Kalla fakta og gastric bypass

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Jeg fulgte nylig en Aleris-link på en nettavis av nysgjerrighet - og havnet i en artikkel som hovedsakelig sa at "ikke innbill deg at du er sunn og frisk selv om du er overvektig - ingen overvektige er sunne og friske." Det synes jeg var langt over grensen for hva som er ok reklame for egen virksomhet.

Virkelig? Den har ikke jeg sett. Jeg er enig i at det ikke er bra reklame. Virkelig ikke bra reklame. Men det er ikke den holdningen jeg møtte på Aleris. Jeg ble hele tiden fortalt at jeg var sunn og frisk, og at det var positivt mht. operasjonen. Jeg sier ikke det for å forsvare Aleris. Jeg er skeptisk til mye at det Aleris gjør, men akkurat dette følte jeg var et ikke-tema da jeg var der.

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men ville du si det samme om mennesker på maxikurset hos Grete Roede?

At de har noe felles som de ikke deler med mesteparten av befolkningen? Jeg vet ikke hva som gjelder for de som går disse kursene, men antar at det er de som er i samme vektproblem som de som velger gbp - og ja, da har også disse til felles at de har et alvorlig problem med mat som hovedsaklig sitter i hodet - som mesteparten av resten av befolkningen ikke har.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jepp. Slik jeg har tenkt, har det vært slik:
Jeg selvsaboterer hele tiden (Merk: Ikke så mye nå lenger). Jeg dropper ut av trening, spiser meg opp i vekt og gremmes på kurskveld osv. Hvordan kan jeg da med hånden på hjertet love meg selv å ikke sabotere i dagene etter operasjonen, i å ta kosttilskuddene, i å la den fysiske metthetsfølelsen styre, i å begynne å trene, i å gå til kontroller og følge opp med livsstilsendringen på lang sikt? Hva vil være annerledes med akkurat denne løsningen? Hva får meg til å tro at jeg som ikke en gang passer på å få i meg D-vitamintilskudd (veldig lave verdier) i dag skal klare å ta bedre vare på meg selv etter en operasjon? Evt. hvilke andre måter er det en fare for at jeg begynner å selvsabotere på dersom jeg ikke bruker mat lenger og heller ikke fikser årsaken til selvsaboteringen?

Kanskje jeg en dag vil opereres. Kanskje vil det bli det beste verktøyet. Men da skylder jeg meg selv å ha jobbet såpass med meg selv at jeg har en sjans. Jeg er på god vei til å få det til og håper jo i grunnen at det i seg selv skal være nok. Men om det ikke er det vil jeg i alle fall ha utviklet egenskaper som gjør at jeg har en mye høyere sjanse til å lykkes, følge opp slik man må etter operasjonen osv. enn om jeg bare lot meg presse av "jeg har en annen pasient som er operert og det er helt fantastisk"-hallelujastemningen.

Det er litt skremmende da å møte på helsefolk som har det så innmari travelt med å få deg tynn når det bortsett fra tallene på vekten ikke er noe som tyder på at jeg er i ferd med å falle død om hvert øyeblikk.

Veldig, veldig bra skrevet, kie.

Det skumleste med de private aktørene på vektoperasjoner er etter min mening at det går så himla fort. De annonserer superaggresivt og tar man da kontakt så er man operert før man rekker å snu seg. Så og si alle overvektige greier et opplegg i noen uker. Det er nettopp det å finne ut av ting så man vet at man greier det resten av livet som er saken. Jeg har igrunnen aldri fått noe tilfredsstillende svar på hva ved å operere magen forårsaker at hodet endres radikalt og over tid. Om det bare var at vekten forsvinner og da går det fint, så burde jo de som greier å gå ned i vekt ikke ende med å legge på seg igjen etter en stund. Jeg ser bare ikke hva denne operasjonen gjør som gjør det mer sannsynlig å ikke selvsabotere etter å ha tatt den.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg har igrunnen aldri fått noe tilfredsstillende svar på hva ved å operere magen forårsaker at hodet endres radikalt og over tid. Om det bare var at vekten forsvinner og da går det fint, så burde jo de som greier å gå ned i vekt ikke ende med å legge på seg igjen etter en stund. Jeg ser bare ikke hva denne operasjonen gjør som gjør det mer sannsynlig å ikke selvsabotere etter å ha tatt den.

