Meg eier ingen av Åsa Linderborg

[Jeanett]

Denne boken er fantastisk fin og sterk! Virkelig en bra bok

[Siri]

Ja, den er fin.

[emma71]

Jeg syntes den var helt grei, ikke noe mer liksom

[Bluen]

Jeg kjeder meg, jeg.

[Filifjonka]

Jeg skjønner ikke hvordan det går an å ikke bli grepet av den boka. Det er en av de sterkeste og fineste bøker jeg har lest, tror jeg.

[zeppelin]

Jeg likte den også godt. Hun skildrer oppveksten fra et barneperspektiv og er lite moraliserende og dømmende.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg skjønner ikke hvordan det går an å ikke bli grepet av den boka. Det er en av de sterkeste og fineste bøker jeg har lest, tror jeg.

Nå har ikke jeg lest denne boken, men er det ikke rart hvor sterkt vi reagerer dersom noen ikke liker de bøkene vi selv synes er veldig gripende? Jeg ble helt satt ut av "The Woman Who Walked Into Doors", så da mannen min sa at han syntes den var ganske døll, ble jeg nesten rasende på han. Slemme, ufølsomme mannen, liksom.

[Embriksmamma]

Jeg har lest den nylig, likte den i grunn ikke noe særlig. Har lest litt for mange lignende bøker, tror jeg.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Observatøren, her.

Jeg har også lest den, og synes det er en veldig god bok. Hun skriver så godt og usentimentalt om en vanskelig oppvekst.

Anbefaling herfra og.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Nå har ikke jeg lest denne boken, men er det ikke rart hvor sterkt vi reagerer dersom noen ikke liker de bøkene vi selv synes er veldig gripende? Jeg ble helt satt ut av "The Woman Who Walked Into Doors", så da mannen min sa at han syntes den var ganske døll, ble jeg nesten rasende på han. Slemme, ufølsomme mannen, liksom.

Bøker av denne typen griper meg iallefall mer enn feks "Veien" som jeg nettopp har lest. Jeg synes boka var bra, men den krøp ikke inn under huden min. Mens andre som har lest den har hatt helt gåsehud og/eller grått. Det er litt facsinerende.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg skjønner ikke hvordan det går an å ikke bli grepet av den boka.

Kanskje dette er litteraturens svar på "Lost in Translation" for meg? Jeg vil gjerne ha innholdsfattige og stillestående bøker, jeg altså, men plutselig dukker det opp noe man skulle tro jeg likte, som jeg nesten sovner av. Akkurat nå står jeg midt i en fryktelig kjedelig skildring av den russiske delen av familien. I slike partier faller jeg alltid av, så kanskje det tar seg opp igjen.

En ting som irriterer meg litt, er at ting gjentas. Ting som allerede er presentert inngående - som hvor de handler, f.eks., legges plutselig fram igjen som om det var nytt stoff. Det er småting, men det kan være nok.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Embriksmamma, her.

Jeg har lest den nylig, likte den i grunn ikke noe særlig. Har lest litt for mange lignende bøker, tror jeg.

Hva slags bøker er det som ligner? Jeg syns bare denne var så spesiell.

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Hva slags bøker er det som ligner? Jeg syns bare denne var så spesiell.

Jeg har lest enormt mange lignende bøker i jobbsammenheng, jeg syntes denne var av de mindre fengende - rent ut kjedelig i perioder. "Da gråter englene" er den første jeg kommer på som ligner, men den likte jeg. Kommer ikke på flere titler i farta, men det er mange slike bøker der ute.

[Filifjonka]

Jeg syns denne har mye mer romankvaliteter enn mange av de "min historie"-bøkene som fins.

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg syns denne har mye mer romankvaliteter enn mange av de "min historie"-bøkene som fins.

Det synes ikke jeg

[emma71]

Jeg syntes den første delen var litt gripende. Når hun var barn, og fortellinger som viste at hun overhodet ikke oppfattet faren som noen dårlig forelder (heter det forelder? ), at alt som skjedde var helt normalt for henne. Særlig de sovehistoriene fikk det til å grøsse i meg.
Men deretter ble det litt, kjedelig? Mer enn normal tenåringsfortelling på en måte. Hvilken tenåring har ikke hatt et dårlig forhold til mamma eller pappa i perioder, liksom? Men som sagt, den første delen med barndomsbeskrivelser var mye bedre.

[Stellebord]

Jeg har lest, og anbefaler på det sterkeste!

[Lilleville]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Det jeg syns er veldig spesielt er at hun klarer å skifte "øyne" gjennom boka, sånn at når hun er barn forteller hun alt veldig nøkternt, uten å vite at det kunne vært annerledes. Og så vidt jeg husker, uten innslag av hva den voksne Åsa tenker om det i ettertid. Først når hun beskriver barndommen som større barn/tenåring kommer skammen og aggresjonen mot faren fram.

Det var det jeg og likte så godt med boka. Den nøkterne beskrivelsen, og selvfølgeligheten som er i barndommen, gjorde dette til en veldig god og rørende bok.

[iben]

Synes den var bra, men ble for mye reality for meg egentlig. Når jeg leser bøker liker jeg å leve meg inn i en uvirkelig verden uten å tenke for mye på at dette er noe som kan skje "in real life".....

[trøtt]

Jeg leser boka nå og kjenner at jeg er skuffet. Jeg forventet meg mye mer etter å ha hørt andre rose den. Jeg har kommet til ca tenårene og hvis det er barndomsskildringen som er best så skjønner jeg at dette ikke er boka som fenger meg.