Ta seg nær av forespørsel om arvetøy

[Daisy]

Naboen spurte meg i forrige uke og jeg takket glad ja jeg! Vi har i overflod, men hvis vi får i litt større størrelser kan jeg ta det med i beregningen når jeg handler senere...

Ikke feil å spørre på en ok måte. Hvis man sier "klærne deres ser slitt ut, vil dere arve litt av våre godt brukte klær som ser bedre ut?" Såå blir det feil.

[Tjorven]

Hun tok det på ingen måte fornærmlig opp altså. Og hun virket veldig glad for de 4 stappfulle bæreposene jeg litt senere leverte på døra hennes. Grunnen var jo rett og slett at klærne var blitt for små for knerten, og det var akkurat det jeg sa. Jeg kastet det som hadde flekker som ikke gikk bort eller var stygt. Med ulltøyet var jeg ikke like kritisk, for det brukes innerst og er så dyrt å kjøpe. Og så ga jeg bare beskjed om at hun kunne gjøre hva hun ville med det som hun ikke ønsket allikevel.

Jeg var bare glad til over å omsider ha fått ryddet i skapet. Ungene mine har skremmende mye klær. Hvor får de det fra? Jeg handler da ikke så mye?

[Alfa]

Eg anser det vel heller, tvert imot, som ei form for ære å bli spurt om ein ønsker å arve. For meg er det eit uttrykk for anerkjenning av relasjonen mellom den som har arvekle og den som blir spurt om å arve. Litt symbolsk, på eit vis. Men sjølvsagt er det eit førehald at klea er av ein viss kvalitet og at ein ikkje vert brukt som søppelbøtte for nuppete, utvaska, holete og flekkete kle.

Eg synest absolutt at det er kjekkast å få gi vidare kle etter barnet til andre barn som eg har ein viss relasjon til, og spør gjerne veninner om dei har lyst til å arve. Ikkje fordi eg trur dei treng det av økonomiske grunnar, men fordi plagg eg har minner til har ein viss affeksjonsverdi for meg. På same vis ser eg at dei vi arvar frå synest det er fint å sjå att "sine" plagg på mitt barn. Det er ikkje det som binder oss saman, men det blir likevel eit uttrykk for relasjonen, på eit vis. :rar:

Men det heng kanskje saman med at vi har hatt ein tradisjon for arv av baby- og barnekle i vår familie?

[GydaG]

Jeg syns det er alt for få som spør om sånt jeg. Vi har ikke hatt så mange vi kunne arve bort tøy til, og har ikke hatt noen å arve fra heller, og det syns jeg er litt kjipt egentlig. Fretex har jo fått mye fine kllær fra oss oppigjennom da, sånn blir det når man er eneste barnefamilien i naturlig nabolag og henger igjen sist i venneflokk og familie med barnelaging.
Men nå begynner vel snart tanteungene mine å få unger, så vi får spare til dem.

[Inagh]

Jeg dumper med jevne mellomrom en haug med tøy på trappa til nabodama, som, praktisk nok har en sønn et år yngre enn Lillemann. Hun, og guttungen, er alltid like fornøyde, og jeg ser rett som det er ungen vandre rundt i tøy jeg kjenner igjen.

Begge syns dette er en flott ordning. Lillemann sliter jo ikke på tøyet, og han har pinlig mengder klær, da dette er hva han får til jul og fødselsdag. Dermed får nabogutten masse flott tøy, og jeg vet det blir brukt videre.

Som jeg sier, det hun evt ikke vil ha, det dumper hun bare, eller gir videre til andre.

[Cumulus]

Naboene våre likte det ikke da vi spurte! De svarte litt surt: "Bare hvis det er ull". Hallo? Har ikke akkurat latt dem arve ull etter det, altså! Merkelig spør du meg!!

[Adrienne]

Det er vel veldig i tiden å gjenbruke ting, er det ikke? Dessuten er det veldig praktisk å arvetøy, for mye klær blir jo knappest slitt før ungen har rukket å vokse ut av det. Mine unger har vært kjempeheldige og arve klær etter søsteren min sine unger, og jeg synes det er like artig hver gang jeg kan "shoppe" i klesskapene til tanteungene mine. Lillesøster har også arvet mye veldig fine klær etter tremenningen sin i Trondheim, søskenbarnene til nevne tremenning kunne nemlig ikke arve klærne fordi foreldrene av prinsipp ikke tok i mot bruke klær. Deres tap, sier nå bare jeg, for det har spart meg for ganske store utgifter.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

[...] fordi foreldrene av prinsipp ikke tok i mot bruke klær. Deres tap, sier nå bare jeg, for det har spart meg for ganske store utgifter.

Ein kan finne på ganske mykje gøy for pengane ein sparer på å få pent brukte Troll-dressar og Bula-dunjakker på døra.

[Tinka]

Jeg blir veldig takknemlig når noen spør om vi vil ha klær til junior.

[apan]

Vi har arvet ganske mye til lillesøster nå, og jeg er kjempeglad for det. Tar det ikke som en fornærmelse. Vi har ikke dårlig råd, men mye å bruke penger på og jeg synes det er flott å arve tøy. Skulle ønske jeg arvet noe til storebror også.

[Polyanna]

Altså, man vet jo aldri. Man kan helt sikkert komme ut for mennesker som blir fornærmet av det også.

