Fattigdom i Norge i dag

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Er det vanlig - blant voksne mennesker - å være nedlatende ovenfor folk med dårlig råd?

Jeg kan se for meg dette som et problem hos barn og unge. Kanskje helst unge. At det ikke er en bevisstgjøring rundt tema, og at "likhetstanken" er større enn empatien.

Hos en del, tror jeg. Dårlig råd, hvor du bor osv.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Er det vanlig - blant voksne mennesker - å være nedlatende ovenfor folk med dårlig råd?

Ja det tror jeg. Har møtt på folk som er supernedlatende bare fordi jeg bor på østkanten.

[Nabbe]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg har ikke hørt om dette med egne normer i forhold til fritidsutgifter til barn, de statlige retningslinjene for sosialhjelp ligger her. Disse er kun veiledende, og kommunene kan derfor velge å legge seg lavere enn dette om de ønsker det. En del kommuner har muligens interne normer som er spesifisert nøyere, f.eks i forhold til fritidsutgifter til barn. For de som er interessert i tallene som kommer fram av linken er dette hva staten mener at folk bør greie seg på per måned dersom man holder husleie/boutgifter og strøm utenfor. (I praksis varierer satsene ganske mye mellom kommunene.) Som det framkommer er fritidsutgifter i utgangspunktet inkludert. Min erfaring er at man følger lovens oppfordring om å særlig vektlegge barns behov, og at det innvilges stønad til fritidsaktiviteter, ferietur (etter nøktern standard riktignok) og lignende til barnefamilier som mottar sosialhjelp - og at dette gis i tillegg til livsoppholdsstønaden. Dette varierer nok noe fra sted til sted, og det er absolutt viktig med fokus på temaet.

Ok, beklager, mine opplysninger er fra Bergen Kommune. Fant dette, sakset fra satsene for sosialhjelp i Bergen kommune:

Sitat:

2. Dekning av barn- og unges deltakelse i 1 fritidsaktivitet.
Det gis stønad til en fritidsaktivitet med inntil kr. 3000,- pr. år til barn og unge fra 1. klasse og opp til 18 år. Målgruppen er barn i familier som mottar økonomisk sosialhjelp eller har økonomi på sosialhjelpsnivå. Stønaden skal gis etter § 5-2 i sosialtjenesteloven.
Det vises til eget informasjonsskriv og egen rutine for denne ordningen.

Glemte selvsagt å kopiere linken til siden før jeg lukket den...

[Irma]

Takk for at du fant det ut Nabbe, jeg ble litt nysgjerrig.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Er det vanlig - blant voksne mennesker - å være nedlatende ovenfor folk med dårlig råd?

Jeg vet ikke hvor vanlig det er, men det er mer enn nok av nedlatenhet, ja. Også blant de som skal hjelpe.

Da vi sleit skikkelig pga. at jeg ble syk og sykmeldt kort tid etter studier og dermed hadde veldig lite sykepengegrunnlag, var at jeg ikke var ressurssvak nok i atferd etc. til å frembringe den helt store forståelsen. Altså er det kanskje denne forventningen om at man skal være en "verdig trengende" som frembringer omsorgsfølelser og morskjærlighet som for meg i alle fall ble veldig feil. En del hjelpere ser ut til å forvente at de skal bli varme i hjertet sitt ved å ta vare på et ynkelig vesen. Om man da møter et menneske som tviholder på sin rett til å være oppegående og ressurssterk selv i en vanskelig situasjon, en som ikke lar tårene renne og blir et verdig veldedighetsprosjekt, så virker det som om mange kanaliserer velvilligheten andre veier.

Å da møte et menneske på et trygdekontor som behandlet meg med respekt og viste at "jeg ser at du vil" betød så utrolig mye, selv om hun ikke kunne bidra til økt sykelønn. Det å bli behandlet på en ordentlig og likeverdig måte er viktig. Det er noe av det jeg har tatt med meg videre når jeg i bl.a. jobbsituasjoner møter på fattigdom. Jeg vet hvor mye det betyr å for et lite øyeblikk bli behandlet med respekt. Få et smil og anerkjennelse.

Nå har vel jeg aldri vært bunnløst fattig med et evighetsperspektiv, så jeg kan kanskje ikke snakke for andre enn meg selv, men for meg var det også viktig å ha noe å bidra med. Aldri har det vært så viktig for meg å kunne gi noe. Om det så var å være barnevakt, la andre arve klær eller andre ting fra oss eller rett og slett være et medmenneske som tilførte andre noe. Det å kun stå i en mottakerposisjon er ikke godt.

