Hvor kommer du (opprinnelig) fra? Greit, eller ugreit å spørre om?

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Har fått sånne spørsmål jeg og, på tross for at jeg er etnisk norsk, men det kommer nok av at jeg er veldig mørk til å være nordisk. Syntes ikke det gjør noe jeg, men kan det hende det er fordi jeg kan svare "jeg kommer fra norge"? Jeg vet ikke helt jeg. Når jeg har vært i utlandet så syntes jeg bare det er stas å fortelle hvor jeg er fra egentlig. Mye fordi utlendinger fortsatt forundres over at ikke alle skadinavere er blonde og blåøyde.

Men du sier du er norsk, og det er greit da? Eller hvordan hadde det føltes hvis folk ikke hadde godtatt svaret du ga? "Nei du kan ikke være norsk, hvor er du egentlig fra?" Så sier du norsk igjen, men svaret ditt blir rett og slett ikke godtatt? For det er det jeg snakker om i tråden.

Jeg kjenner også folk som har svart hår og mørke øyne som har blitt kalt pakkis gjennom hele oppveksten i Oslo men stort sett, når folk spør og de svarer Norge, så opplever de at folk stort sett godtar svaret de får.

Du sier det er "stas" å være i utlandet å si du er norsk. Tror du det er "stas" å være norsk i Norge og bli spurt og konfrontert med det at du er norsk gjennom hele livet? Quite a difference I would suggest.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Men du sier du er norsk, og det er greit da? Eller hvordan hadde det føltes hvis folk ikke hadde godtatt svaret du ga? "Nei du kan ikke være norsk, hvor er du egentlig fra?" Så sier du norsk igjen, men svaret ditt blir rett og slett ikke godtatt? For det er det jeg snakker om i tråden.

Jeg kjenner også folk som har svart hår og mørke øyne som har blitt kalt pakkis gjennom hele oppveksten i Oslo men stort sett, når folk spør og de svarer Norge, så opplever de at folk stort sett godtar svaret de får.

Du sier det er "stas" å være i utlandet å si du er norsk. Tror du det er "stas" å være norsk i Norge og bli spurt og konfrontert med det at du er norsk gjennom hele livet? Quite a difference I would suggest.

Okei, men jeg svarer ut i fra hovedinnlegget og Niobes innlegg (som jeg quotet) nå og ikke dine innlegg egentlig. Har ikke lest innleggene dine.

Jeg har opptil flere venninner som er adopterte (fra Asia) og jeg har heller aldri hørt at de opplever spørsmål om opprinnelse som noe vanskelig. Skjønner liksom ikke helt dette issuet med at svaret ikke blir godtatt. Er det så vanskelig å si at man er adoptert feks? I don't get it. De fleste legger diskusjonen død da, skulle en tro.

[Niobe]

Som sagt; jeg synes ikke spørsmålet er ugreit, og det kan godt hende noen har genuin interesse for folks fødested. Jeg sier bare at spørsmålet ikke nødvendigvis oppleves som god oppmerksomhet for den som spørres. Jeg synes det er befriende med folk som ikke spør.

[Niobe]

Det er ikke om å gjøre. Men i en god, naturlig samtale, så kommer det gjerne frem uansett. Hvorfor det skal være spørsmål nummer to på listen, det skjønner ikke jeg. Om man virkelig ønsker å bli kjent med vedkommende, så må det da finnes mer interessante ting å få vite. Og hvis man ikke ønsker å bli kjent, så er det da vel samme hvor de ble født?

[Tallulah]

Men hvis svaret er "Foreldrene mine er i fra Pakistan" så er jo ikke vedkommende derifra. Hudfarge sier lite om hvor en person er i fra i dag. Verken Abid Raja eller ungene hans er fra Pakistan, de er fra Oslo.

Jeg er med Polyanna og Toffskij på denne, og greier helt fint å smalltalke og bli venner med folk uten å vite slektsrøttene deres i løpet av første samtale.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Verken Abid Raja eller ungene hans er fra Pakistan, de er fra Oslo.

Nettopp. Og jeg kan forstå at det kan føles sårt at "Oslo" ikke er et godt nok svar, da.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Nettopp. Og jeg kan forstå at det kan føles sårt at "Oslo" ikke er et godt nok svar, da.

