"Ingen skal måtte gå hjem alene"

[007]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Og hadde jeg mistet min hadde jeg neppe vært i stand til å være alene med barna. Jeg tror jeg hadde satt pris på at noen var der og hjalp meg med alt det praktiske, for jeg hadde nok hatt nok med å trøste unger og forsøke å holde meg på beina selv. Altså, jeg tror ikke jeg hadde hatt behovet for noen å gråte hos, men for noen som sørget for at det ble handlet inn og laget mat, som tok telefoner og tok mot blomstene (husker hvilke mengder vi fikk da far døde). Og ellers gjorde at jeg slapp å forholde meg til praktiske trivialiteter.

Jeg tror folk takler sorg og krise forskjellig, og vil ha ulike behov. Jeg tolker også "ingen skal måtte gå hjem alene" som at de som ønsker å ha noen hos seg skal ha et tilbud. Ikke at alle skal ha ha noen hos seg, samme hva de selv føler for.

Jeg skulle skrive noe lurt, men Mindy har allerede skrevet det jeg tenkte å skrive.

[Tangerine]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg skulle skrive noe lurt, men Mindy har allerede skrevet det jeg tenkte å skrive.

Jepp. Og noen måtte nok passet barna første timene etter at jeg hadde fått budskapet, mulig jeg hadde skremt dem med altfor høylytt sørging ...

[-ea-]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Altså, jeg tror ikke jeg hadde hatt behovet for noen å gråte hos, men for noen som sørget for at det ble handlet inn og laget mat, som tok telefoner og tok mot blomstene (husker hvilke mengder vi fikk da far døde). Og ellers gjorde at jeg slapp å forholde meg til praktiske trivialiteter.

Dette er slikt jeg er vokst opp med. I bygda. I slekta. At noen rykker inn og gjør alt det daglige, praktiske. Vasker huset, lager mat.
Og det er slikt jeg har gjort for venner.

[Puslingen]

Hadde eg mista samboeren min, hadde eg nok ønska å vera åleine med barna. Samtidig tenkjer eg at barna nok hadde ønska og hatt familie rundt seg, siden dei ikkje er så privat som eg er. Men eg ville nok ikkje hatt nokon å gråte hos. Eg gråter åleina, men toler å ha samboeren min tett rundt meg. Andre ville vært i vegen for min sorg.
Mi sorg er mi eigen.
Om vi hadde mista ein av ungane, hadde eg ønska å hatt samboeren min der, og kun han. Men eg respekterer jo om han hadde andre ynskjer. Dessutan ville vi ikkje vært dei einaste som sørga.

Inntrykket eg har er at det er opplest og vedtatt at i sorg og kriser skal ein ha folk rundt seg. Nokon som trøyster og stiller opp. Alle snakker om kor viktig det er at personen ikkje set åleina, men ein bør ha i bakhodet at ikkje alle ynskjer det faktisk. Det er vanskeleg å veta kva som er rett, og i slike situasjoner er folk ofte redd for å velga feil. Vær direkte og spør, men tolerer at svaret kanskje ikkje er det du venta.

[Philippa]

Da pappa døde for et år siden i disse dager, var hele familien samlet den dagen, spiste middag sammen og var sammen hele tiden. Da kvelden kom, og vi skulle kjøre mamma hjem, spurte jeg om jeg skullle bli med henne inn og overnatte. Nei, nå har jeg lyst til å være alene og gråte i fred, var svaret. Men kom gjerne til frokost i morgen! Det syns jeg var en greit sagt, hun ville ha oss der, men var heller ikke redd for å si at hun ville være alene.

[era]

Ingen skal MÅTTE gå hjem alene, da vil tapet være ekstra tungt.

Da min bror begikk selvmord ble jeg glemt eller mer eller mindre skvist av familien fordi jeg absolutt ikke fant det vakkert eller meningsfyld etter å ha sittet sammen med ham et døgn mens hjernen svellet opp i hodet hans og tok livet av ham- ikke var det spesielt pent å se på og det var tungt å kreve at organene hans skulle doneres, han døde rett før han ble 17, for tre år siden.

