Gi meg styrke!

[Njulaif]

Når skal man egentlig lære??? Her sitter jeg å koser meg i sofaen. Det har vært en nydelig dag med sol og så varmt vær at selv jeg vurderer å finne frem shortsen. Gubben har laget dritgod grillet laks til middag, og kjøpt min nye favoritt drikke (Tine ferskeniste med kullsyre ). Verden var vakker, jeg var vakker (som alltid), forventningene sitter i kroppen til helgen når jeg får besøk av den fineste venninnen... I det hele tatt.

Så dukker det opp melding om at mamma akkurat har logget seg på Skype. Og i en slags euforisk lykkerus (for jeg er jo så vakker og dagen er vakker og isteen er god og ja... dere vet...) ringer jeg henne opp. Og nå har jeg sittet i en hel time å bedrevet smalltalk. EN HEL TIME! :gah: Fire - 4 - ganger prøvde jeg å avslutte med "nei, nå er jeg så trett at jeg tror jeg må gå å legge meg (løgn, selvsagt, men hallo lizm)", og hver gang klarer hun å si en eller annen avsluttningssetning som forlenger samtalen enda litt til.

Det er ikke det at det ikke er koselig å snakke med muttern sånn innimellom altså, og noen ganger er det til og med både artig og underholdende, men i dag hadde det holdt i massevis med 10 minutter.

Men ellers er jeg verdens mest perfekte datter, altså. Helt sant.