Jeg vet ikke om det er tilfredsstillende nok, men for min del så handlet mye av overspisingen om vekten, og motsatt. En ond sirkel. Det begynte jo ikke sånn, jeg var jo slank før, men jo mer jeg la på meg, jo verre ble psyken min og jeg følte meg som en helt annen person jeg ikke kjente igjen. Da jeg begynte å bli virkelig stor, ville jeg ikke engang gå ut av huset om jeg ikke måtte, jeg slet virkelig psykisk pga. utseendet og de fysiske påkjenningene av å være så stor. Men psyken var verst, jeg slet med selvmordsstanker hver dag hele uka og når jeg måtte folk jeg ikke hadde sett på lenge, gråt jeg alltid da jeg hadde sagt hei fordi jeg "visste" hva de tenkte. Dette er jo heldigvis ikke standard-tanker hos alle overvektige, så psyken min var altså helt på bånn.
Jeg klarte jo å gå ned mange kg på egenhånd, flere ganger. Men det føltes som et nederlag at minus 10-15 kg ikke viste noe sted og ikke føltes på bukser eller noe som helst. Jeg mistet motet og savnet maten (kompisen gjennom tykt og tynt) osv, og jeg la på meg igjen, gikk tilbake i det gamle velkjente sporet fordi det var enklest.

Da jeg ble operert kunne jeg ikke gå tilbake, da var jeg "tvunget" til å bare fortsette å gå ned til tross for om jeg hadde mistet motet underveis. Det tar som regel laaang tid før man kan "overspise" etter en operasjon, så man har god tid på seg til å venne seg til det nye livet, men jeg skal ikke stikke under en stol at jeg ikke kan si meg 100 % fri fra overspising altså. Jeg tenker fremdeles mye på mat, jeg elsker mat og jeg liker å spise mye, jeg er veldig opptatt av mat. Men mye for meg nå er noe helt annet enn mye for meg for 4-5 år siden. Mengdene kan aldri komme opp i det de var før, men jeg kan jo fordele maten over hele dagen og sånn sett få i meg mye.

Men det jeg egentlig skulle skrive her, var altså at psyken min er blitt i hvert fall 80 % bedre pga. vektnedgangen. Jeg har fått meg selv tilbake, jeg er mye mer utadvent og tør å bli med på ting jeg aldri turte å bli med på før. Jeg trenger ikke lenger å grue meg til flyturer pga. trange seter, trange kinoseter, karuseller (jeg hadde en aldeles jævlig opplevelse på Tusenfryd som sterkt overvektig, jeg griner nesten bare jeg tenker på det), jeg liker speilbildet mitt nå og føler meg lett i kroppen og kan løpe og hoppe og danse med ungene og elsker det. Så klart psyken er blitt mye bedre rett og slett fordi jeg er tynnere, det er det absolutt ingen tvil om. Men jeg kan ikke si at det hadde vært sånn om jeg alltid hadde vært overvektig altså. Folk er forskjellige.

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Jeg vet ikke om det er tilfredsstillende nok, men for min del så handlet mye av overspisingen om vekten, og motsatt. En ond sirkel. Det begynte jo ikke sånn, jeg var jo slank før, men jo mer jeg la på meg, jo verre ble psyken min og jeg følte meg som en helt annen person jeg ikke kjente igjen. Da jeg begynte å bli virkelig stor, ville jeg ikke engang gå ut av huset om jeg ikke måtte, jeg slet virkelig psykisk pga. utseendet og de fysiske påkjenningene av å være så stor. Men psyken var verst, jeg slet med selvmordsstanker hver dag hele uka og når jeg måtte folk jeg ikke hadde sett på lenge, gråt jeg alltid da jeg hadde sagt hei fordi jeg "visste" hva de tenkte. Dette er jo heldigvis ikke standard-tanker hos alle overvektige, så psyken min var altså helt på bånn.
Jeg klarte jo å gå ned mange kg på egenhånd, flere ganger. Men det føltes som et nederlag at minus 10-15 kg ikke viste noe sted og ikke føltes på bukser eller noe som helst. Jeg mistet motet og savnet maten (kompisen gjennom tykt og tynt) osv, og jeg la på meg igjen, gikk tilbake i det gamle velkjente sporet fordi det var enklest.