Etter begraavelsen var det nok, jeg taklet ikke å takle mer Gubben bodde i campingvogn i skauen det var tre mnd siden vi hadde begravd sønnen vår som døde etter 23 ukers svangerskap, jobben gikk i dass fordi den krasjet med barnehage og skole, jeg gikk 5000 i minus hver mnd holdt på å daue av kjærlighetssorg sammtidig som jeg var rasende- det var absolutt ikke lys i tunellen.

Jeg måtte bare ha fred, jeg overlot barna til et voksent par jeg stoler 100% på og deres tre flotte store gutter, stoppet ved videoshappa kjøpte tre sesonger House en karong sigg(aaah those were the days) pizza og masse melk (elsker melk) dro hjem slo tlf på lydløs bortsett fra nr ungene var på tok dyna ned på sofaen dro for gardinene og gikk i dvale i en hel uke. Fikk hodet ut av dritten og dreit i alt.


Noen ganger må man også få lov å gå hjem alene for å finne igjen seg selv.

[Wix]

Jeg tror nok også jeg ville ha vært en god del alene. Men utsagnet er jo "Ingen skal måtte", og ikke "Ingen må". Jeg vet ikke hva verbformen "skal måtte" heter, men i den ligger det jo at ingen MÅ gå alene hjem hvis de ikke har lyst. Hvis de har lyst til å gå hjem alene så er det jo en annen sak. Jeg syns det er en fin ting hvis Ingen skal måtte gå hjem alene. Men alle kan.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg må være alene for å tenke og samle meg. Den prosessen blir bare satt på vent med masse mennesker rundt - og det blir en ekstra belastning.

Signerer. Det høres fælt ut men jeg orker ikke "medlidenhet" eller "godhet" i vanskelige og tunge tider, det blir bare så fryktelig slitsomt og forholde seg til selv om jeg selvfølgelig vet det er godt ment osv osv.

[ullmor]

Det spørs vel hva som skjer og hvilken relasjon du har til den som dør og hvordan du er som person.

Om mannen/dama dør brått og uventet er det ikke egne behov som må komme først hvis behovet er å grave seg inne og ikke ha kontakt med noen. Da er det barna som må prioriteres høyest. For den som glemmer å spise og slutter å fungere i kriser kan det være lurt at noen følger den opp og ikke ukritisk aksepterer at denne ønsker å være i fred. I noen tilfeller kan det innebære at selvmordstanker vokser fram.

Når det er sagt blir det feil dersom et nei ikke blir tatt for et nei. Grenser skal alltid respekteres. Det kan være vanskelig i forhold til personer som ikke er tydelige.

[Skremmern]

Jeg tenker at praktisk hjelp for å planlegge f.eks. begravelse ikke er ensbetydende med at noe må være hos meg, bo hos meg, være der hele tiden. Jeg hadde ville bo alene med barna, gjerne ha besøk som ordner med middag og viser sin sorg og støtte ved å dele minner osv. (jeg tror på ingen måte at jeg er den eneste som sitter med sorgen), men for at jeg skal kunne sørge ordentlig, være meg selv og ikke føle ansvar for gjestene mine, må jeg være alene alene, eller med barn/mann, så gjestene bør gå hjem etter en stund.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg tenker at praktisk hjelp for å planlegge f.eks. begravelse ikke er ensbetydende med at noe må være hos meg, bo hos meg, være der hele tiden. Jeg hadde ville bo alene med barna, gjerne ha besøk som ordner med middag og viser sin sorg og støtte ved å dele minner osv. (jeg tror på ingen måte at jeg er den eneste som sitter med sorgen), men for at jeg skal kunne sørge ordentlig, være meg selv og ikke føle ansvar for gjestene mine, må jeg være alene alene, eller med barn/mann, så gjestene bør gå hjem etter en stund.

Jeg er enig med deg her. Men det er vel ikke det man mener heller når man sier at ingen skal måtte gå hjem alene? Det er vel mer å ikke bli etterlatt i tomhet og ensomhet. Det er veldig få mennesker som kan flytte inn hos meg og overta huset slik at de i praksis ikke er gjester, men til hjelp. Det måtte være en av disse som kom i såfall, alle andre ville jeg foretrukket praktisk hjelp og kortere besøk fra.