Ikke sant. Og om man mener at opprinnelsessted er med på å forme hvem man er så tror jeg nok det å vokse opp i Oslo sier mer om Raja og ungene hans enn at foreldre/besteforeldre er fra Pakistan. At min bestefar var skipselektriker i Ålesund sier i grunn veldig lite om meg.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Verken Abid Raja eller ungene hans er fra Pakistan, de er fra Oslo.

Nå kjenner ikke jeg Abid Raja, men andre 2. og 3. generasjons innvandrere med røtter i Pakistan. De er norske, men siden de kler seg i pakistanske klær, spiser halalmat, feirer pakistanske høytidsdager osv. Og da tenker jeg at de er både norske og pakistanske på en gang. Og dette er det interessant å høre om.

Men kanskje er jeg enig med Niobe allikevel. Dette er ikke spørsmål nr 2 og 3 jeg spør nye beskjentskaper. Det kommer som regel frem et stykke uti samtalen og da helt av seg selv. Som i går når vi snakket om hva vi likte og ikke likte ved den norske nasjonaldagsfeiringen, og naboer fra andre nasjonaliteter bidro med hvordan man feiret i deres land.

[Harriet Vane]

Jeg har hørt lignende ting som det Niobe forteller fra andre som ikke ser etnisk norske ut og kan levende tenke meg at det er irriterende i lengden. Jeg er ikke fra Jæren, selv om oldefaren min var født der.

[rine]

Niobe: Det ville ikke vært spørsmål nr. to på listen hos meg, altså, men ikke så veldig langt nede. Hvis man ikke kjenner noen så godt, er ofte stedet de kommer fra en grei plass å begynne. Kanskje har man vært der (uansett om det er et annet sted i Norge eller i utlandet) og da er det alltid en del å snakke om. Kanskje kjenner man noen som er derfra, etc. etc. Sånne "bli virkelig godt kjent med personen" spørsmål er, etter min mening, noe som kommer en god stund senere i samtalen. Jobb og sånt er også greit å begynne med, men noen vil nok garantert føle seg støtt av det også. Hvor skal man egentlig starte hvis man må snakke med en person man aldri har møtt før?

[SpetakkelRandi]

Hver gang jeg treffer nye mennesker så spør de hvor jeg kommer fra pga min merkelige selvlagde dialekt. Jeg sier jeg kommer fra Bergen, og da ler de og sier: "nei hvor KOMMER du fra?!"

Jeg kan forstå at det kan være sårt for mennesker som f.eks er adoptert eller født i norge av innvandrerforeldre, å bli spurt hele tiden hvor de kommer fra, når de faktisk kommer fra norge.
Folk er vel bare nysgjerrige da. Jeg kan gjerne spørre folk med utenlandsk opprinnelse om det, fordi jeg er nysgjerrig.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Niobe: Det ville ikke vært spørsmål nr. to på listen hos meg, altså, men ikke så veldig langt nede. Hvis man ikke kjenner noen så godt, er ofte stedet de kommer fra en grei plass å begynne. Kanskje har man vært der (uansett om det er et annet sted i Norge eller i utlandet) og da er det alltid en del å snakke om. Kanskje kjenner man noen som er derfra, etc. etc. Sånne "bli virkelig godt kjent med personen" spørsmål er, etter min mening, noe som kommer en god stund senere i samtalen. Jobb og sånt er også greit å begynne med, men noen vil nok garantert føle seg støtt av det også. Hvor skal man egentlig starte hvis man må snakke med en person man aldri har møtt før?

Ja, du må gjerne begynne med stedet de kommer fra, men hvorfor er ikke et stedsnavn i Norge godt nok svar, selv om de skulle ha annen hudfarge eller aksent? Større sjanse for at du har vært der, enn i en by i Pakistan, i alle tilfeller?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Ja, du må gjerne begynne med stedet de kommer fra, men hvorfor er ikke et stedsnavn i Norge godt nok svar, selv om de skulle ha annen hudfarge eller aksent? Større sjanse for at du har vært der, enn i en by i Pakistan, i alle tilfeller?

