[Spin-off] God, norsk samtidslitteratur

[Xian]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Den siste til Tore Renberg likte jeg godt. Helt annerledes enn alt annet han har skrevet.

Jeg har den faktisk liggende, men har ikke orket å begynne på den. Men det skal jeg gjøre etter din anbefaling!

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Xian, her.

Jeg har den faktisk liggende, men har ikke orket å begynne på den. Men det skal jeg gjøre etter din anbefaling!

Får håpe du blir positivt overrasket da.

[Carrie]

Den siste til Helga Flatland kan lånes digitalt på ebokbib.

[banana]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Den siste til Tore Renberg likte jeg godt. Helt annerledes enn alt annet han har skrevet.

Jeg synes at der er han tilbake til den gode gamle Renberg, slik de første romanene var (Mannen som elsket Yngve og Kompani Orheim).

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av banana, her.

Jeg synes at der er han tilbake til den gode gamle Renberg, slik de første romanene var (Mannen som elsket Yngve og Kompani Orheim).

Ja? Jeg syns den skilte seg markant fra de første bøkene også.

Jeg likte forøvrig de siste tre bøkene om Yngve også, jeg. Kompani Orheim er den jeg har likt minst til nå, så jeg skiller meg nok litt fra røkla der.

[Polyanna]

Hva heter denne siste til Renberg, sier dere?

[Røverdatter]

Vi ses i morgen

[Carrie]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Vi ses i morgen

Den finnes også på ebokbib - kan lånes digitalt.

[Darth]

Eg slår eit slag for Jan Roar Leikvoll. Han skriv (skreiv) dystopiske romanar, skikkeleg beksvart er det, men han har (hadde) ein verkeleg god penn. Eg har berre lest Fiolinane og Songfuglen.

Ei anna ny bok som eg likte godt er Våke over den som sover av Sigbjørn Skåden. Det er første boka han skriv direkte på norsk, og sjølv om boka er varierande, så er ho glimrande på sitt beste. Boka handlar om ein kunstnar som held på med eit kunstprosjekt (som me ikkje får vita noko om) i Kautokeino. Overgrepssakane frå Kautokeino heng som eit bakteppe.

Elles så heng eg meg på anbefalinga om å lese Tiller. Eg har lese alle tre, det er kvalitet heile vegen.

[Java]

Jeg kan anbefale Vinternoveller av Ingvild H. Risøi. Tre vakre historier om kjærlighet.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Xian, her.

Jeg likte også veldig godt trilogien til Helga Flatland (spesielt de to første). Carl Frode Tillers Innsirkling-bøker er veldig gode, og jeg gleder meg til å lese nr 3.

Nina Lykkes Oppløsningstendenser som kom i fjor, er fantastisk! Jeg kan nesten ikke begripe at det er mulig å komme med en så morsom og velskrevet bok, og få så lite oppmerksomhet. (Den fikk gode kritikker, og var kortlistet til P2-lytternes romanpris. Men de færreste har hørt om den.)

Og så Tonje Røeds Skjønne utsikter. Etterpå kastet jeg meg over hennes første roman Udødelig med deg, men den ble jeg ikke så begeistret for.

Knausgårds Min kamp jeg godt.

Jeg er ellers en sånn surmaget en, som avskyr bøkene til Unni Lindell, Anne B. Ragde, Henrik Langeland, Tore Renberg (bortsett fra akkurat Kompani Orheim og Mannen som elsket Yngve. Og Jo Nesbø bare kjeder meg.

Åh, det høyrest ut som vi har lik smak. Oppløsningstendenser har eg fått anbefalt fleire gonger, men eg har ikkje lese ho endå. Tonje Røed er ny for meg. Henne skal eg sjekke ut.

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Den siste til Tore Renberg likte jeg godt. Helt annerledes enn alt annet han har skrevet.

Eg har ikkje lese den siste, men eg blei litt metta på Tore Renberg etter den tredje Jarle-boka (eg har bare lese dei tre første).

[nokon]

Eg oppdaga Benedicte Meyer Kronenberg i vinter. Hvis noen ser meg nå er ei sår og sterk skildring av dei to tvillingjentene Vanja og Mona. Vi følgjer dei gjennom tre halvår, tidleg i puberteten, i studietida og i voksen alder. Boka handlar både om det å heile tida samanlikne seg med ein annan (som i utgangspunktet er heilt lik ein), om spiseforstyrrelsar og om å vere den "sterke" som klarer seg fint og må ta hensyn til ei sjuk søster. Eg blei særleg gripen av den første delen. Eg synest Kronenberg skildrer miljøet på ein ungdomsskule, all usikkerheita i forhold til kropp, popularitet, lausriving frå foreldre og liknande på ein veldig god måte.

Ei anna, relativt nyoppdaga perle er Anne Kyong-Sook Øfsti sin debutroman Si at vi har hele dagen. Denne handler om Rebekka som nyleg har mista søstera si Marion, etter lang tids sjukdom. Rebekka er i stor sorg og sidan ho dermed ikkje fungerer i jobben som familieterapeut, tar ho ut ferien på forskot. Dei to søstrene er adoptert frå Korea og ho reiser dit for å leite etter den biologiske mora til Marion, for å fortelje henne at dottera hennar er død. Boka er veldig nøktern og usentimental, til tross for eit plott som kunne vore fullt av klisjéar. Eg trur på Rebekka og eg trur på den reisa ho gjer.