Full jobb og oppfølging av barn

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Hadde jeg gått ned i stilling ville jeg gjort akkurat den samme jobben for mindre lønn, så det er ikke et alternativ.

Det har jeg gjort, har nå 90%. Fom august reduserer jeg til 80%, men gjør samme jobben likevel, dvs 100% jobb. Skulle ikke tro jeg var økonom.

Kjenner igjen det med at det "alltid" er noe, ja. Jeg er alene med barna, bf bor et stykke unna og er syk, så dermed må jeg ta alt alene i hverdagen. Takk og pris for verdens beste sjef og at jeg har bedriftsbhg vegg i vegg. Hjelper også at jeg er veldig effektiv når jeg først er på jobb, så ingen sure miner når det er noe.

[Kaprifol]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Du har nok helt rett i at jeg ikke burde ha dårlig samvittighet. Men jeg er eneste dame på jobb. De som har barn har enten au-pair, hjemmeværende kone eller store barn, så det er bare meg det "er noe med" hele tiden.

Men for all del; jeg har aldri fått beskjed om at det er et problem. Jeg lager nok dette problemet ganske selv. Hadde jeg gått ned i stilling ville jeg gjort akkurat den samme jobben for mindre lønn, så det er ikke et alternativ.

Jeg håper du kan klare å legge bort den dårlige samvittigheten. Jeg syns jeg har det omtrent som deg, stadig noe som skjer i arbeidstiden. Men forskjellen er at jeg flekser og tar velferdspermisjon (til lege, tannlege osv. for barna) med strålende god samvittighet. Jeg tenker at "nå er det min tur til å bruke tid på slikt". Sjefen min har tre voksne barn, og han vet at dette er nødvendig, selv om han er ferdig med småbarnsperioden for lengst. Han får meg til å føle at dette er akseptert, og det er verdifullt for meg.

[mosol]

Jeg forstår godt hva du kjenner på, Tjorven. Selv er jeg så heldig å være i et miljø hvor vi er flere småbarnsforeldre, slik at det ikke alltid kjennes som det bare er meg. Men jeg er enig med deg - dette hadde ikke gått dersom jeg ikke hadde hatt en fleksibel arbeidsgiver og mulighet for hjemmekontor. Det gjelder også mannen.

Det som ofte slår meg i slike diskusjoner er hvordan familier velger å løse dette. Er det pga at mor i større grad enn far får dårlig samvittighet for både jobb og barn at hun går ned i stillingsprosent? Tjener mor alltid vesentlig mindre enn far slik at hun går ned i stillingsprosent? Ønsker mor rett og slett heller å jobbe mindre for å kunne ta seg av det praktiske hjemme?

For min egen del kjenner jeg at dersom hverdagene blir så tighte at vi ikke synes vi får det til å gå opp, så sitter det veldig langt inne for meg å gå ned til f.eks 80 % stilling for å være Head of Logistics i AS mosolheimen, mens mannen får fortsette å være på jobb. Da vil jeg heller gå inn for at vi begge må redusere noe. (Nå er det selvfølgelig en annen sak at jeg tror verken 90 % eller 80 % vil utgjøre noen forskjell i arbeidsmengde i noen av våre jobber. Muligens bare mer legitimt å være borte, men definitivt betydelig mer hjemmearbeid.)

[Tussa]

Sånn er det her også og som aleinemamma blir det mykje. Men med en god sjef, det ordner seg-holdning og andre ting på slakk så går det. Eg merke at eg sjølv med mitt planleggingsbehov er min verste fiende når det gjeld sånt.

[Elisabet]

Kanskje jeg burde begynne å jobbe fullt isteden og overlatt alt til mannen? Neppe. Han klarer ikke å huske en liten tannlegetime for ene ungen en gang enda vi snakker om det kvelden før og han lovet å dra fra jobben i dag for å ordne det. Tannlegen ringte akkurat og lurte på hvor de var.Og mannen var langt ute på en jobb og hadde ikke hatt tannlegen i tankene engang når han sa ja til den jobben.

[mosol]

Opprinnelig lagt inn av Elisabet, her.

Kanskje jeg burde begynne å jobbe fullt isteden og overlatt alt til mannen? Neppe. Han klarer ikke å huske en liten tannlegetime for ene ungen en gang enda vi snakker om det kvelden før og han lovet å dra fra jobben i dag for å ordne det. Tannlegen ringte akkurat og lurte på hvor de var.Og mannen var langt ute på en jobb og hadde ikke hatt tannlegen i tankene engang når han sa ja til den jobben.

