Store barneflokker

Nå kommer jeg fra en liten pinglesøskenflokk på fem, men ja, vi fikk våre behov dekket. Jeg ser ingen grunn til at barna i større søskenflokker ikke skal kunne få det de også. Der foreldrene ikke kan sitte og gi ungene individuell oppfølging i noen særlig grad hver dag, finnes det alltid søsken som er der. Man lærer å ta hensyn, ansvar og å hjelpe hverandre. En særdeles god ballast å ha med seg.

[Mams]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Men jeg skjønner fremdeles ikke at man må sitte alene med ett og ett barn to timer om gangen? Og har man 10 barn i grunnskolen samtidig? Unger må da greie å gjøre litt selv? Vi gjorde lekser rundt kjøkkenbordet, og mor og/eller far var i samme rom og kom og hjalp når det trengtes. Men ingen satt med oss på rommet vårt to timer hver kvald. Hvis man trenger så mye hjelp er man enten for lite selvstendig eller bør ha spesiell oppfølging?

Den dagen man får et barn som krever ekstra i forhold til skolen ser man fort at det går 1-2 timer til leksene. Og spesiell oppfølging kan man bare glemme så lenge det "bare" gjelder lese og skrivevansker.

Men når det gjeldr spørsmålet til HI tror jeg ingen tar skade av å være hverken enebarn elelr en av mange i en stor søskenflokk.
Alt har sine fordeler og sine ulemper.
At man ikke kan følge opp 14 unger på lik linje som om man har 1 barn sier seg selv, mn samtidig får de med flere søsken gleden med å være fler som enebarn ikke får.

[Muad'Dib]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Men det er da slett ikke ideelt å bruke to timer hver dag på å sitte og hjelpe ett barn med lekser. De skal jo lære å bli selvstendige også, og barn uten spesielle behov klarer seg med betydelig mindre leksehjelp enn det.

Barn kan ha en fin oppvekst selv om foreldrene ikke er med i idrettshallen hver kveld.

Nemlig !

[Nabbe]

Mine foreldre var aldri med i noe idrettshall eller på korpskonserter eller noe, min far var noen ganger, men som oftest måtte han være hjemme og passe mamma, fordi hun fikk alltid nerver før sånne ting.

Og de hadde bare meg, fram til jeg var 15, da vi fikk to fosterbarn i noen år.

Men så er vel foreldrene mine resurssvake og, i følge manges definisjoner.

[Røverdatter]

Jeg tror at dette kommer veldig an på foreldrene og omgivelsene. Noen som har vokst opp i store familier føler sikkert at de har fått for lite individuell oppfølging, mens andre mener det motsatte. Jeg tror ikke det er antall barn som i hovedsak er avgjørende for hvor velfungerende en familie er, og hvor stor grad av oppfølging barna får. Noen er flinke til å administrere sine 7, mens andre strir med 2. Personlig ville jeg nok slitt veldig med å følge opp 6-7 barn fordi jeg er ganske avhengig av å ha litt fritid selv også.

Det finnes vel ikke noe entydig svar på denne problemstillingen?

[Nabbe]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Det finnes vel ikke noe entydig svar på denne problemstillingen?

Nei, det gjør nok ikke det. Det som fungerer for en familie, funker ikke for andre. Jeg har sett mønsterfamilier med ti unger, og tobarnsfamilier som ikke har koll på noe.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Det finnes vel ikke noe entydig svar på denne problemstillingen?

Nei, det tror ikke jeg heller. Og jeg syns fortsatt det er ganske stor forskjell på 6 barn og 14 barn. Det er jo faktisk større forskjell enn på 1 barn og 6 barn.

Når det gjelder det med lekser og annen oppfølging, man er selvfølgelig ikke garantert å få bare barn som ikke har spesielle behov på en eller annen måte. Det sier seg jo selv at med en stor barneflokk der en eller flere krever ekstra oppfølging, kan det bli vanskelig å strekke til for alle.

[Miss Norway]

Vi har fått beskjed fra skolen om å sitte sammen med (ved siden av) barna og gjøre alle leksene sammen med dem - hver dag. Jeg steilte, for hallo - vi var jo vokst opp med foreldre som forklarte hvis vi hadde problemer, og sjekket (en sjelden gang) at det var gjort. Og det ble jo folk av det også.

