Sosial på kollektivtransport om morgenen

[rine]

For meg handler det forresten mest om at jeg har behov for den lille pustepausen før det "braker løs." Styr med unger som skal ut døren og rekke skole og en drøy halvtime senere skal man "prestere" igjen i klasserommet. Hadde jeg hatt en jobb der jeg kunne startet dagen rolig med kaffe og maillesing, ville det ikke vært så om å gjøre å få puste ut på bussen, tror jeg.

[Skilpadda]

Jeg synes det er hyggelig å treffe kjente på banen, og slår gjerne av en prat, både om morgenen og om ettermiddagen, enda jeg er både introvert og B-menneske. Og det finnes vel ikke noen soleklar regel for når det er riktig å snakke med folk og ikke - dessverre. (Eller heldigvis?)

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Og det finnes vel ikke noen soleklar regel for når det er riktig å snakke med folk og ikke - dessverre. (Eller heldigvis?)

Jeg lurer på om jeg heller mot "dessverre". Jeg liker universelle regler for oppførsel. Da er det så enkelt å vite hvordan man skal forholde seg.

[Appelsin]

Jeg innbiller meg også at reisen til arbeid for mange er et pustehull mellom en hektisk morgen (med barna!) og en hektisk jobb enten man tar kollektivtransport eller kjører selv. Eller går selvfølgelig.

Jeg tok buss for noen år siden og da sov jeg eller bare døste, og jeg la det liksom inn i den totale søvnmengden. Det ble dermed litt kræsj om jeg plutselig ikke fikk sitteplass på bussen eller om jeg møtte noen som skulle skravle.

[Ru]

Nok en fordel med å kjøre bil muttputt alene, ser jeg.

[Éowyn]

Opprinnelig lagt inn av Ru, her.

Nok en fordel med å kjøre bil muttputt alene, ser jeg.

Da kan man synge med til radioen.

[Dronningen]

Er det ikke bare å avvente da om andre kommer bort til deg/setter seg ved siden av deg. Så fremt man ikke er 'oppdaget' og det synes obligatorisk å gå bort selv.

[Kirsebær]

Man KAN synge med til radioen selv om man kjører kollektivt.
De andre Tenker Sitt, men det går an.

[Magnolia]

Som andre har nevnt, har ikke dette noe med introvert/ekstrovert å gjøre, men med morgenopplagthet å gjøre. Da jeg tok buss til og fra jobb, fikk jeg av og til selskap av kollegaer på setet ved siden av meg. Praten mellom oss gikk relativt tregt, vi var mye mer skravlete på veien hjem. Som regel satt jeg med nesen i en bok eller med musikk i ørene, og jeg "slapp unna" med et nikk og en hilsen.

[Wix]

Om jeg var usikker ville jeg bare vært litt bakpå og sett det litt an. Tar den andre kontakt og prater i vei ville jeg tatt det som et tegn på at prat er bra. Hvis den andre ikke tar kontakt, eller er litt kort i samtalen, så er det et tegn på at det kanskje er litt tidlig på morgenen ennå.

[Nessie]

Jeg tenker at om en bekjent sitter der med musikk i ørene, eller feks leser ei bok - så er jo det en indikator på at de ikke er så skravlesyk kanskje? Da er det jo litt sånn signal om å være i fred.

Men om folk hilser, smiler og ikke har noe som viser at de kobler ut, så ville jeg nok slått av en prat om vi satt sammen/sto sammen eller noe sånt.

Om folk ikke ønsker kontakt, så er det jo lettere å få til akkurat det ved nettopp å «koble ut» de rundt med øretelefoner, bok eller noe sånt. Så da er det jo litt deres ansvar og. Ikke tenk at det automatisk er ditt liksom.

[nokon]

Eg tok buss saman med ein kollega til jobb, ein periode. For meg blei dette eit stressmoment fordi vi hadde ulike roller (det var min nærmaste leiar) og fordi eg syntest det var vanskeleg å finne noko å prate om. Vedkommande var full av anekdoter frå yrkeslivet og skravla i veg, men eg sette større pris på å få sitte i fred med radio i høyretelefonar og kaffekoppen. Kjemien mellom oss, var slik at desse bussturane blei lange og "kleine".

Siste året har vi køyrd i lag til jobb, tre stykker. Det har vore litt småprating, gjerne kommentarar til radiosendinger og liknande, men ikkje same intensitetsnivå som på bussturen og det har vore heilt greit. Det er jo også forskjell på å småprate på ein 15-minutters biltur og på å skulle småprate i ein heil time, inkludert bussbytter.

Men både grad av morgentrøtt og kjemi speler inn for min del.

[Tåtti]

Til hjelp for de som er i tvil om hva man skal gjøre:

[Appelsin]

Jeg er forelsket i Tåtti.

[Propella]

Den likte jeg Tåtti!

[noen]

Hvis de sitter sånn når du snakker, kan det være et hint om at de vil være i fred.

[venla]

Tåtti!

Jeg foretrekker å sitte for meg selv og lese avisa, lese notater før jobb etc. Det gjør ofte de jeg møter også. Setter meg da ikke ved siden av de jeg kjenner. Hvis de setter seg ved siden av kan jeg avbryte etter litt pjatt og si at jeg må gjøre noe.

Unntaket er når jeg har reist med datteren på vei til barnehagen, og møtt min mor (tar ofte samme buss).

[Luftslottet]

Tjorven, jeg opplever dette sjelden som et problem. Det er i såfall vilt fremmede skravlesyke mennesker, men da spiller det ikke så stor rolle med takt og tone. Kanskje har jeg velutviklet kroppsspråk, eller litt lite nettverk.

Vil jeg være i fred, sier jeg hei og går videre hvis det er folk jeg ikke kjenner så godt. Er det folk jeg kjenner godt, tåler de at jeg sier at jeg helst skulle jobba litt eller tatt en lur. Å dra frem en bok er også en sikker vinner. Også hender det jo også at det er en gylden luke for å få skravla litt med noen man ikke ellers får snakket sammenhengende med.

For min del er det ikke det at jeg MÅ sitte alene i egne tanker til og fra jobb hver eneste dag, det er ikke alltid jeg har lyst til det heller. Men de gangene jeg føler behovet (ofte om morgenen) for litt egentid, og det passer seg sånn at jeg får sitte i fred på toget, er det gull.

[Luftslottet]

Hvis jeg møter en skravlekopp, sitter jeg ikke og tenker ", din egentidtyv!" inni meg, altså.

Eventuell egentid er ren bonus.