Jeg bruker motsatt strategi helt bevisst. Jeg tror det ville klikket for meg om jeg skulle ha eneansvar for å huske absolutt alt som må huskes. Javel, så har ikke storesøster støvler i bhg på mandag selv om det pøsregner, men den som har pakket bagen for uka må huske å ta med alt. Hvis det var far, så må jeg anta at han fikser det. Han vil definitivt etter hvert gi f dersom jeg "passet på ham" hele tiden. Dette er jo et relativt uskyldig eksempel, og ingen krise. Det er selvfølgelig verre å misse en tannlegetime, men hvis far må ordne opp selv, så er vel sjansen for at han husker det neste gang større? Jeg skjønner at det kan være kjipt, altså, men likevel tror jeg det er lurt å kunne trekke på skuldrene å tenke at "det var dumt, men han fikser det vel".

Nå skal det sies at mannen definitivt tar sin del av praktisk oppfølging av barn/bhg/aktiviteter hos oss, selv om jeg nok til tider har mer oversikt. Jeg forsøker imidlertid å legge litt bånd på meg, slik at det er felles ansvar. Og jeg kan definitivt også være litt av en svime selv!

[Elisabet]

Han mannen min klarer fint å være alene med ungene altså og ordne klær til skole og barnehage og hva som skal være der og alt mulig, men han mangler noen gener når det gjelder å huske på ting og organisering dessverre. Har prøvd og overlate ting til han, men det er enklere at en har full kontroll til enhver tid. Med tre unger så er det beskjeder i øst og vest og det enkelste er at alt blir skrevet ned i en bok så fort en dato eller tid eller bursdag dukker opp. Mannen har full tilgang på denne boka om han ønsker å sjekke noe, selv om boka er mi.

[Pesten]

Opprinnelig lagt inn av Elisabet, her.

Han mannen min klarer fint å være alene med ungene altså og ordne klær til skole og barnehage og hva som skal være der og alt mulig, men han mangler noen gener når det gjelder å huske på ting og organisering dessverre. Har prøvd og overlate ting til han, men det er enklere at en har full kontroll til enhver tid. Med tre unger så er det beskjeder i øst og vest og det enkelste er at alt blir skrevet ned i en bok så fort en dato eller tid eller bursdag dukker opp. Mannen har full tilgang på denne boka om han ønsker å sjekke noe, selv om boka er mi.

Høres ut som du er gift med gubben min.
Vi har dog ordnet oss en sånn smart tavle på kjøkkenet og på den står ALT som skjer uken igjennom.

[Koko]

Jeg har også bevisst valgt samme "strategi" som mosol og i morges fikk jeg kjeft av mannen fordi dukka bare hadde gummistøvler hjemme. Det måtte da kunne gå an å få hjem ett par sko fra barnehagen???

Jeg har definitivt tro på at disse mannfolka våre blir flinkere til å ta ansvar om vi gir dem det og forventer det av dem.

[Adrienne]

Jeg er helt på linje med mosol. Helt siden storebror var liten har mannen tatt minst like mye ansvar for alt praktisk mikk-makk rundt ungene som det jeg har gjort, og vi har begge måtte lære av våre feil i forhold til støvler som er glemt igjen hjemme (med det resultat at man må ta et senere tog til jobb fordi man må hjem og hente) eller tilsvarende. Vi har ikke glemt store ting, men det er fordi vi også er flinke til å minne hverandre på det og få det inn i begges kalendere sånn at det er lettere å huske.

Jeg har flere ganger snust på tanken om å redusere stillingen min, fordi det stresser meg at hverdagen er så tight og ikke fordi vi ikke får det til med begge i (minst) full stilling. Men det er fordi jeg kjenner på behovet for å ha litt pusterom av og til og få litt enetid, og ikke fordi jeg vil frigjøre tid til husvask (), foreldremøter eller tilsvarende. Arbeidsgiver har aldri reagert på at jeg ikke kan være med på alt, de har veldig høy toleranse for at de ansatte er småbarnsforeldre.

[løve70]

Jeg er også på linje med Mosol. Jeg har absolutt ingen intensjoner om å overta alt logistikkansvar i Løveheimen. Det hadde ikke funket heller i og med at jeg reiser en del, så da er LøveMannen nødt til å henge med. At det har ført til noen forglemmelser må jeg heller bare leve med.

Til HI: Det blir bedre når de begynner på skolen. Da er det ikke lengre noe særlig som foregår i arbeidstiden, kun foreldresamtaler.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av løve70, her.

Til HI: Det blir bedre når de begynner på skolen. Da er det ikke lengre noe særlig som foregår i arbeidstiden, kun foreldresamtaler.

Nuvel, litt er det jo. Denne uken har vi FAU sommerfest og neste uke er det klasseklubb, i motsetning til barnehagen som bare har en avslutning.

[Tjorven]

Mannen min tar sin del av ansvaret han, men mye av dette ønsker vi jo å være med på begge to. Hvem vil vel gå glipp av ungen sin når hun har hovedrollen i barnehagens oppsetning av "Espen Askeladd som kappåt med trollet"? Eller 3-åringens foredrag om edderkopper foran nesten 100 tilskuere?

