Agnostiker?

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Ulvefar, her.

Saa jeg er redd de har helt klart en klar formening om vaare personlige meninger og foelelser naar det gjelder religion.

Og det synes jeg høres rimellig ut, at vi ikke skjuler våre meninger og følelser om religion overfor barna. Jeg forteller mitt barn at jeg ikke tror. Det legger så klart føringer på hva han selv kommer til å gjøre, selv om jeg ikke forteller ham hva han skal tro. På samme måte som jeg forteller ham at jeg synes det er slemt av en rik inder å belegge yachten sin med gull når det sulter folk i Afrika, og at det å ha en konge i Norge er litt tullete og litt søtt, og at han ikke egentlig bestemmer noe. Verdisynet mitt blir jo formidlet gjennom hvordan jeg svarer på hans spørsmål, og det gjelder også religion.

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Ja, det blir ikke oss ateister, i alle fall.

[Matilda]

Jeg regner meg som agnostiker og liker å gå i kirka ved enkelte anledninger - der siler jeg heftig. Jeg tar med meg budskapet om nestekjærlighet og sånt, men har store problemer med å svelge en god del av hovedpoengene ved kristendommen. Jeg tenker som så, at om det finnes en høyere makt eller kraft, så er det i grunnen det samme hva man kaller religionen sin og hva og hvordan man tilber - eller lar være. Det får være opptil den enkelte, så lenge det ikke går ut over andre; jeg anser ikke en religion som bedre enn en annen. Jeg misliker misjonering sterkt. Selv om jeg ikke kontant avviser at det finnes en høyere makt, så forventer jeg at folk respekterer mitt syn og ikke prøver å overbevise meg om at deres utgave av Gud er den rette. Min oppfatning er avklart nok for meg - jeg er ikke fritt vilt. Så det så.

[Jessica]

Jeg har fått en tro pga egne opplevelser, men jeg passer ikke inn i noen av religionene så jeg kaller meg ganske enkelt en troende. Jeg har lært en del om de andre religionene og mener at jeg religion ikke er viktig for å tro. Sikkert mange som er uenig med meg i det, men jeg står støtt i min tro. Når det har stormet som verst med kreften jeg lever med så har overraskende ting skjedd. Min tro har et symbol og det er dette

[Daisy]

Jeg definierer meg selv som en agnostiker, og jeg ser her ut fra det dere skriver at det fremdeles stemmer. Jeg mener at man ikke vet, men jeg stiller meg fjernt fra noen av de religionene folk i verden tror på sin eksistens.

Som agnostiker tenker jeg som så "dette finner jeg ut når jeg dør, og det lever jeg fint med". Jeg har ikke behov for å TRO, for å VITE eller ha noen forankring. Men jeg stiller meg åpen for at kanskje, muligens det finnes noe av krefter eller slikt vi ikke kjenner til. Jeg lever fint i her og nå i min uvitenhet.

[Divine]

Men hva er man når man tror på Gud, men er veldig åpen for at man kan ta feil?

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men hva er man når man tror på Gud, men er veldig åpen for at man kan ta feil?

Hvis det er bibelens Gud man tror på, så tenker jeg at man er kristen.

[Flubby]

Jeg er ateist, og ikke åpen for at det finnes noen former for guddommelige krefter. At man opplever ting man ikke kan forklare, betyr ikke at det må ligge guddommelighet bak det, men heller at det gjenstå å finne den vitenskapelige forklaringen.
De fleste agnostikere er vel "ateister med døra på gløtt", men jeg har også inntrykk av at mange med spirituelle tendenser betegner seg som agnostikere all den tid de ikke kaller seg kristne/religiøse.

[Nora H]

Opprinnelig lagt inn av Flubby, her.

Jeg er ateist, og ikke åpen for at det finnes noen former for guddommelige krefter. At man opplever ting man ikke kan forklare, betyr ikke at det må ligge guddommelighet bak det, men heller at det gjenstå å finne den vitenskapelige forklaringen.

[Daisy]

Ja da tenker jeg at man er kristen. Mange kristne tviler vel? Skjønner jeg godt, det må være utrolig vanskelig å tro

[Milfrid]

Jeg er agnostiker. For meg handler religion om å tro, og jeg tror ikke. Men jeg kan heller ikke vite. Uten at jeg har døren på gløtt for noe som helst av den grunn. Jeg er ikke ateist og har ikke behov for å være med i humanetisk forbund for å markere min mangel på tro. Ikke har jeg noe ønske om å overbevise andre om at Gud ikke finnes, folk får tro på det de vil. Slik jeg gjør når jeg ikke tror på Gud.

[Nora H]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Jeg er ikke ateist og har ikke behov for å være med i humanetisk forbund for å markere min mangel på tro. Ikke har jeg noe ønske om å overbevise andre om at Gud ikke finnes, folk får tro på det de vil. Slik jeg gjør når jeg ikke tror på Gud.

Selv om jeg er ateist og er medlem av humanetisk forbund, har jeg heller ikke noe ønske om å overbevise andre om at gud ikke finnes, for meg må folk få tro på akkurat hva de vil.

[Ulvefar]

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Ulvefar, her.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Nora H, her.

