en personlig kommentar til enkeltbrukere.)

Jeg reflekterte nemlig en del over tallene som kom frem i forhold til undersøkelsen jeg refererte til tidligere, som også handlet om ønskene småbarnsforeldre hadde ift arbeidslivet. Der var det nemlig omtrent like mange prosent mødre og fedre som kunne tenke seg å trappe ned innsatsen, men i praksis er det veldig få fedre som gjør eller har gjort det. I undersøkelsen var det spesifisert at det skulle svares ut fra at lønna hadde gått den tilsvarende, så dette burde ikke være en avgjørende faktor. Så hvorfor trapper ikke dise mennene ned? Jeg synes det er en plausibel del av forklaringen at forsørgeransvaret er en større del av mannsidentiteten, dette er vel rimelig godt understøttet av empiri innen psykologi, kjønnsforskning og andre samfunnsvitenskaper.

Opprinnelig lagt inn av kristine, her.

Jeg er ganske sikker på at min samboer absolutt hadde blitt gal hvis han måtte ta en deltids-stilling. Han trives med å jobbe så mye som han gjør, og hvis han plutselig måtte kutte ned "i likestillingens navn" så hadde han nok vært ganske vanskelig å leve med - og det er jo ikke bra for noen. Om han er sånn fordi han er mann eller bare fordi han liker å jobbe er jo vanskelig å svare på.

Ikke så vanskelig å svare på. Ref. over.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ingen grunn til å beklage, det er jo like mye vi som har et annet innhold i det å "tenke lønnslipp" som burde ha formidlet det. (Og som sagt, så synes jeg det er dette som er virkelig interessant med å diskutere, pinpointe ned hvorfor man er uenige heller enn at alle skal bli enige.)

FP på sitt beste, tenkte jeg.

[Bokormen]

I perioder har jeg jobbet deltid, men skjønner ikke hva som er så ille i denne tråden, virkelig.

[Skremmern]

Sitat:

Det som er det aller største problemet med damene som reduserer stillingene sine er at nesten alle mennene deres ØKER sin stilling. Feks har vi en slektning som har valgt å ikke jobbe i det hele tatt. Vel, det koster å ta slike lukrative valg, så mannn jobber MYE. Han drar hjemmefra 0600 og er tilbake 2000. Får hans ett ungene? Nei. Får han sett kona? Knapt.

Jeg synes det er blodig urettferdig at en skal "kose seg" og "ikke slite seg ut" og "ha tid med barna", mens den andre skal jobbe ræva av seg for å finansiere greiene.

Innlegg som dette, f.eks. Selv om en slektning blir brukt som eksempel, er det ikke snakk om hvem "alle damene som reduserer sin stilling" er, og hvordan kan man vite noe som helst (foruten om denne ene slektningen, kanskje) om hvordan de lever, om økonomien generelt samt evt. avtaler mannen og kvinnen har gjort seg imellom. Hva de trives med. I stedet mistenkeliggjøres kvinner som jobber redusert og man omtaler de nesten som en homogen gruppe. Jeg synes det blir skrevet så stakkarslig om kvinner i reduserte stillinger, om mennene som sikkert nok mangler ryggrad, om pensjonspoeng, dårlig betalte jobber og hvor lite selvstendige de er. Det baller bare på seg og blir som sagt en diskusjon som tar for seg ytterpunktene.

[Minerva]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Innlegg som dette, f.eks. Selv om en slektning blir brukt som eksempel, er det ikke snakk om hvem "alle damene som reduserer sin stilling" er, og hvordan kan man vite noe som helst (foruten om denne ene slektningen, kanskje) om hvordan de lever, om økonomien generelt samt evt. avtaler mannen og kvinnen har gjort seg imellom. Hva de trives med. I stedet mistenkeliggjøres kvinner som jobber redusert og man omtaler de nesten som en homogen gruppe. Jeg synes det blir skrevet så stakkarslig om kvinner i reduserte stillinger, om mennene som sikkert nok mangler ryggrad, om pensjonspoeng, dårlig betalte jobber og hvor lite selvstendige de er. Det baller bare på seg og blir som sagt en diskusjon på bakgrunn av ytterpunktene.

Jeg er enig i at slike innlegg er generaliserende og viser ytterpunktene. Men da er det jo opp til oss som har valgt ut i fra et tradisjonelt rollemønster å nyansere og beskrive hvorfor vi har valgt som vi har gjort og hvilke tanker vi har om likestilling? Ikke ta mistenkeliggjøring personlig hvis det ikke gjelder deg.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Cille, her.

Jeg er enig i at slike innlegg er generaliserende og viser ytterpunktene. Men da er det jo opp til oss som har valgt ut i fra et tradisjonelt rollemønster å nyansere og beskrive hvorfor vi har valgt som vi har gjort og hvilke tanker vi har om likestilling? Ikke ta mistenkeliggjøring personlig hvis det ikke gjelder deg.

Jeg vet at jeg ikke burde ta det personlig, men det er vanskelig å la vær.

[Minerva]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg vet at jeg ikke burde ta det personlig, men det er vanskelig å la vær.

Jeg husker at jeg tok det personlig ved forrige runde. Og fikk meg noen lange gode samtaler med mannen min. Og ble enda mer sikker på at han ikke føler seg utnyttet ved at jeg jobber redusert nå. Vi vet at vi er et team og at vi prøver å få til det som fungerer best for vår familie i hverdagen nå. Vi har jo alle så forskjellig hverdag og kapasitet, yrker, verdier og ønsker.

Men det er jo interessant å tenke på hvorfor det er jeg som har det sterkeste ønske om å jobbe mindre ? Hvorfor brenner ikke han like sterkt for det? Hvorofr ender han med et yrke hvor han tjener mer enn meg? Vi følger jo det tradisjonelle mønsteret selv om vi kan føle oss likestilte likevel.

[Tallulah]

Du kan ikke trekke fram ett innlegg som er satt på spissen og dermed kalle hele debatten for unyansert og kvalmende altså. Om ikke det er unyansert, så vet ikke jeg.