Hjelp! Abort eller ikke?

[United]

Tenker som Anne - ved tvil, vil jeg råde til å beholde. Kjenner ikke forskningen rundt abort og depresjon inngående, men vil tro det utgjør en forskjell om man er 100% sikker eller ikke. Altså, at en evt. depresjon ikke kommer automatisk. Den kan komme om man sliter med avgjørelsen. Vet ikke, som sagt.

[Polyanna]

Jeg tenker at å få en baby med så store søsken jo må være noe helt annet enn i runde nummer en. De vil jo kunne være til masse hjelp. En sånn attpåklatt kan jo virkelig bli en "dessert" for hele familien.

Du skriver sånn at det virker som om du vil høre ulike synspunkter, så derfor skriver jeg rett frem mitt. Så får du selv lage balanse i innspillene du får. Selv kan jeg ikke se for meg en situasjon som skulle tilsi at jeg skulle kunne ta abort. Etter å ha gått gjennom svangskap så virker det umulig å stoppe et liv som allerede er dannet og i full gang med å utvikle seg til en baby.

[Skogstrollet]

Tusen takk alle sammen for svar! Jeg har lest alle. Selvsagt er det bare jeg og min mann som kan ta avgjørelsen, men det var faktisk utrolig godt å få dele dette dilemmaet med dere der ute og få lese deres mening. Dere er på sett og vis til stor "hjelp" for meg i forhold til det å vurdere alle sider av saken... Føler meg litt "lettere"... I allefall for en stund.
Nå skal jeg sove på saken. Grunnen til at jeg må vente i ett par uker på legetime, er rett og slett at min fastlege har ferie, og kommer ikke tilbake før 1 august... Og jeg har ikke lyst til å snakke med en ukjent lege om dette... Kan helsestasjonen her jeg bor være et alternativ når det gjelder å snakke med noen om dette?

Klem til hver og en av dere

[Hulda]

Jeg var eldre enn deg da jeg fikk siste, og attpåklatt nr to...
Du skjønner sikkert av jeg vil råde dere til å beholde.

[Carrera]

Om du skal ta abort eller ei, det er det ingen andre enn du og mannen din som kan avgjøre, og da i all hovedsak du. Hva jeg og andre måtte mene, det skal du egentlig ikke tenke på i det hele tatt.

Jeg har selv tatt abort, under stor tvil. Eller, jeg var jo ikke i tvil sånn egentlig når avgjørelsen var tatt, men i tiden før avgjørelsen var tatt, så slet jeg veldig. Skal skal ikke...skal jeg høre på fornuft eller følelser, eller på en kombinasjon av de to.

Nå var bakgrunnen vår en helt annen enn deres, og min vei til en endelige avgjørelse var helt annerledes enn din. Jeg sto i den situasjonen at jeg måtte velge om jeg ville bli alene med tre barn, eller om jeg ville fortsette å bevare det jeg allerede hadde. Og da må jeg bare legge til at jeg ikke sto i en situasjon hvor mannen min ville forlate meg om jeg valgte å beholde (en slik drittsekk er han heldigvis ikke), men vi var i en oppbyggingsfase av forholdet vårt, etter et nestenbrudd, og et nytt svangerskap og en baby ville vi neppe tålt der vi var da.

Så jeg sto overfor et umenneskelig valg, hvor all fornuft sa at jeg måtte ta abort, for de to barna vi hadde fra før, og deres fremtid, veide mer enn det ufødte liv. Samtidig så verket følelsene i meg etter å beholde, for jeg ønsket jo et barn til. Men ikke alene...

Jeg brukte tiden jeg hadde på å tenke til å veie for og i mot. Jeg laget meg en liste, i hodet mitt, over argumenter for og argumenter i mot. Så sorterte jeg disse ut fra for fornuft og følelser, og tok en avgjørelse ut fra dette. Jeg lot fornuften vinne...

I ettertid så har jeg slitt noe med tanker på om det var riktig. Jeg kunne jo klart meg alene, og da med de tre barna jeg ønsket meg. Men igjen så kommer fornuften inn og sier at jeg gjorde det eneste rette, slik situasjonen var da.

Jeg vil bare ønske deg lykke til med valget og avgjørelsen. Bruker du tiden rett nå, så vil du fatte en besluttning som er riktig for deg og dine, og livet videre vil danne seg etter det du/dere velger. Flere her nevner at du ikkae må vente så lenge, men jeg tror tiden er til din fordel her, slik at du får sortert tanker og tatt en avgjørelse du kan leve med.

Stor klem i en vanskelig tid!

[bjørkhaugtrollet]

Jeg har også vært i din situasjon, to ganger faktisk. Den første gangen var vi så i tvil at vi valgte å beholde barnet, og jeg angrer ikke på det i det hele tatt.

Andre gangen var et halvt år etter at fjerdemann var født, da var vi også litt i tvil, men den gangen valgte vi abort og det var faktisk en tung tanke. Vi veide for og imot da også, men fant ut at nå vil vi bruke all den tiden vi har på våre fire barn, som er fra 2-10 år. Jeg har ikke slitt med vonde tanker i ettertiden, jeg er fullstendig sikker på at jeg gjorde et riktig valg den gangen.Hvordan i alle dager skulle jeg klart 5 barn i tillegg til jobb og stort us og ta meg av.

i en vanskelig tid, håper ud har fått sovet godt.

[Katta]

Store søsken kan ha stor glede av en liten attpåklatt. Og de er til stor hjelp, de er bonusbabyer de som kommer etter noen år. Jeg har mye hjelp fra de to store hos meg med å underholde plutten. Og de er veldig glade i han.

Jeg vet ikke hva dere har kapasitet til og hva slags kvaler du evt får ved å velge abort. Dette vil jo være deres eneste felles barn, er du komfortabel med at det ikke blir noe av når det først er der?

[Mani]

Umulig for oss å råde deg. Det er jo ditt valg alene. Ut fra slik jeg tolker deg tror jeg kanskje at du innerst inne veier mot å beholde?

Personlig kan jeg ikke se for meg at jeg noensinne skulle komme i en situasjon hvor abort skulle være aktuelt for meg. Ikke at jeg har satt egne barn til verden og vet hvor fantastiske små mennesker jeg lager. Men meg om det.

Lykke til med avgjørelsen.

[Isbjørn]

Om økonomi, hus og alt det praktiske er på plass, så må man jo tenke på om man VIL ha flere barn. Kjenner noen som fikk en atpåklatt og storesøsknene var i samme alder som deres. Denne attpåklatten storkoser seg i storfamilien, og har mange omsorgspersoner i livet sitt. Det er gull verdt, og kan være avlastende i det store bildet.