Takk for maten?

[Myria]

Jeg er vant til det hjemmefra, og vi lærer barna våre det samme. Høflighet handler ofte om "smøring i maskineriet" heller enn at frasene nødvendigvis skal bety så mye. Selv om de er "tomme" ville det vært ganske trist med et samfunn uten disse. Eldstemann kommer gjerne med kommentarer underveis om hvor god maten er, men det utelukker jo ikke takk for maten etterpå i tillegg.

[tjolahopp]

Jeg takker borte, jeg takker hjemme. Ja si takk vil jeg aldri glemme.
Driller dere ikke barna i Margrethe Muntes kloke viser?

Vi er vant til å takke for maten hjemme (og borte) begge to, så vi gjør det fortsatt og oppfordrer guttungen til å gjøre det også.

Jeg synes ikke det er en tom frase. Selv om det er en selvfølge å få mat hjemme, kan man jo vise at man setter pris på det. Jeg synes for eksempel det er en selvfølge at jeg får igjen det jeg skal av penger etter å ha betalt i butikken, men jeg sier takk allikevel.

Bare for å ha sagt det, synes jeg ikke det er grovt uforskammet om noen ikke takker for maten. Jeg synes bare det er hyggelig hvis man takker.

[Kula]

Både mannen og jeg er vandt med å si takk for maten hjemmefra, og har videreført dette til begge gutta våre.

Som andre sier her, er det vel så mye som å takke for samværet som for selve maten.

[Inagh]

Her i huset takker vi for maten, alle mann, også kokken. Som fler har nevnt, er det ikke bare maten i seg selv det blir takket for, men også selve settingen - det å ha delt et måltid sammen.

Jeg liker slike høflighetsfraser, jeg. :knirk:

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Jeg er vant til det hjemmefra, og vi lærer barna våre det samme. Høflighet handler ofte om "smøring i maskineriet" heller enn at frasene nødvendigvis skal bety så mye. Selv om de er "tomme" ville det vært ganske trist med et samfunn uten disse.

Jeg er helt enig. Jeg får alltid en liten nedtur når jeg kommer hjem etter å ha vært i USA, for der er høflighetsfrasene så veldig mye mer innarbeidet. Jeg liker å bli kalt Miss Tallulah av barn, og M'am av andre, jeg liker at folk sier "excuse me" hvis jeg står i veien i stedet for å prøve å skyve meg bort uten å si noe, eller at folk kommenterer at jeg har pen kjole på eller fin hårfarge.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg er helt enig. Jeg får alltid en liten nedtur når jeg kommer hjem etter å ha vært i USA, for der er høflighetsfrasene så veldig mye mer innarbeidet. Jeg liker å bli kalt Miss Tallulah av barn, og M'am av andre, jeg liker at folk sier "excuse me" hvis jeg står i veien i stedet for å prøve å skyve meg bort uten å si noe, eller at folk kommenterer at jeg har pen kjole på eller fin hårfarge.

Enig. Men "takk for maten" og "takk for sist" er vel noen av de få frasene der jeg syns vi har noe som er bra på høflighetssiden, som ikke er så vanlig ellers. Jeg savner begge frasene i utlandet.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Jeg liker slike høflighetsfraser, jeg. :knirk:

Det gjør jeg også.
Vi driller også ungene på "kan jeg få" fra de er ganske små. Jeg får neller når unger kommer og sier "æ ska ha saft" eller bare "saft!"
Å si unnskyld når man skubber borti andre er også fint. Jeg tror slike fraser eller manglende høflighetsfraser gjør noe med oss.

Jeg har hatt lange samtaler med min norsk/amerikanske psykiaterslektning om dette. Hun mener at oppfatningen mange amerikanere gjør seg av nordmenn handler om at nordmenn bruker færre slike fraser og at det kan oppleves uhøflig og litt "brått". Dette sier hun uten å mene så mye om hvem som eier problemet. I USA unnskylder folk seg bare de passerer med en handlevogn. Her til lands sitter unnskyld-frasen langt inne i lignende situasjoner.

[Taien]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det gjør jeg også.
Vi driller også ungene på "kan jeg få" fra de er ganske små. Jeg får neller når unger kommer og sier "æ ska ha saft" eller bare "saft!"
Å si unnskyld når man skubber borti andre er også fint. Jeg tror slike fraser eller manglende høflighetsfraser gjør noe med oss.

Jeg er så enig!
Her sier begge 2,5 åringene "tusen takk for maten" ('tusen' har de lagt til selv merkelig nok ) før de går fra bordet.
De får ingenting før de har spurt "kan jeg få". Sier de "jeg vil ha" så ser jeg bare på dem og spør "hva heter det da?" Da kommer det fort "kan jeg få?"