[polarjenta]

Jeg syns det er vanskelig å si helt bombastisk hvordan jeg kommer til å reagere. Jeg er en veldig åpen person som liker å snakke om problemer og alt mulig. Men samtidig så reagerte jeg med å ikke ville snakke når bestemora mi døde uka før jeg fylte 16. Når folk kom bort for å kondolere i begravelsen gikk jeg, jeg ville ikke snakke om det eller med noen.
SÅ hvem vet hvordan jeg ville tatt det om en av mine nærmeste døde. Nå er jeg og pappaen til ungene separert, men om han(gud forby) skulle dø nå så ville jeg jo sørget, jeg er glad i han og han betyr jo noe for meg, og jeg tror jeg hadde trengt hjelp til ungene iallefall.

[Skremmern]

Jeg tenker kanskje slik fordi vi bor veldig langt unna øvrig familie, så de kan ikke reise hjem og komme tilbake neste mogen.

Hvis noen hadde forsøkt å flytte inn hos meg eller dytte seg på meg i en krisesituasjon tror jeg at jeg vil bli skummel. Rett og slett. Jeg er ekstremt privat på min måte og takler svært dårlig intimsoneinvadering.

Jeg ville trengt noen som kunne hjelpe meg som jeg kunne ringe hvis det var noe. Og jeg ville trengt et sted å skrive det jeg plagdes med, kanskje noen kunne lese det hvis jeg ønsket det.

Men mest av alt trenger jeg å være i fred. Era hørtes ufattelig sunn ut synes jeg.

[trøtt]

Jeg tolker det også slik at man skal kunne ha et valg på om man vil være alene eller ikke. Ønsker man noen hos seg så skal man få det.

Jeg er en person som sørger best alene. Jeg er egentlig ufattelig dårlig på å sørge i det store og hele, og med andre mennesker tilstede låser jeg meg totalt. Den eneste personen jeg kan sørge sammen med er min mann. Hadde min mann dødd så tror jeg absolutt jeg ville vært alene med barna mine. Hadde min mor ( ) eller svigermor prøvd å trenge seg på så tror jeg jeg hadde blitt smågal. Jeg hadde nok ikke klart å nekte svigermor (mamma hadde jeg kastet på hodet og ræva ut) siden hun også hadde sørget og hun kanskje fant trøst i å være sammen med barnebarnet. Det hadde nok forsinket min sorgreaksjon kraftig at hun var i nærheten.

Jeg fungerer best hvis jeg kan skrive ned tanker, jeg er ikke flink til å prate om det.

[Anuk]

Når jeg tenker på at "ingen skal måtte gå hjem alene" så tenker jeg virkelig alene. Å ha med svigermor hjem når man har mistet sin far, og man har sin egen familie som også er der, det blir i mine øyne helt unødvendig. Min nærmeste familie, som jeg lever med til daglig, er jo de som best er sammen med meg i en krisesituasjon.

Men da min far døde, kunne vi jo ikke bare reise hjem og la min mor være igjen aleine i det store, tomme huset. Selvfølgelig var vi sammen med henne fram til begravelsen, og min søster bodde der noen uker etterpå også. Og selv om min mor også var av typen som helst greide seg selv, så tror jeg det var godt for henne. Det tar litt tid å venne seg til en ny situasjon.

En annen ting er at man gjerne reagerer litt annerledes i en krisesituasjon enn det man kanskje hadde tenkt. Jeg trodde også at jeg bare kom til å ville være alene. Men da min far døde, var det utrolig godt å være sammen med resten av familien. Det var godt å bare være sammen i det. Det var faktisk litt stusslig å reise tilbake hit og vite at jeg ikke kunne være sammen med dem på noen uker.

Det ville selvfølgelig ikke vært helt det samme å skulle vært sammen med noen som jeg egentlig ikke hadde noe spesielt forhold til. Det hadde jeg sikkert taklet dårligere.

[Nessie]

For meg ville det vært stor forskjell på å både ha svigermor og mine foreldre i hus (evt flere), og det å vite at feks søstrene mine eller ei god venninne er der. De hadde ikke trengt sitte oppå meg liksom. Men kanskje ville det vært lurt å ha noen i nærheten, særlig om noe feks hadde skjedd min mann og jeg var alene med barna i den situasjonen. Ikke bare pga meg, men også pga barna tenker jeg.

Men å ha huset fullt av folk hadde jeg nok ikke orket.