Men som sagt nå - nå skal vi sitte der og gjete dem. Jeg streiker, ikke tale om at jeg synes det er bra prioritering av foreldres tid! Men hva hjelper det når 6-åringen sitter og gauler med leksene ferdig oppslått foran seg og uler "MAMMA! DU SKAL SITTE SAMMEN MED OSS, DET HAR LÆREREN SAGT!"

Og hvis DET er måten man skal gjøre lekser på, ja da må man minst egle seg innpå et kollektiv hvis man har åtte barn eller flere!

[Nabbe]

Den beskjeden har ikke vi fått. Vi er bedt om å overvåke lekselesing/-gjøring, men ikke sitte der pal, hele tiden.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Vi har fått beskjed fra skolen om å sitte sammen med (ved siden av) barna og gjøre alle leksene sammen med dem - hver dag.

Er det sant!? Enten det trengs eller ei, liksom? Jeg har hatt/har tre skolebarn så langt, og har aldri fått den beskjeden. Jeg hjelper selvfølgelig når det trengs, og i førsteklasse kan det sikkert trengs litt mer oppfølging enn når de blir større. Men å så å si pålegge foreldrene lekse syns jeg også er en merkelig prioritering av foreldres tid. Barna skal vel helst lære seg at leksene først og fremst er deres eget ansvar og ikke foreldrenes.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Nabbe, her.

Nei, det gjør nok ikke det. Det som fungerer for en familie, funker ikke for andre. Jeg har sett mønsterfamilier med ti unger, og tobarnsfamilier som ikke har koll på noe.

Ja, det var litt det jeg mente også.

Allium, beklager forbisnakkingen, men jeg fikk et inntrykk av at de du kjente ikke føle de ahdde tid til å hjelpe ungene med leksene eller følge dem om slik de ønsket eller burde? Jeg legger ballen død.

Jge synes det er stor forskjell på å sitte pal med ungene mens de gjør lekser og å være tilgjengelig. Tilgjengelig har jeg tenkt å være, men å sitte sammen med dem uten å kunne gjøre noe annet?

Noen foreldre trenger sikkert å strammes opp når det gjelder oppfølging, men å MÅTTE sitte sammen med dem? Virker litt unødvendig, så lenge ungene er nogenlunde konsentrert og har utfordringer som passer dem. Jeg må tydeligvis skjerpe meg frem mot Lilles skolestart om halvannet år, skjønner jeg. :lat:

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Er det sant!? Enten det trengs eller ei, liksom?

Men jeg kommer til å ta det opp en gang til på neste foreldresamtale. Forhåpentligvis er det bare en innkjøringsgreie første året, for å skape gode rutiner, oppmuntre etc. Da er det jo greitt. Hvis ikke kommer jeg som sagt til å streike. Prinsessen har helt normale gode evner og jobber faktisk bedre på egenhånd enn når (utålmodige) jeg sitter svevende over (utålmodige) henne.

For ikke å snakke om at jeg ofte er alene med dem fordi Mr. Norway reiser mye, og da må jeg samtidig sitte der og fekte Puddingen unna. Som selvfølgelig vil væææære meeeed... og bare ødelegger når hun er med.

Pr. idag følger jeg en "mellomlinje" - sitter ved pulten, men går litt til og fra også.

[allium]

Jeg tror det er mange her som ikke har skolebarn enda, som kommer til å få seg en overraskelse. Dette er egentlig en helt annen diskusjon, men jeg blir alltid sint når jeg hører utsagn man så ofte hører for tiden om at "dagens foreldre er så egoistiske" og "barn idag har så lite tid med foreldrene sine".

De som sier dette, skulle bare visst hva dagens skole krever av oss. Jeg er enig med dem som sier her at barn har godt av å fikse leksene sine selv, men det er neimen ikke lett å stå imot presset.

Og å følge opp de krav som stilles fra omverdenen kan være tøft nok med ett barn, ihvertfall hvis man vil ha et liv og et yrke selv; det er umulig med 6-14. Uansett hvor ressurssterk man er.

Men jeg mener fortsatt at mange søsken er en ressurs.

[amor]

Jeg er helt enig med de som sier at det krever enormt mye å ha barn på skolen. Etter min mening er det først da man egentlig vet hva det vil si å ha barn, altså når ungene begynner på skolen. Jeg mener det. Det er min erfaring.

Her i huset er det fem barn og jeg håper virkelig at de en vakker dag vil svare at de fikk den oppmerksomheten de trengte og hadde det fint i en såpass stor søskenflokk. Mitt fokus er å gi hvert enkelt av barna individuell tid, men jeg nekter å gå rundt med elendig samvittighet om det ikke lar seg gjøre hver eneste dag. Jeg er vàr på hvordan de har det og bruker det som et utgangspunkt.