[mosol]

Tjorven: Man deltar, og pakker den dårlige samvittigheten for jobben vekk i visshet om at man tar det igjen på kveldstid.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av mosol, her.

Tjorven: Man deltar, og pakker den dårlige samvittigheten for jobben vekk i visshet om at man tar det igjen på kveldstid.

Og ja, takk og pris for fleksible jobber. Hadde aldri klart meg uten.

[Mumfins]

Kjenner følelsen...... det er ikke noe hyggelig å alltid være den som sier at "kan vi slutte møtet en halvtime før fordi jeg må rekke avslutning/oppsetning/maifest i barnehagen/på skolen.....", men jeg tror vi gjør lurest i å gjemme bort den dårlige samvittigheten. Stort sett så tror jeg vi er flinkere til å fokusere på det vi IKKE får til en det vi faktisk får til. sålenge det går i hop på et vis med fleksible ordninger på jobb (og sålenge de ikke sier noe annet så må man jo regne med at de tross alt synes det er BRA at man er der og at man leverer det man skal!!!) og man i tillegg får fulgt opp ungene sine så er det jo SUPERT!!!

[LilleRosin]

Man må oppdatere kalenderne sine hver søndag, etter at man lørdag har tatt ukeshandling der middagene er inkludert.

Det er et pes og et mas, men du (og jeg) er så heldige at vi har fleksible arbeidsplasser. Grøss og gru om man hadde hatt skiftarbeid eller noe. På min arbeidsplass er det full forståelse for utfordringene i forhold til tidsklemme. Eventuell dårlig samvittighet er kun egenskapt, men jeg har lært meg å dytte det pent bort. Dette er noen korte hektiske år, og man skal nok få jobba tida inn igjen.

Jeg jobber 92%, og det går veldig greit. Det tar toppene av hverdagen, og ekstra tid tas inn når jeg reiser. Har faktisk plusstimer!

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Man må oppdatere kalenderne sine hver søndag, etter at man lørdag har tatt ukeshandling der middagene er inkludert.

Vi har planleggingsmøte hver søndagskveld, etter ungene er i seng. Da plottes alle ting inn, henting og levering blir fordelt (det som allerede ikke er planlagt, vi er gode på å varsle om sene/tidlige møter som påvirker den andre) og fritidsaktiviteter blir diskutert, for å få kontroll på om den som ikke henter på likevel kommer relativt tidlig hjem på grunn av ekstraordinære ting, som f.eks. fotballkamper. Etter at vi fikk rutine på slike ting har hverdagene våre gått rimelig smooth, men det krever av og til kveldsjobbing eller at man blir lenge på jobb en dag i uka.

[Darth]

Det blir bedre, selv om det er en fattig trøst. Jeg har tre unger, og tredjemann begynner på skolen nå til høsten. De to eldste kommer seg til og fra skolen selv, men må selvsagt bringes og hentes til fritidsaktiviteter og slikt stort sett. Det jeg merker aller mest på er at ungene er friskere. Da de to minste var små var vi å mye borte fra jobben at jeg syns det var utrolig stress. Ikke fordi sjefen min sa noe, men sjefen til mannen min gjorde det.... Vi hadde utvidede sykedager, og selv ikke det var nok. Et år ble jeg sykemeldt de to siste ukene av året fordi jentungen, nok en gang, var syk og sykebarndagene var oppbrukt - og fastlegen visste hvordan vi hadde det og hjalp oss i ei knipe. Jeg kan ikke få si hvor mye enklere hverdagen ble da ungene ble litt friskere *bank i bordet*

Ellers så har jeg blitt litt immun mot dårlig samvittighet på jobben. Før brettet jeg meg omtrent i to for å få legetimer, sykehusinleggelser, foreldremøter og diverse til å ikke gå ut over jobben. På et tidspunkt så sluttet jeg med det, og livet ble betraktelig mye enklere å leve. Jeg prøver å unngå at jeg må fly på foreldremøter og legetimer og slikt når jeg har undervisning selv, men utover det så gir jeg i grunn blaffen. Hvis jeg må gå klokka 14.30 for å rekke foreldrekaffen så er det ingen som bryr seg om det så lenge jobben blir gjort - og det blir den jo, den trenger ikke nødvendigvis gjøres mellom 14.30 og 15.30.

Det er ille når det er som verst, men i den store sammenhengen så er det bare noen få år, så flater det ut. Ikke med aktiviteter med ungene, men de tingene som foregår på dagtid blir det mindre av.

[Anne C]

Jeg har aldri hatt det minste dårlig samvitighet for å jobbe 100 %. Mannen har en mer fleksibel jobb enn meg, og tar det meste av legetimer osv. Alt det andre deler vi på. Vi snakker aldri om at vi ikke rekker over det vi skal. Det er selvfølgelig mer hektisk i perioder, men det går helt fint.