Da jeg ble operert kunne jeg ikke gå tilbake, da var jeg "tvunget" til å bare fortsette å gå ned til tross for om jeg hadde mistet motet underveis. Det tar som regel laaang tid før man kan "overspise" etter en operasjon, så man har god tid på seg til å venne seg til det nye livet, men jeg skal ikke stikke under en stol at jeg ikke kan si meg 100 % fri fra overspising altså. Jeg tenker fremdeles mye på mat, jeg elsker mat og jeg liker å spise mye, jeg er veldig opptatt av mat. Men mye for meg nå er noe helt annet enn mye for meg for 4-5 år siden. Mengdene kan aldri komme opp i det de var før, men jeg kan jo fordele maten over hele dagen og sånn sett få i meg mye.

Men det jeg egentlig skulle skrive her, var altså at psyken min er blitt i hvert fall 80 % bedre pga. vektnedgangen. Jeg har fått meg selv tilbake, jeg er mye mer utadvent og tør å bli med på ting jeg aldri turte å bli med på før. Jeg trenger ikke lenger å grue meg til flyturer pga. trange seter, trange kinoseter, karuseller (jeg hadde en aldeles jævlig opplevelse på Tusenfryd som sterkt overvektig, jeg griner nesten bare jeg tenker på det), jeg liker speilbildet mitt nå og føler meg lett i kroppen og kan løpe og hoppe og danse med ungene og elsker det. Så klart psyken er blitt mye bedre rett og slett fordi jeg er tynnere, det er det absolutt ingen tvil om. Men jeg kan ikke si at det hadde vært sånn om jeg alltid hadde vært overvektig altså. Folk er forskjellige.

Men måtte det operasjon til også om du hadde greid å komme ned i normalvekt på egen hånd? Det er mange som slanker seg ned til normalvekt på egen hånd, så legger de på seg alt sammen med renter igjen. Hva er det som gjør at disse er ment å lykkes bedre med en operasjon som vektreduseringsverktøy enn med et annet opplegg hvor de også faktisk går ned?

Jeg velger å ikke gå inn på personlige eksempler i denne diskusjonen, da det blir helt umulig å diskutere sak uten å ramme folk midt i der det svir om man skal diskutere person.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Men måtte det operasjon til også om du hadde greid å komme ned i normalvekt på egen hånd? Det er mange som slanker seg ned til normalvekt på egen hånd, så legger de på seg alt sammen med renter igjen. Hva er det som gjør at disse er ment å lykkes bedre med en operasjon som vektreduseringsverktøy enn med et annet opplegg hvor de også faktisk går ned?

Jeg velger å ikke gå inn på personlige eksempler i denne diskusjonen, da det blir helt umulig å diskutere sak uten å ramme folk midt i der det svir om man skal diskutere person.

Ja, jeg hadde ikke tenkt å skrive noe i denne diskusjonen overhodet, og i hvert fall ikke personlig, men jeg blir bare litt revet med, hehe.
Du spør jo godt, men for min del handlet det altså om det at jeg mistet fort motet og ikke orket å gjennomføre det over tid både fordi det var for hardt, jeg eide ikke magemål og var sulten hele tiden og la ekstremt fort på meg. Jeg var liksom litt maktesløs det meste av tiden. Da jeg var operert fikk jeg en slags "tvungen" vektreduksjon i og med at selv om jeg mistet motet og ville overspise, gikk det jo fysisk ikke an, dermed kom jeg over kneikene mine uten å gå opp i vekt, heller faktisk ned i vekt hele tiden, og de kneikene ble færre og færre. Men det er jo mitt tilfelle da.

[Nessie]

Men det går jo helt fint an å søke hjelp om dette selv også, i etterkant, om man har behov for det. Jeg forstår at ikke alle ER helt der, men om man er bevisst i forkant så finnes det jo tilbud man kan benytte seg av.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Men det går jo helt fint an å søke hjelp om dette selv også, i etterkant, om man har behov for det. Jeg forstår at ikke alle ER helt der, men om man er bevisst i forkant så finnes det jo tilbud man kan benytte seg av.

Tja, da kommer det kanskje an på hvor man bor? En av mine venninner som har tatt denne operasjonen fikk faktisk avslag på psykologhjelp i etterkant. Etter en klage får hun nå komme til vurdering, men er på ingen måte garantert hjelp.