Men jeg tror ikke det er så vanlig, særlig om det legges frem på en ok måte.

[Miss Norway]

Det er da veldig vanlig? Å ha langere i omgangskretsen som man er så heldig at man får klær fra? Det er jo sånn som snakkes om i barnehagene og sånn, så jeg tenker at det vel knapt finnes folk som vil bli fornærmet over et sånt tilbud. Det kan være mange grunner til å takke nei, men det har jeg vel heller aldri egentlig aldri hørt om.

[celebelen]

Jeg blir bare glad når jeg får spørsmål om å arve klær, og jeg tror ikke noen har blitt fornærma når jeg har spurt om de vil overta klær etter Lille Ville, heller. Lille Ville selv synes visst det er stas å arve, hun var så fornøyd da hun fikk "ny" kjole og fortalte alle at hun hadde fått den av ei venninne i barnehagen.

[Tjorven]

Broren min har takket nei et par ganger, fordi de rett og slett har hatt for mye (og han har tvillinger som arver etter min ene snuppe ). Det har vært helt greit, for da har jeg levert til en annen nabo; som jeg kjenner mye bedre og som det slett ikke har vært rart å spørre. Jeg tror grunnen til at jeg tenkte på dette nå er at jeg knapt kjenner dem. De bare bor rett over gangen og har et barn som så ut til å være på rett størrelse.

[sindrome]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Det har vært helt greit, for da har jeg levert til en annen nabo; som jeg kjenner mye bedre og som det slett ikke har vært rart å spørre. Jeg tror grunnen til at jeg tenkte på dette nå er at jeg knapt kjenner dem. De bare bor rett over gangen og har et barn som så ut til å være på rett størrelse.

Hvis jeg hadde vært din nabo så hadde jeg blitt smigret over at du hadde tenkt tanken når du så meg og blitt veldig glad for det.

[Divine]

Jeg har opplevd at folk har blitt fornærmet. Mannen til ei venninne blånektet nemlig å ta imot noe som helst fra oss, da han kun ville at datteren skulle ha nytt. Og der VAR det faktisk økonomiske hensyn inn i bildet, selv om det ikke var noe jeg sa høyt. Men han er fra Karibien, og venninna mi prøvde å unnskylde han med at det i hans kultur lå stor ære i nye ting. Vel, at de kjøpte kun nytt til barnet mens de sto i fare for å bli kastet ut av leiligheten pga. manglende betaling, er ikke særlig ærefullt i min bok, men han om det.

[Katta]

Det er garantert noen som tar seg nær av det også, men da tenker jeg at de såre følelsene får de ha for seg selv. De fleste av oss hopper av glede ved tilbud om arvetøy.

Jeg var også veldig glad for tilbud om arvetøy fra naboen. At jeg ikke var fullt så glad da jeg så tøyet får være en annen sak, men det var uansett veldig snilt og hyggelig gjort.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg var også veldig glad for tilbud om arvetøy fra naboen. At jeg ikke var fullt så glad da jeg så tøyet får være en annen sak, men det var uansett veldig snilt og hyggelig gjort.

Det er jo en annen sak. Når jeg leverer til brodern så vet jeg jo at en av tvillingjentene gleder seg hemningsløst fordi hun ELSKER stilen til snuppa. Disse folka som jeg ikke kjenner synes kanskje at tingene våre er dødskjipe. Men det lå en bobledress og en del ganske tidløse dongribukser oppi der også, så noe må vel komme til nytte.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Det er jo en annen sak. Når jeg leverer til brodern så vet jeg jo at en av tvillingjentene gleder seg hemningsløst fordi hun ELSKER stilen til snuppa. Disse folka som jeg ikke kjenner synes kanskje at tingene våre er dødskjipe. Men det lå en bobledress og en del ganske tidløse dongribukser oppi der også, så noe må vel komme til nytte.

Jeg snakker ikke om stil her, jeg snakker om klær som er veldig langt forbi mitt nivå hvor det blir vaskefiller. Stil er jeg ikke så nøye på, barnetøy er barnetøy på et vis, det meste duger til barnehagebruk. Men tromler man ullgensere, blir det ikke bra.

[Sundae]

Jeg, selv, har tatt meg nær av arvetøy.


Jeg har en venninne som har gått ned mange kilo, kanskje 30? Hun er tynn som en spurvunge nå. Hun kom med tre store poser med klær til meg, med beskjed om at "vi store jenter måtte holde sammen". Greit nok, jeg fikk mye kvinnelige former i graviditeten og har dessverre beholdt mye av det. Jobber med saken, hele tiden, har klart 10 kilo og prøver på de siste 10. Så var det størrelsene da...det meste var 4 størrelser større enn hva jeg noensinne har brukt, til og med på mitt største som høygravid, og jeg ble lei meg av at hun trodde jeg var så stor. En del av dem er kjøpt i spesialbutikker. Klærne er rett og slett ubrukelige, de er så store. Posene er her, jeg klarer ikke å levere dem tilbake og jeg kan jo ikke kaste dem. Jeg vet det er tullete, for hun prøvde sikkert å være snill, men jeg tenkte ikke på meg selv som en "stor" jente og ble litt bekymret over hvordan folk ser på meg.


Når barne våre får arve blir vi bare glade, også når det er for stort - de vokser jo i det.