Å bo i utlandet ca 6 mnd med barn

[Jinx]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Jøss, så hvis man f.eks. ikke jobber, så får barnet aldri gått i barnehage?

Nei da får de være der 15 timer i uka. Og slik er det også hvis man er i permisjon. Så det er ganske vanlig og ikke bruke bhg hvis man er i permisjon, for det blir mye stress med å levere til faste tider og hente igjen etter få timer.

[lillamamma]

Vi gjorde det når barna var 1 og 3-4 år, bodde da i et engelsktalende land. Mannen jobbet og jeg var hjemmeværende. Vi hadde et fantastisk opphold. Eldste gikk i bhg tre dager i uka (korte dager) for å lære språk og få venner, mens jeg og ettåringen trillet og trillet og trillet og fikk med oss veldig mye av byen.

Jeg syns det var en fordel for barna at jeg var hjemme og hadde mye tid til å la de bli trygge i nye omgivelser, de trengte ikke å tilpasse seg min/mannens jobb ift hvor lenge de skulle være i bhg og om de skulle i bhg (ettåringen). Dette skapte stabilitet for dem, vi kunne legge opp dagene etter barnas behov.

Vi vil ut igjen, men da kommer jentene til å være skolebarn og jeg tror derfor at vi skal være ett år neste gang, slik at de ikke blir tatt vekk fra nytt miljø med en gang de har kommet inn i det. 4-åringen brukte ikke lang tid på språket og den nye bhgkulturen, så for barn under skolealder var det ikke noe problem å være borte kun 6 mnd. Vi hadde permisjon fra den norske bhg og visste hele tiden at det var deit hun skulle tilbake.

Hvis barna får tid til å skape trygghet i den nye situasjonen er vår erfaring at det er supert med utenlandsopphold.

[SpetakkelRandi]

Hvis jeg hadde vært hjemmeværende i utlandet hadde nok problemstilligen vært en annen ja..

Vel.. får vel bare fortsette å drømme jeg.

[Karima]

Vi er i ferd med å avslutte et seks måneder langt utenlandsopphold. Ungene var 5,5 og 2 da vi reiste ut. Hovedkonklusjonen er at det har vært helt supert, og vi er utrolig glade for at vi valgte å gjøre det. Men det er ikke tvil om at det har vært krevende for ungene, det vil si for storebror, lillesøster er en ganske easy going liten person som finner seg fort til rette med det meste (i hvert fall foreløpig). Særlig det å finne seg til rette i barnehage med fremmed språk og mye større krav til barna enn han var vant til, var en utfordring. Samtidig vet vi at han hadde gått på veggen av å være hjemme med meg, hypersosial og energisk som han er, så vi ga oss ikke helt uten kamp. Det tok nesten tre måneder før han begynte å virkelig trives og tørre å snakke engelsk. Nå har han det helt supert, blir utålmodig hvis vi drar for seint hjemmefra om morgenen og har en liten hærskare av små fans ventende på seg når endelig kommer i barnehagen (fordi han "bare" hadde lekt i norsk barnehage, ble han plassert med 4-åringene. Dermed er han og bestevennen, som også er utlending, de største og kuleste i klassen .)

Lillesøster har i grunnen trivdes godt i sin barnehage hele tida. Hun går bare tre-fire timer om dagen, storebror går ca seks. De er ganske forskjellige av lynne, han er en følsom fyr, som grubler på det meste og tar ting litt høytidelig, mens hun bare går med the flow og ser hva som skjer. Et barn av sistnevnte type er nok lettere å flytte på.

Det er ingen tvil om at ungene har lært og opplevd utrolig mye på dette halvåret. Ikke minst har de lært seg engelsk (særlig storebror). Men det føles litt dumt å dra nå som vi har blitt såpass varme i trøya. Så mitt klare råd er å planlegge sånn at det i hvert fall er mulig å forlenge oppholdet, hvis man trives. Seks måneder er veldig kort tid, og man bruker lengre tid på å komme inn i ting enn man skulle tro. Dette fortalte "alle" meg før vi reiste også, skulle virkelig ønske at jeg hadde hørt litt mer på dem...

Det hører med til bildet at vi har reist et sted som er veldig forskjellig fra Norge, på absolutt alle måter, og ungene har måttet tilpasse seg nytt klima, ny mat og helt nye og veldig forskjellig omgangsformer. Jeg vil tro at overgangen er mindre når man flytter innenfor Skandinavia.

[Niobe]

I utgangspunktet synes jeg det høres veldig fint ut, men med tanke på en del du har skrevet om barna, særlig eldste, så tror jeg trygghet og stabilitet er viktigere.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Hvordan organiserte dere det? Det er læreren i meg som blir nysgjerrig.

Vi hadde selvsagt guvernante..



Sånn helt seriøst, så tok vi med oss min mor, som er pensjonert barneskolelærer. Hun hadde skole med Frøkna hver dag mellom 9-13 eller 13:30, og på den tiden rakk de gjennom hele pensumet, samt lekser. (Vi brukte ukeplanen til klassen i Norge som grunnlag for ukeplanen hennes.)

Det fungerte aldeles strålende, undervisningsmessig. Privatlærer er virkelig ikke å forakte. Den eneste ulempen var mangel på lekekamerater; det var veldig vanskelig å komme i kontakt med andre barn, når hun ikke gikk på skole.

[-ea-]

Jeg hadde ikke reist alene med barn for å jobbe eller studere. De som har svart her i tråden har vært to om det, hvor den ene i tillegg har vært hjemmeværende.
Som enslig student med barn, tror jeg det hadde vært mer stress enn nytte å dra ut.

[Maki]

I utgangspunktet synes jeg slikt høres veldig spennende ut.

Jeg kjenner ikke HI, men om det ikke er gunstig for barna av en eller annen årsak, hadde jeg ikke gjort det. Mannen får tidvis tilbud om utenlandsopphold via jobben, men da for perioder på 1-3 år. Siden de to eldste er såpass store, 11 og 14 år, må vi ta hensyn til hva de ønsker. De ville ikke flytte utenlands unna for en så lang periode.

[apan]

Ut fra det du har skrevet om den eldste, og at du er alene med dem, hadde jeg ikke gjort det.

Og sånn rent bortsett fra det: Det blir hverdag i utlandet også. Jeg har selv jobbet en periode i utlandet da jeg var yngre, og det er artig nok, men personlig foretrekker jeg hverdagslivet hjemme og heller ferier i utlandet.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Og sånn rent bortsett fra det: Det blir hverdag i utlandet også. Jeg har selv jobbet en periode i utlandet da jeg var yngre.

Det er jeg helt enig med deg i! Jeg har jobbet og studert i 8 år i utlandet (USA, ulike byer og stater) og hverdagen var nokså lik som her hjemme bortsett fra at jeg ikke hadde barn da.

6 mnd er for kort tid synes jeg. Man rekker ikke å komme skikkelig inn i det nye livet før det er tid for å reise tilbake igjen til gamlelandet. Likevel, jeg skjønner at det frister!

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg lurer litt på hva du forventer som spennende ved å bo i Sverige eller Danmark SR?

Ikke vet jeg, men jeg synes Danmark er særdeles koselig, påfallende mer annerledes enn Norge på mange punkter og jeg tror jeg kunne syntes det var spennende å få bo eller jobbe litt i Danmark.

Sverige synes jeg virker temmelig likt Norge og det har ingen eksotisk tiltrekningskraft på meg, i hvertfall.