[IzziCreo]

Vi takker alltid for maten, og det er ikke ment kun til kokken, men også fellesskapet ved måltidet og at maten er "kjøpt inn til familien" i mangel på et bedre ord (tenker liksom på "provided for" ). Så egentlig synes jeg ikke det er en tom frase jeg

[Ruslebiffen]

Opprinnelig lagt inn av IzziCreo, her.

Vi takker alltid for maten, og det er ikke ment kun til kokken, men også fellesskapet ved måltidet og at maten er "kjøpt inn til familien" i mangel på et bedre ord (tenker liksom på "provided for" ). Så egentlig synes jeg ikke det er en tom frase jeg

Vi legger det samme i det.

Selv om jeg er den som lager maten, så takker jeg mannen for maten likevel, siden matlaging medfører opprydding (mannens jobb).

[Unicorn]

Alle takker for maten her hos oss, også den som har laget middagen.

[Carpe Diem]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Her i huset takker vi for maten, alle mann, også kokken. Som fler har nevnt, er det ikke bare maten i seg selv det blir takket for, men også selve settingen - det å ha delt et måltid sammen.

Slik gjør vi det også her hjemme

Jeg og kjæresten sier også takk for maten (og gir hverandre et kyss) til hverandre når vi har vært ute på restaurant og spist, uavhengig av hvem som har betalt.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av ingling, her.

Vi takker for maten, ja. Jeg er vant med å takke for skiftet hvis jeg har lagd maten, men det går forsåvidt ut på ett - som mange sier handler det om mye mer enn frasen, vi takker for selskapet og det er hyggelig.

Jeg sier gjerne takk for skiftet når vi spiser lunsj på jobben. Ingen av oss har lagd maten, men vi har nå sittet sammen og hatt et fellesskap, det er liksom samværet/bordskiftet man takker for.

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg sier gjerne takk for skiftet når vi spiser lunsj på jobben. Ingen av oss har lagd maten, men vi har nå sittet sammen og hatt et fellesskap, det er liksom samværet/bordskiftet man takker for.

Ja, det gjør jeg også. Det er ikke alltid folk skjønner hva jeg mener, da.

[rajraj]

Vi takker stort sett for maten, men det hender det går i glemmeboka også. Jeg synes det er en hyggelig avslutning på måltidet.

[Che]

Vi sier også takk for maten og takk når vi får noe fra noen (ikke bare gaver altså - også av typen "kan du sende meg saksen? - takk!") høflighet kan gjerne være fraser, men det er hyggelig å høre okke som.

[Niobe]

Vi gjør det, ja. Jeg også, selv om det som oftest er meg som har laget den. Jeg har nok i stor grad ikke finansiert den. Jeg synes det er en hyggelig og naturlig avslutning på et måltid.

[Harriet Vane]

Ja, mine barn blir opplært i å si takk for maten, mannen og jeg er selv drillet i å takke for maten og rydde etter meg.

Jeg liker veldig godt "meningsløs" høflighet, at man sier unnskyld om man dunker borti noen, beklager seg, sier unnskyld før man spør personale osv. Ikke bare roper Døh! til servitører eller ekspeditører. Og at man slipper av folk fra bussen eller trikken, før man går på. Og reiser seg for høygravide, folk med krykker, gamle, at man hjelper dem med barnevogn.

[Ruslebiffen]

Både mannen og jeg er opplært til dette hjemmefra, og begge sier det. Toåringen må ofte minnes på det, men hun sier det oftere og oftere av seg selv.

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg liker veldig godt "meningsløs" høflighet, at man sier unnskyld om man dunker borti noen, beklager seg, sier unnskyld før man spør personale osv. Ikke bare roper Døh! til servitører eller ekspeditører. Og at man slipper av folk fra bussen eller trikken, før man går på. Og reiser seg for høygravide, folk med krykker, gamle, at man hjelper dem med barnevogn.

Jeg er veldig enig i dette. Faktisk synes jeg det er svært uhøflig å ikke vise "meningsløs" høflighet i de eksemplene du viser til.

[Ruslebiffen]

Angående å fange ekspeditørers/butikkansattes/servitørers oppmerksomhet: Jeg hadde ekstrajobb på et selvbetjent pol i studietiden, og ble generelt ganske sjokkert over måten enkelte prøvde å fange oppmerksomheten til oss ansatte. Ei jeg jobbet med hadde som oftest håret samlet i en lang flette på ryggen, og hun opplevde flere ganger at noen dro henne i fletta for å få hjelp av henne. Selv ble jeg kløpet i sideflesket en gang av en kunde fordi han ikke fikk kontakt med meg med "døh".