Jeg er fullstendig klar over at man kan ringe aleris dersom man lurer på noe, men dette er ikke det jeg kaller for oppfølging altså.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av polarjenta, her.

Tja, da kommer det kanskje an på hvor man bor? En av mine venninner som har tatt denne operasjonen fikk faktisk avslag på psykologhjelp i etterkant. Etter en klage får hun nå komme til vurdering, men er på ingen måte garantert hjelp.

Jeg er fullstendig klar over at man kan ringe aleris dersom man lurer på noe, men dette er ikke det jeg kaller for oppfølging altså.

Mulig?
Jeg vet iallefall at det finnes gode muligheter ift spiseforstyrrelser her i området, også etter operasjon.
Jeg var til psykolog før operasjonen, og for meg har oppfølgingen fra Aleris og lege vært bra nok i etterkant. I tillegg til at jeg har hatt en del rundt meg (og her) og prata med. Men dette er jo ekstremt individuelt.
Men om man er bevisst dette i forkant, så har man iallefall muligheter til å sjekke ut det der man bor.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Mulig?
Jeg vet iallefall at det finnes gode muligheter ift spiseforstyrrelser her i området, også etter operasjon.
Jeg var til psykolog før operasjonen, og for meg har oppfølgingen fra Aleris og lege vært bra nok i etterkant. I tillegg til at jeg har hatt en del rundt meg (og her) og prata med. Men dette er jo ekstremt individuelt.
Men om man er bevisst dette i forkant, så har man iallefall muligheter til å sjekke ut det der man bor.

Ja, det er jo kjempeflott for de det fungerer for, og de er jo ikke jeg bekymret for, det er alle de andre.

Og når jeg vet om iallefall 3 på dennne lille plassen som sliter på forskjellige områder, og som jeg tenker kunne unngått dette dersom oppfølgingen hadde vært bra nok, så vil jeg tro det finnes flere ute i det ganske land. Jeg syns jo at vi her på fprumet stort sett får solskinnshistorier, og jeg syns jo selvsagt at disse skal komme fram, men det er synd at ikke det kommer fram andre ting også.

For all del, jeg er ikke i mot slankeoperasjoner på noen som helst slags måte, jeg syns det er flott at det finnes et slikt tilbud, men jeg tror likevel det finnes forbedringspotensiale i forhold til oppfølginga.

[Smurfine79]

Mange tror at livet blir helt annerledes bare de blir slank, alle som er lykkelige er jo slanke og pene. Skulle vært lengre program/oppfølging i forkant av en operasjon ikke operasjon.

[Nessie]

Definitivt.
Noe av problemet er vel også at evt oppfølging kanskje er frivillig?
Jeg tror iallefall en del som burde vært på etterkontrollene på Aleris ikke var der.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Definitivt.
Noe av problemet er vel også at evt oppfølging kanskje er frivillig?
Jeg tror iallefall en del som burde vært på etterkontrollene på Aleris ikke var der.

Det har du nok helt rett i. Ei av venninnene mine som tok denne privat på aleris tok seg ikke råd til å reise helt til Oslo for denne kontrollen, og det er jo også noe å tenke på. Man tar gjerne opp lån for å få utført operasjonen, mens det som kommer etterpå er ikke så nøye liksom.

Det er derfor den delen av behandlingen burde være en forutsetning før man ble operert. Skammen over å ikke greie kostholdet blir jo ikke mindre om man tross alle håp, ønsker og forsetter ikke greier det likevel. Jeg vil tro terskelen for da å dra dit man har stått og sagt at nordpå halsen, dette skal jeg fikse, blir umulig å gå over.

[Dixie Diner]

Jeg var jo en av de som ikke reiste på etterkontroller pga. dårlig råd, men tok det over telefonen. Jeg var på Evjeklinikken da, 3 mndr etter operasjonen (ukesopphold inkludert i prisen). Og så var jeg faktisk på 1-årskontroll, men det var bare blodprøver, noe jeg like godt kunne gjort hos legen min. Men med meg gikk det jo strålende da, helt til smellen for noen måneder siden, altså nesten 4 år etter operasjonen. Hadde det blitt et problem hadde jeg nok reist, men så hadde jeg jo en fastlege som tok oppfølging da, han var svært interessert i operasjonen, men alt var jo egentlig opp til meg selv da, selvsagt (bestilling av timer osv).
Jeg skjønner godt at penger er et problem for mange. Men det skal altså være mulig å få fastlegen til å ha et godt samarbeid med Aleris.