Ja, det var jo det jeg skrev i forrige innlegg. Jeg kan snakke leeenge om et sted i Norge, jeg.
Jeg synes likevel det er en del unødvendig såre tær ute og går når det gjelder slike ting. Snakker man om barna, kan en person som prøver å få barn eller vil ha flere barn, bli støtt. Snakker man om jobben, kan en uføretrygdet/syk person eller en person om har mindreverdighetskomplekser pga. jobben sin bli støtt. Samtidig er det rart å gå direkte på politiske eller filosofiske spørsmål med noen man aldri har møtt før.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Ja, du må gjerne begynne med stedet de kommer fra, men hvorfor er ikke et stedsnavn i Norge godt nok svar, selv om de skulle ha annen hudfarge eller aksent? Større sjanse for at du har vært der, enn i en by i Pakistan, i alle tilfeller?

Et stedsnavn i Norge bør være godt nok svar, men jeg synes det er dumt om man skal være forsiktige med å spørre hvor folk kommer fra.
Det er vel den manglende aksepten av svaret som er irriterende, ikke spørsmålet vel?
Jeg blir temmelig ofte spurt hvor jeg kommer fra. Det opplever jeg som veldig positivt. Folk her i distriktet blir som oftest overrasket over at jeg ikke kommer fra stavanger siden de tror de hører på dialekten at jeg er derfra. (Jeg snakker ikke rogalandsk i det hele tatt)
Jeg er en del sammen med flyktninger og de som har lært norsk spør ganske ofte hvor jeg kommer fra siden jeg snakker annerledes. Jeg ser også at noe av det første de spør hverandre om er hvor man kommer fra.

[Nenne]

Har ikke lest diskusjonen, men jeg må innrømme at jeg spør folk som har annen dialekt enn meg om hvor de kommer fra, så jeg synes vel ikke det er så rart å spørre folk med klar utenlandsk aksent eller med annen hudfarge om det samme.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Har ikke lest diskusjonen, men jeg må innrømme at jeg spør folk som har annen dialekt enn meg om hvor de kommer fra, så jeg synes vel ikke det er så rart å spørre folk med klar utenlandsk aksent eller med annen hudfarge om det samme.

Det blir ikke det samme. Spørsmålet er hva du gjør om vedkommende både har en annen dialekt enn deg, og også annen hudfarge. Godtar du da om vedkommende svarer et annet sted i Norge, eller insisterer du da på å også vite om vedkommende er født utenfor landets grenser, eller om foreldrene er det? Abid Raja synes nok det er helt greit om han spørres hvor han kommer fra, men han skulle gjerne ønske det holdt med Oslo. Slik det gjør for de fleste andre Osloborgere.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Det blir ikke det samme. Spørsmålet er hva du gjør om vedkommende både har en annen dialekt enn deg, og også annen hudfarge. Godtar du da om vedkommende svarer et annet sted i Norge, eller insisterer du da på å også vite om vedkommende er født utenfor landets grenser, eller om foreldrene er det? Abid Raja synes nok det er helt greit om han spørres hvor han kommer fra, men han skulle gjerne ønske det holdt med Oslo. Slik det gjør for de fleste andre Osloborgere.

Jeg hadde tatt hintet hvis svaret var et sted i Norge ja. Så viktig er det da heller ikke for meg.

[Tallulah]

Utenlandsk aksent er jo en ting, da kommer de jo tydeligvis et annet sted i fra. Men når vi har mennesker hvis familie er født i Norge fire generasjoner bakover, så syns jeg ikke hudfarge sier noe særlig om hvor de er i fra.

[Candy Darling]

Jeg tenker at det sånne ting er slitsomme fordi de skjer så ofte, ikke fordi det er fornærmende i seg selv? Litt som å snakke med vilt fremmede om magen når man er gravid; det er ikke vanskelig å skjønne at det er et lett tema å ty til, og det er jo antagelig til og med godt ment fordi man vil vise interesse, men jeg ble utrolig trøtt av å snakke om det H E L E. T I D E N. - som om det var det eneste som definerte meg, liksom?

Jeg husker også en her inne (shute?) som skrev at det av og til var slitsomt å si noe om kona si til fremmede i en bisetning, fordi da handlet det plutselig alltid om at man levde i et lesbisk parforhold, og ikke om historien. Igjen, det er vel den gjentatte greia som sliter litt?

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Igjen, det er vel den gjentatte greia som sliter litt?

Det tror jeg også. Folk med annen hudfarge merker at det er det som definerer dem i en hel haug med settinger, så når så godt som alle nye mennesker de møter i tillegg syns det er viktig å vite hvor oldeforeldrene deres er født for å konversere så skjønner jeg godt at man blir skikkelig lei.