Jeg kan også skrive under på at det at andre har et bevisst forhold til forbruk kan hjelpe litt. Jeg husker at jeg var litt brydd fordi jeg kjøpte brukt vinterutstyr til bursdag/jul. Så fikk jeg høre at andre, som hadde råd til splitter nytt, også kjøpte brukt. At det var lurt, miljøvennlig osv. Plutselig var jeg ikke så annerledes allikevel. Faktisk var jeg både lur og miljøvennlig. Selv så jeg jo ikke de argumentene for bare skam- og skyldfølelse. At såpass mange her på FP kjøper og selger brukt, samt at man har et miljø- og forbruksfokus på dette tror jeg er en veldig god ting. I motsetning til en del andre steder der man lett setter likhetstegn mellom det å gi barna sine de siste og dyreste toppmodellene av alt, og det å være en god og omsorgsfull forelder som bryr seg om barnet sitt.

At foreldre som har det ok økonomisk sier ifra dersom det i en klasse blir et kjøpepress og der man nesten ugleser de som ikke "bidrar" til klassekassa innen fristen, tror jeg også kan være godt for de som ikke kan. At sosiale sammenkomster for barn ikke preges av ting som er dyrt å være med på. At man i situasjoner der det er viktig å bidra også har noen ikke-pengerelaterte måter å bidra på kan også være fint. F.eks. at noen får i oppgave å kjøpe inn ditt og datt, andre kan yte praktisk hjelp osv.

Jeg husker i alle fall at det for meg var viktig å ikke miste muligheten til å bidra da vi hadde dårlig med penger i en periode. Enten det var å bake kaker av ingredienser noen hadde kjøpt inn, dugnader osv. At mannen min kunne reparere porten til barnehagen, at vi kunne bistå noen som trengte barnepass, at naboens barn kunne være hos oss og spise middag om det så bare var billig suppe osv. ble i en slik situasjon veldig viktig for oss som legger en del av stoltheten i det å være en likeverdig bidragspartner i et foreldrefellesskap.

Ellers er det jo ting som bursdager som merkes. Om man er med på å øke forventningene og prislappen på gaver, så er man også med på å heve terskelen for deltakelse for de som ikke har like god råd. Om man høylytt kritiserer foreldre som ikke har "bidratt" til klassekassa og gjerne slenger på noen ord om moral når man er på foreldremøte. Om man entusiastisk kjemper for det dyreste leirskole- eller klasseturalternativet og synes det er helt greit at alle foreldrene "bidrar" litt ekstra, fremfor å foreslå loddsalg eller andre alternative måter å skaffe penger. osv.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

For å si det slik: Jeg tror nok de som har penger tror de hadde håndtert situasjonen bedre enn de som faktisk er i den.

Jepp.
Det er veldig sant at det er dyrt å være fattig.

I tillegg er det noe med dette med å ha en stram økonomi som føles som en tvangstrøye. Da blir plutselig den lille uøkonomiske utskeielsen hvert jubelår viktig. Den kommer som regel når man føler seg nesten kvalt av å alltid måtte velge bort ting, har jeg inntrykk av.

[LilleRosin]

Kie, veldig bra innlegg!

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Er det vanlig - blant voksne mennesker - å være nedlatende ovenfor folk med dårlig råd?

Jeg lever kanskje littegranne i en boble, i og med at jeg personlig ikke har opplevd fattigdom (sånn rent bortsett fra at jeg ofte var blakk da jeg studerte, men da har alle dårlig råd. Det er akseptert, og det er ikke en tilstand man forventer å være i for evig). Men vi har heller ikke levd i luksus, og har blitt oppdratt til å se verdien av ting. Dette er holdninger jeg opplever mennesker i mine miljøer har.

Men som him sier - det er mulig man går rundt og mer eller mindre ubevisst tror man ville ha handlet annerledes om situasjonen var snudd på hodet. Og kanskje legger inn en reservasjon i hjerteligheten. Jeg vet ikke.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Ja det tror jeg. Har møtt på folk som er supernedlatende bare fordi jeg bor på østkanten.

Ja, i slike miljøer har jeg aldri vanket. Som nordlening orker jeg ikke å utsette meg for det.

[Polyanna]

Er det noen som har meninger om hva man kan gjøre - på et samfunnsmessig plan - med fattigdom? Er økte sosialsatser svaret? Det eneste svaret?