[Bergensis]

Eg kopierer innlegg frå ein annan tråd her inne ( http://www.foreldreportalen.no/forum...hlight=f%F8rde )

Eg er ikkje negativ til vektoperasjon, berre så det er sagt, men denne saka har det vore litt om på lokalradioen her i fylket. Overskrifta er "Fedme-opererte får det ikkje betre". Mulig overskrifta er så tabloid som det er mogleg å få den. Teksten seier ikkje stort om saka, men sidan denne fysioterapeuten skal ferdigstille masteroppgåva si i november reknar eg med at me får høyre meir frå den kanten.

Sølv om pasientane er begeistra, byr tida etter operasjonen på store utfordrinar, ifølge fysioterapeut Eli Natvik. I november er mastergradsoppgåva til Natvik om pasientane sine opplevingar vel fem år etter operasjonen- ferdig.

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/n...dane/1.7243808


Denne oppgåva skulle visst nok vere ferdig i november 2010, men eg kan ikkje finne noko vidare om den.

[Divine]

Første bud er å slutte å se på vektopererte som et mangehodet troll. Vektopererte er en like sammensatt gruppe som resten av samfunnet.

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Første bud er å slutte å se på vektopererte som et mangehodet troll. Vektopererte er en like sammensatt gruppe som resten av samfunnet.

Nei, det stemmer ikke. Vektpererte har faktisk noen sentrale fellesfaktorer som resten av samfunnet stort sett ikke deler. De er forskjellige seg imellom på mange måter, men alle har jo til felles at de har et så alvorlig problem med mat at de ender i en omfattende operasjon. Den problemstillingen sitter jo i hodet, og det er dermed relevant å vurdere den psykiske siden inn etter min mening.

[Divine]

Men ville du si det samme om mennesker på maxikurset hos Grete Roede?

[annemede]

På programmet var det også en som måtte gjøre operasjonen på nytt, da hun etter en ti års tid gikk opp veldig mange kilo igjen, er dette noe som har skjedd i Norge? At pasienter har gjort flere operasjoner?

Jeg vet at pasienter som har blitt "slankeoperert" har lagt på seg igjen etterpå, men er usikker på om de har blitt operert på nytt, eller om de bare blir overlatt til seg selv.

[Divine]

Men altså. Hva ønsker skeptikerne at man skal gjøre? Forby vektoperasjoner fordi Aleris lirer av seg mye dumt? Nekte folk operasjon bare fordi det finnes opererte der ute som ikke burde vært operert?

Jeg er enig i at oppfølgingen til Aleris ikke er all verden (jeg synes faktisk den er rimelig overfladisk), men jeg tenker litt at det er MITT liv og at jeg selv har litt ansvar også. Jeg inngikk derfor en avtale med fastlegen min allerede før operasjonen om at hun skulle følge meg tett opp etter operasjonen, nettopp fordi jeg var utrolig redd for en psykisk knekk, og hun skulle ha psykolog nærmest på stand by. Nå har dette heldigvis ikke vært aktuelt foreløpig, men jeg vurderer f.eks. å kontakte ernæringsfysiolog fordi jeg sliter litt med å velge riktig mat. Jeg kan ikke bare sitte på rumpa, det er mitt ansvar å ta tak i ting som er problematiske. Aleris har både psykologer og ernæringsfysiloger, så hadde jeg kontaktet dem, er jeg sikker på at de hadde tatt det på alvor. Men de kan ikke henge over folk og passe på dem. Voksne mennesker må ta ansvar selv. Hadde Aleris operert, og så nektet å ha noe med pasientene å gjøre etterpå, hadde det selvsagt vært håpløst, men det er altså ikke slik det fungerer. Det Aleris burde bli flinkere til, dog, er å luke ut de som IKKE vil være i stand til å ta ansvar etterpå. Nå vet ikke jeg hvor mye Aleris siler, men det er jo klart at det opereres mennesker som ikke burde vært operert. Nå tror jeg for øvrig ikke at det er et Aleris-problem, jeg tror det samme gjelder for de som opereres på offentlige sykehus.