Ambivalent i forhold til vår og sommer

[oslo78]

Jeg ser overhodet ikke nye støvletter eller ny jakke eller farget hår eller klippet hår på andre. Såvidt jeg ser det på meg selv! Det påvirker nok at jeg innbiller meg at andre ikke ser sånt på meg heller, og følgelig går jeg i år i samme jakka for syvende år på rad. Antakeligvis er det noen som ser det og "tenker sitt" likevel, men det plager meg heldigvis ikke.

[Teofelia]

Det høres fryktelig vanskelig ut, Kreps, men så flink du er som tar tak!

Og jeg kan garantere at jeg aldri legger merke til andres øyenbryn, bortsett fra når de ikke er der.

[Dronningen]

Kreps: Det er lurt å snakke med andre ja, eller tenke at alle har sine greier. Jeg har f.eks. siden i høst måtte holde en del personalmøter på engelsk. Tidligere ble jeg stum av prestasjonsangst bare på å hilse på en engelsktalende person. Men så fant jeg jo ut at vi var flere som ikke hadde praktisert så voldsomt mye muntlig, og at jeg jo selv ikke reagerte når andre snakket. Jeg syntes faktisk det var mye bedre at de sa noe, enn at de ikke klarte å si noe. Så nå har jeg møter på engelsk, og husker jeg ikke et ord, så spør jeg, og roter jeg noe, så bidrar noen fra sidelinjen. Det kan kanskje høres helt selvsagt ut for noen, men for meg var det et gigasprang ut av komfortsonen. Jeg kan velge å tenke at jeg dummer meg ut, eller jeg kan velge å tenke at jeg er sporty og hopper i det.

[Kreps-77]

Takk for fine kommentarer og svar. Jeg klarer faktsisk å ta det til meg.

Det finnes ikke synd i meg, men jeg syntes bare det var passende at det kom et innlegg fra denne siden også (kanskje vel langt på siden, da. )
For det er ikke bare å la være å tenke slik, eller å si til seg selv at man skal ha et godt forhold til kroppen sin.
Jeg har lest hvert innlegg i diskusjonen, og vært veldig i tvil om jeg skulle skrive noe. For jeg ønsker ikke å drepe den med "stakkar-meg-snakk."

[Mani]

Hehe, vel det er alltids en eller annen som legger merke til sånt også. Min svigermor kommenterer om jeg går ned en halv kilo, da vet jeg jo at hun legger merke til det når vekta går andre veien også selv om hun aldri åpner munnen sin da.

[Harriet Vane]

I boken "An Adult Childs guide to whats Normal" heter det om det å fri seg fra en usunn barndom, usunt oppveksmiljø, usunne foreldre-barnrelasjoner og en usunn måte å se seg selv på at "Instead of feeling better or worse than others, we feel as we belong somewhere (...)". Boken har en lang rekke kjennetegn på voksne med en slik bakgrunn og spiseforstyrrelser, rusmisbruk, treningsnarkomani, arbeidsnarkomani og sexavhengighet er blant de "ventilene" som beskrives. Boken gir noen tips om hvordan man rett og slett kan slippe barnet - som hele tiden blir målt i verdi av andre - fri, og bare være seg selv - en funksjonell og fornøyd voksen.

Boken kan være særdeles relevant for mange i tråden.

[rine]

Mange? Noen? Den er sikkert nyttig/bra, men jeg gidder ikke lese den bare fordi jeg har mage-issues, altså. Jeg føler meg på ingen måte mindreverdig og er voksen så det holder.

[Harriet Vane]

Neisj, jeg tror de aller fleste har godt av å tenke gjennom hva de gjør og hvordan de forholder seg til omverdenen og seg selv. Mageissues eller andre issues. Hvordan reagerer man når man er sint, lei seg eller blir såret? Hvorfor blir man såret? Hvordan kommuniserer man når man får kritikk? HVordan forholder man seg til autoriteter? Hva får en til å føle seg fornøyd? Blir man noen gang fornøyd? Hvordan håndterer man stress og press?

Poenget mitt er at kroppsissues egentlig ikke handler om kropp. Det handler om noe annet. Om ekkoer av kritikk fra fortiden. Om å bli målt i forhold til andre eller kun etter prestasjon. Om trygghet eller manglende trygghet. Om at man uttrykker følelser på andre måter enn med ord.

Noen må gjøre som hun vil.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Poenget mitt er at kroppsissues egentlig ikke handler om kropp. Det handler om noe annet. Om ekkoer av kritikk fra fortiden. Om å bli målt i forhold til andre eller kun etter prestasjon. Om trygghet eller manglende trygghet. Om at man uttrykker følelser på andre måter enn med ord.