Ungene her mestrer veldig mye. På endel områder mestrer de mer enn jevngamle og jeg tror at det handler om selvstendighet og ta ansvar. De tar ansvar og det er naturlig for dem.

Spennende å lese det dere skriver her. Må innrømme det. Personlig tror jeg virkelig det hele avhenger av foreldrenes ressurser mer enn antallet barn.

[nolo]

Med en i første og en i fjerde klasse begynner jeg å ane konturene av det Amor sier. Jeg fikk hjelp når jeg bad om det hjemme, men det kreves mye mer i dagens barneskole, og sikkert i ungdomsskolen også.

Ellers er jeg enig Med Nabbe og Mim og co når de sier at det kommer an på familien, om det er godt å være i en stor søskenflokk eller ikke.

[kie]

I diskusjoner om store familier ser det ofte ut til at man tenker på foreldrene som familiens eneste ressurs. Det blir litt feil for meg.

Vi gjør ofte som Mim beskriver og jeg synes det er veldig fint å se hvordan også barna hjelper hverandre. De store kan rett som det er uoppfordret finne på å hjelpe de små, som da selvsagt ikke vil ha hjelp av mamma når kule storesøster eller storebror faktisk vil. Og de fleste er vel klar over at det er veldig lærerikt å skulle formidle egen kunnskap til andre. Det blir læring for begge parter. Den som hjelper småsøsken med lekser drar også nytte av det i forbindelse med foredrag og lignende i egen klasse.

Når det er sagt, så liker jeg å ha oversikt. Ansvaret er jo til syvende og sist mitt. Men om 5-klassingen har lyst til å forklare 2-klassingen hva matteoppgaven går ut på, så gjerne for meg.

At foreldrene er nødt til å være alt for sine barn i alle sammenhenger er jeg ikke så sikker på.

Så jeg tror at barn i store familier kan få dekket sine behov. Om enn ikke bare av foreldrene. Jeg vet jo om enebarn som er vant til at begge foreldrene står på pinne for dem og er klar til å legge unna hva det nå var de var opptatt av fordi barnet roper. (Jeg vet at det ikke nødvendigvis MÅ være sånn for enebarn. Akkurat som med store familier så kan også foreldre av enebarn velge å være litt obs på de typiske fellene og unngå dem..) Barnet jeg tenker på får massevis av oppmerksomhet og mye positivt. Men jeg kan ikke dy meg for å lure på hva slags menneske man oppdrar dersom det tar som en selvfølge at alle ønsker og behov skal dekkes pronto. Er det egentlig ønskelig at det skal være slik? Jeg har i grunnen litt tro på å gi ungene trening i å takle behovsutsettelse også, jeg. Jeg tror det er viktig lærdom i seg selv i en verden der egoismen er litt for stor til tider.

Så det er vel min personlige konklusjon. Det er ofte ikke snakk om å ikke dekke barnas behov i det hele tatt, men heller at barna lærer seg til å takle behovsutsettelse.

[Mams]

Det som til stor grad skiller det å ha barnehagebarn fra det å ha skolebarn er lekser.
Klart at ungene i større og større grad klarer å gjøre mer og mere lekser på egenhånd, men de første årene gjør de ikke det.
Og da snakker jeg ikke om 1 og 2 klasse bare.
Kan ta dagens lekser for min 4. klassing.
Han skulle lese 1 side videre i boka si, det er høytlesning som foreldrene skal høre.
I tillegg hadde han en oppgave i en av norskbøkene.
I matte hadde han en side han skulle ta i matteboka
I krl skulle han skrive et spørsmål og et svar om Buddismen, i tillegg til at han skulle skrive en faktasetning.
Dette var egentlig ganske lite lekser, og han har da fulgt den letteste "løypa"
(de kan velge mellom 3 forskjellige) Det prleier å være mere også på den lette løypa. Og med økende etter hva de velger.
I dag tok leksene kort tid og han kom gjennom matte og norsk alene (med unntak av lesinga) Krl måtte han ha hjelp til (og det var ikke lett å lage noen spørsmål og faktasetning ut fra måten ting var skrevet i boka)

I tillegg til dette kommer ukesn øveord i norsk og engelsk.
Hver fredag har de diktat i norsk og engelsk. Engelske kan de fortsatt velge om de vil skrive eller si, hva det betyr på norsk må de uansett skrive.
I tillegg driver de også og pugger gangetabeller.