Selv om jeg er ateist og er medlem av humanetisk forbund, har jeg heller ikke noe ønske om å overbevise andre om at gud ikke finnes, for meg må folk få tro på akkurat hva de vil.

Mine fordommer er selvfølgelig basert på at jeg kjenner et par-tre humanetikere som er på grensen til hysterisk bekymret for at barna deres skal utsettes for kristen påvirkning og veldig opptatt av at barna skal gå i deres fotspor. Og de er ganske hoderystende til min mangelfulle bekymring for at barna mine skulle finne på å tro på Gud (noe eldstemann gjør litt til og fra, uten at jeg kjenner behovet for å forklare henne at hun tar feil). Jeg er åpen om at jeg ikke tror, men sier samtidig til barna at siden det handler om å tro er det en personlig sak, og ikke noe jeg legger meg oppi. Men jeg kjenner jo med meg selv at jeg kanskje ikke hadde vært like raus om de var snakk om en sekt eller konvertering.

Men altså, jeg er klar over at ikke alle humanetikere er like, altså.

[Ulvefar]

Her i huset proever vi etter beste evne aa unngaa hysteri og forklare Ulvejenta og Plutten at alle tror paa hva de selv vil, og fremhever at selv om Acsa og jeg er humanetikere er flere andre i deres naermeste familie er religioese, og de velger selv naar de blir store.

Men forsoekene paa upartisk og avslappet tilnaerming blir litt oedelagt av mine spontant ikke-pedagogiske utbrudd av naar jeg i jobbsammenheng blir utsatt for en kreasjonist, pavens motstand mot prevensjon, eller faith healing (evolusjonsbiologi og epidemiologi har ikke bare fredelige kontaktflater med religioese og alternative miljoer). Ca halvparten av vaare aller naermeste venner er dessuten lesber, og noen var sentrale i den nye ekteskapsloven, og smaa gryter har ogsaa oerer og fikk med seg hva en del religioese sa om deres elskede tanter... Saa jeg er redd de har helt klart en klar formening om vaare personlige meninger og foelelser naar det gjelder religion.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Alle er vi salige i vår tro, eller mangel på sådann, og det skal sannelig bli spennende å finne ut av hvem av oss som kan si "told you so!" når alt kommer til alt.

Ja, det blir ikke oss ateister, i alle fall.

[Inagh]

Jeg er vokst opp i et kristent hjem, og definerte meg sjøl som kristen fra jeg var rundt 14-15 år og opp i voksen alder. Etterhvert har jeg mistet troa på Gud og gudommeligheter, og definerer meg sjøl som ateist.

Jeg har gode, flotte, reflekterte venner - absolutt tenkende vesner - som er kristne av ymse slag. Jeg har også like flotte, tenkende, reflekterte venner som er muslimer. Likeså har jeg fantastisk gode, reflekterende, tenkende venner som helt ærlig tror framtiden kan forutsees i tarotkort, og at man kan snakke med sine hjelpere og skytsengler. Og på samme vis, har jeg, gode, flotte, reflekterende, tenkende venner som er ateister, slik jeg er. Jeg har dyp respekt for alle mine venner, uansett tro og/eller overbevisning.

Alle framstår som minst like tenkende, flotte mennesker som jeg liker innbille meg at jeg er, all den grunn at alle mine venner, inkludert meg sjøl, har det livssynet vi har, ut fra en tankeprosess - en refleksjon - over hvem vi er, og hvordan vi definerer våre liv.

Alle er vi salige i vår tro, eller mangel på sådann, og det skal sannelig bli spennende å finne ut av hvem av oss som kan si "told you so!" når alt kommer til alt.

[Daisy]

Enig med Pepper Lemon. Det er jo viktig å formidle verdisynet vårt. Jeg forklarer ungene mine at jeg innser at jeg ikke kan vite, og derfor lever fint i uvitenhet. Folk tror på forskjellige ting av forskjellige grunner og det får de lov til. For egen del synes jeg mye av det er tull. (ok den siste delen kan de bli litt eldre før de får høre ) Siste slike samtale endte i at guttungen på fem spurte om kanskje det var mulig at stjernene kunne strikke, så jeg har kanskje ikke helt lyktes i den jordnære strategien.

Min mor var/er veldig "hedningete" av seg i oppveksten min, og så klart det påvirket meg. Galgenhumor om at "når noen dør i vår familie og vi sitter der fremst i kirken, kjenner presten oss igjen og begynner alltid en lengre preken" sier vel litt om hvordan det var. Men det var greit det altså.

[Daisy]

Mindy, akkurat det du skriver der er nøyaktig det samme som jeg formidler. Det er lov å tro. (og jeg er medlem i HEF, om ikke et veldig aktivt og reflektert hef-medlem.)

[Maz]

For å svare på det andre spørsmålet ditt, om Jehovas Vitner er mer ekstreme enn andre kristne, så er svaret JA.

De tror bokstavelig på sin bibel, og de jobber intensivt med å rekrutere. Gir du dem et lite håp om at du kan omvendes, dvs ikke blankt avviser dem så vil de fortsette å oppsøke deg.

Voksne barn som bryter med religionen blir avvist av sine foreldre.

En ting er at de ikke feirer jul, men bursdager er heller ikke lov å feire.