Øh, det der var fryktelig enkelt. Mine dog ganske små kroppsissues henger rett og slett sammen med at jeg ikke på noen enkel måte finner klær som passer til meg. Det har lite eller ingenting med kritikk fra fortiden å gjøre. Da jeg som 12-åring gråtende måtte akseptere å kjøpe herresko fordi damesko kun gikk til maks 41, da var det ikke trygghet som var problemet. Problemet var at sko til damer og jenter stoppet på størrelse 41.

[Kreps-77]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Neisj, jeg tror de aller fleste har godt av å tenke gjennom hva de gjør og hvordan de forholder seg til omverdenen og seg selv. Mageissues eller andre issues. Hvordan reagerer man når man er sint, lei seg eller blir såret? Hvorfor blir man såret? Hvordan kommuniserer man når man får kritikk? HVordan forholder man seg til autoriteter? Hva får en til å føle seg fornøyd? Blir man noen gang fornøyd? Hvordan håndterer man stress og press?

Dette er jeg enig med deg i. Gode punkter.

[Maverick]

Ekkoer av kritikk fra fortiden?

Jeg blir mest klar over hvor beinranglete jeg er når jeg får stadige, velmente kommentarer i nåtiden om at "nå er det på tide at du legger på deg litt, altså. Du vil vel ikke se syk ut?"

[Harriet Vane]

Så koselig, Maverick.

Min mormor pleide å klype meg i siden og si jeg måtte passe på, så jeg ikke ble tjukk som min mor. Mens min mor var i rommet.

Apropos ekkoer fra fortidens kritikk: Det var en liten dilemmaspalte i BT som handlet om dette. Hvordan man skulle oppføre seg mot ungene sine. At dersom man kom med sånne "du burde ikke gå med [insert klesplagg] siden du har såpass [insert kroppsdel med fritt valgt skavank]", så kunne man skape livslange komplekser. Godt voksne damer kan ikke gå med miniskjørt fordi deres mor kom med en "velmenende" kommentar om at med sånne legger eller sånn rompe eller sånn mage, så kan man ikke gå med sånn og sånn skjørt.

Jeg måtte bli langt over tjue før jeg sluttet å ha komplekser for de utsående ørene som min far stadig påpekte. Som er utstående, men som ikke hindrer meg i å ha pinnkort hår lengre og som jeg ikke ofrer en tanke. Eller halsen, som min mor mente vi hadde lik og som var så kort at vi aldri aldri kunne gå med pologenser. Halsen min er helt fin, den.

[Éowyn]

Så hyggelig folk er da, Maverick.

HV: Hm. Ja, det var jo fint sagt... Jeg har aldri lagt merke til noe "feil" hverken med ørene eller halsen.

[Guava]

Åpenbare kommentarer er selvsagt nåtid, men hvordan man forholder seg til en del kommentarer og hvordan man "kommenterer" seg selv kan ofte ha tett sammenheng med fortid og utvikling av selvbilde.

Jeg har et par ganger de siste årene fått kompliment fra en eldre dame som lyder sånn her: "Ååå du er så fin no.. ***** Du har jo lagt på dæ."
Jeg har jobbet ganske mye med selvbildet mitt og tenker at det er en kommentar fra en søt dame. Jeg humrer av det og det gjør meg ingen ting. At det gjør ingen ting er bare delvis riktig. Hadde mange sagt det samme hadde det nok betydd noe, siden min jobbing med selvbilde heller ikke er noe absolutt. Jeg lar meg påvirke, men jeg tåler veldig mye mer enn tidligere.
Dama sa at jeg var fin. Det er jo hyggelig, men det hjelper liksom lite når "legge på seg" når man allere er over den berømte BMI-grensen er generelt ikke ansett for å være en grei kommentar.
For 15 år siden hadde jeg tatt meg nær av en slik kommentar og tolket den ganske annerledes enn i dag.

Hvordan selvbildet blir dannet ut i fra speiling og hvordan man bygger troen på seg selv i sitt miljø. Samfunnet rundt oss har noen ganske fasttømrede dogmer som sier at "bilringer rundt mange er stygt" og at "bleke legger er stygt" osv. Disse dogmene er fasttømrede og har satt seg i ryggmargen hos mange, men de er ikke absolutte og man har et valg om man ønsker å la disse bli bestemmende og dominerende i eget liv.
Jeg tror disse "dogmene" også er aller mest styrende for en selv og hos de aller fleste ikke innvirker nevneverdig på hvordan man ser på andre. Det er derfor det blir så ødeleggende for selvbildet. Dommen man feller over seg selv blir en slags "liksom-andres-dom".
Jeg tror ikke (med forbehold om feil) at Kreps henger seg veldig opp i mine øyenbryn eller om jeg har glemt å barbere leggene på en fin sommerdag. Jeg derimot kan henge meg veldig opp i det og går med en teit innbilning om at andre faktisk bryr seg om sånt. Denne dommen blir ganske søkt i grunnen.