Jeg har inntrykk av at man vet altfor lite om hvem som er fattige i Norge. Statistikkene teller av og til både pensjonister (som som oftest har minimale boutgifter og faktisk ofte formue, men altså lav inntekt) og studenter. Hvor mange er fattige pga. lave inntekter, hvor mange pga. rus, misbruk, spilleproblemer, etc? Det er jo like synd på de familiene som er "selvforskyldt" fattige som de som er "offer for omstendighetene" (og hvor går grensen mellom de to?), men tiltakene er gjerne forskjellige?

Det er vel en grense for hvor høye sosialsatser vi, som samfunn, kan tillate oss å ha, også? Eller?

Er borgerlønn svaret? I stedet for behovsprøvde ditt og datt?

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Er det noen som har meninger om hva man kan gjøre - på et samfunnsmessig plan - med fattigdom? Er økte sosialsatser svaret? Det eneste svaret?

Det er kommet ganske mye forskning på fattigdom og sosial eksklusjon, blant annet fra SSB og Fafo. Det ser ut som om det å hjelpe voksne inn i arbeidslivet er den viktigste veien ut av fattigdommen (gjennom utdanning, arbeidsmarkedstiltak osv.). Nå er det jo alltid noen som pga sykdom (fysisk eller psykisk) som vil ha problemer med å komme seg ut i jobb, og da er kanskje økt stønad som er løsningen? (Å være ung og uføretrygded gir ikke særlig gode økonomiske framtidsutsikter, noe som er grunnen til at vi har forsikret barna våre ift utbetaling ved kronisk sykdom/alvorlige skader ved ulykke. Men slike forsikringer er jo svindyre, og på langt nær alle har råd til det.)

En oppløftende ting jeg fant i en SSB-rapport var følgende:

Sitat:

I gruppen som forlater laveste inntektsklasse er det en overrepresentasjon av barn med innvandrerbakgrunn. Dette er en bekreftelse av at med økt botid så øker også innvandrerfamilienes muligheter til å skaffe seg inntektsgivende arbeid og dermed få en forbedret økonomi.

[Sitron]

Man bør vel gjerne tette smutthullene i trygdeloven slik at foreldre ikke faller mellom to stoler om de skulle bli syke. Enkelte har jo ikke rett på noenting.

[Polyanna]

Hvilke hull, Sitron? Og hvordan tetter man dem?

Embs: Det med å hjelpe folk ut i arbeid tror jeg du har veldig rett i. Jeg tror det finnes mange som både vil og kan jobbe - i hvert fall noe - og som ikke får.

[Zip]

Venninna til ei venninne av meg havna mellom to stolar når ho blei sjuk før endt utdanning. Aleinemor med 3, starta utdanning etter ho blei aleine men måtte avbryte pga sjukdom, kan ikkje jobbe, ikkje rett på nokon ting.

[Sitron]

Ja, nettopp, i f.eks. slike tilfeller.

[Polyanna]

Ja, studenter er dårlig sikret. Hvordan løser man det, hvis man også vil beholde prinsippet om at man jobber seg rett til en del ytelser?

[Sitron]

Ikke bare studenter, også hjemmeværende som skilles etter mange år med barn for store til å motta stønader.

Men; prinsipp om at jobb= ytelser? Da er det jo et sjansespill å studere. Jeg går rett på ræv om jeg skulle blitt langtidssyk nå, så rett på ræv at det sikkert hadde vært best for ungene om de ble satt bort.

[Polyanna]

Hjemmeværende med store barn bør komme seg i jobb når de ikke lenger har noen til å forsørge seg!

Men jeg er enig i det med studenter. Kanskje det burde følge en slags forsikring med studielånet?

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Hjemmeværende med store barn bør komme seg i jobb når de ikke lenger har noen til å forsørge seg!

Men jeg er enig i det med studenter. Kanskje det burde følge en slags forsikring med studielånet?

Er det bare å komme seg i jobb om man er 50+ uten noen utdanning?

[Polyanna]

Nei, det er selvsagt ikke LETT. Men man KAN ta utdanning. Man KAN ta en vaskejobb. Staten plikter IKKE å overta underholdet av hjemmefruer!

[Sitron]

Nei, det sier jeg ikke. Men det kan være mange omstendigheter rundt et brudd, med mange ulike personligheter. Selv om det er lett for deg og meg å "bare" ta en utdanning eller vaskejobb, så er det ikke lett for alle. Jeg har en venninne der nå. Hun sliter som faen psykisk, men prøver og prøver og prøver. Og så går hun på ræv igjen. Og sitter hjemme og prøver å skrape sammen nok til brød på bordet.

[Zip]

Risikabelt å vere heimeverande ja.