Dette er for en, de skal jobbe effektivt med lekser i minimum 30-45 minutter når de går i 3.- 5 klasse, ettr det er det effektivt i 1 time.
Da kommer øveord i norsk og engelsk utenom og lesing også.

My av dette gjr selvsagt barna selv, men det skal sjekkes at det har blitt gjordt. Og det tar tid og gå over, rette evnt. skrivefeil, feil på regnestykker osv.

[Mamma Rosa]

Vi har også fått beskjed om å sitte sammen med barna når de gjør lekser.
Jeg har en i første og en i tredje klasse. Jeg sitter sammen med de stort sett hver dag.
Det er lagt opp til at foreldrene skal ta stor del av skolejobben selv.
(fikk vi beskjed om)
Førsteklassingen trenger jo ikke mye hjelp, siden leksene enda er veldig lette.
Tredjeklassingen derimot føler jeg for å sitte sammen med.
Han blir fort litt ukonsentrert og kan raskt bruke en halvtime lenger på leksene om jeg ikke sitter sammen med han.
Plutselig er det mer spennende å skjære viskelæret i tusen biter, eller bite av deler av blyanten.
Ser jeg at det går greit så ordner jeg litt på kjøkkenet samtidig, da kan de bare be meg komme om det er noe...samtidig som jeg holder øye med somlekoppen.

Nå har vi valgt at jeg skal være hjemme, så for min del er ikke dette noe som tar all vår tid.
Vi sitter med lekser rett etter skoletid, og har resten av dagen til å leke på.

[Mamma Rosa]

...og så er det jo ikke sånn at om man har 10 barn, som hver bruker 1 time på lekser, så må man sitte der i alle de 10 timene.
Jeg organiserer alltid dagen slik at ungene sitter og gjør lekser samtidig.
Går da helt greit og tar ikke noe lenger tid å sitte der med 1 eller 2.
Vi skal ikke gjøre leksene for de da.

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Jeg tror det er mange her som ikke har skolebarn enda, som kommer til å få seg en overraskelse. Dette er egentlig en helt annen diskusjon, men jeg blir alltid sint når jeg hører utsagn man så ofte hører for tiden om at "dagens foreldre er så egoistiske" og "barn idag har så lite tid med foreldrene sine".

De som sier dette, skulle bare visst hva dagens skole krever av oss. Jeg er enig med dem som sier her at barn har godt av å fikse leksene sine selv, men det er neimen ikke lett å stå imot presset.

Og å følge opp de krav som stilles fra omverdenen kan være tøft nok med ett barn, ihvertfall hvis man vil ha et liv og et yrke selv; det er umulig med 6-14. Uansett hvor ressurssterk man er.

Men jeg mener fortsatt at mange søsken er en ressurs.

Ikke ofte jeg signerer et helt innlegg, men her er jeg bare så enig. Dagens skole krever _mye_ av oss foreldre, ikke bare når det gjelder leksehjelp, men det er også foreldremøter, utviklingsamtaler, foreldrekaffer, juletrefester, nissefester, grøtfester og diverse andre superduperfestlige arrangementer, turer og gud vet hva. Nå har vi tre skolebarn og det merkes... Om to år har vi fire.

Jeg synes det er fantastisk morsomt med barn og engasjerer meg gjerne i skolen, mannen min og jeg er foreldrekontakter i hver vår klasse. Men det blir veldig mye innimellom - som krever både penger (noen som trodde at norsk skole var gratis?) og tid. Jeg føler iallfall at fire barn er et flott antall men jeg kunne nok ikke hatt flere hvis jeg vil følge opp alle like bra. Klart, man MÅ jo ikke involvere seg i alt og man MÅ slett ikke sitte ved siden av ungene når de gjør lekser, men noen barn trenger enormt mye motivering for at ting skal bli gjort og skolen forventer at vi ser over og sørger for at ukeplanen er gjennomført hver fredag. Puh!

På den annen side er jo det å følge ungene opp noe jeg gjør med glede - og ungene synes det er fint å ha flere søsken. Fire er sånn akkurat passe - ikke for mange og ikke for få. Og når det er sagt - enhver må finne ut hva som passer for en selv. Antallet barn betyr kanskje ikke så mye siden vi alle er forskjellige

Puh! Ble rotete dette men så er det også natta for gamle damer