En ting jeg også vil si er at det ofte er stort fokus på overvekt og overvektsrelaterte kroppslige ting. Det blir såpass fokus på dette at man tror at undervektige er fritt villt. Det synes jeg er veldig synd.

Og så.. (skrivekløe) er det noe med hvordan man selv legger opp til å få kommentarer. Jeg tror nemlig at man ved å gå rundt med stort egetfokus på kropp, klager over kropp og beklager utseendet sitt lettere også får kommentarer som ikke alltid er så kloke. Jeg har ei tante som snakker om kropp nærmest konstant og hun får nok veldig mange flere kommentarer enn det jeg gjør, mye fordi jeg ikke snakker mye om det.
Hvordan man tolker kommentarene og hvordan man legger merke til det kan man også gjøre mye med.

Noe som er veldig interessant er hvordan mennesker tolker blikk. Det har mye med psyken å gjøre. Om man får et blikk kastet på seg på en PMS-dag på stranda er sannsynligheten større for å tolke det negativt enn positivt. En annen dag kan det være annerledes. Det er sjeldent at tolkningen av blikk er riktig dersom man tolker andres blikk som en dom over eget utseende. Det er jeg ganske sikker på.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg tror disse "dogmene" også er aller mest styrende for en selv og hos de aller fleste ikke innvirker nevneverdig på hvordan man ser på andre. Det er derfor det blir så ødeleggende for selvbildet. Dommen man feller over seg selv blir en slags "liksom-andres-dom".

Å, det var klokt sagt, Fnatten!

[Kitty Bastard]

Jeg bryr meg ikke så veldig om hva andre syns og mener om utseende mitt, hadde jeg brydd meg om det så hadde jeg neppe gått på butikken med crocs for å si det sånn.Det handler overhodet ikke over hva jeg innbiller meg om hva andre ser; folk flest ser overhodet ingenting, og når de en sjelden gang ser så bryr de seg enda sjeldnere.
Jeg er så godt som usynlig, og det vet jeg.

Mine issues er mine. For meg handler det om hva jeg ser, hva jeg føler, og hvordan jeg har det. Noe av det handler om andre ting enn kropp; selvsagt. Men å si at problemet med trekkspillmagen ikke handler om at den er stygg og ubehagelig, det er jeg rett og slett ikke med på.
Jeg liker den ikke fordi jeg syns ikke det er noe fint, fordi det er ubehagelig med bukser, fordi det gjør vondt å sitte på visse måter og fordi det får meg til å føle meg konstant ufresh - den krøllete huden sammen med strekkmerkene ser skitten ut.
Jeg lever helt greit med det fordi jeg må.

IRL snakker jeg ikke om kropp, ikke min egen og ikke andres, jeg snakker ikke om dette i det hele tatt. Det er ingenting å snakke om.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Kitty Bastard, her.

Jeg bryr meg ikke så veldig om hva andre syns og mener om utseende mitt, hadde jeg brydd meg om det så hadde jeg neppe gått på butikken med crocs for å si det sånn.Det handler overhodet ikke over hva jeg innbiller meg om hva andre ser; folk flest ser overhodet ingenting, og når de en sjelden gang ser så bryr de seg enda sjeldnere.
.

Kjenner meg igjen. Jeg går gjerne rett fra senga til butikken hvis jeg må, uten å kaste så mye som et blikk i speilet og kunne ikke brydd meg mindre om hva folk synes. Selvfølgelig, vanligvis både vasker, kler og sminker jeg meg, jeg liker jo å føle meg vel, men det er virkelig mest for min egen del.
Og så vet jeg ikke om mine, veldig beskjedne, kropp-issues har noe som helst med barndommen å gjøre. Jeg har så vidt jeg vet aldri fått høre noe negativt om kroppen min, snarere tvert imot, jeg husker f.eks mange av komplimentene jeg har fått. (Sikkert selektiv hukommelse, det har nok vært noen negative også. ) Så nei, jeg tror ikke jeg kan skylde på barndom eller at jeg er veldig redd for hva andre tror om meg. Og så leser jeg ikke selvhjelpsbøker, det blir litt for mye "finn din indre engel" etter min smak, så jeg tror jeg lever godt videre med magen min. :spiser sjokolade:

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Kitty Bastard, her.

Jeg bryr meg ikke så veldig om hva andre syns og mener om utseende mitt, hadde jeg brydd meg om det så hadde jeg neppe gått på butikken med crocs for å si det sånn.

Høyner deg med å levere i barnehagen i flanellnattdraktbukse, kåpe og vintersko. Jeg hadde hjemmekontor den dagen.

Nei sånne ting bryr jeg meg ikke så mye om. Jeg er ordentlig på jobb og ellers, men av og til så bryr jeg meg særdeles lite.

[Stjerneskuddet]

Har lest gjennom tråden, sånn kjapt og ser den egentlig spinner utover flere temaer. Velger å skrive litt om meg selv... Antagelig blir det usammenhengende etter en hektisk natt på jobb, så tilgi meg.
Jeg er ikke verdt noe. Det har jeg innsett for lenge siden, etter å ha blitt innprentet det i alle alle alle år. Det er tragisk, men blir man fortalt noe flere nok ganger så blir det sant. Jeg vil heller aldri bli noe, for jeg kan ikke noe. En gang i tiden var jeg superflink og jeg har høy iq, det vet jeg, men jeg klarer ikke mestre noe, for "alle" sier at jeg ikke klarer. Disse alle vet jeg ikke hvem er. Men det har nok noe med at jeg ikke er verdt noe og derfor heller ikke klarer mestre noe. Det er ingen som har TRO på meg og den jeg er. Og på grunn av dette har jeg mistet meg selv et sted på veien.
Jeg har aldri blitt backet opp på noe som helst vis, men klarte på egenhånd å stå på med f eks gode karakterer og en signatur på hvem jeg var. Jeg tror det var en viss selvtillit. Men når ingen støtter så velger man ubevisst minste motstandsvei. Og så taper man seg selv.
Utad er jeg en oppegående sterk personlighet med meninger og positive egenskaper. Jeg er selvsikker og urokkelig. Jeg mestrer kriser hos andre, takler kaos og ordner det meste, både hjemme og på jobb. I alle år har jeg vært en sangfugl og en solstrålen. Inni meg er det mørkt og dypt. Det er en sorg over tapt barndom mens jeg fremdeles var en skolejente og nå en sorg over tapt individ. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger for ingen anerkjenner meg.

Ja jeg er misunnelig på alle de som har det jeg ikke har. Spiser det meg opp? Nei, for jeg unner de det så utrolig mye. Jeg skulle så gjerne vært str Small, men jeg er ikke det og vil heller aldri bli en str Medium. Selvfølgelig vet jeg hva som skal til for iallefall å bli noe mindre enn det jeg er nå, men jeg bryr meg nok ikke nok til å gjøre noe med det. Jeg burde vel sikkert også gre det naturlig blonde tykke håret mitt mer enn en gang i uken om jeg bryr meg om hva andre mener om jeg, men gjør det likevel ikke. Det bryr meg også lite i sammenkomster at jeg ikke har brune slanke ben og kjører BMW. Men jeg kan beundre andre og tenke at de har klart det. Og selvfølgelig ønske meg det samme. Er det misunnelse?

[Kreps-77]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg tror ikke (med forbehold om feil) at Kreps henger seg veldig opp i mine øyenbryn eller om jeg har glemt å barbere leggene på en fin sommerdag.

Du har helt rett, jeg gjør ikke det.

Også skriver du mye annet fornuftig, som alltid. Bl.a:

Sitat:

Det er sjeldent at tolkningen av blikk er riktig dersom man tolker andres blikk som en dom over eget utseende. Det er jeg ganske sikker på.

Mine negative tanker om meg selv kan ikke begrunnes i en barndom med kritikk, i å bli målt med andre, i at mine prestasjoner har blitt undervurdert e.l. Jeg har hatt den tryggeste barndom, med foreldre som alltid har hatt stor tro på meg, og som aldri har fått meg til å føle meg mindreverdig. Jeg har hatt de beste vennene, som har vært støttende og trofaste.
Og derfor tror jeg det er ekstra vanskelig for mine foreldre og venner å forstå hvorfor jeg har så lav selvverd som jeg har.
Det er kun jeg som har satt meg selv lavere enn alle andre. SOm ikke har vært fornøyd med egne prestasjoner, og som har laget meg et negativt syn på egen kropp.

Men jeg har tatt grep, og da jeg starta med det endte jeg opp med en diagnose (som det selvfølgelig fulgte med en tilleggsdiagnose pga. ikke-medisinering i over 30 år.)
Den diagnosen har gitt meg en del svar på hvorfor jeg har fått så dårlig selvverd, og den hjalp meg til å forstå at dette ikke er normalt og at jeg må jobbe med det.

Klart det har ødelagt mange år av mitt liv og jeg vet det vil ta flere år før jeg klarer å ha så positivt fokus på meg selv, at det ikke overskygger en god del i hverdagen.
Og jeg drømmer om en sommer, der jeg med trygghet kan gå i bikini på stranda. :drømmer: